Dette blogginnlegget står også på trykk i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert". Innlegget er et svært forkortet bidrag til boken "Exit Afghanistan" som blir tilgjengelig fra ca 1. februar 2012.
I disse dager er det snart 10 år siden de første norske soldatene dro til Afghanistan. Mange hevder at innsatsen har vært forfeilet, men det er et altfor lite nyansert bilde.
Da jeg reiste til Afghanistan i januar 2009 var jeg optimist. For min del bunnet optimismen blant annet i strategiendringen i 2008, da arbeidet for alvor startet med å utdanne afghanske sikkerhetsstyrker. Formålet var – som det er enda – at afghanske sikkerhetsstyrker skal settes i stand til å ivareta sikkerheten i eget land slik at internasjonalt styrkenærvær kan reduseres. Med andre ord: Hovedhensikten er å gjøre seg selv overflødig.
Optimismen kom også fra NATOs toppmøte i Riga høsten 2006. Her diskuterte man mangelen på samordning av den sivile innsatsen, men også manglende koordinering av sivil og militær innsats. Alliansen vedtok å følge anbefalingene om en «Comprehensive and Integrated Approach»- som betyr å planlegge og gjennomføre både militær og sivil innsats koordinert. Det var en klar forståelse for at utfordringene i Afghanistan ikke kan løses med militære midler alene, og at den sivile innsatsen måtte være i førersetet. Man kan enkelt si det slik: Innsatsen må være så sivil som mulig, men så militær som nødvendig.
Det er viktig å skille mellom humanitær bistand og utviklingsbistand. Den humanitære bistanden må være absolutt frakoblet enhver stridende part for å sikre uavhengig hjelp til alle sider.
Men dette gjelder ikke utviklingsbistanden. Gjennom flere FN-vedtak og Riga-toppmøtets formulering om «Comprehensive Approach», har vi valgt å støtte den afghanske regjeringen i forsøket på å bygge ut infrastruktur og å etablere legitime maktstrukturer på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Dermed har det liten mening å snakke om “uavhengig utviklingshjelp”. Vi har valgt side: vi har valgt den afghanske siden.
Svært mye er også oppnådd.
Afghanistan er ikke lenger en frihavn for internasjonal terrorisme, og at de afghanske sikkerhetsstyrkene begynner å få et meget godt nivå. Nesten 90 % av befolkningen lever i dag i områder med helsetilbud mot 8 % i 2001. Brutto nasjonalinntekt per innbygger har økt med over 70 % siden 2002, og inntektene i statsbudsjettet er mer enn femdoblet. Rundt 8,3 millioner barn går i dag på skole mot ca 900 000 i 2001. 38 % av skolebarna er jenter. Barnedødeligheten er redusert med mer enn en firedel. Det bygges infrastruktur, og en stadig økende andel av befolkningen har tilgang til rent vann. Presse- og ytringsfriheten er overraskende stor, og utbygging av frie medier, mobil- og internet-tilgang, fortsetter i stort tempo.
Afghanistan har likevel svært langt igjen. Korrupsjon, liten tillit til styresmaktene, svakt rettssystem og fravær av rettssikkerhet er fremtredende. Store interne stridigheter mellom ulike befolkningsgrupper gjør at landet fremstår som et slags føydalsamfunn, der lokale “fyrster” hersker over “sin” befolkning. Dette er et maktsystem som er i sterk opposisjon til framveksten av et fungerende samfunn.
Opprørernes skrekk-scenario er at Afghanistan blir en fungerende stat med et fungerende maktapparat, for da mister lokale høvdinger sin makt og sin legitimitet. Forstår man dette, blir det enda viktigere å følge budskapet fra Riga: Alle ressurser må settes inn og koordineres for å bidra til at Afghanistan utvikler seg i riktig retning. Og koordinering mellom sivil og militær innsats er helt sentralt.
Troen på at sivil innsats må være upåvirket av den militære er feilaktig. At hovedutfordringen er at Afghanistan forsøker å bli en fungerende stat, er dessverre fortsatt skjult for mange.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
Viser innlegg med etiketten Afghanistan. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Afghanistan. Vis alle innlegg
torsdag 20. oktober 2011
lørdag 2. april 2011
En forferdelig tragedie
Oberstløytnant Siri Skare fra Åndalsnes ble drept i Mazar e Sharif i Nord-Afghanistan i går den 1 april 2011. Dermed har har Norge mistet 10 soldater i landet.
Dette er en nærmest ufattelig tragedie, og det virker sterkt inn på alle oss som er og som har vært soldater i Afghanistan. Aller verst er det selvsagt for familie og venner, og mine tanker går først og fremst til dem.
Siri Skare var Norges første kvinnelige militærflyger, og hun var en meget høyt respektert og svært godt likt kollega. Hun ble drept da kontorklomplekset til UNAMA, FNs organisasjon i Afghanistan, ble stormet av rasende demonstranter som en reaksjon på at den amerikanske pastoren Terry Jones brente Koranen for ca en uke siden. I følge TV2 forsøkte demonstrantene først å angripe det amerikanske konsultatet i byen, men gav opp forsøket fordi konsulatet var for godt sikret.
I tillegg til at dette er en forferdelig tragedie for de pårørende, er det også et slag for FN, Norge og for Afghanistan. De ansatte i FN har som hovedoppgave å hjelpe befolkningen i Afghanistan, og det er nesten umulig å forstå hvorfor deler av befolkningen skal angripe nettopp dem.
Den amerikanske pastoren angrer ingen ting. Han har antakelig fått det nettopp som han vil. Ekstreme krefter må ha oppildnet befolkningen, og det er ingen grunn til å tro at folk i Mazar e Sharif hadde kommet på å angripe FN helt av seg selv. Det er fristende å allerede nå trekke paraleller til det som skjedde da de norske styrkene ble angrepet Meymaneh i 2006 i forbindelse med striden om karrikaturtegningene av Muhammed.
Ikke uventet var Taliban raskt ute med å ta på seg ansvaret. Det har de forsåvidt for vane, og det betyr ikke at det er Taliban som faktisk står bak. Men nå er det uansett blitt en "propagandaseier" for Taliban, og den kommer de til å utnytte til fulle.
For Taliban og for andre opprørsgrupper er det ikke FN og FNs personell som er "motstanderen". For disse er det fremvoksten av en fungerende stat som er skrekk-scenariet. Opprørsgrupper i Afghanistan er først og fremt opptatt av å hindre at staten blir den legitime utøver av makt - rett og slett fordi de da mister hele sitt eksistensgrunnlag. Derfor kommer Taliban og andre til å utnytte dette angrepet for alt det er verdt ved å forsøke å påvirke befolkningen til å vende seg bort fra de legitime samfunnsstrukturene i Afghanistan.
Nettopp derfor er det viktig og riktig av Forsvarsminister Faremo å krystallklart gi uttrykk for at denne hendelsen ikke skal endre de politiske målsettingene. Og det er betryggende at opposisjonen på Stortinget signaliserer det samme.
Men i dag er ikke dagen for for de store politiske overveielsene. I dag er det tid for sorg, fortvilelse, ettertanke og medfølelse. For både FN og de av oss som har opplevd å miste en kollega, vekker den brutale hendelsen i går sterke minner.
De norske soldatene i Afghanistan må være forberedt på at alvorlige hendelser kan skje igjen. Samtidig er de nå i ferd med å ta avskjed med en kjær kollega.
Jeg vet av egen erfaring at det kommer de til å gjøre på en profesjonell og verdig måte. Det viktigste vi kan gjøre er å la pårørende, venner og kolleger få vite at vi tenker på dem og føler med dem.
Det kan vi for eksempel gjøre ved å ta avskjed med Siri her.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
Dette er en nærmest ufattelig tragedie, og det virker sterkt inn på alle oss som er og som har vært soldater i Afghanistan. Aller verst er det selvsagt for familie og venner, og mine tanker går først og fremst til dem.
Siri Skare var Norges første kvinnelige militærflyger, og hun var en meget høyt respektert og svært godt likt kollega. Hun ble drept da kontorklomplekset til UNAMA, FNs organisasjon i Afghanistan, ble stormet av rasende demonstranter som en reaksjon på at den amerikanske pastoren Terry Jones brente Koranen for ca en uke siden. I følge TV2 forsøkte demonstrantene først å angripe det amerikanske konsultatet i byen, men gav opp forsøket fordi konsulatet var for godt sikret.
I tillegg til at dette er en forferdelig tragedie for de pårørende, er det også et slag for FN, Norge og for Afghanistan. De ansatte i FN har som hovedoppgave å hjelpe befolkningen i Afghanistan, og det er nesten umulig å forstå hvorfor deler av befolkningen skal angripe nettopp dem.
Den amerikanske pastoren angrer ingen ting. Han har antakelig fått det nettopp som han vil. Ekstreme krefter må ha oppildnet befolkningen, og det er ingen grunn til å tro at folk i Mazar e Sharif hadde kommet på å angripe FN helt av seg selv. Det er fristende å allerede nå trekke paraleller til det som skjedde da de norske styrkene ble angrepet Meymaneh i 2006 i forbindelse med striden om karrikaturtegningene av Muhammed.
Ikke uventet var Taliban raskt ute med å ta på seg ansvaret. Det har de forsåvidt for vane, og det betyr ikke at det er Taliban som faktisk står bak. Men nå er det uansett blitt en "propagandaseier" for Taliban, og den kommer de til å utnytte til fulle.
For Taliban og for andre opprørsgrupper er det ikke FN og FNs personell som er "motstanderen". For disse er det fremvoksten av en fungerende stat som er skrekk-scenariet. Opprørsgrupper i Afghanistan er først og fremt opptatt av å hindre at staten blir den legitime utøver av makt - rett og slett fordi de da mister hele sitt eksistensgrunnlag. Derfor kommer Taliban og andre til å utnytte dette angrepet for alt det er verdt ved å forsøke å påvirke befolkningen til å vende seg bort fra de legitime samfunnsstrukturene i Afghanistan.
Nettopp derfor er det viktig og riktig av Forsvarsminister Faremo å krystallklart gi uttrykk for at denne hendelsen ikke skal endre de politiske målsettingene. Og det er betryggende at opposisjonen på Stortinget signaliserer det samme.
Men i dag er ikke dagen for for de store politiske overveielsene. I dag er det tid for sorg, fortvilelse, ettertanke og medfølelse. For både FN og de av oss som har opplevd å miste en kollega, vekker den brutale hendelsen i går sterke minner.
De norske soldatene i Afghanistan må være forberedt på at alvorlige hendelser kan skje igjen. Samtidig er de nå i ferd med å ta avskjed med en kjær kollega.
Jeg vet av egen erfaring at det kommer de til å gjøre på en profesjonell og verdig måte. Det viktigste vi kan gjøre er å la pårørende, venner og kolleger få vite at vi tenker på dem og føler med dem.
Det kan vi for eksempel gjøre ved å ta avskjed med Siri her.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
søndag 9. januar 2011
Ikke en rettsstat verdig
Første uke i januar 2011 begynte ikke bra for Forsvaret. Oppslag i så godt som alle medier tydet på at Forsvaret ikke har oversikt over hvilke soldater som er blitt skadet gjennom sin tjeneste i internasjonale operasjoner. Men det stoppet ikke der. Mot slutten av uken ble vi gjort oppmerksom på at soldater fortsatt må kjempe i årevis for å få sin rettsmessige erstatning etter å ha blitt skadet i tjenesten. Det ble skapt et bilde av at Den Norske Stat gjør hva den kan for å slippe unna erstatningsansvaret.
Det var VG som på mandag 3 januar kunne fortelle at Forsvaret ikke har oversikt over hvilke soldater som var blitt skadet gjennom sin tjeneste i Afghanistan. Avisen hadde tydeligvis arbeidet med saken en stund, og da de på forespørsel til Forsvaret fikk oppgitt andre tall enn hva de selv satt inne med var skandaleoppslaget et faktum.
Dessverre må man registrere at Forsvaret håndterte saken svært dårlig. Riktignok hadde man forsøkt å komme VG i møte med opplysninger om skadde soldater etter en konkret forespørsel, etterfulgt av korrekt informasjon før avisen gikk i trykken, men nok en gang ble det ikke forstått at VG hadde fått grunnlag for nok et "skandaleoppslag". Senere forsøk på å beklage og si at vi har klønet det til, virket ikke.
Elementær kunnskap om skandaleoppslag i media syntes totalt fraværende. Kommer et skandaleoppslag på førstesiden i en avis, er det er par forhold som vi vet alltid er gjeldende:
Senere i uken publiserte Forsvaret en artikkel som skulle oppklare saken, men det var for sent. Det hjalp selvsagt ikke at Forsvarsministeren allerede hadde vært ute i så godt som alle medier og beklaget, og innrømmet at hun ikke hadde oversikt.
Mediehåndteringen er én sak - noen annet er selvsagt fakta i saken. Den største feilen var at det ble etterlatt et inntrykk av at Forsvaret ikke har oversikt. Det er selvsagt galt. Forsvaret har detaljoversikt over alle skader som oppstår i internasjonale operasjoner - fra magesjau til skuddskader. Arbeidet med å systematisere og presentere denne informasjonen på en lettfattelig måte er gjort for lenge siden, slik jeg fikk anledning til å si noe om på NRK Trøndelag mandag ettermiddag (ca 34 min ut i klippet).
Bloggeren Knut Johannesen skrev et innlegg i slutten av uken der han pekte på noe av det samme gjennom hva tidligere forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen hadde svart på et spørsmål i Stortinget den 5 mars 2008:
Forsvaret har oversikt over befal og soldater som er skadet i utenlandstjeneste. I likhet med det sivile helsevesenet er medisinsk personell i Forsvaret forpliktet til å dokumentere all behandling som gis. Informasjon fra de elektroniske legejournalene overføres til Forsvarets helseregister. Eldre papirjournaler er gjort lettere tilgjengelig ved at de nå er skannet elektronisk. På denne måten har Forsvaret registrert relevant helseinformasjon for den enkelte soldat - og befal - som har tjenestegjort i utlandet. Videre har vi gjennom Forsvarets helseregister tilgjengelig statistisk informasjon på et aggregert nivå om en rekke forhold knyttet til helse og tjenestegjøring. Helseregisteret gir dessuten mulighet for å dokumentere sammenhenger mellom tjenesteforhold, eksponering for hendelser og konsekvenser for fremtidig helse.
Spørsmålet og hele svaret til Strøm-Erichsen kan leses her.
Det er uforståelig for meg at informasjon om skadde soldater som var tilgjegelig i 2008 tilsynelatende ikke var oppdatert og lett tilgjengelig for forsvarsminister Faremo denne uken. Uforsåelig, for som jeg sier innledningsvis blir absolutt alle skader registrert.
Så langt dreide saken seg om hvilken informasjon som blir registrert og på hvilken måte den blir gjort tilgjengelig for de som skal ha den.
Men så, og i kjølvannet av dette, tok saken en helt annen og mye mer alvorlig vendig. Vi ble gjort oppmerksom på at soldater fortsatt må kjempe i årevis for å få sin rettsmessige erstatning etter å ha blitt skadet i tjenesten.
VG har en lang artikkel om soldater som har måttet hyre advokat for å¨få den støtten de skal ha. I Dagsrevyen den 4 januar får vi et intervju med en soldat som i over tre år har kjempet for erstatning etter at han mistet det ene beinet i bombeangrepet som tok livet av Kristoffer Sørli Jørgensen. Han viser fram en stor perm med dokumenter i saken sin, og sier som en slags oppsummering at han føler at systemet jobber mot ham i stedet for med ham for at han skal få sin rettmessige erstatning. I samme sendig i Dagsrevyen møter oberstløytnant John Inge Øglænd på vegne av Forsvarssjefen. Han forklarer at etter 14 måneder er det samfunnets sivile institusjoner som overtar ansvaret for soldatene, og at Forsvaret anbefaler at de tar kontakt med advokat for å sikre at de får den hjelpen de trenger. Han sier til og med at Forsvaret betaler for advokat i noen tilfeller.
Forsvarsministeren skriver den 7 januar i VG et brev til soldater der hun forsikrer alle om at det er en selvfølge at skadde soldater skal få den hjelpen de trenger og har krav på. Samme dag kommer det fram at Forsvarssjefen skal møte trygdesjefer for å bidra til at systemene for oppfølging og erstatning bli bedre.
Jeg spør meg selv: Hvorfor i all verden er brevet fra Forsvarsministeren til soldatene - og Forsvarssjefens initiativ - nødvendig i en rettsstat som Norge?
Det er for meg en helt absurd situasjon. Den Norske Stat, ved Forsvaret, skal sende soldater ut i internasjonale operasjoner, og så skal den samme Norske Stat, ved f eks Statens Pensjonskasse og NAV, legge så store hindringer i veien for skadde soldater at de og/eller Forsvaret må betale for advokathjelp for at de skal få den hjelpen de har rettmessig krav på.
Hadde det enda vært en ny problemstilling som akkurat hadde dukket opp! Men neida. Det er det på langt nær. I nettmøte med Dagbladets lesere da jeg kom hjem fra Afghanistan i august 2009, førte til noen av mine svar til leserne til reaksjoner. Et av disse var (utdrag):
Mest av alt håper jeg at vi unngår flere slike tragiske saker, som vi dessverre har noen av, der Statens egne organer med skarpskodde advokater i spissen gjør alt de kan for å hindre at skadde soldater skal få sin rettmessige erstatning.
Dagbladet har forøvrig satt søkelys på akkurat dette problemet en rekke ganger over mange år. En slik sak handler om at Staten ble dømt til å betale erstatning til en soldat i Oslo Tingrett, men at Statens Pensjonskasse anket dommen. Senere ble Staten dømt på nytt i Borgarting Lagmannsrett, og etter seks års kamp fikk soldaten endelig de ytelser som vedkommende hadde krav på.
Jeg er sikker på at dersom et privat forsikringsselskap hadde hådtert sine kunder på en slik måte at det var nødvendig å anbefale advokathjelp som fast prosedyre for at skadelidte skulle få rettmessig erstatning, så ville selskapet blitt anmeldt og satt under offentlig administrasjon for lenge siden. Det synes tydeligvis ikke å være nødvendig når det gjelder Statens eget forsikringsselskap. Forsvaret, som er en del av Statens apparat, bruker altså offentlige midler til advokathjelp for at Statens Pensjonskasse og NAV, som er en annen del av Statens apparat, skal yte skadde soldater den hjelpen de har krav på.
Dette er absurd. Som soldaten i Dagsrevyen pekte på, så virker det som at systemet jobber mot de som er skadde - og med dem. I alle fall ikke for dem. Og det selv om det ikke mangler på politiske føringer og forsikringer om det motsatte.
Det leder meg til det grunnleggende spørsmålet: Hvem er det de som jobber i Statens organer er til for? Er de til for seg selv - for å "vokte Statens pengebinge" - eller er de til for innbyggerne i dette landet?
Dette er ikke en rettsstat verdig. Det minner om byråkrati og systemer i nasjoner som vi ikke liker å sammenligne oss med. Nok er nok - her må det ryddes.
Min erfaring er at dersom det ikke nytter med lover og regler,samarbeide, klare intensjoner og motivering, så må det klar og utvedtydig ordregiving til. Hjelper ikke det heller, så kan utskifting være neste skritt.
Ole-Asbjørn Fauske
Det var VG som på mandag 3 januar kunne fortelle at Forsvaret ikke har oversikt over hvilke soldater som var blitt skadet gjennom sin tjeneste i Afghanistan. Avisen hadde tydeligvis arbeidet med saken en stund, og da de på forespørsel til Forsvaret fikk oppgitt andre tall enn hva de selv satt inne med var skandaleoppslaget et faktum.
Dessverre må man registrere at Forsvaret håndterte saken svært dårlig. Riktignok hadde man forsøkt å komme VG i møte med opplysninger om skadde soldater etter en konkret forespørsel, etterfulgt av korrekt informasjon før avisen gikk i trykken, men nok en gang ble det ikke forstått at VG hadde fått grunnlag for nok et "skandaleoppslag". Senere forsøk på å beklage og si at vi har klønet det til, virket ikke.
Elementær kunnskap om skandaleoppslag i media syntes totalt fraværende. Kommer et skandaleoppslag på førstesiden i en avis, er det er par forhold som vi vet alltid er gjeldende:
- saken er definitivt unyansert presentert
- viktig informasjon som tilhører saken er ikke gjengitt
- formålet med oppslaget er ikke å beskrive virkeligheten, men å selge aviser
Senere i uken publiserte Forsvaret en artikkel som skulle oppklare saken, men det var for sent. Det hjalp selvsagt ikke at Forsvarsministeren allerede hadde vært ute i så godt som alle medier og beklaget, og innrømmet at hun ikke hadde oversikt.
Mediehåndteringen er én sak - noen annet er selvsagt fakta i saken. Den største feilen var at det ble etterlatt et inntrykk av at Forsvaret ikke har oversikt. Det er selvsagt galt. Forsvaret har detaljoversikt over alle skader som oppstår i internasjonale operasjoner - fra magesjau til skuddskader. Arbeidet med å systematisere og presentere denne informasjonen på en lettfattelig måte er gjort for lenge siden, slik jeg fikk anledning til å si noe om på NRK Trøndelag mandag ettermiddag (ca 34 min ut i klippet).
Bloggeren Knut Johannesen skrev et innlegg i slutten av uken der han pekte på noe av det samme gjennom hva tidligere forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen hadde svart på et spørsmål i Stortinget den 5 mars 2008:
Forsvaret har oversikt over befal og soldater som er skadet i utenlandstjeneste. I likhet med det sivile helsevesenet er medisinsk personell i Forsvaret forpliktet til å dokumentere all behandling som gis. Informasjon fra de elektroniske legejournalene overføres til Forsvarets helseregister. Eldre papirjournaler er gjort lettere tilgjengelig ved at de nå er skannet elektronisk. På denne måten har Forsvaret registrert relevant helseinformasjon for den enkelte soldat - og befal - som har tjenestegjort i utlandet. Videre har vi gjennom Forsvarets helseregister tilgjengelig statistisk informasjon på et aggregert nivå om en rekke forhold knyttet til helse og tjenestegjøring. Helseregisteret gir dessuten mulighet for å dokumentere sammenhenger mellom tjenesteforhold, eksponering for hendelser og konsekvenser for fremtidig helse.
Spørsmålet og hele svaret til Strøm-Erichsen kan leses her.
Det er uforståelig for meg at informasjon om skadde soldater som var tilgjegelig i 2008 tilsynelatende ikke var oppdatert og lett tilgjengelig for forsvarsminister Faremo denne uken. Uforsåelig, for som jeg sier innledningsvis blir absolutt alle skader registrert.
Så langt dreide saken seg om hvilken informasjon som blir registrert og på hvilken måte den blir gjort tilgjengelig for de som skal ha den.
Men så, og i kjølvannet av dette, tok saken en helt annen og mye mer alvorlig vendig. Vi ble gjort oppmerksom på at soldater fortsatt må kjempe i årevis for å få sin rettsmessige erstatning etter å ha blitt skadet i tjenesten.
VG har en lang artikkel om soldater som har måttet hyre advokat for å¨få den støtten de skal ha. I Dagsrevyen den 4 januar får vi et intervju med en soldat som i over tre år har kjempet for erstatning etter at han mistet det ene beinet i bombeangrepet som tok livet av Kristoffer Sørli Jørgensen. Han viser fram en stor perm med dokumenter i saken sin, og sier som en slags oppsummering at han føler at systemet jobber mot ham i stedet for med ham for at han skal få sin rettmessige erstatning. I samme sendig i Dagsrevyen møter oberstløytnant John Inge Øglænd på vegne av Forsvarssjefen. Han forklarer at etter 14 måneder er det samfunnets sivile institusjoner som overtar ansvaret for soldatene, og at Forsvaret anbefaler at de tar kontakt med advokat for å sikre at de får den hjelpen de trenger. Han sier til og med at Forsvaret betaler for advokat i noen tilfeller.
Forsvarsministeren skriver den 7 januar i VG et brev til soldater der hun forsikrer alle om at det er en selvfølge at skadde soldater skal få den hjelpen de trenger og har krav på. Samme dag kommer det fram at Forsvarssjefen skal møte trygdesjefer for å bidra til at systemene for oppfølging og erstatning bli bedre.
Jeg spør meg selv: Hvorfor i all verden er brevet fra Forsvarsministeren til soldatene - og Forsvarssjefens initiativ - nødvendig i en rettsstat som Norge?
Det er for meg en helt absurd situasjon. Den Norske Stat, ved Forsvaret, skal sende soldater ut i internasjonale operasjoner, og så skal den samme Norske Stat, ved f eks Statens Pensjonskasse og NAV, legge så store hindringer i veien for skadde soldater at de og/eller Forsvaret må betale for advokathjelp for at de skal få den hjelpen de har rettmessig krav på.
Hadde det enda vært en ny problemstilling som akkurat hadde dukket opp! Men neida. Det er det på langt nær. I nettmøte med Dagbladets lesere da jeg kom hjem fra Afghanistan i august 2009, førte til noen av mine svar til leserne til reaksjoner. Et av disse var (utdrag):
Mest av alt håper jeg at vi unngår flere slike tragiske saker, som vi dessverre har noen av, der Statens egne organer med skarpskodde advokater i spissen gjør alt de kan for å hindre at skadde soldater skal få sin rettmessige erstatning.
Dagbladet har forøvrig satt søkelys på akkurat dette problemet en rekke ganger over mange år. En slik sak handler om at Staten ble dømt til å betale erstatning til en soldat i Oslo Tingrett, men at Statens Pensjonskasse anket dommen. Senere ble Staten dømt på nytt i Borgarting Lagmannsrett, og etter seks års kamp fikk soldaten endelig de ytelser som vedkommende hadde krav på.
Jeg er sikker på at dersom et privat forsikringsselskap hadde hådtert sine kunder på en slik måte at det var nødvendig å anbefale advokathjelp som fast prosedyre for at skadelidte skulle få rettmessig erstatning, så ville selskapet blitt anmeldt og satt under offentlig administrasjon for lenge siden. Det synes tydeligvis ikke å være nødvendig når det gjelder Statens eget forsikringsselskap. Forsvaret, som er en del av Statens apparat, bruker altså offentlige midler til advokathjelp for at Statens Pensjonskasse og NAV, som er en annen del av Statens apparat, skal yte skadde soldater den hjelpen de har krav på.
Dette er absurd. Som soldaten i Dagsrevyen pekte på, så virker det som at systemet jobber mot de som er skadde - og med dem. I alle fall ikke for dem. Og det selv om det ikke mangler på politiske føringer og forsikringer om det motsatte.
Det leder meg til det grunnleggende spørsmålet: Hvem er det de som jobber i Statens organer er til for? Er de til for seg selv - for å "vokte Statens pengebinge" - eller er de til for innbyggerne i dette landet?
Dette er ikke en rettsstat verdig. Det minner om byråkrati og systemer i nasjoner som vi ikke liker å sammenligne oss med. Nok er nok - her må det ryddes.
Min erfaring er at dersom det ikke nytter med lover og regler,samarbeide, klare intensjoner og motivering, så må det klar og utvedtydig ordregiving til. Hjelper ikke det heller, så kan utskifting være neste skritt.
Ole-Asbjørn Fauske
torsdag 28. oktober 2010
Om fanger i Afghanistan
De siste dagen har det vært debattert om hvorvidt norske spesialsoldater ikke har fulgt opp norske forpliktelser overfor personer som er tatt til fange i Afghanistan. Jeg har spesielt reagert på utspill fra Erling Borgen. En kommentar fra ham på mitt blogginnlegg krever et svar som er for lang for kommentarfeltet. Derfor dette innlegget.
Takk for kommentaren, Erling Borgen.
For det første:
Jeg, som de fleste andre, er klar over at det forekommer tortur i Afghanistan. Slik det også forekommer i en rekke andre land. Dette dreier seg ikke om hvorvidt det forekommer turtur i Afghanistan eller ikke, men om hvilket ansvar norske soldater og norske myndigheter har etter internasjonale regler. I tillegg dreier dette seg om å følge opp en bilateral avtale mellom norske og afghanske myndigheter om fangers rettigheter.
For det andre:
Dersom norske styrker arresterer opprørere, er Norge forpliktet til å følge med på hva som skjer med dem. Jeg var selv kontingentsjef for de norske styrkene i Afghanistan (unntatt spesialsoldatene) fra januar-august 2009, og som sådan var det mitt ansvar å utøve denne kontrollen på vegne av norske myndigheter. I den perioden var det én fange som Norge hadde dette ansvaret for. Vedkommende fikk besøk i fengselet av norsk personell, der det blant annet var tilstede lege og jurist. En utførlig rapport om soningsforhold og helsetilstand ble utarbeidet.
For det tredje:
Norske styrker i Afghanistan, - både spesialsoldater og andre, - har som sin viktigste oppgave å være mentorer og partnere sammen med afghanske sikkerhetsstyrker. Hensikten er at de afghanske sikkerhetsstyrkene selv skal bli i stand til å ivareta sikkerheten i eget land. Parallelt med dette, utøver blant annet EUPOL og polititjenestemenn fra mange nasjoner (også fra Norge) noe av det samme overfor afghansk politi og afghansk rettsvesen (jeg har ved mange anledninger hevdet at politi- og rettsinnsatsen er alt for liten). Men hensikten er også her å bidra til at Afghanistan selv skal bli i stand til å utvikle et fungerende politi- og rettsapparat.
Det er altså IKKE slik at norske styrker på egen hånd og på eget initiativ reiser rundt og arresterer opprørere for så å lete opp en politimann for å bli kvitt dem!
Vi deltar i operasjoner som ikke bare er koordinert med afghanske myndigheter - de er også ledet av afghanske myndigheter. Vi møter afghanske myndigheter og de regionale/lokale sikkerhetsstyrkene minst ukentlig for å vurdere sikkerhetssituasjonen og å diskutere tiltak mot eventuelle opprørere. Vårt mentor- og partnerbidrag inkluderer støtte til planlegging og gjennomføring av operasjoner, der det er de afghanske prioritetene som følges og der det er afghanske sikkerhetsstyrker som leder an. En typisk slik operasjon kan f eks være at guvernørens sikkerhetsråd bestemmer seg for å lete opp opprørere i en bestemt landsby. Den afghanske hæren - sammen med norske mentorer og partnerenheter - har som oppgave å sikre operasjonen, og det afghanske politiet - sammen med f eks norske politimentorer - går fysisk inn i landsbyen og foretar eventuelle arrestasjoner.
Selv om norske soldater og norsk politi har vært med på en slik operasjon, er dette IKKE "norske" fanger.
I artikkelen i UkeAdressa som har utløst denne debatten, redegjør representanten fra Spesialstyrkene om hvordan de har BIDRATT til at det er tatt fanger som er blitt arrestert av afghanske spesialstyrker eller afghansk politi. Det er med andre ord til forveksling akkurat samme situasjon og måte å operere på sammen med afghanske styrker som det de regulære norske avdelinger (og politi) er med på. Prinsippene er de samme i begge tilfeller.
Personer som blir arrestert av norsk personell i en norsk operasjon, oppfyller de vilkår som internasjonale regler og den bilaterale avtalen setter om Norges ansvar. Personer som blir arrestert av afghansk politi i en operasjon der norsk personell støtter som mentorer og partnere, oppfyller IKKE disse bestemmelsene.
Jeg er som alle andre bekymret for at arresterte opprørere risikerer å bli torturert. Jeg er også bekymret når opprørere som blir arrestert "på ferske spor", tilsynelatende er ute av fengselet igjen etter noen timer.
Dersom vi mener alvor med at vi skal bidra til å utvikle rettssystemet i Afghanistan, kan ikke Norge ensidig gå på tvers av internasjonale avtaler og opprette et eget regime som gjelder kun for oss. Når en person er arrestert av afghanske myndigheter, er vedkommende et afghansk ansvar. Og selv om vedkommende skulle bli sluppet ut og eventuelt fortsette opprørsvirksomheten, så er det i utgangspunktet lite vi kan gjøre med det.
Denne problematikken, grenseoppgangen, og måter å håndtere fangespørsmål på, blir grundig redegjort for og satt fokus på i hele det norske styrkebidraget. Etter min oppfatning har norsk personell innenfor dette temaet meget gode kunnskaper, holdninger og prosedyrer.
Det er ikke soldatene som lager disse reglene. Soldatenes oppgave er å etterfølge dem. Jeg finner ikke at artikkelen i UkeAdressa viser noe annet - snarere tvert i mot.
Dersom internasjonale lover og avtaler bør endres, er det politikernes oppgave. Dersom den bilaterale avtalen (også kalt "fangeavtalen") mellom Norge og Afghanistan bør reforhandles, så er det også politikernes oppgaver.
Vår oppgave er å løse det et særdeles vanskelig oppdrag som våre folkevalgte enstemmig har sendt oss ut på, samtidig som vi følger de regler som gjelder. Det betyr ikke at vi er "hodeløse høner" uten egne meninger eller egne standpunkter. Men det betyr blant annet at vi er svært vare for å få beskyldninger rettet mot oss som er grunnløse, og som i tillegg oppleves svært urettferdige.
I dette tilfellet opplevdes det akkurat slik.
Mvh,
Ole-A. Fauske
Takk for kommentaren, Erling Borgen.
For det første:
Jeg, som de fleste andre, er klar over at det forekommer tortur i Afghanistan. Slik det også forekommer i en rekke andre land. Dette dreier seg ikke om hvorvidt det forekommer turtur i Afghanistan eller ikke, men om hvilket ansvar norske soldater og norske myndigheter har etter internasjonale regler. I tillegg dreier dette seg om å følge opp en bilateral avtale mellom norske og afghanske myndigheter om fangers rettigheter.
For det andre:
Dersom norske styrker arresterer opprørere, er Norge forpliktet til å følge med på hva som skjer med dem. Jeg var selv kontingentsjef for de norske styrkene i Afghanistan (unntatt spesialsoldatene) fra januar-august 2009, og som sådan var det mitt ansvar å utøve denne kontrollen på vegne av norske myndigheter. I den perioden var det én fange som Norge hadde dette ansvaret for. Vedkommende fikk besøk i fengselet av norsk personell, der det blant annet var tilstede lege og jurist. En utførlig rapport om soningsforhold og helsetilstand ble utarbeidet.
For det tredje:
Norske styrker i Afghanistan, - både spesialsoldater og andre, - har som sin viktigste oppgave å være mentorer og partnere sammen med afghanske sikkerhetsstyrker. Hensikten er at de afghanske sikkerhetsstyrkene selv skal bli i stand til å ivareta sikkerheten i eget land. Parallelt med dette, utøver blant annet EUPOL og polititjenestemenn fra mange nasjoner (også fra Norge) noe av det samme overfor afghansk politi og afghansk rettsvesen (jeg har ved mange anledninger hevdet at politi- og rettsinnsatsen er alt for liten). Men hensikten er også her å bidra til at Afghanistan selv skal bli i stand til å utvikle et fungerende politi- og rettsapparat.
Det er altså IKKE slik at norske styrker på egen hånd og på eget initiativ reiser rundt og arresterer opprørere for så å lete opp en politimann for å bli kvitt dem!
Vi deltar i operasjoner som ikke bare er koordinert med afghanske myndigheter - de er også ledet av afghanske myndigheter. Vi møter afghanske myndigheter og de regionale/lokale sikkerhetsstyrkene minst ukentlig for å vurdere sikkerhetssituasjonen og å diskutere tiltak mot eventuelle opprørere. Vårt mentor- og partnerbidrag inkluderer støtte til planlegging og gjennomføring av operasjoner, der det er de afghanske prioritetene som følges og der det er afghanske sikkerhetsstyrker som leder an. En typisk slik operasjon kan f eks være at guvernørens sikkerhetsråd bestemmer seg for å lete opp opprørere i en bestemt landsby. Den afghanske hæren - sammen med norske mentorer og partnerenheter - har som oppgave å sikre operasjonen, og det afghanske politiet - sammen med f eks norske politimentorer - går fysisk inn i landsbyen og foretar eventuelle arrestasjoner.
Selv om norske soldater og norsk politi har vært med på en slik operasjon, er dette IKKE "norske" fanger.
I artikkelen i UkeAdressa som har utløst denne debatten, redegjør representanten fra Spesialstyrkene om hvordan de har BIDRATT til at det er tatt fanger som er blitt arrestert av afghanske spesialstyrker eller afghansk politi. Det er med andre ord til forveksling akkurat samme situasjon og måte å operere på sammen med afghanske styrker som det de regulære norske avdelinger (og politi) er med på. Prinsippene er de samme i begge tilfeller.
Personer som blir arrestert av norsk personell i en norsk operasjon, oppfyller de vilkår som internasjonale regler og den bilaterale avtalen setter om Norges ansvar. Personer som blir arrestert av afghansk politi i en operasjon der norsk personell støtter som mentorer og partnere, oppfyller IKKE disse bestemmelsene.
Jeg er som alle andre bekymret for at arresterte opprørere risikerer å bli torturert. Jeg er også bekymret når opprørere som blir arrestert "på ferske spor", tilsynelatende er ute av fengselet igjen etter noen timer.
Dersom vi mener alvor med at vi skal bidra til å utvikle rettssystemet i Afghanistan, kan ikke Norge ensidig gå på tvers av internasjonale avtaler og opprette et eget regime som gjelder kun for oss. Når en person er arrestert av afghanske myndigheter, er vedkommende et afghansk ansvar. Og selv om vedkommende skulle bli sluppet ut og eventuelt fortsette opprørsvirksomheten, så er det i utgangspunktet lite vi kan gjøre med det.
Denne problematikken, grenseoppgangen, og måter å håndtere fangespørsmål på, blir grundig redegjort for og satt fokus på i hele det norske styrkebidraget. Etter min oppfatning har norsk personell innenfor dette temaet meget gode kunnskaper, holdninger og prosedyrer.
Det er ikke soldatene som lager disse reglene. Soldatenes oppgave er å etterfølge dem. Jeg finner ikke at artikkelen i UkeAdressa viser noe annet - snarere tvert i mot.
Dersom internasjonale lover og avtaler bør endres, er det politikernes oppgave. Dersom den bilaterale avtalen (også kalt "fangeavtalen") mellom Norge og Afghanistan bør reforhandles, så er det også politikernes oppgaver.
Vår oppgave er å løse det et særdeles vanskelig oppdrag som våre folkevalgte enstemmig har sendt oss ut på, samtidig som vi følger de regler som gjelder. Det betyr ikke at vi er "hodeløse høner" uten egne meninger eller egne standpunkter. Men det betyr blant annet at vi er svært vare for å få beskyldninger rettet mot oss som er grunnløse, og som i tillegg oppleves svært urettferdige.
I dette tilfellet opplevdes det akkurat slik.
Mvh,
Ole-A. Fauske
mandag 25. oktober 2010
Tør du si det rett ut, Erling Borgen?
Erling Borgen tålte tydeligvis ikke at norske spesialsoldater fikk respektfull og grundig omtale i UkeAdressa i helgen.
I dag er han intervjuet av Adressa og har skrevet kommentarer i Dagsavisen der han forsøker å ødelegge norske soldaters troverdighet. Det bør ikke stå uimotsagt. Jeg oppfordrer Adresseavisen og andre medier på det sterkeste å undersøke hva som faktisk gjelder - altså hvilke regler det internasjonale samfunnet er enige i at man skal følge - før dere lar Borgen helt uimotsagt de facto beskylde norske soldater for krigsforbrytelser. Dersom Borgen er riktig sitert, så er det faktisk det han gjør.
Ingressen i artikkelen begynner med:
Si det rett ut, Borgen! Beskyld soldatene for krigsforbrytrelser og brudd på internasjonal rett!
Men da må du samtidig være i stand til å underbygge påstandene dine. En hevnvisning i artikklelen om at noen i Forsvarsdepartementet ikke vet hva som har skjedd med fanger som er pågrepet av afghanske sikkerhetsstyrker, blir brukt som en antydning at vi skulle ha visst det. Det skulle vi selvfølgelig ikke!
Til media: Lag en artikkel som beskriver hvilket ansvar den instans har som tar fanger. Og ta med i samme artikkel hvilke internasjonale konvensjoner og regler det finnes for nettopp dette. Der finner dere også hvilke rettigheter de har som er tatt til fange.
Å benytte Borgen som kommentator om dette emnet gir kraftige uttalelser i avisa. Men hva som faktisk er Norges ansvar i saken har han enten ikke peiling på - eller så bruker han bevisst feil vinkling for å sverte soldatenes troverdighet.
Han lykkes i noen grad også - det ser man i kommentarfeltene under artiklene.
Dessverre er det ikke alle som nå vet at Borgen svært ofte trekker sterke konklusjoner på totalt feil grunnlag.
Eller kanskje det heter: Som vanlig på totalt feil grunnlag???
I dag er han intervjuet av Adressa og har skrevet kommentarer i Dagsavisen der han forsøker å ødelegge norske soldaters troverdighet. Det bør ikke stå uimotsagt. Jeg oppfordrer Adresseavisen og andre medier på det sterkeste å undersøke hva som faktisk gjelder - altså hvilke regler det internasjonale samfunnet er enige i at man skal følge - før dere lar Borgen helt uimotsagt de facto beskylde norske soldater for krigsforbrytelser. Dersom Borgen er riktig sitert, så er det faktisk det han gjør.
Ingressen i artikkelen begynner med:
- Det er alarmerende at norske spesialsoldater har overlatt mer enn hundre personer til afghansk politi, for deretter å ikke ane hva som har skjedd med dem, sier forfatter Erling Borgen.Dersom Erling Borgen faktisk har sagt dette, så er han mye lengre "ute på jordet" enn jeg trodde det ville være mulig å komme - selv for ham. Implisitt beskylder han norske soldater for brudd på folkeretten, og at bilaterale avtaler mellom Norge og Afghanistan om hvordan fanger skal følges opp systematisk brytes.
Si det rett ut, Borgen! Beskyld soldatene for krigsforbrytrelser og brudd på internasjonal rett!
Men da må du samtidig være i stand til å underbygge påstandene dine. En hevnvisning i artikklelen om at noen i Forsvarsdepartementet ikke vet hva som har skjedd med fanger som er pågrepet av afghanske sikkerhetsstyrker, blir brukt som en antydning at vi skulle ha visst det. Det skulle vi selvfølgelig ikke!
Til media: Lag en artikkel som beskriver hvilket ansvar den instans har som tar fanger. Og ta med i samme artikkel hvilke internasjonale konvensjoner og regler det finnes for nettopp dette. Der finner dere også hvilke rettigheter de har som er tatt til fange.
Å benytte Borgen som kommentator om dette emnet gir kraftige uttalelser i avisa. Men hva som faktisk er Norges ansvar i saken har han enten ikke peiling på - eller så bruker han bevisst feil vinkling for å sverte soldatenes troverdighet.
Han lykkes i noen grad også - det ser man i kommentarfeltene under artiklene.
Dessverre er det ikke alle som nå vet at Borgen svært ofte trekker sterke konklusjoner på totalt feil grunnlag.
Eller kanskje det heter: Som vanlig på totalt feil grunnlag???
tirsdag 12. oktober 2010
Er det snart nok nå?
I noen uker nå har vi vært nedlesset av meldinger om kulturen blant de norske soldatene i Afghanistan. Saken begynte som oppslag i VG, og har senere eskalert. Soldatene ble kritisert av alle - også av Forsvarsministeren. Senere har også ledelsen i Forsvaret og FD har fått kritikk. Soldatene kritiseres for det som visstnok skal være ukultur, og Forsvarministeren kritiseres blant annet for å ikke ha informert det norske folk om hva vi egentlig gjør i Afghanistan.
Tidligere Forsvarssjef Sverre Diesen har benyttet anledningen til å argumentere nok en gang for sin idé om et profesjonelt Forsvar. Og han skyter uvanlig skarpt. Men så bommer han så det suser også.
En av de beste kommentarene om hva denne saken handler om, kom i en kronikk i Adresseavisen fra en kadett ved Luftkrigsskolen. Han hevder at norske soldater ikke får kritikk for å gjøre en dårlig jobb, "men for i det hele tatt å utføre jobben de blir pålagt."
En venn av meg i England sendte meg nettopp dette diktet. Jeg kan ikke gå god for innholdet, og jeg kjenner ikke forfatteren. Men det har noen gode poenger. Først og fremst dette: Soldatene er sendt ut for å gjøre noe av det mest ekstreme en lovlig valgt regjering kan pålegge sine borgere. Og de gjør det på vegne av oss alle sammen. De forventer ikke at alle skal være enige med alt de gjør til enhver tid. Men de forventer at de samme som sender dem ut, anerkjenner dem og - om nødvendig - gjør sitt ytterste for å forsvare dem mot grunnløse, tabloide og sensasjonspregede oppslag som er fullstendig tatt ut av sin sammenheng.
Jeg gjengir diktet til ettertanke.
Tidligere Forsvarssjef Sverre Diesen har benyttet anledningen til å argumentere nok en gang for sin idé om et profesjonelt Forsvar. Og han skyter uvanlig skarpt. Men så bommer han så det suser også.
En av de beste kommentarene om hva denne saken handler om, kom i en kronikk i Adresseavisen fra en kadett ved Luftkrigsskolen. Han hevder at norske soldater ikke får kritikk for å gjøre en dårlig jobb, "men for i det hele tatt å utføre jobben de blir pålagt."
En venn av meg i England sendte meg nettopp dette diktet. Jeg kan ikke gå god for innholdet, og jeg kjenner ikke forfatteren. Men det har noen gode poenger. Først og fremst dette: Soldatene er sendt ut for å gjøre noe av det mest ekstreme en lovlig valgt regjering kan pålegge sine borgere. Og de gjør det på vegne av oss alle sammen. De forventer ikke at alle skal være enige med alt de gjør til enhver tid. Men de forventer at de samme som sender dem ut, anerkjenner dem og - om nødvendig - gjør sitt ytterste for å forsvare dem mot grunnløse, tabloide og sensasjonspregede oppslag som er fullstendig tatt ut av sin sammenheng.
Jeg gjengir diktet til ettertanke.
A Poem Worth Reading
He was getting old and paunchy
And his hair was falling fast,
And he sat around the Legion,
Telling stories of the past.
Of a war that he once fought in
And the deeds that he had done,
In his exploits with his buddies;
They were heroes, every one.
And 'tho sometimes to his neighbors
His tales became a joke,
All his buddies listened quietly
For they knew where of he spoke.
But we'll hear his tales no longer,
For ol' jimmy has passed away,
And the world's a little poorer
For a Soldier died today.
He won't be mourned by many,
Just his children and his wife.
For he lived an ordinary,
Very quiet sort of life.
He held a job and raised a family,
Going quietly on his way;
And the world won't note his passing,
'Tho a Soldier died today.
When politicians leave this earth,
Their bodies lie in state,
While thousands note their passing,
And proclaim that they were great.
Papers tell of their life stories
From the time that they were young
But the passing of a Soldier
Goes unnoticed, and unsung.
Is the greatest contribution
To the welfare of our land,
Some jerk who breaks his promise
And cons his fellow man?
Or the ordinary fellow
Who in times of war and strife,
Goes off to serve his country
And offers up his life?
The politician's stipend
And the style in which he lives,
Are often disproportionate,
To the service that he gives.
While the ordinary Soldier,
Who offered up his all,
Is paid off with a medal
And perhaps a pension, small.
It is not the politicians/news reporter
With their compromise and ploys,
Who won for us the freedom
That our country now enjoys.
Should you find yourself in danger,
With your enemies at hand,
Would you really want some cop-out,
With his ever waffling stand?
Or would you want a Soldier--
His home, his country, his kin,
Just a common Soldier,
Who would fight until the end.
He was just a common Soldier,
And his ranks are growing thin,
But his presence should remind us
We may need his like again.
For when countries are in conflict,
We find the Soldier's part
Is to clean up all the troubles
That the politicians start.
If we cannot do him honour
While he's here to hear the praise,
Then at least let's give him homage
At the ending of his days.
Perhaps just a simple headline
In the paper that might say:
"OUR COUNTRY IS IN MOURNING,
A SOLDIER DIED TODAY."
torsdag 7. oktober 2010
Sverre Diesen om soldatkultur: Bomskudd, General!
Tidligere forsvarssjef, General Sverre Diesen, har et innlegg om soldatkultur i dagens VG. Her fortsetter han sin kampanje for et profesjonelt soldatkorps på bekostning av verneplikten, og han skyter uvanlig skarpt til ham å være. Men så bommer han kraftig også.
Diesen har riktignok noen gode poenger i sitt innlegg. Han peker blant annet på den fundamentalt forskjellige situasjonen for Forsvaret som ikke lenger er "et rent politisk nødvergeinstrument for en forsvarskamp på eget territorium der det står om landets fortsatte eksistens". Og han problematiserer over at politikken må ta inn over seg disse fundametale forskjellene dersom Forsvaret skal kunne være et maktmiddel utenfor landets grenser selv når det i Norge hersker dyp fred. "Staten har villet målet – krig som politisk virkemiddel. Da må den innenfor rimelighetens grenser også akseptere midlene, uten å la seg forarge eller skulle ty til skjønnmalende omskrivninger" sier han.
En kadett ved Luftkrigsskolen i Trondheim pekte på noe av det samme i en kronikk i Adresseavisen i går, der han hevder at norske soldater ikke får kritikk for å gjøre en dårlig jobb, "men for i det hele tatt å utføre jobben de blir pålagt."
Dessverre bommer Diesen kraftig når han benytter den siste tidens debatt om soldatkultur til å nok en gang argumentere for et profesjonelt Forsvar. Han angriper vernepliktssoldaten ved å hevde at overtramp i krig ikke begås av profesjonelle, "men av vernepliktige, reservister og militssoldater". Diesen hevder også i sin artikkel at det er kameratskap og samhold i avdelingene som er kjernen i en profesjonell soldatkultur - og ikke idealisme. Han underbygger påstanden med å vise til "all historisk erfaring" (så da skulle jo det være greit nok?). Og for å forsterke utsagnet viser han til at "noe annet (må) tre inn i idealenes sted og skape de båndene som holder militære avdelinger sammen under selv de største påkjenninger. Dette «noe annet» kan realistisk heller ikke være sikkerhetsrådsresolusjoner eller muligheten for å bidra til en bedre verden på sikt."
Med respekt å melde, General - dette er bomskudd. Å hevde at det er vernepliktige, reservister og militssoldater - og ikke profesjonelle soldater - som begår overgrep i krig, er en faktisk feilopplysning som Diesen forsøker å underbygge sitt budskap med. Jeg reagerer på at han gjennom denne måten å argumentere på bidrar til å undergrave nettopp den respekten for soldatyrket som han selv så riktig etterlyser. Og når han hevder at idealene ikke lenger har noen betydning ved å vise til sikkerhetsrådsresolusjoner, så er dette er forsøk på å latterliggjøre det faktum at de fleste mennesker - også soldater - har grundige og veloverveide standpunkter som fører dem mot et yrkesvalg. Jeg vil hevde at for soldater er denne overveielsen betydelig grundigere enn for mange andre yrker - nettopp fordi man vet at man kan bli sendt i krigen med mandat til å drepe eller med risiko for å miste sitt eget liv. Og da er det idealene som er avgjørende for yrkesvalget - ikke sikkerhetsrådsresolusjoner. Jeg er selvsagt ikke uenig i at kameratskap og samhold i avdelingen er avgjørende for å kunne klare de påkjenningene som soldater kan utsettes for, men å hevde at dette er det eneste kriteriet for en profesjonell soldatkultur blir alt for spinkelt. Idealisme, verdier, respekt for menneskerettigheter, et ønske om å bidra til at andre mennesker får det bedre, osv er avgjørende og viktige momenter for mange som velger seg soldatyrket. Skulle Diesen hatt rett, ville det bety at soldater kan benyttes til et hvilket som helst oppdrag uten skrupler. Det ville bety at så lenge kameratskapet og samholdet var på plass, så ville oppdragets art og målsettingene med innsatsen være uvesentlig. Og er det noe vi har tung rettshistorisk dokumentasjon på, så er det at slike soldater og en slik soldatkultur overhode ikke er ønskelig.
Og da er vi etter min mening ved kjernen: Hele denne debatten dreier seg om lederskap og/eller mangel på sådan. Lederskapet, på alle nivå, skal fremelske og utvikle den soldatkulturen vi ønsker, og lederskapet skal forme avdelinger og mennesker slik at de kan løse sine oppdrag på en slik måte som vi ønsker. Vi er flinke til å sole oss i glansen av norske soldater når de får skryt, men snare til å kritisere dem når media - i sin evige jakt på sensasjoner - har hysteriske oppslag om forhold som er totalt tatt ut av sin sammenheng.
Dersom det oppstår mistanke om "ukulturer", så er det først og fremst de som utøver lederskap som må gå i seg selv og vurdere om lederskapet er godt nok. Å beskylde soldater for noe som man selv har ansvaret for, er å skyte seg selv i foten.
Diesen har dessverre skrevet en artikkel som sår tvil om norske soldaters profesjonalitet. Og han bidrar i liten grad til klargjøring av ansvaret hos dem som utøver ledelse. Det burde han absolutt ha gjort, fordi soldatkulturen slik den fremstår i dag er i meget stor grad blitt utviklet i en periode der Diesen selv hadde det øverste ansvaret.
Diesen har riktignok noen gode poenger i sitt innlegg. Han peker blant annet på den fundamentalt forskjellige situasjonen for Forsvaret som ikke lenger er "et rent politisk nødvergeinstrument for en forsvarskamp på eget territorium der det står om landets fortsatte eksistens". Og han problematiserer over at politikken må ta inn over seg disse fundametale forskjellene dersom Forsvaret skal kunne være et maktmiddel utenfor landets grenser selv når det i Norge hersker dyp fred. "Staten har villet målet – krig som politisk virkemiddel. Da må den innenfor rimelighetens grenser også akseptere midlene, uten å la seg forarge eller skulle ty til skjønnmalende omskrivninger" sier han.
En kadett ved Luftkrigsskolen i Trondheim pekte på noe av det samme i en kronikk i Adresseavisen i går, der han hevder at norske soldater ikke får kritikk for å gjøre en dårlig jobb, "men for i det hele tatt å utføre jobben de blir pålagt."
Dessverre bommer Diesen kraftig når han benytter den siste tidens debatt om soldatkultur til å nok en gang argumentere for et profesjonelt Forsvar. Han angriper vernepliktssoldaten ved å hevde at overtramp i krig ikke begås av profesjonelle, "men av vernepliktige, reservister og militssoldater". Diesen hevder også i sin artikkel at det er kameratskap og samhold i avdelingene som er kjernen i en profesjonell soldatkultur - og ikke idealisme. Han underbygger påstanden med å vise til "all historisk erfaring" (så da skulle jo det være greit nok?). Og for å forsterke utsagnet viser han til at "noe annet (må) tre inn i idealenes sted og skape de båndene som holder militære avdelinger sammen under selv de største påkjenninger. Dette «noe annet» kan realistisk heller ikke være sikkerhetsrådsresolusjoner eller muligheten for å bidra til en bedre verden på sikt."
Med respekt å melde, General - dette er bomskudd. Å hevde at det er vernepliktige, reservister og militssoldater - og ikke profesjonelle soldater - som begår overgrep i krig, er en faktisk feilopplysning som Diesen forsøker å underbygge sitt budskap med. Jeg reagerer på at han gjennom denne måten å argumentere på bidrar til å undergrave nettopp den respekten for soldatyrket som han selv så riktig etterlyser. Og når han hevder at idealene ikke lenger har noen betydning ved å vise til sikkerhetsrådsresolusjoner, så er dette er forsøk på å latterliggjøre det faktum at de fleste mennesker - også soldater - har grundige og veloverveide standpunkter som fører dem mot et yrkesvalg. Jeg vil hevde at for soldater er denne overveielsen betydelig grundigere enn for mange andre yrker - nettopp fordi man vet at man kan bli sendt i krigen med mandat til å drepe eller med risiko for å miste sitt eget liv. Og da er det idealene som er avgjørende for yrkesvalget - ikke sikkerhetsrådsresolusjoner. Jeg er selvsagt ikke uenig i at kameratskap og samhold i avdelingen er avgjørende for å kunne klare de påkjenningene som soldater kan utsettes for, men å hevde at dette er det eneste kriteriet for en profesjonell soldatkultur blir alt for spinkelt. Idealisme, verdier, respekt for menneskerettigheter, et ønske om å bidra til at andre mennesker får det bedre, osv er avgjørende og viktige momenter for mange som velger seg soldatyrket. Skulle Diesen hatt rett, ville det bety at soldater kan benyttes til et hvilket som helst oppdrag uten skrupler. Det ville bety at så lenge kameratskapet og samholdet var på plass, så ville oppdragets art og målsettingene med innsatsen være uvesentlig. Og er det noe vi har tung rettshistorisk dokumentasjon på, så er det at slike soldater og en slik soldatkultur overhode ikke er ønskelig.
Og da er vi etter min mening ved kjernen: Hele denne debatten dreier seg om lederskap og/eller mangel på sådan. Lederskapet, på alle nivå, skal fremelske og utvikle den soldatkulturen vi ønsker, og lederskapet skal forme avdelinger og mennesker slik at de kan løse sine oppdrag på en slik måte som vi ønsker. Vi er flinke til å sole oss i glansen av norske soldater når de får skryt, men snare til å kritisere dem når media - i sin evige jakt på sensasjoner - har hysteriske oppslag om forhold som er totalt tatt ut av sin sammenheng.
Dersom det oppstår mistanke om "ukulturer", så er det først og fremst de som utøver lederskap som må gå i seg selv og vurdere om lederskapet er godt nok. Å beskylde soldater for noe som man selv har ansvaret for, er å skyte seg selv i foten.
Diesen har dessverre skrevet en artikkel som sår tvil om norske soldaters profesjonalitet. Og han bidrar i liten grad til klargjøring av ansvaret hos dem som utøver ledelse. Det burde han absolutt ha gjort, fordi soldatkulturen slik den fremstår i dag er i meget stor grad blitt utviklet i en periode der Diesen selv hadde det øverste ansvaret.
torsdag 16. september 2010
Armadillo
Da Grete Faremo hadde besøk av sin danske forsvarsministerkollega for litt siden, sa begge at filmen "Armadillo" ikke ville påvirke våre lands politikk overfor Afghanistan. Det gjør de klokt i.
Jeg har også endelig fått sett filmen, og som mange andre mener også jeg at det er en sterkt og tankevekkende film. Filmen har fått mye omtale, og allerede i mai skrev Karsten Jensen i Dagbladet at "Filmen Armadillo blir et jordskjelv i den danske nasjonens selvforståelse" Han sier også at "Armadillo er noe større enn en debattfilm og noe mer enn en politisk bombe. Det er et jordskjelv i nasjonens selvforståelse."
Bjørnar Moxnes i Dagsavisen inviterte Grete Faremo på kino, og sier at "Nå viser meningsmålingene (endelig!) at et flertall vil hente soldatene hjem. Vi befinner oss i godt selskap: Nederland har allerede trukket soldatene sine ut, og i Danmark ønsker nå flertallet å gjøre det samme."
Litt mer balansert dekning og kommentarer finner vi på TV2s nettsider, der tidligere forsvarssjef Sverre Diesen og forsvarsminister Grete Faremo setter filmens innhold litt mer i perspektiv. Og Grete Faremo har åpenbart vært på kino (om det var etter invitasjon fra Dagsavisen vites ikke), for hun har en lengre artikkel i flere aviser under tittelen "Kjør debatt!" der hun blant annet påpeker dilemmaet soldatene kan komme opp i under utførelsen av et oppdrag som et samlet Storting har sendt dem ut på. "Armadillo er viktig fordi den viser oss det vi ikke før har sett. Den viser oss ikke helter, men den viser dilemmaene. Den bidrar til mer åpenhet og dermed til en bedre debatt om hvordan vi løser oppdraget vårt i Afghanistan. Denne debatten skal fortsette, og jeg ønsker den velkommen!" skriver hun.
Mange norske soldater kan kjenne seg igjen i deler av filmen. Den viser krigens råskap og forferdelige konsekvenser for enkeltmennesker, og norske soldater har vært ute for episoder som har vært minst like krevende som de situasjonene som ble vist i filmen. Men det viktig å være klar over at den virkeligheten som filmen presenterer er et utsnitt av den virkeligheten norske soldater opplever og er en del av. Filmen er laget nettopp for å få fram de mest brutale sidene ved den innsatsen internasjonale styrker gjør i Afghanistan, og den har ikke som ambisjon å vise hele spekteret av internasjonal innsats i landet. At norske og andre lands soldater blir utdannet og trenet i å beherske hele spekteret av arbeidsoppgaver der bruk av makt alltid er siste utvei, er ikke akkurat noe fremtredende poeng i filmen.
Men filmen viser likevel nettopp deler av innsatsen vår som mange ikke kjenner. Og det er bra, for kunnskap om hva soldatene våre faktisk gjør; og under hvilke forhold de noen ganger må gjøre jobben; er svært viktig.
Problemet blir når man etter å ha sett filmen konkluderer med at dette er det eneste vi holder på med, og at alt vi gjør er forgjeves. Soldatene våre fortjener et betydelig mer utfyllende kunnskapsnivå enn som så.
At innsatsen vår i Afghanistan må debatteres, det er jeg den første til å ønske. Men nok en gang er jeg skuffet - om enn ikke overrasket - over at norske medier hyler opp etter å ha vært på kino.
Filmen er god. Skremmende. Tankevekkende. Men som kilde til helhetsbilde og dybdeforståelse er den fullstendig uegnet.
"Armadillo" er ikke en film som etterlater deg med en god følelse. Men gå på kino - se filmen selv - sett deg inn i internasjonal militær og sivil innsats i Afghanistan - og vær med på å debattere innsatsen ut fra et visst kunnskapsnivå.
Jeg har også endelig fått sett filmen, og som mange andre mener også jeg at det er en sterkt og tankevekkende film. Filmen har fått mye omtale, og allerede i mai skrev Karsten Jensen i Dagbladet at "Filmen Armadillo blir et jordskjelv i den danske nasjonens selvforståelse" Han sier også at "Armadillo er noe større enn en debattfilm og noe mer enn en politisk bombe. Det er et jordskjelv i nasjonens selvforståelse."
Bjørnar Moxnes i Dagsavisen inviterte Grete Faremo på kino, og sier at "Nå viser meningsmålingene (endelig!) at et flertall vil hente soldatene hjem. Vi befinner oss i godt selskap: Nederland har allerede trukket soldatene sine ut, og i Danmark ønsker nå flertallet å gjøre det samme."
Litt mer balansert dekning og kommentarer finner vi på TV2s nettsider, der tidligere forsvarssjef Sverre Diesen og forsvarsminister Grete Faremo setter filmens innhold litt mer i perspektiv. Og Grete Faremo har åpenbart vært på kino (om det var etter invitasjon fra Dagsavisen vites ikke), for hun har en lengre artikkel i flere aviser under tittelen "Kjør debatt!" der hun blant annet påpeker dilemmaet soldatene kan komme opp i under utførelsen av et oppdrag som et samlet Storting har sendt dem ut på. "Armadillo er viktig fordi den viser oss det vi ikke før har sett. Den viser oss ikke helter, men den viser dilemmaene. Den bidrar til mer åpenhet og dermed til en bedre debatt om hvordan vi løser oppdraget vårt i Afghanistan. Denne debatten skal fortsette, og jeg ønsker den velkommen!" skriver hun.
Mange norske soldater kan kjenne seg igjen i deler av filmen. Den viser krigens råskap og forferdelige konsekvenser for enkeltmennesker, og norske soldater har vært ute for episoder som har vært minst like krevende som de situasjonene som ble vist i filmen. Men det viktig å være klar over at den virkeligheten som filmen presenterer er et utsnitt av den virkeligheten norske soldater opplever og er en del av. Filmen er laget nettopp for å få fram de mest brutale sidene ved den innsatsen internasjonale styrker gjør i Afghanistan, og den har ikke som ambisjon å vise hele spekteret av internasjonal innsats i landet. At norske og andre lands soldater blir utdannet og trenet i å beherske hele spekteret av arbeidsoppgaver der bruk av makt alltid er siste utvei, er ikke akkurat noe fremtredende poeng i filmen.
Men filmen viser likevel nettopp deler av innsatsen vår som mange ikke kjenner. Og det er bra, for kunnskap om hva soldatene våre faktisk gjør; og under hvilke forhold de noen ganger må gjøre jobben; er svært viktig.
Problemet blir når man etter å ha sett filmen konkluderer med at dette er det eneste vi holder på med, og at alt vi gjør er forgjeves. Soldatene våre fortjener et betydelig mer utfyllende kunnskapsnivå enn som så.
At innsatsen vår i Afghanistan må debatteres, det er jeg den første til å ønske. Men nok en gang er jeg skuffet - om enn ikke overrasket - over at norske medier hyler opp etter å ha vært på kino.
Filmen er god. Skremmende. Tankevekkende. Men som kilde til helhetsbilde og dybdeforståelse er den fullstendig uegnet.
"Armadillo" er ikke en film som etterlater deg med en god følelse. Men gå på kino - se filmen selv - sett deg inn i internasjonal militær og sivil innsats i Afghanistan - og vær med på å debattere innsatsen ut fra et visst kunnskapsnivå.
tirsdag 17. august 2010
Norske soldatjunkier?
I et kronikkinnlegg i Bergens Tidende skriver Asle Toje, som kaller seg for utenrikspolitisk forsker og kommentator, at "Det ville trolig være et feilgrep å ikke ta høyde for at enkelte norske soldater vil vende tilbake fra Afghanistan med nederlag i ryggsekken". Overskriften på kronikken er "Soldatjunkier" - med undertittel "Når soldatene vender hjem fra Afghanistan vil enkelte trolig komme tilbake med et rusproblem".
Toje har noen poenger i kronikken som det er verdt å merke seg, - blant annet at soldater som ikke får nødvendig oppfølging etter endt tjeneste kan ha en tendens til å utvikle et rusproblem.
Men utenom dette er det lite å hente. Toje bruker tall fra amerikanske militære styrker og erfaringer fra Vietnam. Han peker på at rusmidler er lett tilgjegelig i Afghanistan, og at russiske styrker hadde et utbredt rusmisbruk under sin okkupasjonsperiode i landet.
Selv om Toje ikke sier det rett ut, insinuerer han at rusmisbruk kan være utbredt blant norske soldater. Og han mer enn antyder at på grunn av situasjonen i Afghanistan må man forvente at norske soldater kommer hjem med et rusproblem.
Jeg kjenner ikke Toje. Og jeg kjenner dermed heller ikke hans motiver. Men jeg er forundret over at en som kaller seg utenrikspolitisk forsker og kommentator tilsynelatende ikke setter seg inn i et eneste fakta før han publiserer kronikken sin. Min tiltro til norske forskningsmiljøer fikk seg en knekk etter "Hjernevask"-serien, men denne kronikken er et nytt lavmål.
Toje gjør et poeng av at han har ringt et nummer til "Forsvarets Narkotikagruppe" - uten å få svar. Dersom det er all faktainnhenting han har forsøkt seg på, så forteller det svært mye mer om Toje og hans "forskerkompetanse" enn det gjør om et eventuelt rusmiddelproblem blant norske soldater. Dersom han hadde ringt Forsvarsstaben eller Forsvarets Operative Hovedkvarter, så ville han fått opplyst hvilke regler som gjelder for norske soldater. Der ville han også fått opplyst hvordan soldatene blir kontrollert og testet, og hvilken utdanning de får før de reiser ut. Dersom han hadde spurt meg, ville jeg kunnet ha opplyse om at i min tid som kontingentsjef i 6,5 måneder 2009 ble det gjennomført to uvarslede kontroller i det norske styrkebidraget av Narko sør, Forsvarets narkotikagruppe i Sør-Norge, uten at det ble funnet noen tegn på misbruk blant norske soldater.
Jeg skal ikke bagatellisere faren for at soldater - også norske - kan komme til å misbruke rusmidler. Men jeg reagerer sterkt på at en som kaller seg forsker tillater seg å bruke statistikk og opplysninger som er mange år gamle fra andre lands militære styrker; blander dette sammen med generell teori om hvordan et rusproblem kan utvikle seg; presenterer dette i en kronikk på en måte som mer enn antyder at norske soldater kan ha et problem, og ikke en gang tar seg bryet med å undersøke hva som faktisk er tilstanden.
Jeg har tidligere ved mange anledninger påpekt at den svært nødvendige debatten om vårt engasjement i Afghanistan er preget av mangel på kunnskap. Kronikken til Toje er nettopp et eksempel på kunnskapsløs synsing.
Dersom kronikken til Toje hadde blitt levert inn som et forslag til en fagkronikk på en utdanningsinstitusjon - for eksempel her - så hadde den blitt blankt avvist. Det er nemlig overhode ingen sammenheng mellom hva kronikken antyder og hva kronikkforfatteren er i stand til å underbygge.
Toje har noen poenger i kronikken som det er verdt å merke seg, - blant annet at soldater som ikke får nødvendig oppfølging etter endt tjeneste kan ha en tendens til å utvikle et rusproblem.
Men utenom dette er det lite å hente. Toje bruker tall fra amerikanske militære styrker og erfaringer fra Vietnam. Han peker på at rusmidler er lett tilgjegelig i Afghanistan, og at russiske styrker hadde et utbredt rusmisbruk under sin okkupasjonsperiode i landet.
Selv om Toje ikke sier det rett ut, insinuerer han at rusmisbruk kan være utbredt blant norske soldater. Og han mer enn antyder at på grunn av situasjonen i Afghanistan må man forvente at norske soldater kommer hjem med et rusproblem.
Jeg kjenner ikke Toje. Og jeg kjenner dermed heller ikke hans motiver. Men jeg er forundret over at en som kaller seg utenrikspolitisk forsker og kommentator tilsynelatende ikke setter seg inn i et eneste fakta før han publiserer kronikken sin. Min tiltro til norske forskningsmiljøer fikk seg en knekk etter "Hjernevask"-serien, men denne kronikken er et nytt lavmål.
Toje gjør et poeng av at han har ringt et nummer til "Forsvarets Narkotikagruppe" - uten å få svar. Dersom det er all faktainnhenting han har forsøkt seg på, så forteller det svært mye mer om Toje og hans "forskerkompetanse" enn det gjør om et eventuelt rusmiddelproblem blant norske soldater. Dersom han hadde ringt Forsvarsstaben eller Forsvarets Operative Hovedkvarter, så ville han fått opplyst hvilke regler som gjelder for norske soldater. Der ville han også fått opplyst hvordan soldatene blir kontrollert og testet, og hvilken utdanning de får før de reiser ut. Dersom han hadde spurt meg, ville jeg kunnet ha opplyse om at i min tid som kontingentsjef i 6,5 måneder 2009 ble det gjennomført to uvarslede kontroller i det norske styrkebidraget av Narko sør, Forsvarets narkotikagruppe i Sør-Norge, uten at det ble funnet noen tegn på misbruk blant norske soldater.
Jeg skal ikke bagatellisere faren for at soldater - også norske - kan komme til å misbruke rusmidler. Men jeg reagerer sterkt på at en som kaller seg forsker tillater seg å bruke statistikk og opplysninger som er mange år gamle fra andre lands militære styrker; blander dette sammen med generell teori om hvordan et rusproblem kan utvikle seg; presenterer dette i en kronikk på en måte som mer enn antyder at norske soldater kan ha et problem, og ikke en gang tar seg bryet med å undersøke hva som faktisk er tilstanden.
Jeg har tidligere ved mange anledninger påpekt at den svært nødvendige debatten om vårt engasjement i Afghanistan er preget av mangel på kunnskap. Kronikken til Toje er nettopp et eksempel på kunnskapsløs synsing.
Dersom kronikken til Toje hadde blitt levert inn som et forslag til en fagkronikk på en utdanningsinstitusjon - for eksempel her - så hadde den blitt blankt avvist. Det er nemlig overhode ingen sammenheng mellom hva kronikken antyder og hva kronikkforfatteren er i stand til å underbygge.
torsdag 4. mars 2010
Ikke alt går galt i Faryab
Dette innlegget står også i Bergens Tidende i dag.
I en kronikk i Bergens Tidende den 24. februar under tittelen ”Fare, fare, Faryab!” forsøker Ståle Ulriksen fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) å skape inntrykk av at alt går galt i Faryab, og at grunnen er at internasjonale styrker i provinsen støtter lovlig valgte afghanske myndigheter.
De internasjonale styrkene i Afghanistan har som hovedoppgave, gjennom utdanning, mentorering og som partnere, å bidra til at afghanske sikkerhetsstyrker selv blir i stand til å ivareta sikkerheten i eget land. Som i ethvert selvstendig land, er det også i Afghanistan de statlige sikkerhetsstyrker som på vegne av Staten skal ha monopol på legitim maktanvendelse. Og så snart de er i stand til det selv, kan det internasjonale styrkenærværet reduseres og ansvaret for sikkerheten overlates til afghanerne selv. Dette poenget omgår Ulriksen helt i sin kronikk.
Ulriksen peker på at antall trefninger og angrep i Faryab har økt i løpet av det siste året. Det har han helt rett i. Han sier også at en ytterligere styrking av politiet i provinsen vil kunne føre til enda flere trefninger, og at grunnen til det er at når statlige etater – som politiet – styrkes, blir maktbalansen i provinsen forrykket. Det har han også helt rett i. For det er nettopp derfor de afghanske sikkerhetsstyrkene bygges opp og får et stadig større ”fotavtrykk” – slik at maktbalansen kan forrykkes og at legitim maktutøvelse kan etableres.
I kronikken hevder Ulriksen at samarbeidet mellom den afghanske hæren og politiet ikke er godt, og at norske og amerikanske styrker i provinsen nå blir støttespillere for hver sin part i konflikten. Det er en absurd feilinformasjon som faller totalt på sin egen urimelighet. Alle sikkerhetsstyrker i Afghanistan har sin legitimitet gjennom sentrale, regionale eller lokale makthavere som alle har det til felles at de er innsatt av myndighetene. De er riktignok ulike sikkerhetsorganisasjoner, men de opererer ikke på forkjellige ”sider”. Ulriksens framstilling etterlater det inntrykket at norske og andre nasjoner styrker er opptatt av å styrke sine egne maktbaser. Men som vist ovenfor, er oppdraget for internasjonale styrker faktisk å gjøre seg selv overflødige. Noen intern maktkamp om posisjoner foregår ikke. En slik maktkamp ville være i direkte strid med oppdraget og direkte ødeleggende for muligheten til å lykkes. Jeg kan forsikre om, og berolige med, at norske og andre nasjoners styrker i Afghanistan ønsker å løse oppdraget med å sette afghanske sikkerhetsstyrker i stand til å gjøre jobben selv så raskt som mulig. For da kan vi nemlig reise hjem.
Ulriksen avslutter kronikken med å ønske seg en pragmatisk tilnærming til den reelle maktfordelingen både lokalt og nasjonalt. Problemet med et slikt ønske, er at den reelle makten lokalt ofte er tuftet på ren kriminell virksomhet som f eks våpen- og narkotikahandel. Mange ”småfyrster” og opprørsgrupper som har fått være i fred gjennom flere år, kjemper imot etablering av et statlig maktapparat og sivil utvikling rett og slett fordi det fratar dem kontrollen over lokalbefolkningen og muligheten for å fortsette med sin kriminelle virksomhet.
Skulle afghanske myndigheter også inkludere slike grupper i sitt forsøk på å bygge en velfungerende stat? Skulle grupper som bygger hele sin eksistens på at Staten ikke har kontroll ,være interessert i et slik prosjekt? For meg fremstår en slik tanke like absurd som at en norsk by skulle invitere kriminelle bander til å være med på danne en felles byregjering.
Ståle Ulriksen, NUPI og mange andre har en svært viktig oppgave i å bidra til at den norske afghanistandebatten fremstår som betydelig mer kunnskaps- og faktabasert enn hva som er tilfelle i dag. Ulriksens kronikk i BT den 24 februar er dessverre et langt skritt i gal retning.
For videre kommentarer til debatten om Afghanistan, se også her.
I en kronikk i Bergens Tidende den 24. februar under tittelen ”Fare, fare, Faryab!” forsøker Ståle Ulriksen fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) å skape inntrykk av at alt går galt i Faryab, og at grunnen er at internasjonale styrker i provinsen støtter lovlig valgte afghanske myndigheter.
De internasjonale styrkene i Afghanistan har som hovedoppgave, gjennom utdanning, mentorering og som partnere, å bidra til at afghanske sikkerhetsstyrker selv blir i stand til å ivareta sikkerheten i eget land. Som i ethvert selvstendig land, er det også i Afghanistan de statlige sikkerhetsstyrker som på vegne av Staten skal ha monopol på legitim maktanvendelse. Og så snart de er i stand til det selv, kan det internasjonale styrkenærværet reduseres og ansvaret for sikkerheten overlates til afghanerne selv. Dette poenget omgår Ulriksen helt i sin kronikk.
Ulriksen peker på at antall trefninger og angrep i Faryab har økt i løpet av det siste året. Det har han helt rett i. Han sier også at en ytterligere styrking av politiet i provinsen vil kunne føre til enda flere trefninger, og at grunnen til det er at når statlige etater – som politiet – styrkes, blir maktbalansen i provinsen forrykket. Det har han også helt rett i. For det er nettopp derfor de afghanske sikkerhetsstyrkene bygges opp og får et stadig større ”fotavtrykk” – slik at maktbalansen kan forrykkes og at legitim maktutøvelse kan etableres.
I kronikken hevder Ulriksen at samarbeidet mellom den afghanske hæren og politiet ikke er godt, og at norske og amerikanske styrker i provinsen nå blir støttespillere for hver sin part i konflikten. Det er en absurd feilinformasjon som faller totalt på sin egen urimelighet. Alle sikkerhetsstyrker i Afghanistan har sin legitimitet gjennom sentrale, regionale eller lokale makthavere som alle har det til felles at de er innsatt av myndighetene. De er riktignok ulike sikkerhetsorganisasjoner, men de opererer ikke på forkjellige ”sider”. Ulriksens framstilling etterlater det inntrykket at norske og andre nasjoner styrker er opptatt av å styrke sine egne maktbaser. Men som vist ovenfor, er oppdraget for internasjonale styrker faktisk å gjøre seg selv overflødige. Noen intern maktkamp om posisjoner foregår ikke. En slik maktkamp ville være i direkte strid med oppdraget og direkte ødeleggende for muligheten til å lykkes. Jeg kan forsikre om, og berolige med, at norske og andre nasjoners styrker i Afghanistan ønsker å løse oppdraget med å sette afghanske sikkerhetsstyrker i stand til å gjøre jobben selv så raskt som mulig. For da kan vi nemlig reise hjem.
Ulriksen avslutter kronikken med å ønske seg en pragmatisk tilnærming til den reelle maktfordelingen både lokalt og nasjonalt. Problemet med et slikt ønske, er at den reelle makten lokalt ofte er tuftet på ren kriminell virksomhet som f eks våpen- og narkotikahandel. Mange ”småfyrster” og opprørsgrupper som har fått være i fred gjennom flere år, kjemper imot etablering av et statlig maktapparat og sivil utvikling rett og slett fordi det fratar dem kontrollen over lokalbefolkningen og muligheten for å fortsette med sin kriminelle virksomhet.
Skulle afghanske myndigheter også inkludere slike grupper i sitt forsøk på å bygge en velfungerende stat? Skulle grupper som bygger hele sin eksistens på at Staten ikke har kontroll ,være interessert i et slik prosjekt? For meg fremstår en slik tanke like absurd som at en norsk by skulle invitere kriminelle bander til å være med på danne en felles byregjering.
Ståle Ulriksen, NUPI og mange andre har en svært viktig oppgave i å bidra til at den norske afghanistandebatten fremstår som betydelig mer kunnskaps- og faktabasert enn hva som er tilfelle i dag. Ulriksens kronikk i BT den 24 februar er dessverre et langt skritt i gal retning.
For videre kommentarer til debatten om Afghanistan, se også her.
lørdag 20. februar 2010
Olje på vannet, Statssekretær Espen Barth Eide?
I en kronikk i Aderesseavisen den 19 februar beroliger Espen Barth Eide Flyktningehjelpen og andre humanitære organisasjoner ved å si at "Vi må fra militær side respektere at det skal være et «humanitært rom» i en konflikt som i Afghanistan."
Barth Eide tar utgangspunkt i min kronikk i samme avis den 3 februar, og ut fra innledningen kan man få inntrykk av at hans og Regjeringens syn ligger nærmere Flyktningehjelpen enn mitt.
Det er ikke tilfelle. Det er ikke mye av det som står i kronikken jeg er uenig med Barth Eide om. Og for meg er det åpenbart at Barth Eide har som hovedhensikt å berolige Flyktningehjelpen, regjeringskollegiet og andre med sin kronikk - mer enn han har til hensikt å korrigere det bildet jeg kan ha skapt gjennom mitt innspill.
Og det gjør Barth Eide på en utmerket måte uten å gå inn på det som egentlig er utfordringen i Afghanistan. Jeg brukte Flyktningehjelpen som et eksempel i min kronikk, og har ikke til hensikt å angripe dem. Jeg kunne like godt brukt andre eksempel. Et annet og meget godt eksempel er at norske myndigheter klart har signalisert at militær og sivil innsats må skilles mer. Og det på tross av hva de kommuniserer utad i NATO og i andre offentlige rom.
Han sier selv i kronikken at "Dette (helhetlig tilnærming mellom sivile og militære virkemidler) er en tilnærming vi fra norske myndigheters side har tilstrebet lenge, og som det har blitt stadig bredere forståelse for også i NATO."
Hvorfor er det da så viktig å i praksis skille den sivile og den militære innsatsen, Barth Eide? Hvorfor er det så viktig å hele tiden argumentere med at "Vi må fra militær side respektere at det skal være et «humanitært rom» i en konflikt som i Afghanistan" - når vi fra militær side nettopp påpeker i alle sammenhenger at det ikke er de militære virkemidlene som kan løse situasjonen i landet? Er det så vanskelig å forstå at når vi ber om en tettere og mer integrert samorning av militær og sivil innsats - så ber vi IKKE om at innsatsen skal være militært ledet?
Jeg forstår at Bart Eide må forholde seg til en politisk virkelighet som sikkert ikke er enkel. Og det er har vært et av mine hovedpoeng i all kommunikasjon om erfaringer fra Afghanistan. Jeg skulle ønske at det var behovene på bakken i Afghanistan som var premissleverandører for debatten. Og ikke politiske, ideologiske og andre forhold internt i land så langt borte som f eks Norge.
Barth Eide tar utgangspunkt i min kronikk i samme avis den 3 februar, og ut fra innledningen kan man få inntrykk av at hans og Regjeringens syn ligger nærmere Flyktningehjelpen enn mitt.
Det er ikke tilfelle. Det er ikke mye av det som står i kronikken jeg er uenig med Barth Eide om. Og for meg er det åpenbart at Barth Eide har som hovedhensikt å berolige Flyktningehjelpen, regjeringskollegiet og andre med sin kronikk - mer enn han har til hensikt å korrigere det bildet jeg kan ha skapt gjennom mitt innspill.
Og det gjør Barth Eide på en utmerket måte uten å gå inn på det som egentlig er utfordringen i Afghanistan. Jeg brukte Flyktningehjelpen som et eksempel i min kronikk, og har ikke til hensikt å angripe dem. Jeg kunne like godt brukt andre eksempel. Et annet og meget godt eksempel er at norske myndigheter klart har signalisert at militær og sivil innsats må skilles mer. Og det på tross av hva de kommuniserer utad i NATO og i andre offentlige rom.
Han sier selv i kronikken at "Dette (helhetlig tilnærming mellom sivile og militære virkemidler) er en tilnærming vi fra norske myndigheters side har tilstrebet lenge, og som det har blitt stadig bredere forståelse for også i NATO."
Hvorfor er det da så viktig å i praksis skille den sivile og den militære innsatsen, Barth Eide? Hvorfor er det så viktig å hele tiden argumentere med at "Vi må fra militær side respektere at det skal være et «humanitært rom» i en konflikt som i Afghanistan" - når vi fra militær side nettopp påpeker i alle sammenhenger at det ikke er de militære virkemidlene som kan løse situasjonen i landet? Er det så vanskelig å forstå at når vi ber om en tettere og mer integrert samorning av militær og sivil innsats - så ber vi IKKE om at innsatsen skal være militært ledet?
Jeg forstår at Bart Eide må forholde seg til en politisk virkelighet som sikkert ikke er enkel. Og det er har vært et av mine hovedpoeng i all kommunikasjon om erfaringer fra Afghanistan. Jeg skulle ønske at det var behovene på bakken i Afghanistan som var premissleverandører for debatten. Og ikke politiske, ideologiske og andre forhold internt i land så langt borte som f eks Norge.
søndag 14. februar 2010
Hvem lar vi lede debatten om Afghanistan?
Tenk på følgende scenario: Jeg ble i løpet av ett helt år forhindret fra å følge nyhetene. Ingen nyheter, ikke TV, ikke internett, ikke mobiltelefon, - ingenting. Så, etter 12 måneder, ville jeg gjerne ha en oppdatering om Afghanistan. Jeg skaffet meg de siste to ukers utgaver av Aftenposten, VG, Dagbladet, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen, Bergens Tidende, og sikkert noen til. Hvilken konklusjon ville jeg kommet til? Sannsynligvis ville jeg raskt kommet til at nå er alt håp ute for Afghanistan. Og det ville ikke bare være pressens skyld, men like mye de mange samfunnsdebattanter som av ulike årsaker deltar i den helt nødvendige debatten om internasjonal innsats i landet. Og mange av debattantene har helt andre motiver for sin virksomhet enn å drive folkeopplysning. Jeg har aldri påstått å kjenne den hele og fulle sannhet, men det jeg vet noe om er at situasjonen i Afghanistan er betydelig mer nyansert enn hva mange fremstiller den som. Det som kanskje overrasker meg mest, er at fremtredende politikere også synes å mangle kunnskap. Og det selv om kunnskapen er lett tilgjengelig mange steder. Kan det være at de kun danner seg sitt inntrykk om Afghanistan av det de blir servert i media? Har de også være "forhindret" fra å motta informasjon over en lengre periode?
Når man debatterer et så viktig tema, bør det stilles krav til kunnskap i debatten. Hvis kunnskapen mangler, er det overveiende sannsynlig at opinionen blir påvirket i gal retning. Dermed blir også politikken påvirket. Er det noe Afghanistan trenger, så er det fokus, innsats og hjelp som virker i Afghanistan. Ørkesløse debatter om prinsipper, ideologi og virkemidler som fremstår som nyttige her i Norge, fører til liten eller ingen fremgang på bakken i Afghanistan.
Jeg prøver å gjøre noe med dette. Både i fjor vår i TV2, i programmet Ikveld på NRK, og i nettmøte i Dagbladet i fjor sommer.
Nå nylig hadde jeg en kronikk i Adresseavisen. Opplysningene om undersøkelsen jeg viser til i kronikken har jeg blant annet hentet herfra.
Dagens Næringsliv har også kommentert undersøkelsen. Se nedenunder.
Når man debatterer et så viktig tema, bør det stilles krav til kunnskap i debatten. Hvis kunnskapen mangler, er det overveiende sannsynlig at opinionen blir påvirket i gal retning. Dermed blir også politikken påvirket. Er det noe Afghanistan trenger, så er det fokus, innsats og hjelp som virker i Afghanistan. Ørkesløse debatter om prinsipper, ideologi og virkemidler som fremstår som nyttige her i Norge, fører til liten eller ingen fremgang på bakken i Afghanistan.
Jeg prøver å gjøre noe med dette. Både i fjor vår i TV2, i programmet Ikveld på NRK, og i nettmøte i Dagbladet i fjor sommer.
Nå nylig hadde jeg en kronikk i Adresseavisen. Opplysningene om undersøkelsen jeg viser til i kronikken har jeg blant annet hentet herfra.
Dagens Næringsliv har også kommentert undersøkelsen. Se nedenunder.
Abonner på:
Innlegg (Atom)