onsdag 24. november 2010

Utfordrende for lederskapet

”Jeg gjenkjenner det når jeg ser det” ble en legendarisk uttalelse som gjorde den amerikanske juristen Potter Steward (1915-1985) viden kjent. Uttalelsen stammer fra en rettssak i Ohio i 1964 der Steward redegjorde for at det noen ganger kunne være vanskelig å definere hva som var pornografi og hva som ikke var det. Han mente tydeligvis at det ikke var så viktig å kunne definere begrepet nøyaktig, for som han sa – han kjente det igjen når han så det.

Uten noen som helst sammenligning for øvrig: Hva er det som kjennetegner godt lederskap? Er det enkelt å fremstille en klar definisjon om hva som er godt lederskap og hva som ikke er det? Finnes det klare grenser for hva som kjennetegner godt eller dårlig lederskap? Hvem er det i så fall som definerer det? Er det dem som har gode kunnskaper om hvordan lederskap beskrives og defineres – eller er det dem som selv utøver lederskap? Eller er det de som blir direkte og indirekte berørt av utøvelsen av lederskap? Under hvilke forhold må man utøve lederskap for å erfare hvordan lederskapet faktisk bidrar til at menneskene i en organisasjon eller en virksomhet løser sine oppdrag? Hvilke erfaringer må man trekke for å vite om lederskapet faktisk motvirker organisasjonens/virksomhetens evne til å løse oppdragene?

Torsdag 25 november starter GILs Lederskapsseminar 2010 ved Luftkrigsskolen. I år er det fokus på ledere og lederskap med tittelen ”Er Luftforsvarets ledere kompetente?” Sett i sammenheng med det jeg skriver innledningsvis – hva er kompetanse i denne sammenheng? Er det seleksjon, boklig lærdom, eller er det praktisk erfaring? Er det en kombinasjon? Er det noen som intuitivt utfyller lederrollen på en meget god måte – mens det er andre som ikke behersker rollen? Gir dette seg i så fall utslag i godt eller dårlig lederskap? Og hvordan gjenkjenner man i så fall det? Er det slik at vi gjenkjenner det når vi ser det? Og først da?

Vi vet faktisk nokså mye om hva godt lederskap er, og vi vet hva det skal føre til. Den gamle setningen ”Løs oppdraget og ta vare på dine kvinner og menn” er fortsatt i aller høyeste grad gyldig.

Når alt går på skinner, og når alt fungerer, og når alle vet hva de skal gjøre, og når det ikke forekommer kritikk, og når vi får skryt i media – da er det enkelt å være leder. Da er det enkelt å skryte av det gode lederskapet som har ført oss akkurat hit. Men når ”det brenner på dass”, når førstesiden av VG har skandaleoppslag, når Forsvaret blir utsatt for skarp kritikk, når det stilles spørsmål om soldaters profesjonalitet, holdninger og moral, da er det ikke så enkelt.

Som nevnt stiller vi i år spørsmålet: ”Er Luftforsvarets ledere er kompetente?” Det kan tenkes ta noen opplever spørsmålsstillingen provoserende, og at det i spørsmålet ligger en underliggende kritikk til både ledelsen i Luftforsvaret generelt, og til lederutvelgelse spesielt. Det er ikke hensikten. Vi ønsker i år å diskutere ulike aspekter ved ledelse og kompetanse, og i løpet av seminaret vil vi stille flere grunnleggende spørsmål rundt et tema som vi vet opptar mange.

Luftforsvaret er en ”kompetansebedrift”. I alle ledd er forsvarsgrenen avhengig av riktig kompetanse på riktig nivå for at vi skal kunne omsette samfunnets ressurser til best mulig luftmakt. Som i enhver virksomhet, og som i enhver forsvarsgren, er elementet lederskap helt avgjørende for dette. Vi må derfor forvente, og kunne forlange, at de som utøver lederskap i Luftforsvaret har den rette faglige og menneskelige kompetansen. Og helst skal kompetansen være kombinert med riktig erfaring. Spørsmålsstillingen er derfor helt grunnleggende for Luftforsvaret.

Luftkrigsskolen tar mål av seg til nettopp å kunne stille de grunnleggende spørsmålene ved virksomheten og lederskapet i både Luftforsvaret og Forsvaret. Som utdanningsinstitusjon – den beste av sitt slag i hele landet – er det vår oppgave å forske, tenke nytt, utprøve, og anvende forskjellige aspekter av f eks lederskap. Dersom ikke vi stiller grunnleggende spørsmål ved Forsvarets virksomhet – hvem skal gjøre det da?

I høst har lederskapet i Forsvaret blitt satt på harde prøver etter oppslag om soldaters holdninger. Og fra flere hold – også fra Forsvarets øverste ledelse – førte oppslagene til skarp kritikk av soldatene. Før man i en bisetning neste dag via en presseoffiser kunne si at holdninger er et ledelsesansvar. Sjef Telemark Bataljon, min gode venn og kollega Oberstløytnant Lars Lervik, sier i magasinet ”F” (nr 11/10) at ”Det er sjefene som skal målbære verdigrunnlaget”. Det har han selvsagt helt rett i, for dette dreier som essensen i lederskapet.

I juli 2009 ble en afghansk mann på motorsykkel skutt og drept av norske soldater. Mannen kjørte mot soldatene og reagerte ikke på tegn, signaler, tilrop eller varselskudd. I henhold til engasjementsreglene valgte de norske soldatene å åpne ild. Etterforskningen viste at soldatene hadde handlet slik de skulle – om utfallet av hendelsen var aldri så tragisk. På direktesendt TV bare ett døgn etter hendelsen, kunne daværende Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen fortelle at hendelsen nå ble etterforsket av afghansk politi og norske styrker. Men, la hun til, ”i dette tilfelle var det helt åpenbart at soldatene ikke hadde noe annet valg”.

Dermed gikk øyeblikkelig diskusjonen over fra å være rettet mot soldatenes oppførsel og kompetanse, til å dreie seg om engasjementsregler for norske styrker i Afghanistan. Med andre ord: Diskusjonen begynte å dreie seg om hva saken faktisk gjaldt.

Var dette politisk klokt av Forsvarsministeren? Det vet jeg ikke. Men godt lederskap, det var det.

søndag 21. november 2010

Om gretne, unge kjerringer...

Jeg tar en betydelig risiko med dette innlegget. Jeg har nemlig tenkt å kritisere Anne Viken. Og det gjør man vanligvis ikke ustraffet. Jeg forbereder meg derfor på en lang dag med meldinger på twitter om hvor lite jeg har forstått, og hvor usaklig jeg er. Kanskje kommer det noe personkarakteristikker også. Det får så være - jeg har vært i "krigen" før.

Jeg liker Anne Viken. Dvs - siden jeg aldri har truffet henne, får jeg begrense utsagnet til å være at jeg liker mye av det hun skriver. Som kommentator i Klassekampen og andre medier, som foredragsholder og på egen blogg, tar hun for seg mange samfunnsområder og ser på dem med sitt spesielle skråblikk. Selv om vi nok står et stykke fra hverandre politisk, har jeg ingen problemer med å følge med på det hun skriver om og å glede meg over mange gode argumenter og syn på dette og hint som jeg selv ikke hadde kunnet komme på.

Men Anne Viken er ikke bare en foredragsholder og skribent. Hun er også en skarp samfunnskritiker Og nåde den som ikke er enig i det hun og hennes meningsfeller står for! Da smeller det, og da smeller det skikkelig.

Lørdag 20 november var det Drude Beer i Nationen som fikk kjørt seg etter en kommentar i avisen dagen før. Drude Beer hadde nemlig kritisert en av Anne Vikens meningsfeller, Oda Rygh.

Reaksjonen lot ikke vente på seg. Og det var en reaksjon av det litt uvanlige slaget. Anne Viken gikk rett i strupen på Drude Beer. Se bare her:

"Kommentaren oser av det vi kan kalle for god gamaldags misunning." "Som navnet ditt tilseier, du må slutte å drikke på jobb." "... istaden framstår Beer som ei sur gammal kjerring". "...ikkje noko Beer bør fjase med i sin flaue harselas over damer som tørr å opne kjeften..."

Mot slutten av innlegget kommer endelig katten ut av sekken:

"...fordi det er så få som tenker nytt, representert her ved tygge- drøv -på- jobben-kommentaren frå Nationen, treng vi sånne som meg sjølv og Oda Rygh."

Med andre ord: Anne Viken opphøyer seg selv (og Oda Rygh?) til å representere et slags meningsdiktatur som man skal vokte seg vel for å utfordre.

Lørdag 20 november var tydelivis en dårlig dag for Anne Viken. Før hun publiserte innlegget som jeg allerede har kommentert, gikk hun løs på sitt eget publikum i innlegget "Å halde foredrag for gubbar". Her får tilhørere og konferansedeltakere gjennomgå. Vel og merke tilhørere og deltakere som har vært publikum til - ja, nettopp - Anne Viken.

"...så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig."

I skrivende stund er det bare et halvt døgn til jeg trer inn i denne aldersgruppen. Jeg er med andre ord en i "målgruppen". En av dem som reiser på konferanser og "...er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa."

For det er er selvsagt bare gamle gubber som meg som vil "pule ei eller anna dame". Damer gjør ikke sånt. Det skulle tatt seg ut! Javel, Anne Viken - er det enda en katt ute av sekken her? Det kan du eventuelt få lov til å kommentere selv.

Men det som gjorde at jeg først reagerte på innlegget, var den iskalde forakten som hun øser over sitt publikum:

"Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter." "Å delta på dvaske konferanser med trege folk som egentlig berre er der for å drikke kaffe og kome unna kontoret, er det drivande mest likegyldige eg har bedrive siste åra."

Jeg har også holdt mange foredrag gjennom mange år. På min "CV" over foredrag bare det siste året, er det politiske partier både på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Det er pensjonistforeninger, Rotary, ungdomsorganisasjoner, folkehøgskole, rene folkemøter, interne orienteringer i departement og i statlige organer. I tillegg har jeg holdt taler ved offentlige anledninger som f eks 17. mai.

Jeg innrømmer at ikke alle av publikum alltid har vært like entusiastiske. Men - hvem er det som har størst ansvar for det? Er det ikke en viktig oppgave for en foredragsholder å engasjere, motivere, provosere, opplyse og interessere publikum? Når man som foredragsholder greier nettopp det, er det svært givende. Og det virker begge veier. Når foredragsholderen greier å engasjere publikum, så blir foredragesholderen også engasjert.

Jeg har i perioder holdt det samme foredraget for ulikt publikum på forskjellige arenaer. Selv om det er det samme foredraget, blir hver fremføring helt forskjellig. Grunnen til det er responsen fra publikum - som alltid er forkjellig fra gang til gang. Samspillet mellom foredragsholder og publikum preger fremføringen i avgjørende grad, og gjør det hele interessant og givende for begge parter.

Men tydeligvis ikke for Anne Viken. Hun mener visst at publikum selv må være engasjert FØR de kommer for å høre på henne. Og dersom de ikke er det, vil hun slutte å holde foredrag.

"ALDRI MEIR om eg skal kaste vekk tid og energi på å snakke til gubbane. Dei er så uinspirerande som publikum, så fryktelig uinspirerande, likegyldige, lite lyttande, fastlåste."

Du verden. En bedre søknad om å få slippe å holde foredrag skal man lete lenge etter.

Mest av alt fremstår Anne Viken som en "gretten, ung kjerring" i disse to innleggene. Det er svært synd, for det hun oppnår er å støte folk fra seg. Vi trenger stemmer som den fra Anne Viken. Og de som trenger å høre den aller mest, er de som først slutter å høre på Anne Viken når hun skriver slike innlegg.

Sa jeg "skyte seg selv i foten"? Ja - det sa jeg. Og makan til treffsikkerhet skal man lete lenge etter.

fredag 19. november 2010

NATOs nye strategiske konsept: Slutten for alliansens troverdighet, eller en nødvendig revitalisering?

Dette blogginnlegget står også på trykk som kronikk i Adresseavisen fredag 19 november.

I helgen møtes NATOs stats- og regjeringssjefer i Lisboa til toppmøte hvor de blant annet skal vedta NATOs nye strategiske konsept. Det gamle konseptet er riktignok blitt oppdatert noen ganger, men det er første gang siden 1999 at alliansen skal samles om en helt ny retning.

Utviklingen av det nye konseptet startet våren 2009 da det ble satt sammen en ekspertgruppe fra 12 nasjoner; ledet av USAs tidligere utenriksminister Madeleine Albright. Ekspertgruppen presenterte sitt utkast den 17. mai i år, og i erkjennelsen av at 12 eksperter fra 12 land ikke nødvendigvis betyr enighet i alle alliansens 28 hovedsteder, har tiden fra da av og fram mot toppmøtet til helgen vært brukt for å samle alliansens medlemsland om innholdet i det nye konseptet.

Fram til toppmøtet starter er innholdet i det nye konseptet hemmelig. Men det betyr ikke at interessen er laber – snarere tvert om. Spekulasjonene er mange, og utfordringene for alliansen er store. Spesielt strever alliansen med å finne sitt naturlige ”manøverrom” i en tid uten et fiendebilde som var fremtredende da NATO ble opprettet i 1949.

Det nye konseptet vil, ikke overraskende, på nytt tilkjennegi alliansens syn på seg selv som avgjørende for freden i Europa. Og alle medlemsland vil slutte seg til en erklæring om at de står fast på samarbeide, oppslutning, deltakelse og involvering i alliansen. Men derfra til å beslutte endringer som er avgjørende for den nye sikkerhetssituasjonen i Europa og verden for øvrig, er det svært langt. Den største faren for NATOs troverdighet ligger ikke i evnen til å kunne møte en ny sikkerhetssituasjon, men i alliansens 28 hovedsteder. Her har man nemlig fundamentalt ulikt syn på en rekke saker – saker som NATO som allianse er nødt til å måtte forholde seg til. Faren er dermed stor for at det ”minste felles multiplum” som alle kan enes om, kun blir en ”papirtiger” uten reelt innhold.

En av farene ligger i at alliansens hovedsteder ikke følger opp det man blir enige om under toppmøtet. Debatten i Norge om hvor viktig det er å skille militær og sivil innsats i Afghanistan er et eksempel på det. NATO vedtok allerede under Riga-toppmøtet høsten 2006 at en altomfattende og fullstendig tilnærming med både sivile og militære virkemidler var avgjørende (”Comprehensive Approach”), men i Norge diskuterer vi fortsatt om hvor skillelinjene skal gå – i stedet for å konsentrere oss om at de ønskede resultatene på bakken må være styrende.

Videre er det en stor fare for at substansielle og eksistensielle spørsmål for alliansen kommer til å forbli ubesvarte etter helgens toppmøte.

Er for eksempel NATO en regional allianse med ansvar for medlemslandenes egen sikkerhet innenfor landenes territorier? Eller skal NATO også ha et ansvar for å kunne projisere makt globalt for å kunne håndtere nye trusler? Hva er i så fall balansen mellom kollektivt forsvar etter artikkel 5 (Washington Treaty art.5) og en ”Out-of-Area” – orientering? Her er forskjellige i oppfatninger blant medlemslandene. Det er også store forskjeller i oppfatningen om hvorvidt NATO alltid skal måtte operere under et FN-mandat, eller om NATO skal kunne settes inn også når et FN-mandat eventuelt blokkeres i FNs Sikkerhetsråd.

Hvordan skal alliansens medlemsland bli enige om en felles tilnærming til Russland? Et nærmere samarbeid og tillitskapende forhold til Russland er helt avgjørende for å rette opp den ”forsuring” vi har sett de siste ti årene. Da kreves det imidlertid klare signaler om hvilke endringer som forutsettes i Moskva, samtidig som helt klare innrømmelser må komme fra Brüssel. USA har tatt til orde for et mye tettere samarbeid med Russland, og det foreligger også tanker om et mulig samarbeid om et felles rakettskjold. Men flere av NATOs medlemsland ble nettopp medlemmer i alliansen på grunn av frykt for russisk aggresjon, og de vil være svært skeptiske til et tettere samarbeide med Russland.

EU og NATO er to organisasjoner som ”bor i samme by men som opererer på forskjellige planeter.” Hvordan skal forholdet dem imellom kunne forbedres slik at man slipper å bygge opp svært dyre og dublerende kapasiteter? ”Alle” er enige om at et bedre samarbeid er nødvendig, men vi ser stadig at viktige beslutninger blir blokkert – ofte med forskjellig begrunnelse fra gang til gang. To av NATOs medlemsland i Middelhavet greier ofte å ikke bli enige seg imellom, og det hjelper ikke at bare ett av dem er EU-medlem. Ja – jeg snakker om Hellas og Tyrkia.

Verden opplever stadig nye trusler og utfordringer etter den kalde krigen, og det er ikke bare terrorfaren som skaper berettiget frykt. Angrep på f eks energiforsyning, strøm-, telefon- og internettforbindelser vil kunne være svært skadelige for en moderne stat. Men når er det vi snakker om kriminalitet, og når er det et angrep? Og skal NATO – med sine svært begrensede ressurser – ha en rolle her?

Det er mange andre uløste spørsmål som også alliansen må ta stilling til. Erfaringer fra Afghanistan, atomvåpenpolitikk, effektivisering av ”Comprehensive Approach”, terror- og piratvirksomhet, faren for Cyber-angrep, for å nevne noen.

Men det viktigste av alt synes likevel å være behovet for et avklart forhold til Russland. Uten det, blir mange av de andre utfordringene mindre viktige. Samtidig er nok denne utfordringen den vanskeligste for alliansen.

Resultatene av helgens diskusjoner vil vise om NATO fortsatt er en allianse å regne med – eller om den langsomt er i ferd med å forvitre innenfra.









torsdag 18. november 2010

Om eventuell sammenslåing av Hæren og HV - nok en gang.

I siste nummer av Offisersbladet (s 37) liker ikke Kjell Inge Bjerga at jeg har kritisert den studien som han og Gullow Gjeseth presenterte i Dagbladet og i Dagsnytt Atten den 22 april og som konkluderte med at Hæren og HV burde slås sammen.

Han sier blant annet at "Obersten kritiserer vårt arbeide ut fra en aviskronikk og enkelte medieoppslag, tilsynelatende uten å ha lest selve studien. Det er et risikabelt forehavende..."

Ja, det var tydeligvis et risikabelt forehavende. Jeg skrev nemlig min kommentar ut fra den antakelsen at når to så kompetente forskere presenterer sitt arbeide i en aviskronikk, og når de i tillegg diskuterer studien i Dagsnytt Atten sammen med Forsvarsministeren, så ville de mest vesentlige poengene i studien bli redegjort for.

Og det ble de for såvidt også. Mitt poeng med å kommentere studien var først og fremst å peke på at å forsøke å løse utfordringene ved at Forsvaret ikke får tildelt nok ressurser for de oppgavene vi faktisk har, ikke kan løses med enda en omorganisering/sammenslåing. Er det noe vi virkelig har erfaring med, så er det at en antydning om en mulig gevinst ved omorganisering nokså snart fører til at den blir tatt ut. Og resultatet er en sammenslåing eller omorganisering uten annen effekt enn at man får enda dårligere forutsetninger for å løse oppgavene.

Det er en utpreget oppfatning i det offentlige Norge - og ikke bare i Forsvaret - om at sammenslåing stort sett alltid gjør forholdene bedre og får kostnadene ned. Det er selvsagt ikke riktig. Dette poenget er verdt en studie i seg selv, så jeg lar det ligge nå.

Utfordringen for både Hæren og HV er at det ikke blir bevilget nok ressurer for å løse de oppgavene de to organisasjonene faktisk har. Etter min mening er det temmelig naivt og tro at en sammenslåing vil rette på dette. Som jeg skrev i min kommentar til studien: "En eventuell sammenslåing vil ikke føre til noe annet enn en sammenslåing".

Jeg gjentar derfor min konklusjon: En sammenslåing av Hæren og HV vil være gal medisin til feil diagnose.

tirsdag 16. november 2010

Klokt av ordføreren

I dag vedtar etter all sannsynlighet formannskapet i Trondheim at veteraner fra tjeneste i utlandet blir hedret med en årlig markeringsdag.

Lørdag formiddag var det mange veteraner fra internasjonale operasjoner som fikk kaffen i vrangstrupen da de hørte morgennyhetene på NRK/Trøndelag og leste Adresseavisen. Der fikk man erfare at rådmannen i Trondheim hadde uttalt seg negativt til en lokal markering/hedersdag for veteraner fra internasjonale operasjoner. Det man reagerte på var først og fremst begrunnelsen, nemlig blant annet at soldaters deltakelse i internasjonale operasjoner er omstridt i befolkningen.

Jeg var selv så heldig å få være tilstede ved 50-års markering for Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner (NVIO) lørdag kveld. Det er ikke å ta munnen for full å si at utspillet fra rådmannen hadde skapt meget sterke reaksjoner. Veteranene er vanligvis en lavmælt gruppe, men denne kvelden var det mange som reagerte med sinne på rådmannens innstilling. De forstår selvsagt at en rådmann må balansere et stramt kommunebudsjett, og de ønsker ikke å bli satt opp mot behov for midler til sykehjem, utdanning eller andre viktige kommunale oppgaver. De hadde derfor hatt meget stor forståelse for rådmannens innstilling dersom den hadde sagt nei til forslaget om en veterandag i Trondheim på grunn av økonomiske forhold.

Men når begrynnelsen er at innsatsen deres var "omstridt", reagerte mange - meg selv inklusiv - nokså kraftig. Det er Rergjeringen og Stortinget som samlet sender norske soldater til internasjonal tjeneste. Soldatene gjør derfor en jobb for nasjonen Norge. Dersom det er omstridt at norske soldater sendes ut, er det derfor en politisk diskusjon som hører hjemme i debatten som handler om hvilke bidrag Norge skal stille opp med. Det handler IKKE om de soldatene som faktisk utfører jobben og tar belastningen med å reise ut.

Mer enn noen andre organisasjoner, vet NVIO hvilke belastninger slik tjeneste kan føre til. De har utrettelig og i mange år arbeidet for at vi skal bli flinkere til å ta vare på dem som kommer hjem og som har problemer. Hver dag mottar foreningen henvendelse fra mennesker som trenger støtte, og det er gjennom blant annet innsatsen fra NVIO at ivaretakelse av hjemvendte soldater fra internasjonale operasjoner nå er i ferd med å få den oppmerksomheten de fortjener.

De ber ikke om mye. Det de ber om er å bli verdsatt og forstått, og de ber om at innsatsen deres på vegne av Norge blir satt pris på. Og dersom noen får problemer etter gjennomført tjeneste, ber de om at de blir tatt vare på. Og fremfor alt ber de om å ikke bli brukt i et politisk spill om Norges internasjonale bidrag.

Trondheims ordfører, Rita Ottervik, var heldigvis av en annen oppfatning enn rådmannen. Til NRK/Trøndelag sier hun:

Vi ønsker å legge til rette for at vi den 29. mai, den internasjonale veterandagen, hedrer trondhjemmere som har vært i utenlandsoppdrag.

Det var en klok innstilling. Selv om det i første rekke er Staten og Forsvaret som skal ivareta veteraner, er et lokalt tiltak kjærkommet. Anslagsvis 2600 personer fra Trondheim har deltatt i internasjonale operasjoner på vegne av nasjonen Norge, så de utgjør ingen liten gruppe.

I dag avgjør altså formannskapet at de skal få sin egen dag i byen. Det ser jeg fram til, og jeg gleder meg allerede til arrangementet.