fredag 6. september 2013

Valgkamp til besvær

Forrige gang valgkampen var i sin avslutning var jeg akkurat kommet hjem fra Afghanistan. Denne gangen følger jeg valgkampinnspurten fra Bosnia og Herzegovina. Uten noen sammenligning forøvrig, kan jeg meget enkelt hevde at forholdene og utfordringene i begge land er svært forskjellig fra Norge. Og til dels mye mer utfordrende både på det politiske plan og for svært mange enkeltmennesker. Det gir noen perspektiver på hvor viktige sakene som blir diskutert hjemme faktisk er.

Jeg skal på ingen måte antyde at vi ikke har utfordringer i Norge. Selvsagt har vi det. Mange enkeltmennesker har det vanskelig, og mange får ikke den hjelpen de trenger. Poenget mitt er å minne om at for mange mennesker i andre land i denne verden, virker mye av det vi kaller for utfordringer nokså trivielt.

Jeg har ikke fått med meg alle innspill og utspill i valgkampen, men av det jeg har fått med meg er det ikke mye som har fått meg til å heve øyenbrynene eller å skjerpe hørselen. Det hele har vært nokså trivielt. Men det er to viktige unntak.

Når Carl I Hagen for noen dager siden benyttet en grusom drapshandling til å kritisere Regjeringen, trådte han over en grense. Moralsk, etisk – men også politisk – var dette avskyelig og hensynsløst. Det underliggende budskapet hans, at om Fremskrittspartiet hadde sittet i Regjering så hadde dette ikke skjedd, er i tillegg bare latterlig. Utspillet fortjener ingen flere kommentarer.

Det andre jeg har reagert spesielt på er at Fagforbundet boikottet Olav Thon fordi han åpent gav til kjenne at han støtter Fremskrittspartiet. For meg er dette det mest alvorlige som jeg har fått med meg hjemmefra. Legger jeg godviljen til, kan jeg avskrive boikotten med at det ikke er spesielt viktige saker å diskutere hjemme. Men på den annen side: Fagforbundet er en viktig maktfaktor i Norge. Hva slags signal gir Fagforbundet når det å tilkjennegi sitt politiske ståsted kan medføre boikott og dermed en økonomisk konsekvens?

Som jeg sier innledningsvis i dette blogginnlegget, virker mange av sakene som er blitt diskutert hjemme relativt trivielle sammenlignet med utfordringene i mange andre hjørner i verden. Men at fagbevegelsen, som bruker store summer på å støtte Arbeiderpartiet, samtidig bruker økonomisk boikott av noen som tilkjennegir et annet politiske ståsted, er ikke trivielt. Det er farlig. Det minner om forsøk på å opptre som ettparti-regimer i deler av verden som jeg ikke ønsker at vi skal sammenlignes med.

For ordens skyld: Jeg har forhåndsstemt. Og jeg stemte ikke på noen av de partiene som er nevnt her.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.