torsdag 14. februar 2013

Leder som fortjent

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert."

En tidligere kollega sa en gang at det er et privilegium å få velge hvem man skal ha som sjef. Og det er faktisk mulig. Man kan søke en stilling der man vet at man får en dyktig leder, eller man kan aktivt påvirke dyktige kandidater til å søke den ledige lederjobben der du jobber. Men dessverre er det bare er et fåtall som vil lykkes. Vi får ikke de lederne vi fortjener, blant annet fordi utvelgelsekriteriene som benyttes kan være andre enn om en kandidat er en god leder.

En god leder får fram det beste i sine medarbeidere. En god leder identifiserer seg med virksomheten, og greier å samle de ansatte om felles mål. En god leder bryr seg om menneskene i organisasjonen og deres familier. En god leder greier å kombinere det at virksomheten skal nå mål med at medarbeiderne føler seg sett, satt pris på og ivaretatt. En god leder verdsetter innsats og resultater fra sine medarbeidere, og fremhever heller sine medarbeidere enn seg selv. En god leder bidrar til et arbeidsmiljø og en entusiasme som gjør at menneskene i organisasjonen sammen greier å oppnå resultater som man egentlig ikke skulle tro var mulig.

Men det finnes også en annen type leder. En «dysfunksjonell» leder som ikke greier å kombinere det å nå målsettinger med å ta vare på medarbeiderne. Ofte jobber de for å promotere seg selv på bekostning av andre. De ser gjerne på medarbeidere som «utskiftbare» instrumenter, og ønsker ikke å ha en personlig relasjon til dem. De identifiserer seg ikke med virksomheten eller målsettingene, beskylder andre for feil de selv begår, setter medarbeidere opp mot hverandre, er svært kritiske til selv gode resultater fra underordnede, og er gjerne opptatt av detaljer mer enn å holde oversikten. De ser på seg selv som viktige – i motsetning til å forstå at de utfører viktige oppgaver.

I virksomheter med slike ledere ser man ofte økt sykefravær, mistrivsel og stort gjennomtrekk. Noen ganger kan man oppleve en slags kortsiktig «produktivitetsøkning» under en slik ledelse, men på lengre sikt vil det alltid bli dårligere. I den første perioden får lederen bekreftet sitt eget selvbilde. Senere, om produktiviteten går ned, vil den lederen legge skylden på de ansatte.

Et av problemene med den «dysfunksjonelle» lederen er at vedkommende gjerne er svært dyktig til å fremme sin egen fortreffelighet overfor sine sjefer. Det er viktig for dem, for det er derfra de får sin evaluering. Det er der de blir vurdert for eventuelt å få tildelt større og mer prestisjefulle oppgaver. Hvordan tilstanden faktisk er i den virksomheten de leder er ofte ikke et tema. De ansatte blir sjelden bedt om å gi en evaluering av hvordan lederskapet er utøvd og hvordan miljøet i virksomheten har utviklet seg. Dermed kan den «dysfunksjonelle» lederen avansere uten at det blir avslørt at vedkommende ikke behersker det å ha ansvaret for andre mennesker.

Avhengig av hvilken virksomhet man snakker om, kan dette ha potensielt dramatiske konsekvenser. I kompliserte organisasjoner hvor man må ta risiko, hvor man har strenge sikkerhetskrav, hvor virksomheten har potensiale for å være farlig for helse og miljø, kan den «dysfunksjonelle» lederen være livsfarlig. Det er derfor avgjørende at den «dysfunksjonelle» lederen blir avslørt så tidlig i karrieren som mulig.

I stillingsannonser ser man ofte at det søkes etter «dokumenterte lederegenskaper». Det er ikke nødvendigvis en trøst. For dersom de som skal vurdere søkeren har kommet dit de er ved å være «dysfunksjonelle» selv, er det uinteressant hva de ansatte i en virksomhet har å si om en person de har hatt som leder.

Da får vi en leder som vi ikke har fortjent.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

søndag 10. februar 2013

Tull fra Hoksrud (FrP)

Valgkampen nærmer seg. Og da er det visst ingen sak som er for liten eller for stor når det gjelder å få oppmerksomhet om seg og sitt parti. FrPs Bård Hoksrud, som er nestleder i transportkomiteen på Stortinget, nekter å bruke brikke i bomstasjonene - selv om han kunne spart tusenvis av kroner på det (ifølge Aftenposten).

Saken er slått opp i VG og Dagbladet også, men der er vinklingen at Vegdirektoratet vil "tvinge deg til å kjøpe bompengebrikke". At overskriften ikke stemmer med hva som står i artikkelen, det er noe vi er blitt vant til. Vegdirektoratet vil forenkle inndriving av bompenger, og gjøre det mer attraktivt for forbrukerne å benytte brikke. Men Hoksrud, som også er gjengitt i VG og Dagbladet, fastholder at han kommer til å fortsette å kjøre uten brikke fordi "det handler om personvern". Selv om han altså må betale mye ekstra for å gjøre det.

Hoksrud er motstander av bompengefinansiering, - noe som selvsagt er et helt legitimt politisk standpunkt. Men at han utsetter seg for å betale mye mer i bompenger enn de fleste andre, er en merkelig måte å vise dette på. Det er selvsagt hans eget valg, men å komme trekkende med personvernet blir bare tull. Brikken registrerer at kjøretøyet har passert - ikke hvem som sitter i bilen.

(Foto: Aftenposten.no)

Vi er omgitt av elektroniske betalingssystemer fra vi står opp om morgenen. Reiser man med buss eller tog, betaler de fleste gjennom ulike elektroniske systemer. Handler man på butikken, bruker nesten alle bankkort. På bensinstasjonene har de fleste et kort som gir rabatt. Reiser man med fly til utlandet, vil de fleste samle bonuspoeng. Og så videre og så videre. Felles for alle disse eksemplene er at betalingen og aktiviteten registreres på oss som personer.

Men som nevnt: ikke når vi kjører bil!

Det er merkelig at en så sentral politiker som Hoksrud ikke ser dette. Gjennom sine uttalelser påvirker han mange andre mennesker, og de kan komme til å tro at han har rett. Det vil i så fall gi dem en falsk illusjon av at det er viktig for personvernet å ikke brukke brikke i bilen. Det vil også gjøre bilbruken deres - som allerede er av de dyreste i hele verden - enda dyrere. Og det vil gjøre innkreving av bompenger dyrere, noe som vil forlenge den tiden det er nødvendig å drive innkreving. Som igjen vil gjøre bilbruk dyrere for "folk flest," som FrP ynder å kalle oss.

På en måte kan man være glad for utspillet, for det viser at det umulig kan være viktige saker å være opptatt av. Derfor velger jeg å se den mest humoristisk:

Er du motstander mot bompenger? Gjør da som Hoksrud:
Sløyf brikke i bilen, betal mye mer enn alle andre, og bidra til at bompengeinnkrevingen foregår over lengre tid enn den ellers ville gjort!


Jeg anbefaler at FrP trykker akkurat dette i programmet. Da kan vi i det minste ha en hyggelige og interessant sak å diskutere når jeg eventuelt stanser ved en valgkampbod til sommeren.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

tirsdag 5. februar 2013

Med hjerte og sjel

En bearbeidet utgave av dette blogginnlegget er publisert som kronikk i Adresseavisen i dag.

Når Luftkrigsskolen i Trondheim i dag åpner det årlige luftmaktseminaret, er interessen stor og auditoriet fylt til randen. Foredragsholdere og deltakere fra inn- og utland ser fram til hva utenriksminister Espen Barth Eide i fjor beskrev som det beste militærmaktseminaret i Europa. Forsvarsministeren og leder av Utenriks- og Forsvarskomiteen er faste foredragsholdere.

Luftkrigsskolen har lenge arbeidet med å utvikle kompetanse innen luftmakt og lederskap, og det er en stor tilfredsstillelse å konstatere at «den lille store høyskolen» besitter den beste luftmaktkompetansen i landet. Sentrale utdanningsinstitusjoner i f. eks U.S. Air Force og Royal Australian Air Force har bøker og artikler fra Luftkrigsskolen på sine respektive pensumlister. En av våre offiserer har nettopp avsluttet et gjesteopphold i verdens fremste og mest innflytelsesrike luftmaktmiljø i USA, og vi har en stående invitasjon om å sende en norsk offiser til den beste og mest krevende luftmaktutdanningen i hele verden (US Air Force, School of Advanced Air and Space Studies).

At Luftkrigsskolen skulle oppnå denne posisjonen har ikke vært en selvfølge. Målrettet innsats ved skolen gjennom mange år, kombinert med at Luftforsvaret har våget å satse personell og ressurser, har vært helt avgjørende.

Regjeringen forbereder nå en stortingsmelding om personell og kompetanse (iflg «Prop. 73 S (2011-2012) Et forsvar for vår tid»). Om grunnlaget for meldingen kan man blant annet lese:
«Forsvarssektorens evne til å tiltrekke, utvikle og forvalte kompetanse vil være et sentralt tema i årene som kommer. (…) personell- og kompetanseområdet som helhet (har ikke) vært en integrert del av omstillingen til et innsatsforsvar. (…) Materiellinvesteringer kan bare omsettes i operativ evne dersom Forsvaret har mennesker som kan betjene materiellet.»
Forsvarets viktigste strategiske utfordring er altså ikke valg av kampflybase. Det er heller ikke om vi fortsatt skal ha ubåter, hvor mange bataljoner i Hæren, eller hvor stort Heimevern. Den viktigste utfordringen er om vi greier å tiltrekke oss, utvikle og beholde nødvendig kompetanse. Da er det avgjørende at Forsvaret fremstår som en moderne kompetanseorganisasjon. Investeringer i kompetanse må anerkjennes som en avgjørende faktor i realisering av materielle investeringer og utvikling av operativ evne. Med andre ord: Vi må satse på kompetanseutvikling slik vi har gjort det på Luftkrigsskolen.

Den kommende meldingen ønskes velkommen. Det er dog med en viss uro jeg har registrert diskusjoner og uttalelser som overfokuserer på begrep som «synergi», «samlokalisering» og «økonomi» som dimensjonerende faktorer. Høringsuttalelser indikerer et ønske om å samle Forsvarets kompetansemiljøer og gjennomføre mer av offisersutdanningen ved sivile institusjoner.

Langt sjeldnere hører jeg om langsiktige, grunnleggende og helhetlige vurderinger av hvilken kompetanse norske offiserer bør og må ha. Kompetanse som ingen andre institusjoner kan tilby. F. eks har det tatt Luftkrigsskolen over 20 år å bygge den kompetansen vi har i dag. Ønsket om å «skape synergier», «spare penger» og «outsource» kunnskapsbygging til sivile institusjoner kan bety rasering av de kompetansemiljøene som krigsskolene i Forsvaret representerer, og det vil kunne ha direkte motsatt virkning av det Regjeringen sier at den vil oppnå.

Mange forstår dessverre ikke at den militære profesjonen først og fremst utvikles i forsvarsgrenene. Når Forsvaret gjennomfører operasjoner, er det nesten alltid med personell fra alle forsvarsgrener. Skolering, holdninger, erfaring, kompetanse fra hver forsvarsgren, forståelse for muligheter og begrensninger, kompetent ledet av personell i et felles og nettverksbasert miljø osv. Dette er kompetanse som skal nyttes for å gi operativ effekt og operativ evne.

For å bruke en analogi: det blir ikke bedre hus av å redusere utdanningen til snekkere, rørleggere, murere og taktekkere – for så å øke deres felles forståelse for prinsippene ved husbygging.

Luftkrigsskolens oppgave er å utdanne kompetente luftforsvarsoffiserer. «Skolen er Luftforsvarets hjerte og sjel», sier Generalinspektøren. Det er en stor annerkjennelse og samtidig et krevende oppdrag. Skolen skal være Luftforsvaret kompetansesenter for luftmakt og ledelse, skal utdanne og forme elevene som luftforsvarsoffiserer, og ivareta Luftforsvarets historie, tradisjoner, miljø og egenart. Med selvfølgelige nyanser, er dette oppgaven også ved Krigsskolen og Sjøkrigsskolen.

Historie og tradisjoner, miljø og egenart, moral og etikk, verdigrunnlag og offiserskodeks er grunnlaget for den militære profesjon. Grunnlaget er vanskelig – eller umulig – å kvantifisere, og får ikke nok oppmerksomhet i budsjetter og virksomhetsplaner. Er man bare opptatt av det som får plass i budsjett og virksomhetsplan, kan man fort miste av syne de kunnskaper, holdninger og ferdigheter som utgjør selve grunnlaget for utviklingen av kompetente offiserer. Dermed kan man komme fram til feilslutninger som f eks at offiserskompetanse kan tilegnes ved sivile institusjoner.

Personellet utgjør den viktigste «kapitalen» som muliggjør militære operasjoner. Det har tatt flere tiår for Forsvarets krigsskoler og avdelinger å bygge den unike kompetansen som kreves for å utdanne unge offiserer slik at de kan møte dagens og fremtidens utfordringer på en profesjonell og kompetent måte.

Det er å håpe at den kommende stortingsmeldingen, og behandlingen av den, tar tilstrekkelig hensyn til dette. Greier vi ikke beholde og videreutvikle Forsvarets viktigste kompetansemiljøer, kan vi miste evnen til å tiltrekke og utvikle den kompetansen som Forsvaret er helt avhengig av fremover. Det er en alvorlig feilslutning å tro at sivile utdanningsinstitusjoner kan ivareta offisersutdannelsen på tilnærmelsesvis samme nivå som det krigsskolene kan.

En klok person har sagt følgende om kreative økonomer som ønsker å kutte kostnader til utdanning: «Dersom du tror kompetanse koster – prøv inkompetanse».


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.