25 år siden Srebrenica

For 25 år siden ble mer enn 8.000 bosniaker drept i Srebrenica av bosnisk-serbiske soldater. Over 1.000 av dem er fortsatt ikke gjort rede for.

Det er 25 år siden Europas siste folkemord. For noen er 25 år et helt liv. For andre, som har blitt sittende fast, stoppet tiden den gangen. For 25 år siden. Byen som av FN var gitt statusen "Safe Area" ble åstedet for, og beviset på, at den "internasjonale verdensordenen" feilet dramatisk og fundamentalt.

Oppløsningen av Jugoslavia gikk definitivt ikke fredelig for seg. Krigen i Bosnia-Herzegovina ble spesielt voldsom, og de fleste kjenner til at beleiringen av Sarajevo var den lengste og blodigste beleiringen av en by i moderne historie. Men for meg er det folkemordet i Srebrenica som står sterkest i minnet.

De som overlevde har sterke historier å fortelle. Mange av de som representerte FN og forsøkte å hjelpe er hjemsøkt av traumer. Mange har tatt sitt eget liv.

Jeg har tilbrakt mer enn tre år i det vakre landet, - på jobb for Norge og NATO. Menneskene er varme, vennlige, imøtekommende og gjestfrie. Det er lett å bli glad i dem. Det er lett å bli glad i landet. Det er, - i alle fall for meg, - umulig å ikke reise tilbake og besøke dem.

Men når vi snakker om Srebrenica kommer det en skygge over dem. Smilet falmer. Blikket vakler. Så mange minner; så mange tanker; så mange mennesker som ikke er mer. Så mye som sviktet. Så mye som gikk galt. Så mange spørsmål. Aldri nok svar.

Det var vi som sviktet. Vi, - vi som levde like utenfor grensene og som hadde nok med vårt. Vi, - vi som ikke ville se hva som var i ferd med å skje. Vi, - vi som trodde at FN skulle greie å ordne opp. Det var vi som sviktet.

Men det var ikke vi som hadde ansvaret for ugjerningene. De ansvarlige er blitt etterforsket, og mange er dømt.

Når jeg sier at det var vi som sviktet, så er det fordi vi - alle nasjoner - har plikt til å forhindre folkemord.

Despoter og morderiske ledere har det vært mange av. De finnes også i dag. Og de kommer til å finnes i fremtiden. Jeg bærer et litt naivt håp om at vi kanskje har lært av historien slik at vi gjør alt som står i vår makt for å forhindre nye folkemord. Menneskene fra Srebrenica minnet oss på ansvaret vårt med sine egne liv som innsats.

Ole Asbjørn Fauske

Forsvarer Jakob Børresen lovbrudd?

I en ellers god artikkel i Forsvarets forum, hevder pensjonert Flaggkommandør Jacob Børresen at ulovlig spredning av gradert informasjon om Forsvaret "kan forsvares". Det kan ikke stå uimotsagt.

Jacob Børresen har en skarp penn og er en viktig stemme i debatten om forsvars- og sikkerhetspolitikken. Jeg har i mange år hatt stor glede og nytte av å lese hans betraktninger, og jeg regner med at det kommer til å fortsette. Vi trenger dyktige samfunnsdebattanter med solid kunnskap, og Jacob Børresen tilhører så absolutt de som har mye å tilføre.

Men nå har han etter min mening trådt over en viktig grense. Nettopp fordi han er en viktig stemme; nettopp fordi han er en anerkjent debattant; nettopp fordi han har betydelig innflytelse; nettopp fordi han fortsatt er meget godt anerkjent blant mine kolleger som fortsatt bærer uniform, - nettopp derfor bør han være svært forsiktig med å forsvare lovbrudd.

I artikkelen i Forsvarets forum er han i tillegg presentert som "representant for Arbeiderpartiet i Horten". Jeg håper at dette er noe bladet har gjort selv, og at Børresens forsvar av ulovlig spredning av gradert informasjon er hans eget syn - og ikke et uttrykk for Arbeiderpartiets mening.

Jeg er enig i mye av det som Børresen skriver i artikkelen. Men jeg er ikke enig i at det er en "tillitskrise" i Forsvaret. Det er fortsatt ikke ulovlig å uttale seg (har det noen gang vært det?), og debatten både internt i Forsvaret - og ekstern av forsvarsansatte - lever i beste velgående. At noen velger å bryte loven og sende ut gradert informasjon, er ikke et uttrykk for manglende takhøyde. Det er et varsel om at den som evt gjør dette ikke forstår hva som er lovlige virkemidler, og heller ikke forstår at spredning av gradert informasjon potensielt vil kunne skade landets sikkerhet.

Det er en grunn til at Forsvarssjefen skriver en gradert årsrapport til våre politiske myndigheter. En av grunnene er at han der kan beskrive eventuelle utfordringer for Forsvaret som ikke må tilkomme uvedkommende. En potensiell militær motstander vil kunne ha stor nytte av slik informasjon, og det burde være åpenbart for enhver at informasjonen i rapporten derfor må behandles i henhold til graderingen.

Alternativet er at Forsvarssjefen må slutte å skrive graderte rapporter. Det vil i så fall kunne føre til at politiske myndigheter blir enda mindre opplyst om Forsvaret enn de er i dag, - og dermed vil muligheten til å "avdekke utfordringer og problemstillinger" bli mindre. Ikke større, som Børresen etterlyser.

Forsvaret besitter landets kraftigste maktmidler. Vi, Forsvarets personell, er til for, om nødvendig, å forsvare landet med makt. Med livet som innsats skal vi, om nødvendig, bidra til at vi fortsatt skal kunne leve i en fri, uavhengig og selvstendig rettsstat. Vi bidrar ikke til det om vi selv bryter lovene som utgjør rettsstaten.

Det er lov å være frustrert over manglende ressurser. Det er lov å være uenig i Forsvarets innretning. Det er lov å ha et annet syn enn det som kommer til uttrykk i Stortingets Langtidsplan. Og det er lov å hevde at vi snarest må nå vår egen ambisjon om å bruke 2% av BNP på Forsvaret.

Men det er ikke lov å lekke gradert informasjon, og det vet Børresen meget godt. At han i den nevnte artikkelen sier at lekkasjene kan forsvares, er svært nær å oppfordre til lovbrudd. Det er ødeleggende for debatten, og det underminerer hans egen status. Jeg håper det var en glipp.


Ole-Asbjørn Fauske

Jeg tror det nesten ikke - selv om jeg ser det.

Denne uken trakk Regjeringen tilbake forslaget om innføre tiggeforbud. Det skjedde etter at Senterpartiet hadde varslet om at de ikke lenger kom til å støtte forslaget i Stortinget.

Dette blogginnlegget er ikke for eller imot et forbud mot tigging. Det er heller ikke en juridisk redegjørelse, for jeg er på langt nær noen jurist. Riktig nok har jeg gjennom jobb, erfaring og utdanning fått en relativt god oversikt over lovverk og straffebestemmelser, men derfra til å være i stand til å debattere jussens irrganger er det svært langt.

Etter denne ukens debatter i media om høringsutkastet til den foreslåtte loven, er jeg imidlertid blitt nokså sikker på at ledende stortingspolitikere, som altså deltar i Norges lovgivende forsamling, nok burde sette seg på skolebenken for å forsøke å forstå helt elementær juss tilknyttet de lovene de selv er med på å vedta. I tillegg bør de ta seg tid til å faktisk lese de lovforslagene som sendes på høring før de kommenterer dem i media.

Politikere, kommentatorer og mange enkeltmennesker har kommentert høringsutkastet og hevdet at det nå skulle bli forbudt å hjelpe tiggere. En kommentator i VG "sauser sammen" en generell motvilje mot et tiggeforbud med en latterliggjøring av at det vil bli straffbart å hjelpe mennesker i nød. "Hva er forsyninger og utstyr til en som skal sitte på gaten og tigge med kopp i hånden? Koppen? Sitteunderlaget? En kopp te? En varm dusj?" - skriver hun.

Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, sier at "Det er ikke kriminelt å gi folk en kopp kakao"  Stortingsrepresentant for Senterpartiet, Kjersti Toppe, sier at "Regjeringen vil gjøre det ulovlig å hjelpe folk i nød." Også leder i Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, er med på hardkjøret mot regjeringens forslag og sier at "Det kan faktisk bli straffbart å vise omsorg for tiggere."

Hvor tar de det fra? Hvor står det i lovutkastet at det skal bli straffbart å hjelpe mennesker i nød? Jeg har ikke funnet det noen steder - av den enkle grunn at det ikke finnes der.

Om man faktisk leser teksten finner man ingenting der om at det var foreslått å forby mennesker å hjelpe tiggere. Det som står, er at medvirkning til tigging skulle forbys. Det står til og med forklart hva som menes med medvirkning: "for at vedkommende skal kunne tigge" står det flere ganger.

Det var foreslått at det skulle bli forbudt å hjelpe noen til å tigge. Noe som er en vesentlig forskjell fra å vise barmhjertighet med mennesker i nød.

Om loven hadde blitt vedtatt, hadde det å tigge blitt et lovbrudd. Og for de aller fleste lovbrudd som er definert i straffeloven, er medvirkning til lovbrudd også straffbart. Det er enkelt forklart i § 15 i Straffeloven av 2005. I så henseende hadde loven ikke skilt seg fra andre lover.

At medvirkning til straffbare handlinger er forbudt, er noe de aller fleste skulle vite. Det vet selvsagt også fremtredende stortingspolitikere og partiledere. Når de likevel velger å fremstille sin motstand mot et lovforslag ved å feilsitere teksten og nærmest latterliggjøre Regjeringen for å ha fremmet et forslag som det inntil nylig var flertall for på Stortinget, så kan det være at de oppnår noe "emosjonell støtte" blant mennesker som ikke har lest utkastet og som tror på de de sier.

Men dette er en risikosport. Om folk setter seg inn i hva saken gjelder, vil de fort kunne finne ut at de samme politikerne ikke hadde grunnlag for uttalelsene sine. Og siden politikere ikke liker å bli tatt i løgn, er det dermed bare to andre mulige forklaring som er tilgjengelig: 1) De hadde ikke lest teksten de uttalte seg om, eller 2) de vet ikke at medvirkning til straffbare handlinger også kan straffes.

Jeg overlater til andre å felle dommen. Jeg er jo ikke jurist. Og heller ikke dommer.


Ole-Asbjørn Fauske

Pressestøtten, - nødvendighet eller kunstig åndedrett?

Etter at statsbudsjettet ble lagt fram har det naturlig nok kommet mange reaksjoner. Det gjør det hvert år. I år er det mange som reagerer på at pressestøtten kan bli redusert. De mest toneangivende kommentatorene som jeg har oppfattet har uttalt seg kommer fra - ja, nettopp, pressen selv. 

Sven Egil Omdal kommenterer saken i Stavanger Aftenblad under tittelen "Seriøst, Widvey?" Ikke uventet er han meget skeptisk til reduksjon i pressestøtten. Han konkluderer med at:

"Avviklingen av viktige deler av norsk presse er en del av ministerens store prosjekt for å skape mer frihet på kulturfeltet. Et arbeid som åpenbart utføres til tonene av Kris Kristoffersons kjente strofe: «Freedom’s just another word for nothing left to lose»."

Morten Strøksnes har i sin kommentar "Opphørssalg" i Bergen Tidende i tillegg vinklingen at journalistikken kan stå i fare for å bli overtatt av kommunikasjonsbyråer:

"Fordi svekkelsen av den seriøse pressen endrer spillereglene for vår politiske kultur. Mens journalister mister jobben (ca. 360 bare i år), tar andre over tomrommet, og ansetter langt flere folk enn mediebedriftene må kvitte seg med. Disse «andre» er selvsagt kommunikasjonsselskaper, PR-byråer og lobbyister."

Begge kommentatorene har vektige argumenter, men de er samtidig begge to svært lite kritiske til journaliststanden og til medienes prioriteringer. Omdal forsøker seg riktig nok når han hevder at:

"Derfor stiller 40 journalister på rettssaken mot Petter Northug. De er alle på jakt etter de raske pengene."

Men skytset rettes mot de grådige (?) eierne som "er avhengig av å levere kvartalsresultat som ikke fører til ubehagelige spørsmål fra fondsforvalterne som i realiteten styrer virksomheten."

Jeg er en sterk tilhenger av en fri og uavhengig presse, og jeg er en sterk tilhenger av oppegående medier som setter søkelyset på maktstrukturer i samfunnet og som bidrar til åpenhet og synlighet i forvaltningen. Men jeg er også svært negativ til hvordan mediebildet har utviklet seg gjennom mange år.  Det synes som at jakten på skandaleoppslag og på å finne/konstruere konflikter har overtatt for den seriøse journalistikken. Eksemplene er dessverre uendelig mange.

Dermed har pressen selv meget effektivt sørget for å fjerne seg fra det som ville ha vært de aller beste argumentene for å opprettholde pressestøtten, - nemlig "god, gammeldags journalistikk".

For svært mange mennesker, meg inkludert, tydet presseoppbudet på Gardermoen da "ebolaflyet" landet og under rettsaken mot Petter Northug, at det er ikke ressursnivået det er noe galt med i norsk presse.

Det er prioriteringene som er gått helt av hengslene.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Å holde hodet kalt når terror truer er ikke nødvendigvis enkelt

Gjennom "alle" medier har vi de siste dagene konstant blitt minnet om at PST anser at det foreligger en terrortrussel mot Norge. Det offentlige Norge har valgt å være åpne om trusselvurderingen, og de hevder at den kan komme fra personer som har kjempet på bakken i Syria.

Ikke uventet har den norske åpenheten fått kritikk. Ifølge Hans-Jørgen Bonnichsen, tidligere operativ sjef i den danske etterretningtjenesten, er den nasjonale traumen i Norge etter terroraksjonen 22. juli 2011, og kritikken myndighetene fikk i etterkant, forklaringen på hvorfor Politiets sikkerhetstjeneste (PST) valgte advare det norske folk om terrortrusselen på torsdag. Før jeg sier mer om saken, la meg få lov til å presisere følgende: Jeg vet ikke noe om saken ut over det som er presentert i media. Jeg har ingen opplysninger fra noen kilder ut over aviser og radio/TV. Heller ikke har jeg noen kjennskap til de vurderingene som har blitt gjort før man valgte å gå ut med informasjon om en mulig øket fare for terror. Men jeg er sannsynligvis litt over gjennomsnittlig interessert i Forsvars- og Sikkerhetspolitikk, og har selvsagt - som mange andre - gjort meg noen tanker om temaet. 

Jeg var selv overrasket over at man valgte å gå ut såpass tydelig, men jeg støtter åpenheten fullt ut. Vår alles sikkerhet, det være seg fra trusler om terror eller andre uønskede hendelser, er tildels et felles ansvar. Selvsagt er det Politiet som har det største ansvaret, - som skal være "The First Responder",- som ved hjelp av  bl a PST skal ha en oversikt over trusselbildet, - og som skal trygge innbyggerne i landet. Men det er ikke mulig å ha et politi som er tilstede alle steder, som kan fange opp alle signaler, og som kan stanse alle hendelser før de skjer. Det er heller ikke mulig å ha et politi som er i stand til å håndtere alle tenkelige situasjoner. Derfor trenger vi en "våken" befolkning som ser, som hører, og som melder fra til Politiet når de oppdager noe mistenkelig. Derfor samarbeidet Politiet med andre samfunnsetater, som f eks Forsvaret, for å kunne ha tilgang til samfunnets samlede ressurser om det skulle bli nødvendig. 

Fra mediene ser vi at samarbeidet mellom Politiet og Forsvaret tilsynelatende er meget godt. Politiet har fått den bistanden de har bedt om. Vi får også opplyst at det er et bedre samarbeide mellom Politi og Forsvar som har avslørt at en trussel om terror var under oppseiling. 

Den tidligere danske sjefen for etterretningstjenesten har selvsagt et poeng når han nevner det nasjonale norske "traumet" etter 22 juli 2010. Men at det samme "traumet" har ført til et bedre samarbeide mellom nødetater og mellom Politiet og Forsvaret synes åpenbart. En svært viktig brikke i et forsvar mot terror, er en befolkning som er årvåkne. Gjennom den åpenheten vi nå ser fra norske myndigheter, bidrar man nettopp til det.

Dette er en hårfin balanse. For mye snakk om terrortrusler i det offentlige rom kan føre til frykt i befolkningen. Og da har ganske riktig en potensiell terrorist oppnådd mye før han/hun evt gjennomfører en terrorhandling. Samtidig er det viktig at vi har et våkent blikk på våre omgivelser og at vi innimellom våger å tenke tanken: "Det kan hende også her."

Et mulig scenario er at åpenheten kan "skremme" potensielle terrorister fra å gjennomføre handlingen(e) og at de "går under jorden". Og da kan det bli vanskeligere å arrestere dem. 

Men i det samme scenariet: Åpenheten fører til en årvåken befolkning, og den fører til at bistandsinstruksen mellom Politiet og Forsvaret blir synlig aktivert. Politiet er synlige i gatene, og "alle" vet at Forsvaret har soldater, kjøretøyer og fly som er klare til å settes inn om Politiet skulle ha behov for det. Forhåpentligvis gjør dette at de potensiell terroristene tenker seg om en gang ekstra, og at de avstår fra å gjennomføre de handlingene de hadde planlagt. 

Dersom åpenheten i seg selv er med på å minske faren for - eller til og med hindre - et terrorangrep, så har strategien vært vellykket. Personlig vil jeg alltid foretrekke at uskyldige mennesker ikke mister livet.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Flomkatastrofen i Bosnia og Herzegovina

En gang en flott restaurant like
utenfor Doboj. Men det var før
vannet steg fire meter og
elvebredden flyttet seg 20 meter.

Flomkatastrofen i Bosnia og Herzegovina har krevet mange menneskeliv. Selv om flomvannet nå er på veg tilbake, gjenstår svært mye arbeide for livene til de som er rammet igjen kan bli noenlunde normalt.

Samtale med stasjonssjefen
for politiet i Doboj

Det er mange som vil hjelpe, og nødhjelp kom til landet nesten umiddelbart i store mengder. Det var helt nødvendig, for mange mennesker mistet alt de eide da flom og jordras ødela tusenvis av boliger.

Frivillige fra Camp Butmir dro til Doboj på torsdag for å hjelpe til med opprydningarbeidet. "Et bilde sier mer enn tusen ord", sies det. Det er feil. Man må se ødeleggelsene med egne øyne; kjenne lukten; snakke med fortvilte mennesker; - først da går det opp for en hvor stort omfang denne katastrofen har.

Jeg har mange gode kolleger i det norske Forsvaret som har tjenestegjort i Bosnia og Herzegovina. Da jeg var her på slutten av 90-tallet, hadde vi en bataljon i Modrica. Vi hadde også mange norske soldater i nettopp Doboj der Nord-Pol Brigadens hovedkvarter lå.

Baksiden av sykehuset.
Legg merke til at
vannstanden var ca
fire meter over hodene
til de to personene.

Det tar nok en stund
før apoteket åpner igjen.

Jeg legger derfor ut noen bilder fra Doboj, og jeg er sikker på at det vil være mange som kjenner seg igjen (trykk på bildene for å åpne dem i full størrelse).

Soldater fra Forsvaret i B&H
gjør en uvurderlig innsats for å
rengjøre sykehuset etter flommen

Utenfor aldershjemmet

Da demningen utenfor Doboj brast, gikk det bare ca 30 minutter før hele byen var full av vann. Mitt i sentrum stod vannet nesten fire meter over gatelegemet. De offisielle tapstallene for hele Bosnia og Herzegovina har jeg ikke enda, men politisjefen i Doboj kunne opplyse at 10 personer hadde omkommet der.

To av de frivillige
fra Camp Butmir

Overalt hvor det har vært flomvann, ligger det igjen store mengder slam og søle som må fjernes med håndmakt. Det er et tidkrevende og slitsomt arbeide.

Mellom de to sykehus-
blokkene

Noe av det som er ryddet ut
fra sykehuset

De frivillige tar en pust i bakken
og vurderer neste oppgave

Bosnia og Herzegovina kommer til å trenge mye internasjonal hjelp også når gjenoppbyggingen starter. Norge har lovet å hjelpe både B&H og Serbia.

Som nevnt innledningsvis mottar landet store mengder nødhjelp. Utfordringen akkurat nå er faktisk den store logistikkoperasjonen dette medfører. NATO og EUFOR gir råd til myndighetene, og støtter med veiledere for å få organiseringen av nødhjelpen best mulig.

Det er ikke noe poeng i å sende mat/klær/vann osv fra Norge. For de som ønsker å hjelpe anbefaler jeg at det skjer gjennom donasjoner til internasjonale- og frivillige organisasjoner som forstår seg på nødhjelp. For eksempel til Norges Røde Kors som allerede er i full gang med å samle inn penger.

Jeg tillater meg å be lesere av dette innlegget til å dele det med andre slik at så mange som mulig kan få anledning til å hjelp.

Eventuelle spørsmål og kommentarer på bloggen skal jeg forsøke å besvare fortløpende så godt jeg kan.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

NATO HQ Sarajevo (NHQSa)

Dette blogginnlegget står også på trykk i Pro Patria nr 2, 2014.

NATO HQ Sarajevo samlokalisert med EUFOR HQ i Camp Butmir

NATO etablerte hovedkvarteret i Sarajevo i desember 2004. Hovedkvarteret etterfulgte Stabilisation Force (SFOR) som hadde ansvaret for sikkerhetssituasjonen etter fredsslutningen i 1995 («Daytonavtalen»), og etableringen av NHQSa var et svar på det uttrykte ønsket fra Bosnia-Herzegovina (B&H) om å starte prosessene mot en tettere integrering i Euro-Atlantiske institusjoner. Presidentskapet i B&H uttalte også at det overordnede sikkerhetspolitiske målet for landet var et fremtidig medlemskap i NATO, og hensikten med etableringen av NHQSa var å støtte, og gi råd, til myndighetene og Forsvaret gjennom nødvendig transformasjon og utvikling.

Sikkerhetssituasjonen i B&H er fremdeles utfordrende. I november i fjor fornyet FNs Sikkerhetsråd mandatet for EU og NATO, og uttalte at situasjonen i B&H fortsatt har et potensiale for å true internasjonalstabilitet og sikkerhet. EU og NATO «deler» på de militære oppgavene det internasjonale samfunnet har i B&H. EU har etablert en styrke (EUFOR) som gir utdanning og trening til Forsvaret i B&H, og EUFOR har også det operative mandatet om å sette inn styrker i landet om sikkerhetssituasjonen skulle tilsi det.

NATO er til stede med et hovedkvarter, men har ingen regulære styrker fast stasjonert i landet. NATOs oppdrag i B&H kan i hovedsak deles i to, der den «operative» delen av oppdraget er å gi råd til myndighetene for å bidra til utviklingen mot et fremtidig NATO medlemskap. Den andre hoveddelen av oppdraget er å gi støtte til EU/EUFOR i henhold til «Berlin Plus»-avtalen om slik støtte til EU fra NATO.

(Berlin-plus avtalen inngått på NATOs toppmøte i Praha i 2002. Etter avtalen forplikter NATO seg til å støtte “non-aggressive EU military operations” med teknisk og logistisk støtte, samt tilgang til NATOs kommandostruktur)

Som regel er pressen svært interessert i å høre om NATO

NHQSa er funksjonelt organisert for å ivareta hovedoppdragene. «Support Division» har hoveddelen av oppdraget knyttet til «Berlin Plus», og utfører i tillegg støttefunksjoner for rådgivingsdelen av oppdraget. Min oppgave, i tillegg til å være nestkommanderende (DCOM) ved hovedkvarteret, er å lede den delen av hovedkvarteret som driver rådgiving (NATO Advisory Team - NAT). NAT utgjør ca halvparten av

bemanningen i NHQSa.

EUFOR har også rådgiving og kapasitetsbygging som en del av sitt oppdrag. De arbeider mest med militære avdelinger på taktisk nivå, og NATO konsentrerer innsatsen om Forsvarsdepartementet og ledelsen i Forsvaret. Enkelt kan man si at EUFOR og NATO møtes hos Forsvarssjefen i B&H; at EUFOR arbeider derfra og nedover i organisasjonen og NATO derfra og oppover.

Det er riktig å si at hovedutfordringene mot et eventuelt fremtidig NATO medlemskap er mer politiske enn militære. Forsvaret i B&H har hatt en meget god utvikling gjennom mange år, og har etablert NATO prosedyrer og standarder som gjør at B&H i lang tid har levert styrker til FN og NATO ledede operasjoner internasjonalt. Da jeg tjenestegjorde i B&H på slutten av 90-tallet var de militære styrkene fortsatt delt i to, men siden 2005 er det ett forsvarsdepartement og ett forsvar, med én sentral ledelse og én uniform.

Et fremtidig NATO medlemskap vil kreve omfattende reformer også innenfor den sivile statsforvaltningen, og dette arbeidet er mer krevende enn arbeidet med reformer innenfor forsvarssektoren. B&H er fortsatt delt i de to entitetene Republika Srpska (RS) og Føderasjonen (FB&H) slik Daytonavtalen skisserte. Parlamentene i de respektive entitetene har stor makt, og statsinstitusjonene for B&H er tilsvarende svake. Utfordringene forsterkes av at enkelte politiske partier i liten grad anerkjenner Staten B&H, og i noen grad arbeider enkelte politikere for å underminere Staten til fordel for entitetene.

Vinterens demonstrasjoner har vist at deler av befolkningen i B&H nå er frustrerte over mangel på politisk fremgang, og tilliten til det politiske systemet er lav. Det er også stor frustrasjon over mangel på gjennomsiktighet i statsforvaltningen, og korrupsjon er sett på som et alvorligproblem.

På tross av utfordringene arbeides det meget godt i mange ledd for å integrere B&H i Euro-Atlantiske institusjoner. I regionen (Balkan) er nå de fleste andre land enten medlemmer i EU og/eller NATO (som f eks Kroatia og Albania), eller på full fart mot fremtidige medlemskap (Monte Negro og FYROM). Også Serbia har uttrykt et sterkt ønske om EU medlemskap. Dermed risikerer B&H å bli det eneste landet i regionen uten slik integrering om ikke de politiske prosessene fortsetter.

Veien mot et NATO medlemskap har gått bra, og B&H har over flere år arbeidet med – og oppfylt – individuelle partnerskapsmål som er nødvendige. Landet har vært NATO partner gjennom PfP-programmet i mange år, og er snart klare til å aktivere NATOs Membership Action Plan (MAP). Det vil utløse en rekke mekanismer for reformer i store deler av statsforvaltningen og samfunnet for øvrig. NAC har imidlertid satt som et absolutt kriterium for å aktivere MAP at alle forsvarseiendommer må registreres på Staten B&H for utnyttelse av Forsvarsdepartementet, men dette har vist seg vanskelig å få til, - hovedsakelig av politiske årsaker.

NHQSa gir råd og støtte innenfor en svært lang rekke av aktiviteter og prosesser. Imidlertid har vi fire hovedprioriterte områder som tar mest oppmerksomhet for tiden. Disse områdene er:

Det er fortsatt mye overskuddsammunisjon og -våpen igjen
etter krigen i Bosnia og Herzegovina

-          Overskuddsvåpen og –ammunisjon

-          Logistikk- og anskaffelsesprosesser

-          Registrering av forsvarseiendommer

-          Forsvarsreform

Arbeidet med å sikre overskuddsvåpen og –ammunisjon er direkte knyttet til sikkerhetssituasjonen i landet. Mye av ammunisjonen er ustabil, det finnes store mengder overskuddsvåpen som kan gjøre stor skade om de kommer i feil hender. Mange internasjonale organisasjoner, i tillegg til NATO og EUFOR, arbeider for å støtte B&H med dette.

Forsvaret i B&H har en meget anstrengt ressurssituasjon, og arbeidet med logistikk- og anskaffelsesprosesser skal blant annet bidra til å frigjøre ressurser for investeringer og nyanskaffelser.

I tillegg til at registrering av forsvarseiendommer er en politisk utfordring, er det også mye teknisk arbeid som må gjøres før eiendommene kan registreres. NHQSa støtter derfor myndighetene med juridisk og teknisk støtte i dette arbeidet.

Å delta på forskjellige tilstelninger og å møte mange
forskjellige mennesker er en viktig del av jobben

Arbeidet med Forsvarsreformen er meget tidkrevende og støter på store politiske utfordringer. Dessverre er mye av den politiske retorikken om Forsvaret knyttet til antall soldater og til hvor Forsvaret skal være lokalisert, - noe som gjør at det er vanskelig å oppnå politisk enighet. NHQSa forsøker å påvirke det politiske nivået til heller å diskutere roller og oppgaver, og så la størrelse, lokalisering, innretning og budsjett bli en funksjon av hva Forsvaret faktisk er forventet å bidra til.

Både gjennom samtaler og fra taler-
stolen er det viktig å orientere om
fordeler ved et evt NATO medlemskap

For meg personlig vil jeg si at denne jobben er noe av det mest givende man kan ha som offiser. Jeg får anledning til å være med på å bidra til sikkerhetspolitisk utvikling i et flott land, og jeg har meget stor påvirkning og innflytelse. I tillegg er jeg usedvanlig privilegert ved å være sjef for et særdeles kompetent rådgivingsteam (NAT) som har hatt – og har – en avgjørende betydning for reformprosessene. Jeg er den eneste norske soldaten ved hovedkvarteret, men jeg har meget god kontakt med Den norske ambassaden og får anledning til å snakke norsk med jevne mellomrom. Tjenesten innebærer mange reiser rundt i B&H, og det er en stor fordel å besøke byer og små steder med norsk flagg på skulderen. Norge har vært en stor bidragsyter i B&H i mange år, og det er noe som folk har lagt godt merke til.

Fra et åpent folkemøte om NATO

Som alle sikkert vet er det ingen utdanningsretning i det norske Forsvaret som kan forberede en på en slik jobb. Men flersidig utdanning og allsidig tjeneste i inn- og utland, kombinert med sjefserfaring på mange nivå og erfaring fra NATO operasjoner og kommandostruktur har forberedt meg godt. I et oppdrag som ved NHQSa er dessuten personlige kontakter og forbindelser med våre samarbeidspartnere i Forsvarsdepartementet og i Forsvaret helt avgjørende. Det er mange viktige saker som løses over en kopp kaffe eller i en god samtale på et sosialt arrangement, og allsidig bakgrunn fra slik «tjeneste» er dermed også en stor fordel.

Soldater trenger også å koble av i
sosiale omgivelser

Utfordringer er det selvsagt her som i de fleste andre jobber. I tillegg til at den politiske situasjonen er krevende og ofte forsinkende på reformprosessene, kan også NATOs eget byråkrati og prosesser i kommandostrukturen være utfordrende, forsinkende og gi betydelig merarbeid. Og det må være lov å si at NHQSa er både underfinansiert og underbemannet for de oppgavene det er uttalt at vi skal løse.

Oppsummert vil jeg likevel si at jeg har stor tro på dette oppdraget. Det er viktig for situasjonen i landet at det ligger et NATO hovedkvarter i Sarajevo, og tilstedeværelsen alene er dempende på underliggende konflikter.

Jeg håper at B&H i en ikke alt for fjern fremtid vil kunne inviteres til å bli medlem i NATO. Om/når dette kan skje er først og fremst et politisk spørsmål internt i B&H. Først må som nevnt MAP aktiveres, og for å gjøre det må politikerne i B&H bli enige om å registrere alle forsvarseiendommer på Staten. NHQSa kommer til å bli værende i B&H en god stund enda, og vår viktigste jobb vil fortsatt være å bistå og gi råd til myndighetene om Euro-Atlantisk integrering og tilnærming til et fremtidig NATO medlemskap.

Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Et helvetes leven

Tittelen på dette innlegget er hentet fra Dagbladets lederartikkel fredag 14. februar. Kanskje mer enn de fleste andre aviser, er Dagbladet svært dyktige til å lage overskrifter og til å blåse saker ut av proporsjoner. Det er et velkjent grep fra flere medier at man presenterer en sak med sterk vinkling, og at man deretter innhenter kommentarer fra en rekke kjente personer til det som er presentert. Legg merke til: Ikke til sakens fakta, men til det som er presentert. Kommentarene (som gjerne begynner med "slik saken er presentert i media") handler derfor om medieoppslaget og ikke om fakta. 

For opposisjonen på Stortingen kan slike oppslag være nyttige. Politiske poenger og sympati kan oppnås ved for eksempel å "kalle noen inn på teppet" med en gang. Man kan selvsagt ikke vente til saken er blitt tilstrekkelig belyst, for da risikerer man at grunnlaget faller bort.

Men hva dreier denne saken seg egentlig om? Den dreier seg ikke om at kulturministeren har tatt en telefon. For det gjør sikker alle ministre hver eneste dag. Spesielt dersom de får hør at det er en mulig mediesak på trappene. Hva er vel mer naturlig enn at man tar en telefon for å finne ut hva som er realitetene i en sak i tilfelle man blir konfrontert av representanter fra media neste dag? Jeg ville gjort det. Og det tror jeg mange andre ville gjort også.

At saken så tar av - fordi man har tatt en telefon - kan ikke den som har tatt telefonen nødvendigvis være den eneste ansvarlige for. Vedkommende som sørget for at saken faktisk ble til et "helvetes leven" er ikke nevneverdig beskrevet i fremstillingen.

Men det som er virkelig ille er at kulturministeren gjennom denne saken beskyldes for å ville "kontrollere kunsten". Og ikke bare ministeren, hele partiet hennes beskyldes for det samme. "Det er merkelig at man må minne Høyre på at kunsten skal være fri" sier denne overskriften. Det er ikke et snev av bevis for at et slikt utsagn skulle være nødvendig i noe av det som er skrevet.

Kulturministeren ønsket å være forberedt dersom en potensiell mediesak skulle kreve hennes involvering. Det førte til en mediesak som Dagbladet og deler av opposisjonen på Stortinget utnytter til fulle. Som nevnt dreier saken seg likevel ikke om at kulturministeren tok en telefon, men den dreier seg om oppslag, antall besøk på nettsider, antall solgte aviser, og billige poenger for opposisjonen.

Det er nødvendig å minne om "de tre sannheter" som alltid er gjeldende når saker blir slått opp:

1. Saken er tatt ut av sin sammenheng
Et skandaleoppslag er alltid presentert ute av sin sammenheng. Avgjørende kunnskap som setter saken inn i et forståelig perspektiv er ikke presentert. En viss indignasjon preger fremstillingen, og ofte har vedkommende som presenterer saken liten kunnskap om saksområdet.

2. Vesentlig informasjon mangler
Vesentlig informasjon for å belyse saken er enten ikke tilgjengelig på publiseringstidspunktet, - eller den er bevisst utelatt. Ethvert potensielt skandaleoppslag risikerer å miste sin virkning dersom man innhenter mer informasjon - eller publiserer all tilgjengelig informasjon på en nyansert måte.

3. Medier trenger oppmerksomhet for å tjene penger
På tross av hva pressen selv hevder, er ikke den fremste drivende kraft for mediekonsernene å drive folkeopplysning. Først og fremst er det viktig å få oppmerksomhet om saker, - helst mer enn konkurrentene, - slik at man tjener penger. Og selv om man tar bort det økonomiske motivet, så er det alltid en sterk drivkraft å ha sin "egen vinkling" eller å få større opplag (eller antall klikk) enn konkurrentene.

Om de som blir kontaktet av media og bedt om å kommentere hva media skriver hadde tenkt på disse tre enkle "sannhetene" før de uttalte seg, så ville verden vært et vennligere sted.

Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Er våren kommet til Bosnia og Herzegovina?

I går var vi vitne til opptøyer og tilstander i gatene i Sarajevo som det ikke er sett maken til siden beleiringen under krigen for 20 år siden. Demonstranter tok til gatene i det som skulle bli en voldelig protest mot den politiske situasjonen i landet som gjennom snart 20 år etter krigen ikke har greidd å tilfredsstille befolkningens ønsker om økonomiske og demokratiske fremskritt. 

Når dette skrives, pågår demonstrasjonene i Sarajevo og i en rekke byer i Bosnia og Herzegovina (BiH) fortsatt. Flere steder i landet meldes det om at sentrale politikere har gått av.

"Jeg forventer ikke å bli vekket av geværsalver i gatene i Sarajevo. Men om det skjer, kommer jeg ikke til å bli særlig overrasket". Uttalelsen kom fra en av de sentrale rådgiverne i NATO Advisory Team som gav meg en oversikt over situasjonen i landet da jeg begynte jobben min der i juli 2013.

Den blodige krigen i BiH endte med en fredsavtale som de fleste kjenner som Daytonavtalen. Avtalen var nødvendig for å stanse krigen, men grunnlag for en fungerende konstitusjon er den ikke. Det viser all erfaring med den politiske situasjonen i BiH i tiden etter krigen.

Landet har en politisk klasse som i tiden etter krigen har trygget egne posisjoner og egne interesser. Valgene som har blitt gjennomført har dessverre styrket deres posisjoner heller enn å bidra til å utvikle BiH til fordel for innbyggerne. Politiske forskjeller handler mer om å promotere etniske forskjeller enn å utvikle landet som sådan. Enkelte politikere arbeider aktivt for å undergrave statsinstitusjonene i BiH fordi de tror at de da får større oppslutning fra velgere i sin etniske folkegruppe.

Det gir mange utslag som for oss virker helt absurde. I sommer ble det f eks stans i utstedelse av pass og identitetspapirer fordi bosniske serbere ville at personnummeret skulle ha et spesielt siffer som viste hvilken etnisk folkegruppe man tilhører. Det førte blant annet til at nyfødte, som ikke fikk utstedt pass, ikke kunne reise utenlands for nødvendig medisinsk behandling.

Mange mennesker i BiH er oppgitte over politikerne, - også sine egne. "De tenker bare på seg selv og ikke på innbyggerne i landet" hører jeg ofte. Politikerne tjener relativt godt (ofte 15-20 ganger mer enn gjennomsnittlig inntekt), beskyldninger om korrupsjon er utbredt, og når de ikke greier å bli enige om virkelige fremskritt blir befolkningen i tiltakende grad utålmodige.

Opptøyene de siste dagene startet med demonstrasjoner i Tuzla etter at arbeidere som har mistet jobben ikke har fått den kompensasjonen de var lovet. At demonstrasjonene spredte seg til mange steder i landet, tyder på at den generelle misnøyen med politikerne og med situasjonen for befolkningen nå måtte komme til utløp.

Etter min mening er det da også den politiske situasjonen i BiH som er grunnen til at FNs Sikkerhetsråd på ny forlenget mandatet for EU og NATO til å bli værende i landet. Situasjonen i BiH representerer en mulig trussel mot internasjonal fred og sikkerhet (fritt gjengitt), sier Sikkerhetsrådet i resolusjonen fra i fjor høst.

Det var også min egen oppsummering da jeg like før jul av en TV-stasjon ble bedt om å si noe om faren for en ny krig i BiH.

Jeg tror ikke demonstrasjonene i BiH blir langvarige, og jeg håper de kan være spiren til "den bosniske våren" som kan endre det politiske landskapet. Til høsten er det valg, og som i de fleste andre land er det viktig at befolkningen stemmer på politikere og politiske partier som er fremtidsrettet og som kan tilby reelle reformer og bedre økonomisk utvikling for landet.

Så lenge mange politikere har personlig gevinst av at situasjonen er slik den er, kommer ikke store endringer til å skje uten at befolkningen velger andre politikere. Om det ikke skjer, og med tanke på at alle andre land i regionen nå er i full gang med Euro-Atlantisk integrering, er det en reell fare for at BiH blir et "mørkt hull" på Balkan.

Reformeringen av Forsvaret og Forsvarsdepartementet i BiH har så langt vært en suksess. Når er tiden overmoden for at også andre samfunnsinstitusjoner kommer etter.

Oppdatert 9/2:
Anbefaler denne artikkelen som er mye mer utfyllende om bakgrunnen og utfordringene.


Ole-Asbjørn Fauske

Se også Bloggurat.

Naiv tro på egen kunnskaps fortreffelighet

I Aftenposten den 29 oktober har professor i religionshistorie, Torkel Brekke, et debattinnlegg med tittelen "Naiv tro på vitenskap" (i nettutgaven er den endret til "Omskjæring: Naiv tro på vitenskap"). Brekke argumenterer med at nordmenn har ansvarsfølelse for kvinner, barn og dyr og at mange mener at Norge har nådd et nivå av opplysning og utvikling som gjør at man er i stand til å vurdere verdens kulturer og religioner på en nøytral og upartisk måte. Videre sier han at "mange ser ut til å ville bruke statlig makt, lover og regler for å innskrenke handlefriheten til individer og grupper, og stadig presse grensene for politikk inn på områder som utvilsomt bør tilhøre den private sfære".

Brekke benytter debatten om omskjæring av guttebarn som utgangspunkt for sitt innlegg. Han retter skytset mot nordmenn som vil forby omskjæring og mot nordmenn som ikke vil akseptere at kvinner blir undertrykket. Men han treffer ikke nordmenn flest med skytset sitt. Med uvanlig presisjon treffer han seg selv i foten.

Han sier for eksempel ikke noe om omskjæring av jenter. Jeg kan ikke se noen prinsipielle forskjeller mellom det å skjære i friske jentebarn og det å skjære i friske guttebarn. Man kan altså gå ut fra at Brekke mener at det er helt greit med omskjæring av jenter også. Det er etter manges mening - min inklusiv - helt forkastelig å utsette barn for den tortur det er å bli utsatt for omskjæring. Uten mulighet for å kunne protestere eller på et fornuftig vis kunne gi sitt samtykke, er det et overgrep mot barn. Og overgrep mot barn er forbudt. Forbudet gjelder dessuten for alle, - helt uavhengig av hvilken kultur eller tradisjon som måtte hevde at dette området "utvilsomt bør tilhøre den private sfære".

Dersom det brukes vold mot et barn i et privat hjem, er det Statens soleklare plikt å rykke inn for å forhindre dette. Det er ikke inngripen i en privat sfære om Politiet kommer på døren for å stanse husbråk, overgrep eller mishandling. Samfunnets plikt til å beskytte de aller svakeste av oss er absolutt og må på ingen måte forveksles med at politikken utvider sine grenser.

Innlegget til Brekke skremmer meg. At en professor i religionshistorie forsvarer overgrep mot barn er oppsiktsvekkende. Brekke må ha forlest seg på kultur- og historiefortellinger, og må ha glemt at han omtaler mennesker i en rettsstat nå han kaller motstandere av omskjæring for historieløse.

I tidligere tider brente man "hekser" på bålet i religionens navn. Man trenger ikke å være professor for å forstå at slikt gjør man ikke i en rettsstat. Når samfunnet utvikler seg i en mer human, demokratisk, menneskevennlig og inkluderende retning, med respekt for enkeltmennesker og med et sterkt ønske om å forsvare de svakeste, så er det nettopp fordi man tar avstand fra forhold som tidligere var akseptert.

Jeg er glad for å være borger at et land der mennesker står opp for de svake i samfunnet. Kritikk fra en professor endrer ikke det.

Oppdatert 9/11:
Her er en interessant artikkel om såkalt "politisk korrekthet"




Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Valgkamp til besvær

Forrige gang valgkampen var i sin avslutning var jeg akkurat kommet hjem fra Afghanistan. Denne gangen følger jeg valgkampinnspurten fra Bosnia og Herzegovina. Uten noen sammenligning forøvrig, kan jeg meget enkelt hevde at forholdene og utfordringene i begge land er svært forskjellig fra Norge. Og til dels mye mer utfordrende både på det politiske plan og for svært mange enkeltmennesker. Det gir noen perspektiver på hvor viktige sakene som blir diskutert hjemme faktisk er.

Jeg skal på ingen måte antyde at vi ikke har utfordringer i Norge. Selvsagt har vi det. Mange enkeltmennesker har det vanskelig, og mange får ikke den hjelpen de trenger. Poenget mitt er å minne om at for mange mennesker i andre land i denne verden, virker mye av det vi kaller for utfordringer nokså trivielt.

Jeg har ikke fått med meg alle innspill og utspill i valgkampen, men av det jeg har fått med meg er det ikke mye som har fått meg til å heve øyenbrynene eller å skjerpe hørselen. Det hele har vært nokså trivielt. Men det er to viktige unntak.

Når Carl I Hagen for noen dager siden benyttet en grusom drapshandling til å kritisere Regjeringen, trådte han over en grense. Moralsk, etisk – men også politisk – var dette avskyelig og hensynsløst. Det underliggende budskapet hans, at om Fremskrittspartiet hadde sittet i Regjering så hadde dette ikke skjedd, er i tillegg bare latterlig. Utspillet fortjener ingen flere kommentarer.

Det andre jeg har reagert spesielt på er at Fagforbundet boikottet Olav Thon fordi han åpent gav til kjenne at han støtter Fremskrittspartiet. For meg er dette det mest alvorlige som jeg har fått med meg hjemmefra. Legger jeg godviljen til, kan jeg avskrive boikotten med at det ikke er spesielt viktige saker å diskutere hjemme. Men på den annen side: Fagforbundet er en viktig maktfaktor i Norge. Hva slags signal gir Fagforbundet når det å tilkjennegi sitt politiske ståsted kan medføre boikott og dermed en økonomisk konsekvens?

Som jeg sier innledningsvis i dette blogginnlegget, virker mange av sakene som er blitt diskutert hjemme relativt trivielle sammenlignet med utfordringene i mange andre hjørner i verden. Men at fagbevegelsen, som bruker store summer på å støtte Arbeiderpartiet, samtidig bruker økonomisk boikott av noen som tilkjennegir et annet politiske ståsted, er ikke trivielt. Det er farlig. Det minner om forsøk på å opptre som ettparti-regimer i deler av verden som jeg ikke ønsker at vi skal sammenlignes med.

For ordens skyld: Jeg har forhåndsstemt. Og jeg stemte ikke på noen av de partiene som er nevnt her.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

En region med potensial

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert"

Når Norge anskaffer det nye jagerflyet F35, som er den desidert største investeringen i Forsvaret noensinne, starter samtidig en enorm utbygging av nødvendig infrastruktur i Trøndelagsregionen og i tilknytning til den nye kampflybasen på Ørland.

Trondheim og flere andre kommuner i regionen opplever allerede en sterk befolkningsvekst, og alt tyder på at den kommer til å fortsette. Utviklingen av de akademiske og de teknologiske miljøene i Trondheim og i Trøndelagsfylkene skyter fart. Interessen for regionen og den utviklingen som pågår her er merkbar fra tunge utviklings- og forskningsmiljøer fra hele verden. Trøndelag leverer teknologiske løsninger, medisinske fremskritt og tung kompetanse som etterspørres langt ut over landets grenser.

Ser vi hele regionen under ett er Forsvaret, selv med de store investeringene som kommer, ikke en spesielt stor aktør. Men investeringene i Forsvaret vil kunne få stor betydning og store ringvirkninger som vil komme byen, regionen, akademiske og teknologitunge miljøer til gode. Men da gjelder det å utnytte potensialet.

Luftforsvaret skal i løpet av de neste årene gjennomgå den største omstillingen noen sinne. Nye fly, nytt materiell og ny teknologi skal anskaffes, og det vil gi mange svært motiverende og inspirerende arbeidsoppgaver og muligheter. Noe av det som er mest fascinerende ved å ta i bruk ny teknologi, er at den nye teknologien vil gi oss muligheter og nye anvendelsesområder som vi i dag ikke aner noe om. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at vi kommer til å anvende teknologien på måter som vi i dag ikke er i stand til å forestille oss. Og dette fører til prosesser og potensialer som det er spennende og inspirerende å få lov til å være en del av.

For å få ut potensialet, for å få de resultatene og de effektene som de store investeringene legger grunnlaget for, er vi avhengige av kompetente mennesker og et godt samarbeid på tvers av alle sektorer i samfunnet. For Forsvaret blir det krevende å sikre at kostbar kompetanse blir tatt vare på og at kompetente mennesker velger å bli med på den store oppbyggingen i Trøndelag. De aller fleste som har sitt virke i Luftforsvaret kommer til å bli direkte eller indirekte berørt. Mange mennesker må flytte, mange får nye arbeidsoppgaver, mange jobber på steder der virksomheten blir nedlagt, og det er en høyst reell fare for at mange kan komme til å slutte.

Da er det vesentlig at også andre deler av samfunnet ser verdien av det som nå skal skje. Det er derfor svært gledelig at det allerede er i ferd med å etableres en felles plattform for kompetanseutvikling og teknologiutnyttelse mellom undervisnings- og teknologimiljøene i Trøndelag, der sivil og militær kompetanseutvikling ses i sammenheng med de militære investeringene. Forutsetningene ligger med andre ord godt til rette for at regionen kan fortsette den positive utviklingen og kan befeste «tronen» som et ledende teknologisk og akademisk sentrum. Det vil virke stimulerende for kompetanseutviklingen i regionen, og det vil virke rekrutterende og inspirerende også for de mange forsvarsfamiliene som skal begi seg ut på flyttefot.

Jeg skal også bytte jobb, men for min del er perioden i Trondheim over. Jeg vil derfor gjerne benytte anledningen til å takke for samarbeidet med statlige, regionale og lokale institusjoner, og med utdannings- og kompetansemiljøene i byen og i regionen. Det har vært en ære å få lov til å representere Luftkrigsskolen og Forsvaret i så mange sammenhenger, og jeg håper at min etterfølger blir tatt like godt imot i byen som det jeg har blitt. Takk også for mange tilbakemeldinger fra leserne av denne spalten. Jeg har vært heldig nok til å få både ros og ris samtidig, og jeg velger å forstå det slik at spalten i det minste har blitt lest.

Takk for meg!


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Tanker om veteraner - og Veterandagen

Jeg vil gi honnør til Regjeringen for at Frigjøringsdagen 8. mai også er Veterandagen. Det var ikke noen selvfølge at det skulle bli en slik dag, og jeg er glad for å bo i et land som velger å vise veteranene våre at vi er klar over, og verdsetter, den innsatsen de har gjort på vegne av oss alle sammen.

Med erfaring fra Bosnia og Afghanistan kjenner jeg godt til hvilke situasjoner veteraner har vært med på og opplevd. Derfor kan jeg med stor og personlig overbevisning si at dette initiativet er noe som veteraner setter meget stor pris på.

Det ville være feil å si at Forsvaret alltid har vært opptatt av sine veteraner. Lenge var ordet og begrepet veteran knyttet utelukkende til de som var med og kjempet under andre verdenskrig. Veteranene derfra fikk sin plass og oppmerksomhet i det Forsvaret som utviklet seg etter krigen, men veteraner fra senere kriger og konflikter fikk ikke nødvendigvis det. Alt for sent – også internt i Forsvaret – begynte vi å bruke begrepet veteraner også om de som kommer hjem i dag. I dag kan altså en veteran være i 20-års alderen – eller nærme seg de 100.

Forsvaret har slitt litt med denne nye virkeligheten. Lenge var Forsvaret innrettet kun for å forsvare nasjonen mot et angrep utenfra, og gjennom hele den kalde krigen ble erfaringer og kunnskaper som ble ervervet gjennom internasjonale operasjoner ofte sett på som mindre viktige for nettopp denne oppgaven.

Så feil kan man ta. Så feil tok man da. I dag vet vi at det er helt annerledes, og Forsvaret innrettes nå på en annen måte enn før for å ivareta veteranene og deres kunnskaper og erfaringer.

Opprettelsen av Forsvarets Veterantjeneste er et eksempel på det. De skal bidra til at Forsvaret koordinerer og samordner sin virksomhet og sin oppmerksomhet overfor alt det som veteranene i dag representerer. Som vi vet, ble Generalmajor Mood vår første Veteraninspektør. Han var for ca ett år siden FNs militære representant i Syria, og da han ble utnevnt til den krevende jobben uttalte han følgende:

"Det er viktig for meg å fortelle dere følgende: det at FN og Den arabiske liga ser til Norge - og meg for denne type oppdrag er først og fremst en anerkjennelse av den jobben norske soldater har gjort for freden i mange år!! Hver enkelt av dere har bidratt personlig til vårt rennome som fredssoldater! Jeg skal gjøre mitt beste!"

Det er viktig å huske at det ikke er Forsvaret som bestemmer om norske kvinner og menn skal delta i operasjoner i utlandet. Det er Regjering og Storting som vurderer hva som best ivaretar norske interesser, og som noen ganger bestemmer seg for at norske militære kapasiteter eller personell skal delta i internasjonale operasjoner. Det er altså våre politikere, som på vegne av oss alle sammen, som på vegne av det norske samfunnet, sender våre kvinner og menn ut for å gjøre tjeneste på nasjonens vegne.

Veteranene kommer hjem med store kunnskaper og erfaringer som både personlig, for Forsvaret og for samfunnet, er svært nyttige. Det som kjennetegner erfaringene er at veteraner kan løse svært krevende oppdrag, under tidspress, i komplekse situasjoner, i møte med svært vanskelige verdispørsmål, og noen ganger ved å selv være i livsfare.

Mange av oppgavene de blir satt til å løse ligger utenfor soldatens primære profesjon, men det er bare soldater som kan løse dem. Og dessuten, det er bare soldater som Regjeringen og Stortinget kan beordre til internasjonal tjeneste når nasjonen krever det.

Hvem er så disse veteranene? Hvordan kjenner du dem igjen?

De er helt vanlige menn og kvinner fra alle lag i samfunnet. De er naboen din, kanskje en av dine fettere eller kusiner, tante eller onkel. Når du leser Aftenposten eller Adresseavisen leser du garantert spalten til en av dem daglig. De sitter på Stortinget, henter deg i ambulanse, opererer deg for blindtarmbetennelse, gir barna dine lekser hjem fra skolen.

De er kollegaen din eller kanskje sjefen din. De henter søppel om morgenen, de leverer barna sine samtidige med deg i barnehage eller skole. Noen av dem ser du på TV nå om dagen, der de passer på et menneske uten sjel, mannen uten navn. Noen sliter, andre hjelper de som sliter. Noen er prester, andre forretningsfolk.

Vi er i alle samfunnslag – fra hele Norge. 120.000 Nordmenn har gjort tjeneste i internasjonale operasjoner, i mer enn 40 land, på fire kontinenter, i nesten 100 forskjellige operasjoner siden 2. verdenskrig. Over 100 har blitt drept i tjenesten. Noen er skadet enten fysisk og/eller psykisk.

Vi er mange, vi er menn og kvinner, vi er unge og gamle, vi er gjennomsnittet av Norge, vi er stolte av jobben vi har gjort, av innsatsen vår og kollegene våre. Vi er Veteraner.

Vi forlanger ikke mye. Vi ber om å bli respektert for den innsatsen vi har gjort, og vi ber om anerkjennelse. Vi ber om at de som er uenige om oppdragene våre, retter kritikken mot Regjering og Storting. Og ikke mot oss.

Vi ber om at alle hører på hva Statsråd Navarsete sa, like utenfor Nidarosdomen, den 8. mai i 2012:

"Respekt og anerkjennelse for veteraner er ikke noe vi er opptatt bare på Veterandagen. Det er noe vi må være opptatt av hele året."

Det er noen av oss som kommer hjem med utfordringer som vi har vansker med å takle. Men det er viktig å presisere at det å være veteran ikke er en diagnose. Det å være veteran er en hedersbetegnelse om en person som har vært villig til å delta ute på vegne av sitt land, og som derigjennom har svært viktige og gode erfaringer og kunnskaper.

I Washington, ved minnesmerket fra Koreakrigen, er det reist en stor stein med inskripsjonen “Freedom is not free”. Altså: Frihet er ikke gratis.

Vår egen Konge sa noe om dette i sin nyttårstale for noen år siden, da han minnet oss på at vår frihet ikke var gitt oss en gang for alle.

“Frihet, menneskeverd og demokrati må vi fortsatt kjempe for – hver eneste dag”.

Og det er nettopp det veteranene våre har vært med på. De har reist ut på vegne av nasjonen for å kjempe for at andre mennesker skal få oppleve den friheten som vi her hjemme så alt for lett tar for gitt.

Når Veterandagen markeres bør vi også sende en tanke til de som satt hjemme da veteranene var ute. En veteran reiser sjelden ut som en enkelt person – ofte sitter det familie og barn igjen hjemme som får sitt å stri med når det er en som reiser ut.

De aller fleste veteraner jeg kjenner er sterke, flotte mennesker som er viktige ressurspersoner i sitt lokalmiljø. Det gjør godt å kjenne slike mennesker. Det er bra for samfunnet at veteranene bidrar med sine kunnskaper og sine erfaringer. Og det er utrolig bra at vi kan møtes og være sammen også med dem som kanskje ikke behersker hverdagen like godt. Ofte er det alt som skal til: Å være sammen. Noe av det som gjør meg mest stolt er å få lov å dele fellesskapet som vi veteraner har. Å få lov til å kalle meg veteran.

Vi må innse at noen kanskje trenger mer støtte enn andre, og det er ikke alltid like lett å vite hvordan vi kan hjelpe. Det er ikke alltid vi greier å fange opp signalene. Min erfaring er likevel at veteraner er de som best fanger opp signaler når noen ikke har det så bra. Det trenger ikke være andre veteraner, - det er også andre mennesker i samfunnet som sliter og som trenger at noen bryr seg.

Her er veteraner en viktig ressurs som samfunnet bør vite å benytte seg av. Og det er mitt viktigste budskap i dette innlegget: Veteraner representerer en stor ressurs.

Den største anerkjennelsen vi kan gi veteranene våre er at de opplever at det er bruk for dem og de erfaringene de har.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Høstjakt i mars

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisens papirutgave i dag under rubrikken "Signert"

At det skal være valg til høsten har de fleste fått med seg, og valgkampen er for lengst i gang. Partiene benytter våren til å finpusse sine programmer, og landsmøtene er viktige arenaer for å diskutere innholdet i politikken og å formidle den til oss – slik at vi skal stemme på dem. Jakten på stemmene er i gang.

Først ute med sitt landsmøte var Sosialistisk Venstreparti. Partiet strever på byråenes meningsmålinger, og høsten valg kan fort komme til å handle om hvorvidt partiet ender over eller under sperregrensen. For et regjeringsparti med fortsatt ambisjoner er dette dramatisk, for å havne under sperregrensen er det selvsagt ingen som vil. «Failure is not an option» som det sies i filmen Apollo 13.

Jeg vet ikke så mye om hvorfor SV strever med sperregrensen. Kanskje er det slitasjen av å måtte være et ansvarlig parti i Regjering i stedet for et protestparti i opposisjon. Kanskje er det uroen rundt lederskiftet eller Eriks Solheims bok om hvor mye han vil men hvor lite han fikk til. Men at partiet strever er lett å se. Sakene og diskusjonene på landsmøtet viste det med all mulig tydelighet.

Jeg er offiser, jeg jobber i Forsvaret, jeg utfører de oppdrag som Regjering og Storting pålegger meg. Det forventes av meg at jeg om nødvendig stiller meg til disposisjon for å gjennomføre oppdrag også utenfor landets grenser. Denne plikten er grunnfestet i både lovgiving og gjennom den enkelte offisers profesjonsutdanning. Under utøvelsen av yrket vårt handler det ikke om partipolitikk, men det handler om å gjennomføre lovlige, pålagte oppgaver fra Regjering og Storting på en best mulig måte.

Samtidig er offiserer også borgere med retter og plikter som en hver annen. Vi er omfattet av ytringsfriheten, vi betaler skatt, og vi har stemmerett. Og de fleste av oss, som de fleste andre i samfunnet, har et stort engasjement for arbeidsplassen vår. Og da er det ikke unaturlig at noen av oss også blir opptatt av partipolitikk nå som det nærmer seg valg.

Når SV på sitt eget landsmøte går imot det partiet selv har vært med på å beslutte gjennom sin tilstedeværelse i Regjeringen, og dette går direkte inn i debatten om hva slags Forsvar vi skal ha, så er det naturlig at noen av oss reagerer.

SV i Regjeringen og i Stortinget har vært med på å vedta den fremtidige innretningen til Forsvaret gjennom gjeldende langtidsplan. Der er det blant annet beskrevet hvor mange kampfly Forsvaret trenger. Når SVs landsmøtet vil redusere antallet nye jagerfly fordi «Forsvarets ønsker og militærindustriens forretningsinteresser kan ikke definere Norges forsvarsbehov», og fordi partiet vil «ikke kjøpe flere fly enn det som er helt nødvendig for å forsvare landet og drive suverenitetshevdelse», så er det vanskelig å se at dette dreier seg om noe annet enn et valgkamputspill.

Det kan være nyttig å minne om at det var daværende leder Kristin Halvorsen som redegjorde for Regjeringens beslutning om å anskaffe nye jagerfly, og det kan være nyttig å minne om at SV står bak langtidsplanen for Forsvaret. At partiet nå, et knapt år etterpå, tydeligvis har gjennomført en ny sikkerhetsvurdering og en analyse av Norges sikkerhetsbehov og har kommet til at Forsvaret trenger færre kampfly, må derfor ses i sammenheng med «kampen mot sperregrensen».

Det er selvsagt helt legitimt å arbeide for sin fortsatte eksistens. Det er selvsagt helt legitimt å føre debatter om innretningen på Forsvaret. Og det er helt legitimt å mene at Norge ikke bør være medlem av NATO. Men det fremstår som uredelig og useriøst å gå imot det en selv har vært med på å beslutte bare fordi en tror at det kan sanke flere stemmer.

Debatten om landets sikkerhetsbehov og evne til suverenitetshevdelse fortjener bedre.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Leder som fortjent

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert."

En tidligere kollega sa en gang at det er et privilegium å få velge hvem man skal ha som sjef. Og det er faktisk mulig. Man kan søke en stilling der man vet at man får en dyktig leder, eller man kan aktivt påvirke dyktige kandidater til å søke den ledige lederjobben der du jobber. Men dessverre er det bare er et fåtall som vil lykkes. Vi får ikke de lederne vi fortjener, blant annet fordi utvelgelsekriteriene som benyttes kan være andre enn om en kandidat er en god leder.

En god leder får fram det beste i sine medarbeidere. En god leder identifiserer seg med virksomheten, og greier å samle de ansatte om felles mål. En god leder bryr seg om menneskene i organisasjonen og deres familier. En god leder greier å kombinere det at virksomheten skal nå mål med at medarbeiderne føler seg sett, satt pris på og ivaretatt. En god leder verdsetter innsats og resultater fra sine medarbeidere, og fremhever heller sine medarbeidere enn seg selv. En god leder bidrar til et arbeidsmiljø og en entusiasme som gjør at menneskene i organisasjonen sammen greier å oppnå resultater som man egentlig ikke skulle tro var mulig.

Men det finnes også en annen type leder. En «dysfunksjonell» leder som ikke greier å kombinere det å nå målsettinger med å ta vare på medarbeiderne. Ofte jobber de for å promotere seg selv på bekostning av andre. De ser gjerne på medarbeidere som «utskiftbare» instrumenter, og ønsker ikke å ha en personlig relasjon til dem. De identifiserer seg ikke med virksomheten eller målsettingene, beskylder andre for feil de selv begår, setter medarbeidere opp mot hverandre, er svært kritiske til selv gode resultater fra underordnede, og er gjerne opptatt av detaljer mer enn å holde oversikten. De ser på seg selv som viktige – i motsetning til å forstå at de utfører viktige oppgaver.

I virksomheter med slike ledere ser man ofte økt sykefravær, mistrivsel og stort gjennomtrekk. Noen ganger kan man oppleve en slags kortsiktig «produktivitetsøkning» under en slik ledelse, men på lengre sikt vil det alltid bli dårligere. I den første perioden får lederen bekreftet sitt eget selvbilde. Senere, om produktiviteten går ned, vil den lederen legge skylden på de ansatte.

Et av problemene med den «dysfunksjonelle» lederen er at vedkommende gjerne er svært dyktig til å fremme sin egen fortreffelighet overfor sine sjefer. Det er viktig for dem, for det er derfra de får sin evaluering. Det er der de blir vurdert for eventuelt å få tildelt større og mer prestisjefulle oppgaver. Hvordan tilstanden faktisk er i den virksomheten de leder er ofte ikke et tema. De ansatte blir sjelden bedt om å gi en evaluering av hvordan lederskapet er utøvd og hvordan miljøet i virksomheten har utviklet seg. Dermed kan den «dysfunksjonelle» lederen avansere uten at det blir avslørt at vedkommende ikke behersker det å ha ansvaret for andre mennesker.

Avhengig av hvilken virksomhet man snakker om, kan dette ha potensielt dramatiske konsekvenser. I kompliserte organisasjoner hvor man må ta risiko, hvor man har strenge sikkerhetskrav, hvor virksomheten har potensiale for å være farlig for helse og miljø, kan den «dysfunksjonelle» lederen være livsfarlig. Det er derfor avgjørende at den «dysfunksjonelle» lederen blir avslørt så tidlig i karrieren som mulig.

I stillingsannonser ser man ofte at det søkes etter «dokumenterte lederegenskaper». Det er ikke nødvendigvis en trøst. For dersom de som skal vurdere søkeren har kommet dit de er ved å være «dysfunksjonelle» selv, er det uinteressant hva de ansatte i en virksomhet har å si om en person de har hatt som leder.

Da får vi en leder som vi ikke har fortjent.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.