fredag 5. april 2013

Høstjakt i mars

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisens papirutgave i dag under rubrikken "Signert"

At det skal være valg til høsten har de fleste fått med seg, og valgkampen er for lengst i gang. Partiene benytter våren til å finpusse sine programmer, og landsmøtene er viktige arenaer for å diskutere innholdet i politikken og å formidle den til oss – slik at vi skal stemme på dem. Jakten på stemmene er i gang.

Først ute med sitt landsmøte var Sosialistisk Venstreparti. Partiet strever på byråenes meningsmålinger, og høsten valg kan fort komme til å handle om hvorvidt partiet ender over eller under sperregrensen. For et regjeringsparti med fortsatt ambisjoner er dette dramatisk, for å havne under sperregrensen er det selvsagt ingen som vil. «Failure is not an option» som det sies i filmen Apollo 13.

Jeg vet ikke så mye om hvorfor SV strever med sperregrensen. Kanskje er det slitasjen av å måtte være et ansvarlig parti i Regjering i stedet for et protestparti i opposisjon. Kanskje er det uroen rundt lederskiftet eller Eriks Solheims bok om hvor mye han vil men hvor lite han fikk til. Men at partiet strever er lett å se. Sakene og diskusjonene på landsmøtet viste det med all mulig tydelighet.

Jeg er offiser, jeg jobber i Forsvaret, jeg utfører de oppdrag som Regjering og Storting pålegger meg. Det forventes av meg at jeg om nødvendig stiller meg til disposisjon for å gjennomføre oppdrag også utenfor landets grenser. Denne plikten er grunnfestet i både lovgiving og gjennom den enkelte offisers profesjonsutdanning. Under utøvelsen av yrket vårt handler det ikke om partipolitikk, men det handler om å gjennomføre lovlige, pålagte oppgaver fra Regjering og Storting på en best mulig måte.

Samtidig er offiserer også borgere med retter og plikter som en hver annen. Vi er omfattet av ytringsfriheten, vi betaler skatt, og vi har stemmerett. Og de fleste av oss, som de fleste andre i samfunnet, har et stort engasjement for arbeidsplassen vår. Og da er det ikke unaturlig at noen av oss også blir opptatt av partipolitikk nå som det nærmer seg valg.

Når SV på sitt eget landsmøte går imot det partiet selv har vært med på å beslutte gjennom sin tilstedeværelse i Regjeringen, og dette går direkte inn i debatten om hva slags Forsvar vi skal ha, så er det naturlig at noen av oss reagerer.

SV i Regjeringen og i Stortinget har vært med på å vedta den fremtidige innretningen til Forsvaret gjennom gjeldende langtidsplan. Der er det blant annet beskrevet hvor mange kampfly Forsvaret trenger. Når SVs landsmøtet vil redusere antallet nye jagerfly fordi «Forsvarets ønsker og militærindustriens forretningsinteresser kan ikke definere Norges forsvarsbehov», og fordi partiet vil «ikke kjøpe flere fly enn det som er helt nødvendig for å forsvare landet og drive suverenitetshevdelse», så er det vanskelig å se at dette dreier seg om noe annet enn et valgkamputspill.

Det kan være nyttig å minne om at det var daværende leder Kristin Halvorsen som redegjorde for Regjeringens beslutning om å anskaffe nye jagerfly, og det kan være nyttig å minne om at SV står bak langtidsplanen for Forsvaret. At partiet nå, et knapt år etterpå, tydeligvis har gjennomført en ny sikkerhetsvurdering og en analyse av Norges sikkerhetsbehov og har kommet til at Forsvaret trenger færre kampfly, må derfor ses i sammenheng med «kampen mot sperregrensen».

Det er selvsagt helt legitimt å arbeide for sin fortsatte eksistens. Det er selvsagt helt legitimt å føre debatter om innretningen på Forsvaret. Og det er helt legitimt å mene at Norge ikke bør være medlem av NATO. Men det fremstår som uredelig og useriøst å gå imot det en selv har vært med på å beslutte bare fordi en tror at det kan sanke flere stemmer.

Debatten om landets sikkerhetsbehov og evne til suverenitetshevdelse fortjener bedre.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.