25 år siden Srebrenica

For 25 år siden ble mer enn 8.000 bosniaker drept i Srebrenica av bosnisk-serbiske soldater. Over 1.000 av dem er fortsatt ikke gjort rede for.

Det er 25 år siden Europas siste folkemord. For noen er 25 år et helt liv. For andre, som har blitt sittende fast, stoppet tiden den gangen. For 25 år siden. Byen som av FN var gitt statusen "Safe Area" ble åstedet for, og beviset på, at den "internasjonale verdensordenen" feilet dramatisk og fundamentalt.

Oppløsningen av Jugoslavia gikk definitivt ikke fredelig for seg. Krigen i Bosnia-Herzegovina ble spesielt voldsom, og de fleste kjenner til at beleiringen av Sarajevo var den lengste og blodigste beleiringen av en by i moderne historie. Men for meg er det folkemordet i Srebrenica som står sterkest i minnet.

De som overlevde har sterke historier å fortelle. Mange av de som representerte FN og forsøkte å hjelpe er hjemsøkt av traumer. Mange har tatt sitt eget liv.

Jeg har tilbrakt mer enn tre år i det vakre landet, - på jobb for Norge og NATO. Menneskene er varme, vennlige, imøtekommende og gjestfrie. Det er lett å bli glad i dem. Det er lett å bli glad i landet. Det er, - i alle fall for meg, - umulig å ikke reise tilbake og besøke dem.

Men når vi snakker om Srebrenica kommer det en skygge over dem. Smilet falmer. Blikket vakler. Så mange minner; så mange tanker; så mange mennesker som ikke er mer. Så mye som sviktet. Så mye som gikk galt. Så mange spørsmål. Aldri nok svar.

Det var vi som sviktet. Vi, - vi som levde like utenfor grensene og som hadde nok med vårt. Vi, - vi som ikke ville se hva som var i ferd med å skje. Vi, - vi som trodde at FN skulle greie å ordne opp. Det var vi som sviktet.

Men det var ikke vi som hadde ansvaret for ugjerningene. De ansvarlige er blitt etterforsket, og mange er dømt.

Når jeg sier at det var vi som sviktet, så er det fordi vi - alle nasjoner - har plikt til å forhindre folkemord.

Despoter og morderiske ledere har det vært mange av. De finnes også i dag. Og de kommer til å finnes i fremtiden. Jeg bærer et litt naivt håp om at vi kanskje har lært av historien slik at vi gjør alt som står i vår makt for å forhindre nye folkemord. Menneskene fra Srebrenica minnet oss på ansvaret vårt med sine egne liv som innsats.

Ole Asbjørn Fauske

Jeg tror det nesten ikke - selv om jeg ser det.

Denne uken trakk Regjeringen tilbake forslaget om innføre tiggeforbud. Det skjedde etter at Senterpartiet hadde varslet om at de ikke lenger kom til å støtte forslaget i Stortinget.

Dette blogginnlegget er ikke for eller imot et forbud mot tigging. Det er heller ikke en juridisk redegjørelse, for jeg er på langt nær noen jurist. Riktig nok har jeg gjennom jobb, erfaring og utdanning fått en relativt god oversikt over lovverk og straffebestemmelser, men derfra til å være i stand til å debattere jussens irrganger er det svært langt.

Etter denne ukens debatter i media om høringsutkastet til den foreslåtte loven, er jeg imidlertid blitt nokså sikker på at ledende stortingspolitikere, som altså deltar i Norges lovgivende forsamling, nok burde sette seg på skolebenken for å forsøke å forstå helt elementær juss tilknyttet de lovene de selv er med på å vedta. I tillegg bør de ta seg tid til å faktisk lese de lovforslagene som sendes på høring før de kommenterer dem i media.

Politikere, kommentatorer og mange enkeltmennesker har kommentert høringsutkastet og hevdet at det nå skulle bli forbudt å hjelpe tiggere. En kommentator i VG "sauser sammen" en generell motvilje mot et tiggeforbud med en latterliggjøring av at det vil bli straffbart å hjelpe mennesker i nød. "Hva er forsyninger og utstyr til en som skal sitte på gaten og tigge med kopp i hånden? Koppen? Sitteunderlaget? En kopp te? En varm dusj?" - skriver hun.

Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, sier at "Det er ikke kriminelt å gi folk en kopp kakao"  Stortingsrepresentant for Senterpartiet, Kjersti Toppe, sier at "Regjeringen vil gjøre det ulovlig å hjelpe folk i nød." Også leder i Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, er med på hardkjøret mot regjeringens forslag og sier at "Det kan faktisk bli straffbart å vise omsorg for tiggere."

Hvor tar de det fra? Hvor står det i lovutkastet at det skal bli straffbart å hjelpe mennesker i nød? Jeg har ikke funnet det noen steder - av den enkle grunn at det ikke finnes der.

Om man faktisk leser teksten finner man ingenting der om at det var foreslått å forby mennesker å hjelpe tiggere. Det som står, er at medvirkning til tigging skulle forbys. Det står til og med forklart hva som menes med medvirkning: "for at vedkommende skal kunne tigge" står det flere ganger.

Det var foreslått at det skulle bli forbudt å hjelpe noen til å tigge. Noe som er en vesentlig forskjell fra å vise barmhjertighet med mennesker i nød.

Om loven hadde blitt vedtatt, hadde det å tigge blitt et lovbrudd. Og for de aller fleste lovbrudd som er definert i straffeloven, er medvirkning til lovbrudd også straffbart. Det er enkelt forklart i § 15 i Straffeloven av 2005. I så henseende hadde loven ikke skilt seg fra andre lover.

At medvirkning til straffbare handlinger er forbudt, er noe de aller fleste skulle vite. Det vet selvsagt også fremtredende stortingspolitikere og partiledere. Når de likevel velger å fremstille sin motstand mot et lovforslag ved å feilsitere teksten og nærmest latterliggjøre Regjeringen for å ha fremmet et forslag som det inntil nylig var flertall for på Stortinget, så kan det være at de oppnår noe "emosjonell støtte" blant mennesker som ikke har lest utkastet og som tror på de de sier.

Men dette er en risikosport. Om folk setter seg inn i hva saken gjelder, vil de fort kunne finne ut at de samme politikerne ikke hadde grunnlag for uttalelsene sine. Og siden politikere ikke liker å bli tatt i løgn, er det dermed bare to andre mulige forklaring som er tilgjengelig: 1) De hadde ikke lest teksten de uttalte seg om, eller 2) de vet ikke at medvirkning til straffbare handlinger også kan straffes.

Jeg overlater til andre å felle dommen. Jeg er jo ikke jurist. Og heller ikke dommer.


Ole-Asbjørn Fauske

Å holde hodet kalt når terror truer er ikke nødvendigvis enkelt

Gjennom "alle" medier har vi de siste dagene konstant blitt minnet om at PST anser at det foreligger en terrortrussel mot Norge. Det offentlige Norge har valgt å være åpne om trusselvurderingen, og de hevder at den kan komme fra personer som har kjempet på bakken i Syria.

Ikke uventet har den norske åpenheten fått kritikk. Ifølge Hans-Jørgen Bonnichsen, tidligere operativ sjef i den danske etterretningtjenesten, er den nasjonale traumen i Norge etter terroraksjonen 22. juli 2011, og kritikken myndighetene fikk i etterkant, forklaringen på hvorfor Politiets sikkerhetstjeneste (PST) valgte advare det norske folk om terrortrusselen på torsdag. Før jeg sier mer om saken, la meg få lov til å presisere følgende: Jeg vet ikke noe om saken ut over det som er presentert i media. Jeg har ingen opplysninger fra noen kilder ut over aviser og radio/TV. Heller ikke har jeg noen kjennskap til de vurderingene som har blitt gjort før man valgte å gå ut med informasjon om en mulig øket fare for terror. Men jeg er sannsynligvis litt over gjennomsnittlig interessert i Forsvars- og Sikkerhetspolitikk, og har selvsagt - som mange andre - gjort meg noen tanker om temaet. 

Jeg var selv overrasket over at man valgte å gå ut såpass tydelig, men jeg støtter åpenheten fullt ut. Vår alles sikkerhet, det være seg fra trusler om terror eller andre uønskede hendelser, er tildels et felles ansvar. Selvsagt er det Politiet som har det største ansvaret, - som skal være "The First Responder",- som ved hjelp av  bl a PST skal ha en oversikt over trusselbildet, - og som skal trygge innbyggerne i landet. Men det er ikke mulig å ha et politi som er tilstede alle steder, som kan fange opp alle signaler, og som kan stanse alle hendelser før de skjer. Det er heller ikke mulig å ha et politi som er i stand til å håndtere alle tenkelige situasjoner. Derfor trenger vi en "våken" befolkning som ser, som hører, og som melder fra til Politiet når de oppdager noe mistenkelig. Derfor samarbeidet Politiet med andre samfunnsetater, som f eks Forsvaret, for å kunne ha tilgang til samfunnets samlede ressurser om det skulle bli nødvendig. 

Fra mediene ser vi at samarbeidet mellom Politiet og Forsvaret tilsynelatende er meget godt. Politiet har fått den bistanden de har bedt om. Vi får også opplyst at det er et bedre samarbeide mellom Politi og Forsvar som har avslørt at en trussel om terror var under oppseiling. 

Den tidligere danske sjefen for etterretningstjenesten har selvsagt et poeng når han nevner det nasjonale norske "traumet" etter 22 juli 2010. Men at det samme "traumet" har ført til et bedre samarbeide mellom nødetater og mellom Politiet og Forsvaret synes åpenbart. En svært viktig brikke i et forsvar mot terror, er en befolkning som er årvåkne. Gjennom den åpenheten vi nå ser fra norske myndigheter, bidrar man nettopp til det.

Dette er en hårfin balanse. For mye snakk om terrortrusler i det offentlige rom kan føre til frykt i befolkningen. Og da har ganske riktig en potensiell terrorist oppnådd mye før han/hun evt gjennomfører en terrorhandling. Samtidig er det viktig at vi har et våkent blikk på våre omgivelser og at vi innimellom våger å tenke tanken: "Det kan hende også her."

Et mulig scenario er at åpenheten kan "skremme" potensielle terrorister fra å gjennomføre handlingen(e) og at de "går under jorden". Og da kan det bli vanskeligere å arrestere dem. 

Men i det samme scenariet: Åpenheten fører til en årvåken befolkning, og den fører til at bistandsinstruksen mellom Politiet og Forsvaret blir synlig aktivert. Politiet er synlige i gatene, og "alle" vet at Forsvaret har soldater, kjøretøyer og fly som er klare til å settes inn om Politiet skulle ha behov for det. Forhåpentligvis gjør dette at de potensiell terroristene tenker seg om en gang ekstra, og at de avstår fra å gjennomføre de handlingene de hadde planlagt. 

Dersom åpenheten i seg selv er med på å minske faren for - eller til og med hindre - et terrorangrep, så har strategien vært vellykket. Personlig vil jeg alltid foretrekke at uskyldige mennesker ikke mister livet.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Et helvetes leven

Tittelen på dette innlegget er hentet fra Dagbladets lederartikkel fredag 14. februar. Kanskje mer enn de fleste andre aviser, er Dagbladet svært dyktige til å lage overskrifter og til å blåse saker ut av proporsjoner. Det er et velkjent grep fra flere medier at man presenterer en sak med sterk vinkling, og at man deretter innhenter kommentarer fra en rekke kjente personer til det som er presentert. Legg merke til: Ikke til sakens fakta, men til det som er presentert. Kommentarene (som gjerne begynner med "slik saken er presentert i media") handler derfor om medieoppslaget og ikke om fakta. 

For opposisjonen på Stortingen kan slike oppslag være nyttige. Politiske poenger og sympati kan oppnås ved for eksempel å "kalle noen inn på teppet" med en gang. Man kan selvsagt ikke vente til saken er blitt tilstrekkelig belyst, for da risikerer man at grunnlaget faller bort.

Men hva dreier denne saken seg egentlig om? Den dreier seg ikke om at kulturministeren har tatt en telefon. For det gjør sikker alle ministre hver eneste dag. Spesielt dersom de får hør at det er en mulig mediesak på trappene. Hva er vel mer naturlig enn at man tar en telefon for å finne ut hva som er realitetene i en sak i tilfelle man blir konfrontert av representanter fra media neste dag? Jeg ville gjort det. Og det tror jeg mange andre ville gjort også.

At saken så tar av - fordi man har tatt en telefon - kan ikke den som har tatt telefonen nødvendigvis være den eneste ansvarlige for. Vedkommende som sørget for at saken faktisk ble til et "helvetes leven" er ikke nevneverdig beskrevet i fremstillingen.

Men det som er virkelig ille er at kulturministeren gjennom denne saken beskyldes for å ville "kontrollere kunsten". Og ikke bare ministeren, hele partiet hennes beskyldes for det samme. "Det er merkelig at man må minne Høyre på at kunsten skal være fri" sier denne overskriften. Det er ikke et snev av bevis for at et slikt utsagn skulle være nødvendig i noe av det som er skrevet.

Kulturministeren ønsket å være forberedt dersom en potensiell mediesak skulle kreve hennes involvering. Det førte til en mediesak som Dagbladet og deler av opposisjonen på Stortinget utnytter til fulle. Som nevnt dreier saken seg likevel ikke om at kulturministeren tok en telefon, men den dreier seg om oppslag, antall besøk på nettsider, antall solgte aviser, og billige poenger for opposisjonen.

Det er nødvendig å minne om "de tre sannheter" som alltid er gjeldende når saker blir slått opp:

1. Saken er tatt ut av sin sammenheng
Et skandaleoppslag er alltid presentert ute av sin sammenheng. Avgjørende kunnskap som setter saken inn i et forståelig perspektiv er ikke presentert. En viss indignasjon preger fremstillingen, og ofte har vedkommende som presenterer saken liten kunnskap om saksområdet.

2. Vesentlig informasjon mangler
Vesentlig informasjon for å belyse saken er enten ikke tilgjengelig på publiseringstidspunktet, - eller den er bevisst utelatt. Ethvert potensielt skandaleoppslag risikerer å miste sin virkning dersom man innhenter mer informasjon - eller publiserer all tilgjengelig informasjon på en nyansert måte.

3. Medier trenger oppmerksomhet for å tjene penger
På tross av hva pressen selv hevder, er ikke den fremste drivende kraft for mediekonsernene å drive folkeopplysning. Først og fremst er det viktig å få oppmerksomhet om saker, - helst mer enn konkurrentene, - slik at man tjener penger. Og selv om man tar bort det økonomiske motivet, så er det alltid en sterk drivkraft å ha sin "egen vinkling" eller å få større opplag (eller antall klikk) enn konkurrentene.

Om de som blir kontaktet av media og bedt om å kommentere hva media skriver hadde tenkt på disse tre enkle "sannhetene" før de uttalte seg, så ville verden vært et vennligere sted.

Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Er våren kommet til Bosnia og Herzegovina?

I går var vi vitne til opptøyer og tilstander i gatene i Sarajevo som det ikke er sett maken til siden beleiringen under krigen for 20 år siden. Demonstranter tok til gatene i det som skulle bli en voldelig protest mot den politiske situasjonen i landet som gjennom snart 20 år etter krigen ikke har greidd å tilfredsstille befolkningens ønsker om økonomiske og demokratiske fremskritt. 

Når dette skrives, pågår demonstrasjonene i Sarajevo og i en rekke byer i Bosnia og Herzegovina (BiH) fortsatt. Flere steder i landet meldes det om at sentrale politikere har gått av.

"Jeg forventer ikke å bli vekket av geværsalver i gatene i Sarajevo. Men om det skjer, kommer jeg ikke til å bli særlig overrasket". Uttalelsen kom fra en av de sentrale rådgiverne i NATO Advisory Team som gav meg en oversikt over situasjonen i landet da jeg begynte jobben min der i juli 2013.

Den blodige krigen i BiH endte med en fredsavtale som de fleste kjenner som Daytonavtalen. Avtalen var nødvendig for å stanse krigen, men grunnlag for en fungerende konstitusjon er den ikke. Det viser all erfaring med den politiske situasjonen i BiH i tiden etter krigen.

Landet har en politisk klasse som i tiden etter krigen har trygget egne posisjoner og egne interesser. Valgene som har blitt gjennomført har dessverre styrket deres posisjoner heller enn å bidra til å utvikle BiH til fordel for innbyggerne. Politiske forskjeller handler mer om å promotere etniske forskjeller enn å utvikle landet som sådan. Enkelte politikere arbeider aktivt for å undergrave statsinstitusjonene i BiH fordi de tror at de da får større oppslutning fra velgere i sin etniske folkegruppe.

Det gir mange utslag som for oss virker helt absurde. I sommer ble det f eks stans i utstedelse av pass og identitetspapirer fordi bosniske serbere ville at personnummeret skulle ha et spesielt siffer som viste hvilken etnisk folkegruppe man tilhører. Det førte blant annet til at nyfødte, som ikke fikk utstedt pass, ikke kunne reise utenlands for nødvendig medisinsk behandling.

Mange mennesker i BiH er oppgitte over politikerne, - også sine egne. "De tenker bare på seg selv og ikke på innbyggerne i landet" hører jeg ofte. Politikerne tjener relativt godt (ofte 15-20 ganger mer enn gjennomsnittlig inntekt), beskyldninger om korrupsjon er utbredt, og når de ikke greier å bli enige om virkelige fremskritt blir befolkningen i tiltakende grad utålmodige.

Opptøyene de siste dagene startet med demonstrasjoner i Tuzla etter at arbeidere som har mistet jobben ikke har fått den kompensasjonen de var lovet. At demonstrasjonene spredte seg til mange steder i landet, tyder på at den generelle misnøyen med politikerne og med situasjonen for befolkningen nå måtte komme til utløp.

Etter min mening er det da også den politiske situasjonen i BiH som er grunnen til at FNs Sikkerhetsråd på ny forlenget mandatet for EU og NATO til å bli værende i landet. Situasjonen i BiH representerer en mulig trussel mot internasjonal fred og sikkerhet (fritt gjengitt), sier Sikkerhetsrådet i resolusjonen fra i fjor høst.

Det var også min egen oppsummering da jeg like før jul av en TV-stasjon ble bedt om å si noe om faren for en ny krig i BiH.

Jeg tror ikke demonstrasjonene i BiH blir langvarige, og jeg håper de kan være spiren til "den bosniske våren" som kan endre det politiske landskapet. Til høsten er det valg, og som i de fleste andre land er det viktig at befolkningen stemmer på politikere og politiske partier som er fremtidsrettet og som kan tilby reelle reformer og bedre økonomisk utvikling for landet.

Så lenge mange politikere har personlig gevinst av at situasjonen er slik den er, kommer ikke store endringer til å skje uten at befolkningen velger andre politikere. Om det ikke skjer, og med tanke på at alle andre land i regionen nå er i full gang med Euro-Atlantisk integrering, er det en reell fare for at BiH blir et "mørkt hull" på Balkan.

Reformeringen av Forsvaret og Forsvarsdepartementet i BiH har så langt vært en suksess. Når er tiden overmoden for at også andre samfunnsinstitusjoner kommer etter.

Oppdatert 9/2:
Anbefaler denne artikkelen som er mye mer utfyllende om bakgrunnen og utfordringene.


Ole-Asbjørn Fauske

Se også Bloggurat.

Naiv tro på egen kunnskaps fortreffelighet

I Aftenposten den 29 oktober har professor i religionshistorie, Torkel Brekke, et debattinnlegg med tittelen "Naiv tro på vitenskap" (i nettutgaven er den endret til "Omskjæring: Naiv tro på vitenskap"). Brekke argumenterer med at nordmenn har ansvarsfølelse for kvinner, barn og dyr og at mange mener at Norge har nådd et nivå av opplysning og utvikling som gjør at man er i stand til å vurdere verdens kulturer og religioner på en nøytral og upartisk måte. Videre sier han at "mange ser ut til å ville bruke statlig makt, lover og regler for å innskrenke handlefriheten til individer og grupper, og stadig presse grensene for politikk inn på områder som utvilsomt bør tilhøre den private sfære".

Brekke benytter debatten om omskjæring av guttebarn som utgangspunkt for sitt innlegg. Han retter skytset mot nordmenn som vil forby omskjæring og mot nordmenn som ikke vil akseptere at kvinner blir undertrykket. Men han treffer ikke nordmenn flest med skytset sitt. Med uvanlig presisjon treffer han seg selv i foten.

Han sier for eksempel ikke noe om omskjæring av jenter. Jeg kan ikke se noen prinsipielle forskjeller mellom det å skjære i friske jentebarn og det å skjære i friske guttebarn. Man kan altså gå ut fra at Brekke mener at det er helt greit med omskjæring av jenter også. Det er etter manges mening - min inklusiv - helt forkastelig å utsette barn for den tortur det er å bli utsatt for omskjæring. Uten mulighet for å kunne protestere eller på et fornuftig vis kunne gi sitt samtykke, er det et overgrep mot barn. Og overgrep mot barn er forbudt. Forbudet gjelder dessuten for alle, - helt uavhengig av hvilken kultur eller tradisjon som måtte hevde at dette området "utvilsomt bør tilhøre den private sfære".

Dersom det brukes vold mot et barn i et privat hjem, er det Statens soleklare plikt å rykke inn for å forhindre dette. Det er ikke inngripen i en privat sfære om Politiet kommer på døren for å stanse husbråk, overgrep eller mishandling. Samfunnets plikt til å beskytte de aller svakeste av oss er absolutt og må på ingen måte forveksles med at politikken utvider sine grenser.

Innlegget til Brekke skremmer meg. At en professor i religionshistorie forsvarer overgrep mot barn er oppsiktsvekkende. Brekke må ha forlest seg på kultur- og historiefortellinger, og må ha glemt at han omtaler mennesker i en rettsstat nå han kaller motstandere av omskjæring for historieløse.

I tidligere tider brente man "hekser" på bålet i religionens navn. Man trenger ikke å være professor for å forstå at slikt gjør man ikke i en rettsstat. Når samfunnet utvikler seg i en mer human, demokratisk, menneskevennlig og inkluderende retning, med respekt for enkeltmennesker og med et sterkt ønske om å forsvare de svakeste, så er det nettopp fordi man tar avstand fra forhold som tidligere var akseptert.

Jeg er glad for å være borger at et land der mennesker står opp for de svake i samfunnet. Kritikk fra en professor endrer ikke det.

Oppdatert 9/11:
Her er en interessant artikkel om såkalt "politisk korrekthet"




Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Valgkamp til besvær

Forrige gang valgkampen var i sin avslutning var jeg akkurat kommet hjem fra Afghanistan. Denne gangen følger jeg valgkampinnspurten fra Bosnia og Herzegovina. Uten noen sammenligning forøvrig, kan jeg meget enkelt hevde at forholdene og utfordringene i begge land er svært forskjellig fra Norge. Og til dels mye mer utfordrende både på det politiske plan og for svært mange enkeltmennesker. Det gir noen perspektiver på hvor viktige sakene som blir diskutert hjemme faktisk er.

Jeg skal på ingen måte antyde at vi ikke har utfordringer i Norge. Selvsagt har vi det. Mange enkeltmennesker har det vanskelig, og mange får ikke den hjelpen de trenger. Poenget mitt er å minne om at for mange mennesker i andre land i denne verden, virker mye av det vi kaller for utfordringer nokså trivielt.

Jeg har ikke fått med meg alle innspill og utspill i valgkampen, men av det jeg har fått med meg er det ikke mye som har fått meg til å heve øyenbrynene eller å skjerpe hørselen. Det hele har vært nokså trivielt. Men det er to viktige unntak.

Når Carl I Hagen for noen dager siden benyttet en grusom drapshandling til å kritisere Regjeringen, trådte han over en grense. Moralsk, etisk – men også politisk – var dette avskyelig og hensynsløst. Det underliggende budskapet hans, at om Fremskrittspartiet hadde sittet i Regjering så hadde dette ikke skjedd, er i tillegg bare latterlig. Utspillet fortjener ingen flere kommentarer.

Det andre jeg har reagert spesielt på er at Fagforbundet boikottet Olav Thon fordi han åpent gav til kjenne at han støtter Fremskrittspartiet. For meg er dette det mest alvorlige som jeg har fått med meg hjemmefra. Legger jeg godviljen til, kan jeg avskrive boikotten med at det ikke er spesielt viktige saker å diskutere hjemme. Men på den annen side: Fagforbundet er en viktig maktfaktor i Norge. Hva slags signal gir Fagforbundet når det å tilkjennegi sitt politiske ståsted kan medføre boikott og dermed en økonomisk konsekvens?

Som jeg sier innledningsvis i dette blogginnlegget, virker mange av sakene som er blitt diskutert hjemme relativt trivielle sammenlignet med utfordringene i mange andre hjørner i verden. Men at fagbevegelsen, som bruker store summer på å støtte Arbeiderpartiet, samtidig bruker økonomisk boikott av noen som tilkjennegir et annet politiske ståsted, er ikke trivielt. Det er farlig. Det minner om forsøk på å opptre som ettparti-regimer i deler av verden som jeg ikke ønsker at vi skal sammenlignes med.

For ordens skyld: Jeg har forhåndsstemt. Og jeg stemte ikke på noen av de partiene som er nevnt her.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

En region med potensial

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert"

Når Norge anskaffer det nye jagerflyet F35, som er den desidert største investeringen i Forsvaret noensinne, starter samtidig en enorm utbygging av nødvendig infrastruktur i Trøndelagsregionen og i tilknytning til den nye kampflybasen på Ørland.

Trondheim og flere andre kommuner i regionen opplever allerede en sterk befolkningsvekst, og alt tyder på at den kommer til å fortsette. Utviklingen av de akademiske og de teknologiske miljøene i Trondheim og i Trøndelagsfylkene skyter fart. Interessen for regionen og den utviklingen som pågår her er merkbar fra tunge utviklings- og forskningsmiljøer fra hele verden. Trøndelag leverer teknologiske løsninger, medisinske fremskritt og tung kompetanse som etterspørres langt ut over landets grenser.

Ser vi hele regionen under ett er Forsvaret, selv med de store investeringene som kommer, ikke en spesielt stor aktør. Men investeringene i Forsvaret vil kunne få stor betydning og store ringvirkninger som vil komme byen, regionen, akademiske og teknologitunge miljøer til gode. Men da gjelder det å utnytte potensialet.

Luftforsvaret skal i løpet av de neste årene gjennomgå den største omstillingen noen sinne. Nye fly, nytt materiell og ny teknologi skal anskaffes, og det vil gi mange svært motiverende og inspirerende arbeidsoppgaver og muligheter. Noe av det som er mest fascinerende ved å ta i bruk ny teknologi, er at den nye teknologien vil gi oss muligheter og nye anvendelsesområder som vi i dag ikke aner noe om. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at vi kommer til å anvende teknologien på måter som vi i dag ikke er i stand til å forestille oss. Og dette fører til prosesser og potensialer som det er spennende og inspirerende å få lov til å være en del av.

For å få ut potensialet, for å få de resultatene og de effektene som de store investeringene legger grunnlaget for, er vi avhengige av kompetente mennesker og et godt samarbeid på tvers av alle sektorer i samfunnet. For Forsvaret blir det krevende å sikre at kostbar kompetanse blir tatt vare på og at kompetente mennesker velger å bli med på den store oppbyggingen i Trøndelag. De aller fleste som har sitt virke i Luftforsvaret kommer til å bli direkte eller indirekte berørt. Mange mennesker må flytte, mange får nye arbeidsoppgaver, mange jobber på steder der virksomheten blir nedlagt, og det er en høyst reell fare for at mange kan komme til å slutte.

Da er det vesentlig at også andre deler av samfunnet ser verdien av det som nå skal skje. Det er derfor svært gledelig at det allerede er i ferd med å etableres en felles plattform for kompetanseutvikling og teknologiutnyttelse mellom undervisnings- og teknologimiljøene i Trøndelag, der sivil og militær kompetanseutvikling ses i sammenheng med de militære investeringene. Forutsetningene ligger med andre ord godt til rette for at regionen kan fortsette den positive utviklingen og kan befeste «tronen» som et ledende teknologisk og akademisk sentrum. Det vil virke stimulerende for kompetanseutviklingen i regionen, og det vil virke rekrutterende og inspirerende også for de mange forsvarsfamiliene som skal begi seg ut på flyttefot.

Jeg skal også bytte jobb, men for min del er perioden i Trondheim over. Jeg vil derfor gjerne benytte anledningen til å takke for samarbeidet med statlige, regionale og lokale institusjoner, og med utdannings- og kompetansemiljøene i byen og i regionen. Det har vært en ære å få lov til å representere Luftkrigsskolen og Forsvaret i så mange sammenhenger, og jeg håper at min etterfølger blir tatt like godt imot i byen som det jeg har blitt. Takk også for mange tilbakemeldinger fra leserne av denne spalten. Jeg har vært heldig nok til å få både ros og ris samtidig, og jeg velger å forstå det slik at spalten i det minste har blitt lest.

Takk for meg!


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Høstjakt i mars

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisens papirutgave i dag under rubrikken "Signert"

At det skal være valg til høsten har de fleste fått med seg, og valgkampen er for lengst i gang. Partiene benytter våren til å finpusse sine programmer, og landsmøtene er viktige arenaer for å diskutere innholdet i politikken og å formidle den til oss – slik at vi skal stemme på dem. Jakten på stemmene er i gang.

Først ute med sitt landsmøte var Sosialistisk Venstreparti. Partiet strever på byråenes meningsmålinger, og høsten valg kan fort komme til å handle om hvorvidt partiet ender over eller under sperregrensen. For et regjeringsparti med fortsatt ambisjoner er dette dramatisk, for å havne under sperregrensen er det selvsagt ingen som vil. «Failure is not an option» som det sies i filmen Apollo 13.

Jeg vet ikke så mye om hvorfor SV strever med sperregrensen. Kanskje er det slitasjen av å måtte være et ansvarlig parti i Regjering i stedet for et protestparti i opposisjon. Kanskje er det uroen rundt lederskiftet eller Eriks Solheims bok om hvor mye han vil men hvor lite han fikk til. Men at partiet strever er lett å se. Sakene og diskusjonene på landsmøtet viste det med all mulig tydelighet.

Jeg er offiser, jeg jobber i Forsvaret, jeg utfører de oppdrag som Regjering og Storting pålegger meg. Det forventes av meg at jeg om nødvendig stiller meg til disposisjon for å gjennomføre oppdrag også utenfor landets grenser. Denne plikten er grunnfestet i både lovgiving og gjennom den enkelte offisers profesjonsutdanning. Under utøvelsen av yrket vårt handler det ikke om partipolitikk, men det handler om å gjennomføre lovlige, pålagte oppgaver fra Regjering og Storting på en best mulig måte.

Samtidig er offiserer også borgere med retter og plikter som en hver annen. Vi er omfattet av ytringsfriheten, vi betaler skatt, og vi har stemmerett. Og de fleste av oss, som de fleste andre i samfunnet, har et stort engasjement for arbeidsplassen vår. Og da er det ikke unaturlig at noen av oss også blir opptatt av partipolitikk nå som det nærmer seg valg.

Når SV på sitt eget landsmøte går imot det partiet selv har vært med på å beslutte gjennom sin tilstedeværelse i Regjeringen, og dette går direkte inn i debatten om hva slags Forsvar vi skal ha, så er det naturlig at noen av oss reagerer.

SV i Regjeringen og i Stortinget har vært med på å vedta den fremtidige innretningen til Forsvaret gjennom gjeldende langtidsplan. Der er det blant annet beskrevet hvor mange kampfly Forsvaret trenger. Når SVs landsmøtet vil redusere antallet nye jagerfly fordi «Forsvarets ønsker og militærindustriens forretningsinteresser kan ikke definere Norges forsvarsbehov», og fordi partiet vil «ikke kjøpe flere fly enn det som er helt nødvendig for å forsvare landet og drive suverenitetshevdelse», så er det vanskelig å se at dette dreier seg om noe annet enn et valgkamputspill.

Det kan være nyttig å minne om at det var daværende leder Kristin Halvorsen som redegjorde for Regjeringens beslutning om å anskaffe nye jagerfly, og det kan være nyttig å minne om at SV står bak langtidsplanen for Forsvaret. At partiet nå, et knapt år etterpå, tydeligvis har gjennomført en ny sikkerhetsvurdering og en analyse av Norges sikkerhetsbehov og har kommet til at Forsvaret trenger færre kampfly, må derfor ses i sammenheng med «kampen mot sperregrensen».

Det er selvsagt helt legitimt å arbeide for sin fortsatte eksistens. Det er selvsagt helt legitimt å føre debatter om innretningen på Forsvaret. Og det er helt legitimt å mene at Norge ikke bør være medlem av NATO. Men det fremstår som uredelig og useriøst å gå imot det en selv har vært med på å beslutte bare fordi en tror at det kan sanke flere stemmer.

Debatten om landets sikkerhetsbehov og evne til suverenitetshevdelse fortjener bedre.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Tull fra Hoksrud (FrP)

Valgkampen nærmer seg. Og da er det visst ingen sak som er for liten eller for stor når det gjelder å få oppmerksomhet om seg og sitt parti. FrPs Bård Hoksrud, som er nestleder i transportkomiteen på Stortinget, nekter å bruke brikke i bomstasjonene - selv om han kunne spart tusenvis av kroner på det (ifølge Aftenposten).

Saken er slått opp i VG og Dagbladet også, men der er vinklingen at Vegdirektoratet vil "tvinge deg til å kjøpe bompengebrikke". At overskriften ikke stemmer med hva som står i artikkelen, det er noe vi er blitt vant til. Vegdirektoratet vil forenkle inndriving av bompenger, og gjøre det mer attraktivt for forbrukerne å benytte brikke. Men Hoksrud, som også er gjengitt i VG og Dagbladet, fastholder at han kommer til å fortsette å kjøre uten brikke fordi "det handler om personvern". Selv om han altså må betale mye ekstra for å gjøre det.

Hoksrud er motstander av bompengefinansiering, - noe som selvsagt er et helt legitimt politisk standpunkt. Men at han utsetter seg for å betale mye mer i bompenger enn de fleste andre, er en merkelig måte å vise dette på. Det er selvsagt hans eget valg, men å komme trekkende med personvernet blir bare tull. Brikken registrerer at kjøretøyet har passert - ikke hvem som sitter i bilen.

(Foto: Aftenposten.no)

Vi er omgitt av elektroniske betalingssystemer fra vi står opp om morgenen. Reiser man med buss eller tog, betaler de fleste gjennom ulike elektroniske systemer. Handler man på butikken, bruker nesten alle bankkort. På bensinstasjonene har de fleste et kort som gir rabatt. Reiser man med fly til utlandet, vil de fleste samle bonuspoeng. Og så videre og så videre. Felles for alle disse eksemplene er at betalingen og aktiviteten registreres på oss som personer.

Men som nevnt: ikke når vi kjører bil!

Det er merkelig at en så sentral politiker som Hoksrud ikke ser dette. Gjennom sine uttalelser påvirker han mange andre mennesker, og de kan komme til å tro at han har rett. Det vil i så fall gi dem en falsk illusjon av at det er viktig for personvernet å ikke brukke brikke i bilen. Det vil også gjøre bilbruken deres - som allerede er av de dyreste i hele verden - enda dyrere. Og det vil gjøre innkreving av bompenger dyrere, noe som vil forlenge den tiden det er nødvendig å drive innkreving. Som igjen vil gjøre bilbruk dyrere for "folk flest," som FrP ynder å kalle oss.

På en måte kan man være glad for utspillet, for det viser at det umulig kan være viktige saker å være opptatt av. Derfor velger jeg å se den mest humoristisk:

Er du motstander mot bompenger? Gjør da som Hoksrud:
Sløyf brikke i bilen, betal mye mer enn alle andre, og bidra til at bompengeinnkrevingen foregår over lengre tid enn den ellers ville gjort!

Jeg anbefaler at FrP trykker akkurat dette i programmet. Da kan vi i det minste ha en hyggelige og interessant sak å diskutere når jeg eventuelt stanser ved en valgkampbod til sommeren.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Med hjerte og sjel

En bearbeidet utgave av dette blogginnlegget er publisert som kronikk i Adresseavisen i dag.

Når Luftkrigsskolen i Trondheim i dag åpner det årlige luftmaktseminaret, er interessen stor og auditoriet fylt til randen. Foredragsholdere og deltakere fra inn- og utland ser fram til hva utenriksminister Espen Barth Eide i fjor beskrev som det beste militærmaktseminaret i Europa. Forsvarsministeren og leder av Utenriks- og Forsvarskomiteen er faste foredragsholdere.

Luftkrigsskolen har lenge arbeidet med å utvikle kompetanse innen luftmakt og lederskap, og det er en stor tilfredsstillelse å konstatere at «den lille store høyskolen» besitter den beste luftmaktkompetansen i landet. Sentrale utdanningsinstitusjoner i f. eks U.S. Air Force og Royal Australian Air Force har bøker og artikler fra Luftkrigsskolen på sine respektive pensumlister. En av våre offiserer har nettopp avsluttet et gjesteopphold i verdens fremste og mest innflytelsesrike luftmaktmiljø i USA, og vi har en stående invitasjon om å sende en norsk offiser til den beste og mest krevende luftmaktutdanningen i hele verden (US Air Force, School of Advanced Air and Space Studies).

At Luftkrigsskolen skulle oppnå denne posisjonen har ikke vært en selvfølge. Målrettet innsats ved skolen gjennom mange år, kombinert med at Luftforsvaret har våget å satse personell og ressurser, har vært helt avgjørende.

Regjeringen forbereder nå en stortingsmelding om personell og kompetanse (iflg «Prop. 73 S (2011-2012) Et forsvar for vår tid»). Om grunnlaget for meldingen kan man blant annet lese:

«Forsvarssektorens evne til å tiltrekke, utvikle og forvalte kompetanse vil være et sentralt tema i årene som kommer. (…) personell- og kompetanseområdet som helhet (har ikke) vært en integrert del av omstillingen til et innsatsforsvar. (…) Materiellinvesteringer kan bare omsettes i operativ evne dersom Forsvaret har mennesker som kan betjene materiellet.»

Forsvarets viktigste strategiske utfordring er altså ikke valg av kampflybase. Det er heller ikke om vi fortsatt skal ha ubåter, hvor mange bataljoner i Hæren, eller hvor stort Heimevern. Den viktigste utfordringen er om vi greier å tiltrekke oss, utvikle og beholde nødvendig kompetanse. Da er det avgjørende at Forsvaret fremstår som en moderne kompetanseorganisasjon. Investeringer i kompetanse må anerkjennes som en avgjørende faktor i realisering av materielle investeringer og utvikling av operativ evne. Med andre ord: Vi må satse på kompetanseutvikling slik vi har gjort det på Luftkrigsskolen.

Den kommende meldingen ønskes velkommen. Det er dog med en viss uro jeg har registrert diskusjoner og uttalelser som overfokuserer på begrep som «synergi», «samlokalisering» og «økonomi» som dimensjonerende faktorer. Høringsuttalelser indikerer et ønske om å samle Forsvarets kompetansemiljøer og gjennomføre mer av offisersutdanningen ved sivile institusjoner.

Langt sjeldnere hører jeg om langsiktige, grunnleggende og helhetlige vurderinger av hvilken kompetanse norske offiserer bør og må ha. Kompetanse som ingen andre institusjoner kan tilby. F. eks har det tatt Luftkrigsskolen over 20 år å bygge den kompetansen vi har i dag. Ønsket om å «skape synergier», «spare penger» og «outsource» kunnskapsbygging til sivile institusjoner kan bety rasering av de kompetansemiljøene som krigsskolene i Forsvaret representerer, og det vil kunne ha direkte motsatt virkning av det Regjeringen sier at den vil oppnå.

Mange forstår dessverre ikke at den militære profesjonen først og fremst utvikles i forsvarsgrenene. Når Forsvaret gjennomfører operasjoner, er det nesten alltid med personell fra alle forsvarsgrener. Skolering, holdninger, erfaring, kompetanse fra hver forsvarsgren, forståelse for muligheter og begrensninger, kompetent ledet av personell i et felles og nettverksbasert miljø osv. Dette er kompetanse som skal nyttes for å gi operativ effekt og operativ evne.

For å bruke en analogi: det blir ikke bedre hus av å redusere utdanningen til snekkere, rørleggere, murere og taktekkere – for så å øke deres felles forståelse for prinsippene ved husbygging.

Luftkrigsskolens oppgave er å utdanne kompetente luftforsvarsoffiserer. «Skolen er Luftforsvarets hjerte og sjel», sier Generalinspektøren. Det er en stor annerkjennelse og samtidig et krevende oppdrag. Skolen skal være Luftforsvaret kompetansesenter for luftmakt og ledelse, skal utdanne og forme elevene som luftforsvarsoffiserer, og ivareta Luftforsvarets historie, tradisjoner, miljø og egenart. Med selvfølgelige nyanser, er dette oppgaven også ved Krigsskolen og Sjøkrigsskolen.

Historie og tradisjoner, miljø og egenart, moral og etikk, verdigrunnlag og offiserskodeks er grunnlaget for den militære profesjon. Grunnlaget er vanskelig – eller umulig – å kvantifisere, og får ikke nok oppmerksomhet i budsjetter og virksomhetsplaner. Er man bare opptatt av det som får plass i budsjett og virksomhetsplan, kan man fort miste av syne de kunnskaper, holdninger og ferdigheter som utgjør selve grunnlaget for utviklingen av kompetente offiserer. Dermed kan man komme fram til feilslutninger som f eks at offiserskompetanse kan tilegnes ved sivile institusjoner.

Personellet utgjør den viktigste «kapitalen» som muliggjør militære operasjoner. Det har tatt flere tiår for Forsvarets krigsskoler og avdelinger å bygge den unike kompetansen som kreves for å utdanne unge offiserer slik at de kan møte dagens og fremtidens utfordringer på en profesjonell og kompetent måte.

Det er å håpe at den kommende stortingsmeldingen, og behandlingen av den, tar tilstrekkelig hensyn til dette. Greier vi ikke beholde og videreutvikle Forsvarets viktigste kompetansemiljøer, kan vi miste evnen til å tiltrekke og utvikle den kompetansen som Forsvaret er helt avhengig av fremover. Det er en alvorlig feilslutning å tro at sivile utdanningsinstitusjoner kan ivareta offisersutdannelsen på tilnærmelsesvis samme nivå som det krigsskolene kan.

En klok person har sagt følgende om kreative økonomer som ønsker å kutte kostnader til utdanning: «Dersom du tror kompetanse koster – prøv inkompetanse».


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Ikke alt er like ålreit

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert".

”Tar du i mot ein leiarjobb med ansvar i ein krisesituasjon, må du vite kva ansvaret inneber frå første dag,” skriver Siri Lill Mannes på sin blogg (http://blogg.bt.no/preik) den 4/11 2012. En berettiget kommentar nå som høringer om 22. juli i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité er i gang. Formålet er å plassere ansvaret for det som gikk galt 22. juli i fjor, skriver Adresseavisen den 6/11 2012.

I lang tid har beredskapen her i landet blitt diskutert. Det er ikke bare helt naturlig, det er også helt nødvendig. Det er viktig at vi har en beredskap som gjør at folk kan føle seg trygge, og det er viktig at vi har en beredskap som gjør at vi kan håndtere alvorlige hendelser dersom vi ikke greier å avverge dem.

Beredskap betyr i utgangspunktet ”å være beredt”, altså å være forberedt på å møte kritiske situasjoner. Videre dreier beredskap seg om to kjerneområder: 1) være forberedt og forsøke å motvirke at noe skjer, og så 2) være i stand til å håndtere hendelser som likevel oppstår.

Den første delen dreier seg blant annet om å utarbeide risiko- og sårbarhetsanalyser som hjelper oss til å prioritere ressursene. Analysene skal beskrive hvor sannsynlig en hendelse er, og hvor stor konsekvens en hendelse vil ha. Om en mulig hendelse er lite sannsynlig, og om konsekvensen er ubetydelig, er det ikke der vi trenger å sette inn ressursene. Men om en hendelse er sannsynlig, altså at risikoen er stor, og konsekvensen er alvorlig, er det nødvendig å sette inn nok ressurser for å hindre at den inntreffer. Om den likevel inntreffer, må vi også være forberedt og i stand til å håndtere den.

Den første delen, analysen og forberedelsene, er i stor grad også en politisk prosess som dreier seg om hvor stor del av samfunnets ressurser man er villig til å bruke for å begrense krisesituasjoner. Men det å håndtere en krisesituasjon er noe helt annet. Håndtering av krisesituasjoner krever lederskap. Og det er lederskapet, eller snarere mangel på kompetent lederskap, Siri Lill Mannes fokuserer på i sin artikkel.

Vi utsettes for store og små ”katastrofer” hver eneste dag. Politiet, brann- og redningsetatene, Helsevesenet, Forsvaret, Røde Kors, Redningstjenesten, frivillige organisasjoner og mange andre, redder liv og begrenser katastrofers omfang. Men felles for de fleste daglige katastrofer er at de er små, og at de kan håndteres innenfor de ulike redningsetatenes ansvarsområde. Men når nasjonale katastrofer inntreffer må det nasjonale lederskapet fungere. Det gjorde det ikke den 22. juli, noe Statsministeren har beklaget (NTB den 28/8 2012).

Mannes har meget gode poenger i sin artikkel, men vi må vokte oss for å miste viktige perspektiver. Det er f eks et ufravikelig prinsipp at det skal være politisk kontroll over samfunnets viktigste maktmidler (Forsvar/Politi). Og politiske hensyn kan i noen sammenhenger veie tyngre enn operative behov. Men når krisen først er et faktum, når katastrofen inntreffer, må det aldri være tvil om at innsats og innsatsfaktorer må ledes – ikke byråkratiseres.

Lederskap må utøves av kompetente personer som vet hva de driver med. ”Jobbar med så stort ansvar krev særskilt kompetanse,” skriver Mannes. ”Det nyttar ikkje om du er rasande flink i noko heilt anna. Petter Northug blir ikkje vald til kaptein på landslaget i fotball fordi han er best til å gå på ski.”

Evne til kriseledelse er ikke noe kriteria for å bli nominert til Stortinget, men det burde være et ufravikelig krav for de som skal beskytte befolkningen.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

En varslet katastrofe

Ved en stor krise eller katastrofe er det viktig å utnytte eksisterende ressurser/kapasiteter. Kapasitetene som finnes hos både offentlige og private virksomheter (aktører) må benyttes på en hensiktsmessig måte.

Nei, dette er ikke utdrag av rapporten til 22. juli kommisjonen. Den rapporten kan lastes ned her. Dette er utdrag fra rapporten etter "Øvelse Oslo" i 2006. Hele rapporten fra "Øvelse Oslo" kan lastes ned her.

Fra rapporten etter "Øvelse Oslo" kan vi lese videre:

Politimesteren i Oslo anmodet om håndhevelsesbistand fra Forsvaret til objektbeskyttelse (.....) Det tok nærmere fire timer fra bistandsanmodningen ble sendt av OPD til Forsvarsdepartementet (FD) fikk anmodningen (.....) Forsvaret registrerte at anmodningen var en generell anmodning om håndhevelsesbistand uten nærmere presisering av hva, hvor, når og eventuelt hvorledes. Oppdraget ble ikke konkretisert etter at støtte var avklart og endelig ordre gitt. I tillegg til at ordren var mangelfull, kom den også svært sent. Heimevernet stiller seg undrende til at politiet forlot Stortinget og regjeringskvartalet uten å be om bistand til objektvakthold ved disse (.....)

For best mulig utnyttelse av de samlede ressursene er det avgjørende at rolle- og ansvarsfordelingen er klar, og at planverket gjenspeiler de ressursene som kan disponeres. Flere av de sentrale aktørene hevder at det er behov for en grenseoppgang mellom virksomhetene. Dette må videreføres i beredskapsplanene.

Informasjonsflyt på tvers: For å få en hensiktsmessig informasjonsflyt er det avgjørende med felles forståelse og kjennskap til roller, oppgaver og ansvar. IKT-løsninger: Dagens løsninger fungerer ikke tilfredsstillende når det gjelder informasjonsdeling. Informasjonsstrategi overfor media: En målrettet og gjennomtenkt informasjonsstrategi mot nasjonale og internasjonale medier er avgjørende for en god krisehåndtering. Koordinert informasjon til media: Rolle- og ansvarsforståelse og rutiner mellom virksomheter på alle nivåer er nødvendig for å sikre koordinert og korrekt informasjon. Informasjonssikkerhet: For å oppnå god informasjonssikkerhet kreves det en høy grad av bevissthet i forhold til sikkerhetskultur, verdivurdering og IKT-sikkerhet.

... det er viktig med en god rolle- og ansvarsforståelse på alle nivåer. ... apparatet og samarbeidet fungerer mest effektivt i de organisasjonene som har utarbeidet og øvet rutiner og avtaler for utveksling av informasjon og bistand.

Det kreves oppdaterte og vel innarbeidede planverk slik at beslutningsprosesser ikke forsinkes. Lokal redningssentral er en viktig funksjon for koordinering av ressurser, samhandling og informasjonsutveksling mellom aktørene. Det er således helt avgjørende at alle aktuelle organisasjoner er representert i Redningsledelsen. Lederdepartementet har på departementsnivå den viktigste funksjonen i koordinering av ressursene.

"Øvelse Oslo" i 2006 var den største sivilt ledede øvelse i Norge noensinne. Om hensikten med øvelsen skriver Beredskapsetaten i Oslo Kommune:

Hensikten med Øvelse Oslo var å øve samfunnets samlede evne og kapasitet til å håndtere konsekvensene av omfattende terroranslag og andre katastrofer, med spesiell vekt på koordinering og samarbeid på alle nivåer, fra operativ redningsinnsats på de tre skadestedene, til strategiske beslutninger på departements- og regjeringsnivå.

I stor grad var det bombingene i London og i Madrid som utløste behovet for øvelsen. Som man ser av rapporten etter øvelsen, ble det avdekket en lang rekke forhold som måtte forbedres. Sammenligner vi de to rapportene (etter "Øvelse Oslo" og 22.juli kommisjonens rapport) finner vi urovekkende mange likhetspunkter.

Er det slik at erfaringene etter "Øvelse Oslo" kunne vært benyttet i langt større grad for å forberede oss på eventuelle store hendelser? I "etterpåklokskapens klare lys" er svaret åpenbart.

I løpet av de siste dagene har vi fått innsikt i forklaringene til de ansvarlige for beredskapen her i landet. For meg avtegner det seg et klart bilde av at mange av de ansvarlige ikke hadde forstått sin rolle, ikke kunne regelverk og/eller prosedyrer, ikke visste hvem som hadde hvilket ansvar, osv osv. I tillegg viser forklaringene at konkrete trusselvurderinger ikke var blitt tatt hensyn til (f eks stenging av Grubbegata), og at livsviktig kommunikasjon og prosedyrer ikke fungerte optimalt.

Nå er det på tide å "ta bladet fra munnen" og kalle "en spade for en spade:"
Lederskapet i Norge fungerte langt fra så godt som det skulle den 22. juli. Og grunnen til det er lederskapet selv.

Norge utsettes for store og små katastrofer hver eneste dag. Politiet, brann- og redningsetatene, Helsevesenet, Forsvaret, Røde Kors, Redningstjenesten, frivillige organisasjoner, og mange andre, redder liv og begrenser katastrofers omfang. Men felles for de aller fleste daglige katastrofer er at de er små, og at de kan håndteres innenfor de ulike redningsetatenes ansvarsområdet. Men når nasjonale katastrofer inntreffer, så må det nasjonale lederskapet fungere. Det gjorde det ikke den 22. juli. Også Statsministeren har beklaget det.

Når lederskapet i en nasjonal katastrofe ikke fungerer, må det være lov å forvente seg konsekvenser. Inntil nylig virket det som at konsekvensene for de innvolverte ikke ville være særlig store, men nå er forklaringene deres frigitt. Med vantro kan man lese hvordan embetsverk og politikere skylder på kolleger og hverandre i sine forklaringer til kommisjonen.

Flere av toppene i Politiet og departementene hadde grunn til å håpe at intervjuene forble hemmelig. Men den politiske ledelsen hadde kanskje enda mindre ønske om at vitnemålene ble kjent. Det skriver Marie Simonsen i Dagbladet lørdag 20 oktober.

Alle skylder på alle. Det sparkes oppover og nedover. Både polititopper og departementsråder blir avskrevet som inkompetente. Av sine egne.

Overskriften i dette innlegget, "En varslet katastrofe", har jeg hentet fra Simonsens kommentar. Hun skriver at Embetstoppene forteller om en varslet katastrofe. Det hevdes for eksempel at "alle" var klar over at beredskapsplaner ikke ble fulgt opp, like opp til Statsministeren, og at det skyldtes navngitte personer i departementsledelsen. Likevel grep ingen inn.

De ansvarlige burde visst bedre sier Johan C. Løken i intervju med Østlendingen. Ansvaret er plassert på toppen. Dette handler ikke om en politidirektør eller departementsråd. Ansvaret er tydelig plassert på statsråd- og statsministernivå, kan vi lese i avisen. Løken er spesielt opptatt av den manglende evnen til å lære. Han nevner eksempler som norske myndigheters måte å takle skogbrannene på i Elverum i 1976 og Froland i 2008, storflommen i 1995, nyttårsstormen 1990/1991 og ikke minst det han kaller den svært kritikkverdige håndteringen av tsunamien i 2004. Alle disse krisene fulgte Løken på nært hold

Men er det så enkelt at alt ansvaret bare skal legges på politikerne? Nei. Det er det ikke. Det største ansvaret er det uten tvil politikerne som har. De har de posisjonene de har nettopp for å sørge for å beskytte borgerne ved kriser og katastrofer. Og det er politikere, gjennom Statsråd, som utnevner de øverste lederne i etatene og i embetsverkene. Derfor har de også ansvaret for at de menneskene som til enhver tid bekler disse stillingene er kompetente.

Men det betyr ikke at de som er utnevnt i Statsråd bør unngå kritikk. Det hjelper overhode ikke, og det er absolutt ikke imponerende, og skylde på politikere eller andre ledere når katastrofen først har skjedd. Hver eneste leder i hvert eneste departement og etat som har et beredskaps- og redningsanvar har plikt til å sørge for at planer, prosedyrer, innsatsfaktorer, organisering og samvirke fungerer optimalt. Det er derfor de er der! Og det er derfor vi gjennomfører øvelser som for eksempel "Øvelse Oslo".

Det vil aldri bli politikernes oppgave å håndtere den operative innsatsen i en nasjonal krise. Til det har vi embetsverk og etatsledere. Er det ikke samsvar mellom oppgaver og ressurser, eller at planene ikke er gode nok, eller at organiseringen av innsatsfaktorene i en krisesituasjon ikke er hensiktsmessig, så har man en plikt til å sørge for at dette blir brakt i orden. Klarer man ikke det, så må man finne seg noe annet å gjøre.

Utenriksdepartementet fikk sin tsunami i julen i 2004. Hele lederskapet i Norge fikk sin "tsunami" den 22. juli 2011. Grunnen til at vi øver, trener, legger planer, utvikler samarbeide, forbedrer kommunikasjonssystemer, osv. osv er jo nettopp fordi vi skal forsøke å hindre fremtidige "tsunamier". Greier vi ikke hindre dem, må vi sørge for at omfanget og skadevirkningene blir så små som mulig.

Hva er det så vi må gjøre? Svaret er like enkelt som det er komplisert. Utviklingen av nødetatenes innsats og innsatsfaktorer må ledes - ikke byråkratiseres. Politikerne må definere nivået på den innsatsen de vil ha, og så må de betale kostnaden. Ledere på alle nivå må være opptatt av hvilken effekt innsatsen skal ha, og overlate helt til politikerne å bekymre seg over hvilke effekter nødvendige tiltak vil kunne få ved neste valg.

Effekten som kreves når flere etater, departementer og nødetater må jobbe sammen, krever et absolutt fokus på formålet med innsatsen. Krangling om posisjoner, makt og innflytelse hører ikke hjemme i slike scenarier, - hverken i beredskaps- eller i innsatsarbeidet. Og det er særdeles lite betryggende å oppleve at sentrale personer etter 22. juli synes å være med opptatt av å skylde på andre enn å reflektere over eget ansvar.

Det er nok å ta fatt på. Det er jobb nok til alle.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Adresseavisen slår til

Over hele førstesiden i dag, 6 september, "avslører" Adresseavisen at en politker har lagt ut bilder på sin Facebook-side av politkerkolleger som for tiden er på reise.

Også avisens nettutgave følger opp med publisering av tekst og bilder. Her publiserer Adresseavisen de samme bildene som førte til oppslaget. Publiseringen på Facebook var tydeligvis, etter Adresseavisens mening, så alvorlig at det fortjenete hovedoppslaget i avisen. Og siden bildene er blitt fjernet fra Facebooksiden, er Adresseavisen behjelpelig ved å publisere dem i avisen. Både på trykk og på nett.

Men hva dreier dette seg så om? Jo, - avisen gjengir selv hva dette dreier seg om. Det er politikere fra Trondheim som på sin egen fritid tar seg en øl. Og det er politikere som benytter anledningen under en busstur til å slappe av. Noen av dem har sågar sovnet.

Problemet oppstod antakelig fordi innehaveren av Facebooksiden presenterte bildene med en humoristisk vri. "Noen" klaget. Og det var det som skulle til for at Adresseavisens ergjærrige journalister øynet et "scoop". For er det ikke det det heter når førstesiden ryddes? All verdens øvrige hendelser måtte vike til side for dette hovedoppslaget. Og så enkelt som det var! Det var bare å laste ned noen bilder fra Facebook, ta et par telefoner, skrive litt og "vinkle" litt, og så var førstesiden sikret. Uten å måtte gå ut av døren en gang. Her lukter det SKUP-priser lang vei.

For slike politikere vil vi ikke ha. Tenke seg til, reise "for skattebetalernes penger" til et land der det er varmt om kvelden, og så sette seg til på en uterestaurant på sin egen fritid, og drikke øl, i full offentlighet, og til alt overmål ta bilde av hverandre. Og tenke seg til, at etter lange dager med fullt program, underveis i buss til et annet oppdrag, benytte anledningen til å slappe av på bussen. Når de kunne lest dokumenter, eller innstillinger, eller diskutert politikk, eller lest aviser, eller hva det nå er det gjør disse politikerne når de er ute og reiser.

Det er interessant å leste kommentarene på den Facebook-siden det gjelder, og kommentarene i avisens nettutgave. Det er ikke akkurat overveldende bifall til Adresseavisen for "avsløringen".

Det er noen juridiske betraktningen rundt publisering av bilder og om samtykke fra dem som blir avbildet som jeg ikke kan ta standpunkt til. Men ut over det er Adresseavisens oppslag over hele førstesiden mer egnet til å forsterke oppfatningen av at journalister leter etter mulige konflikter heller enn å objektivt beskrive sannheten. Og oppslaget viser at vi heldigvis har politikere som ikke tar seg selv mer høytidelig enn at de evner å slappe av og å ha det hyggelig sammen.

Jeg ønsker Trondheimspolitkerne fortsatt god reise. Og Adresseavisen god bedring.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Veteranenes hus - nå gjelder det!

Etter det jeg forstår skal Formannskapet i Trondheim Kommune på nytt diskutere arbeidet med å etablere et eget hus for veteraner i Trondheim. Det er i så fall meget fornuftig. Jeg vil gjerne redegjøre litt for hvorfor dette er så viktig - så det kan hjelpe politikerne til å ta en riktig og klok beslutning.

I ca halvannet år, fra høsten 2010, har det vært arbeidet med å få på plass et egnet lokale for veteraner i Trondheim. Det er viktig for veteranene at lokalet har tilknytning til Forsvaret, at det er sentralt og lett tilgjengelig, og at det har muligheter for å huse en rekke aktiviteter - som f eks enkelt vedlikehold av motorsykler og andre kjøretøyer. Hensikten med lokalet er å etablere et sted der veteraner og andre kan møtes og/eller stikke innom – et «lavterskelsted» der man ikke trenger invitasjon for å komme.

Det er ønskelig at lokalet er også stort nok til at flere enn Forsvarets veteraner kan benytte det. Det bør kunne ha plass for andre foreninger og aktiviteter med tilknytning til Forsvaret, slik som f eks Lotteforeningen, Forsvarets Pensjonistforening, Reserveoffisersforbundet, Veterankompaniet og andre. I tillegg bør det være rom for å ta inn frivillige interesser med tilknytning til Forsvaret eller Festningen som f eks Kristianstens Venneforening, Grenaderkompaniet, og andre.

Med andre ord: Lokalet bør kunne utvikles til et «Forsvarets Hus/Camp Nidaros». Det vil kunne huse en rekke aktiviteter som er nyttige for Forsvaret og for festningen, og det vil kunne være et viktig kontaktpunkt opp mot byens befolkning og mot lokale myndigheter.

Hvorfor må veteranene ha et eget hus?

Trondheim er antakelig den byen i Norge som, i forhold til folketallet, har flest veteraner. Og Trondheim har, som en rekke andre byer og steder, fremdeles utfordringer knyttet til ivaretakelse av veteraner. Vi vet at veteraner som av en eller annen grunn får problemer etter endt tjeneste, sliter med å finne noen å være sammen med som forstår dem og som snakker det samme språket. Det vil derfor være et svært viktig supplement til den offentlige ivaretagelsen om våre veteraner kan gå til et slikt sted og finne likesinnede der.

I denne sammenhengen er motorsykkelgruppa i veteranorganisasjonen (NVIO) viktig. Mange unge soldater som kommer hjem etter endt tjeneste har en tendens til å søke aktive miljøer som tilbyr «fart og spenning». I Trondheim finnes det motorsykkelklubber som tilbyr akkurat det, og dette er gjerne klubber med både lokaler og store ressurser som representerer miljøer som vi ikke ønsker at veteraner skal bli en del av.

På en lokal veteransamling ved Luftkrigsskolen høsten 2011, der også Forsvarets første Veteraninspektør, Generalmajor Mood var til stede, ble dette poenget fremhevet av en representant for Politiet i Sør-Trøndelag. Han kunne fortelle at deler av motorsykkelmiljøet i Trondheim aktivt tilnærmer seg Forsvarets veteraner for å forsøke å rekruttere dem. Det vil derfor være svært viktig at vi har et slikt miljø som en del av veteranoppfølgingen; et «Camp Nidaros» i regi av NVIO med en aktiv motorsykkelklubb; slik at de nye veteranene finner seg til rette innenfor et miljø som vi er trygge på at beveger seg på den riktige siden av loven.

Lokalet skal som nevnt ikke bare være et sted for veteraner, Forsvarets interesseorganisasjoner og frivillige som bruker festningen. Det skal også være et «lavterskeltilbud» til hele byens befolkning. Her skal hvem som helst kunne komme innom – f eks familiemedlemmer til soldater som gjør internasjonal tjeneste, skoleklasser, helsepersonell, kommunalt ansatte, personell fra Forsvarets avdelinger i Trøndelag, osv osv. Det skal med andre ord være et åpent hus som kan være både veteranoppfølgingens – og Forsvarets – ansikt utad i byen.

Og vi har funnet et lokale som oppfyller alle kriterier. Lokalet er i dag tomt, og befinner seg i Festningsgata 48 - en ideell beliggenhet like ved Kristiansten Festning. Det ligger sentralt i byen; har enkel og lett adkomst; er stort nok til å huse mange forskjellige aktiviteter samtidig, og det kan med enkle grep tilrettelegges for adkomst og bruk for funksjonshemmede.

Problemet er at Trondheim Kommune ønsker å bruke lokalet til barnehage.

Vi har nettopp feiret Frigjøringsdagen og Veterandagen 8. mai, og den internasjonale veterandagen 29. mai. I Trondheim var Regjeringen representert ved Statsråd Liv Signe Navarsete som holdt hovedtalen ved Nidarosdomen den 8. mai. I talen sin la statsråden vekt på, blant annet, at oppfølging av veteraner er ikke noe vi skal tenke på bare den 8. mai. - Det er viktig å følge opp og anerkjenne veteranene hele året, sa statsråden.

Blant annet derfor var det mange veteraner i Trondheim som ble skuffet da Formannskapet i Trondheim Kommune allerede uka etter, den 15. mai besluttet å gå videre med planene om å benytte Festningsgata 48 som barnehage.

Men nå skal, etter det jeg forstår, saken opp i Formannskapet på nytt.
Det betyr at politikerne nå har anledning til å fatte en meget klok beslutning:

Arbeid gjerne med nye lokaler for barnehage, men bidra til at Festningsgata 48 blir disponert som «Forsvarets Hus/Camp Nidaros».


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Fin, varm og verdig veteranmarkering i Trondheim

På FNs internasjonale veterandag gjennomførte Trondheim Kommune også i år en egen veteranmarkering med konsert og taler i Nidarosdomen med påfølgende mottakelse. Her fikk veteraner utdelt diplom og kommunens skjold.
(Se klipp fra NRK Midtnytt, 13:13 ut i klippet)

Kjære Veteraner, Ordfører, Fylkesordfører, kolleger – mine damer og herrer.

Det er en stor glede og ære for meg å få lov til å delta på markeringen sammen med Trondheim Kommune og Luftforsvarets Musikkorps.

Jeg vil begynne med å gi honnør til Ordføreren for at denne dagen er kommet i stand. Det var ikke noen selvfølge at det skulle bli en slik dag, og jeg er glad for å bo i en by som på denne måten velger å vise veteranene våre at vi er klar over, og verdsetter, den innsatsen de har gjort på vegne av oss alle sammen.

Mitt navn er Ole-Asbjørn Fauske. Jeg er sjef for Luftkrigsskolen her i Trondheim, og jeg er veteran. Med erfaring fra Bosnia og Afghanistan kjenner jeg godt til hvilke situasjoner veteraner har vært med på og opplevd. Og selv om rollen min i dag er å representere Forsvaret og Luftkrigsskolen, så er dette arrangementet også for meg. Derfor kan jeg med stor og personlig overbevisning si at dette initiativet er noe som veteraner setter meget stor pris på.

Det ville være feil å si at Forsvaret alltid har vært opptatt av sine veteraner. Lenge var ordet og begrepet veteran knyttet utelukkende til de som var med og kjempet under andre verdenskrig. Veteranene derfra fikk sin plass og oppmerksomhet i det Forsvaret som utviklet seg etter krigen, men veteraner fra senere kriger og konflikter fikk ikke nødvendigvis det. Alt for sent – også internt i Forsvaret – begynte vi å bruke begrepet veteraner også om de som kommer hjem i dag. Men i dag kan en veteran være i 20-års alderen – eller nærme seg de 100.

Forsvaret har slitt litt med denne nye virkeligheten. Det er mange grunner til at det ble slik. Lenge var Forsvaret innrettet kun for å forsvare nasjonen mot et angrep utenfra, og gjennom hele den kalde krigen ble erfaringer og kunnskaper som ble ervervet gjennom internasjonale operasjoner sett på som mindre viktige for nettopp denne oppgaven.

Så feil kan man ta. Så feil tok man da. I dag vet vi at det er helt annerledes, og Forsvaret innrettes nå på en helt annen måte enn før for å ivareta veteranene og deres kunnskaper og erfaringer. Selv om mye bra er gjort de siste tiårene, så gjenstår en del enda med å samordne de ulike initiativene på ulike nivåer i Forsvaret.

Opprettelsen av Forsvarets Veterantjenester er et eksempel på det. De skal bidra til at Forsvaret koordinerer og samordner sin virksomhet og sin oppmerksomhet overfor alt det som veteranene i dag representerer. Som vi vet, ble Generalmajor Mood vår første Veteraninspektør. Nå er han FNs militære representant i Syria, og da han ble utnevnt til den krevende jobben uttalte han følgende:

"Det er viktig for meg å fortelle dere følgende: det at FN og Den arabiske liga ser til Norge - og meg for denne type oppdrag er først og fremst en anerkjennelse av den jobben norske soldater har gjort for freden i mange år!! Hver enkelt av dere har bidratt personlig til vårt rennome som fredssoldater! Jeg skal gjøre mitt beste!"

Det er viktig å huske at det ikke er Forsvaret som bestemmer om norske kvinner og menn skal delta i operasjoner i utlandet. Det er Regjering og Storting som vurderer hva som best ivaretar norske interesser, og som noen ganger bestemmer seg for at norske militære kapasiteter eller personell skal delta i internasjonale operasjoner. Det er altså våre politikere, som på vegne av oss alle sammen, som på vegne av det norske samfunnet, sender våre kvinner og menn ut for å gjøre tjeneste på nasjonens vegne.

Veteranene kommer hjem med store kunnskaper og erfaringer som både personlig, for Forsvaret og for samfunnet, er svært nyttige. Det som kjennetegner erfaringene er at veteraner kan løse svært krevende oppdrag, under tidspress, i komplekse situasjoner, i møte med svært vanskelige verdispørsmål, og noen ganger ved å selv være i livsfare.

Mange av oppgaven de blir satt til å løse ligger langt utenfor soldatens primære profesjon. Men det er bare soldater som kan løse dem. Og dessuten, det er bare soldater som Regjeringen og Stortinget kan beordre til internasjonal tjeneste når nasjonen krever det.

Hvem er så disse veteranene? Hvordan kjenner du dem igjen?

De er helt vanlige menn og kvinner fra alle lag i samfunnet. De er naboen din, kanskje en av dine fettere eller kusiner, tante eller onkel. Når du leser Aftenposten leser du garantert spalten til en av dem daglig. De sitter på Stortinget, henter deg i ambulanse, opererer deg for blindtarmbetennelse, gir barna dine lekser hjem fra skolen. De er kollegaen din eller kanskje sjefen din? De henter søppel om morgenen, de leverer barna sine samtidige med deg i barnehage eller skole. Noen av dem ser du på TV nå om dagen, der de passer på et menneske uten sjel, mannen uten navn. Noen sliter, andre hjelper de som sliter. Noen er prester, andre forretningsfolk.

Vi er i alle samfunnslag og klasser, over 100.000 Nordmenn har gjort tjeneste i internasjonale operasjoner, i mer enn 40 land, på fire kontinenter, i nesten 100 forskjellige operasjoner siden 2. verdenskrig. Over 100 har blitt drept i tjenesten. Noen er skadet enten fysisk og/eller psykisk.

Vi er mange, vi er menn og kvinner, vi er unge og gamle, vi er gjennomsnittet av Norge, vi er stolte av jobben vi har gjort samt vår innsats og våre kolleger. Vi er Veteraner.

Vi forlanger ikke mye. Vi ber om å bli respektert for den innsatsen vi har gjort, og vi ber om anerkjennelse. Vi ber om at de som er uenige om oppdragene våre, retter kritikken mot Regjering og Storting. Og ikke mot oss.

Vi ber om at alle hører på hva Statsråd Navarsete sa, her, like utenfor Nidarosdomen, den 8. mai i år:

"Respekt og anerkjennelse for veteraner er ikke noe vi er opptatt bare på veterandagen. Det er noe vi må være opptatt av hele året."

Det er noen av oss som kommer hjem med utfordringer som vi har vansker med å takle. Men det er viktig å presisere at det å være veteran ikke er en diagnose.

Det å være veteran er en hedersbetegnelse om en person som har vært villig til å delta ute på vegne av sitt land, og som derigjennom har svært viktige og gode erfaringer og kunnskaper.

I Washington, ved minnesmerket fra Koreakrigen, er det reist en stor stein med inskripsjonen “Freedom is not free”. Altså: Frihet er ikke gratis.

Vår egen Konge sa noe om dette i sin nyttårstale for noen år siden, da han minnet oss på at vår frihet ikke var gitt oss en gang for alle.

“Frihet, menneskeverd og demokrati må vi fortsatt kjempe for – hver eneste dag”.

Og det er nettopp det veteranene våre har vært med på. De har reist ut på vegne av nasjonen for å kjempe for at andre mennesker skal få oppleve den friheten som vi her hjemme så alt for lett tar for gitt.

På en dag som i dag skal vi også sende en tanke til de som satt hjemme da veteranene var ute. En veteran reiser sjelden ut som en enkelt person – ofte sitter det familie og barn igjen hjemme som får sitt å stri med når det er en som reiser ut.

Våre veteraner har bidratt og ofret mye for det de var med på, og i dag går våre tanker også til dem som aldri kom tilbake og til deres familier.

Men akkurat i dag, akkurat her, vil jeg understreke hvor takknemlige vi er for den innsatsen dere som er her har gjort gjennom oppgaver som ingen andre kunne ha tatt på seg.

Dere er alle helter, og vi er umåtelig stolte av dere.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Hjelpeløs hjelper

Dette blogg-innlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken Signert.

Man finner det i de fleste store virksomheter: Spesialiserte yrker og funksjoner som skal bidra til effektiv drift. Tanken er at man skal rendyrke funksjoner slik at alle kan konsentrere seg om det man kan best.

Vi kjenner det fra sikkerhetsselskaper på flyplasser, eller renholdsbedrifter i sykehusene og i offentlig forvaltning. Buss- og lastebilelskaper har ikke egne verksteder lenger, men har satt bort arbeidet med vedlikehold og reparasjoner til profesjonelle aktører. Gjennom forhandlinger og anbud kan man skaffe seg kvalitet i tjenestene til en fornuftig pris. Dermed kan de som kjøper disse tjenestene konsentrere sin egen virksomhet og sin administrasjon inn mot det de egentlig er til for.

Også i Forsvaret kjøper vi tjenester, og den største aktøren er Forsvarsbygg (som ikke er en del av Forsvaret). De eier og forvalter Forsvarets bygninger og boliger; har ansvar for renhold og vedlikehold; de avhender og utrangerer bygg som Forsvaret ikke lenger trenger, og ved behov bygger de nytt. En viktig forskjell fra eksemplene utenfor Forsvaret, er at det ikke foregår noen anbudsprosess. Forsvarsbygg har monopol, og den prisen de krever – og den kvaliteten de leverer – må Forsvaret akseptere. Også dersom prisen for f eks renhold øker med over 20 % fra ett år til det neste, for akkurat den samme tjenesten. Forsvaret må betale, og allerede pressede drifts- og øvingsbudsjetter får seg en ytterligere knekk.

La meg presisere: Forsvarsbygg har mange dyktige, hyggelige og serviceinnstilte medarbeidere ute ved Forsvarets avdelinger. De gjør så godt de kan, og det er ikke deres feil at prisene går i været. De vet godt at det de får anledning til å bruke på vedlikehold av f eks boliger er alt for lite. Faktisk er det så lite, at alle som har eid noe som er større enn et hundehus, forstår at det foregår en styrt nedgradering av boligen. Det er altså ikke behovet som bestemmer hvor mye penger det er lov å bruke. Først når det blir påvist mulig helseskade og saken kommer i avisen, skjer det noe. Siden dette er så vanlig, må man gå ut fra at dette er en villet praksis.

I forrige uke ble standarden på Forsvarets boliger tatt opp i spørretimen i Stortinget. Forsvarsministeren svarte blant annet dette:

«Forsvarsbygg (skal) ikke leie ut boliger, eller bygg for øvrig, som er i en slik forfatning at det kan oppstå fare for liv og helse.»

Det er ganske imponerende at en statsråd må fortelle Stortinget at en statsbedrift ikke skal leie ut boliger som kan være helseskadelige. Og det er forstemmende at konkrete eksempler fra Trøndelag har vært med på å få saken opp i spørretimen.

Jeg har ikke noen oppfatning av hvor mange boliger Forsvarsbygg skal ha i Trøndelag. Men jeg forlanger det selvsagte, nemlig at de boligene som faktisk finnes ikke skal utgjøre en helserisiko for de som bor der.

For Forsvaret gjør utgiftene til Forsvarsbygg et stadig større innhogg i driftsbudsjettene. Om utviklingen fortsetter, vil vi snart ikke ha penger til stort annet enn lønn, husleie, renhold og vedlikehold. Samtidig øker «overskuddet» i Forsvarsbygg til å være i milliardklassen. Det blir ikke mye forsvarsevne av det.

Intensjonene var sikkert de aller beste: Man skulle synliggjøre hva det faktisk koster å forvalte bygg og anlegg, og man skulle stimulere til å få avhendet de bygningene som man ikke har bruk for. Og Forsvarsbygg skulle være «hjelperen». Men nå er det nok. Tiden er overmoden for å gjøre tingene annerledes. «Hjelperen» er hjelpeløs, og er i tillegg blitt alt for kostbar.




Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Men hva med alle de som dør?

Kommunalråd (H) Merethe Baustad Ranum redegjør i en kronikk i Adresseavisen i dag om hvorfor partiet Høyre sier nei til å legalisere narkotika. Med utgangspunkt i Trondheim Venstres etterlysning av en ny debatt om norsk narkotikapolitikk, hevder hun at avkriminalisering av narkotika er "et eksperiment som Høyre ikke vil være med på".

Felles for mange som diskuterer norsk narkotikapolitikk er at debatten ofte dreier seg om lover og regler. I noen grad snakker man om preventiv virkning, og ofte om behandlingstilbud. Det er bekvemt å snakke om disse forholdene, for da slipper man å forholde seg til det faktum at Norge ligger svært høyt på statistikken blant de land der det dør flest mennesker som følge av narkotikabruk.

I 2008 ble det registrert 179 narkotikadødsfall i Norge - hvorav 60 i Oslo. I 2009 var tallet for hele landet 183, hvorav 73 i Oslo.

Dette er tall som er oppsiktsvekkende høye dersom vi sammenligner oss med f eks Nederland. Nederland har en befolkning på ca 16,5 millioner mennesker - altså mer enn tre ganger så mange som i Norge. Landets hovedstad, Amsterdam, er ofte beskrevet som "Europas narkotikahovedstad". Men det viser seg altså at det i 2009 ble registrert 139 narkotikadødsfall i Nederland. Det er 44 mennesker færre enn i Norge - av en befolkning som er mer enn tre ganger så stor.

Kanskje ikke så rart at den engelske avisen The Guardian har kåret Oslo til å være Europas verste narkotikahovedstad?

Høyre ønsker "en økt satsing på det forebyggende arbeidet (herunder barnevernet), større mangfold i behandlingstilbudet og en styrking av ettervernet" i følge Ranum. Det høres vel og bra ut. Men vi trenger strakstiltak som går ut på å redde flere liv blant dem som forebygging ikke lenger virker for!

Ranums polemikk om at Norge ved en eventuell legalisering må kjøpe heroin illegalt eller starte produksjon selv, er ikke noe bidrag til denne viktige debatten. Herion blir lovlig fremstilt i blant annet Australia.

Jeg er ikke sikker på om legalisering er veien å gå, eller om gratis utdeling av heroin til de tyngste brukerne vil være det som er best for dem. Men det jeg er sikker på, er at dødstallene i Norge er alt for store. Og noe av skylden for det, har den narkotikapolitikken vi fører. Dersom vi justerer narkotikapolitikken til også å dreie seg om å redde flere liv, er det mulig at vi kunne gjøre noe annerledes enn i dag.

Og dersom vi har fokus på å redde liv, skal man ikke utelukke at vi har noe å lære av land som for eksempel Nederland.

Dette er en viktig og alvorlig oppgave for våre politikere. Og nå vet vi hvilke eksperimenter partiet Høyre ikke vil være med på.
Men enn så lenge vet vi ikke særlig mye om hvilke tiltak de vil gjennomføre.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Regjeringens "luksusproblem"

"Regjeringen har ikke den luksus at vi bare kan tenke på enkeltindivider." 
Uttalelsen kommer, i følge NTB, fra statssekretær Pål Lønseth (Ap) i Justisdepartementet. Saken gjelder de såkalte "asylbarna", - barn av foreldre som av ulike årsaker ikke har returnert til hjemlandet etter at de har fått avslag på sin søknad om opphold i Norge. I dag er intervjuet og uttalelsen gjengitt på mange norske medier.

Mange av disse barna er født i Norge og har bodd her hele livet. De hare med andre ord ikke noe ansvar for den situasjonen de er havnet i, og de er redde og urolige for at de kanskje vil bli sendt til et land de aldri har vært i og dermed heller ikke har noe forhold til.

NRK har i flere reportasjer dokumentert at de har det svært vanskelig fordi de må leve med den usikkerheten dette medfører.

I de fleste partier er det opprør mot Regjeringen i denne saken. Også FrP tar nå til orde for at disse barna må få bli. Internt i Regjeringen er det først og fremst SV som er motstander mot den politikken de selv er en del av det parlamentariske grunnlaget for. Uten at AP lar seg imponere nevneverdig av den grunn.

Grunnen til min reaksjon på det som nå skjer er først og fremst uttalelsen fra statssekretæren. Først avfeide jeg den som en uheldig glipp, men Justisminister Grete Faremo gjentok uttalelsen så godt som ordrett på NRKs "Dagsnytt 18" i ettermiddag. Dermed må man anta at uttalelser gjenspeiler Regjeringens syn.

I bunn og grunn dreier dette utsagnet seg om grunnleggende syn på menneskerettigheter. I dette tilfellet setter Staten, ved Regjeringen, hensynet til seg seg selv og sitt virke høyere enn hensynet til enkeltindivider. Jeg er klar over at det er flere oppfatninger av hvordan menneskerettighetene skal forstås, men for meg er denne definisjonen den mest dekkende:

Menneskerettighetene er

"grunnleggende rettigheter og friheter som individene har overfor statens myndigheter, og som følger av internasjonale overenskomster og praksis." (Njål Høstmælingen, "Internasjonale menneskerettigheter", Universitetsforlaget, 2003)

Med andre ord: Det dreier seg om rettigheter det enkelte individ har overfor Staten - ikke om at Staten ikke har "den luksus" å tenke på enkeltindivider. Følger vi definisjonen til Høstmælingen som gjengitt ovenfor, forplikter Staten seg til å ta individuelle hensyn.

Regimer som ikke bryr seg om individer, men som er mest opptatt av sin egen rolle, er vanligvis blant regimer som vi ikke liker å sammenligne oss med.

Når Regjeringen (først og fremst AP) har det vanskelig i denne saken, så er det vel fortjent.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.