fredag 28. desember 2012

Vi strever oss fremover

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert".

Noen utfordringer Forsvaret står ovenfor påkaller ikke den største interessen fra folk flest, men andre er i aller høyeste grad viktig for mange. Valget av Ørland som fremtidig kampflybase, med alt hva det innebærer, er et eksempel på en viktig sak av stor interesse også langt utenfor Forsvaret. Internt i Forsvaret pågår det en rekke større og mindre prosesser som naturlig nok ikke får like stor oppmerksomhet. Det er ikke sikkert at de er mindre viktige av den grunn.

«Personellet er Forsvarets viktigste ressurs» sies det. Aldri har dette utsagnet vært mer riktig enn nå, og enda riktigere – og viktigere – vil det bli fremover. Forsvarets viktigste strategiske utfordring er nemlig ikke valg av kampflybase. Det er heller ikke om vi fortsatt skal ha ubåter, hvor mange bataljoner i Hæren, eller hvor stort Heimevern vi skal ha. Det viktigste er om vi greier å tiltrekke oss, utvikle og beholde nødvendig kompetanse.

Materiellet og systemene blir stadig mer kompliserte og krevende å operere, og vi trenger spisskompetanse i alle ledd – i tillegg til en fornuftig organisering og fornuftige rammevilkår – for å være sikre på at menneskene som utgjør Forsvaret er de som er best egnet til nettopp det.

Dessverre har mange enda ikke har tatt inn over seg at vi har et helt annet forsvar enn for bare få år siden. Fremdeles kan man få inntrykk av at det er sentrale staber og forvaltningsledd som «vet best». Fremdeles virker det som at det er «enhetsstøvelen» som skal brukes i de fleste sammenhenger – selv om oppdragene og utstyret lenge har vært svært komplisert og svært ulike.

Gode eksempler på dette finner man i den siste utgaven av det utmerkede magasinet «Forposten» som utgis av kadettene på Hærens krigsskole (magasinet finnes også på nett). Her kan man lese om ryggsekker og briller som må justeres når spesielle oppgaver skal løses – noen ganger slik at utstyret skades. Vi kan også lese et innlegg fra Forsvarets Logistikkorganisasjon (FLO) som peker på at det er forbudt å modifisere håndvåpen for å tilpasse det til brukeren.

- Hvilke signaler sender man til sine førstegangstjenestesoldater når man som vervet, befal eller offiser tillater seg å konfigurere våpenet etter eget ønske, og de må ”klare seg med det de får”? – spør man retorisk.

La meg bare slå fast: Jeg er ikke tilhenger at enhver skal få justere våpenet sitt etter eget ønske. Men uttalelsen fra FLO er et godt eksempel på at vi strever med å komme oss inn i en ny tid. Tenk følgende scenario: Skiskytterforbundet skal kjøpe nye våpen. De skal være helt like for landslaget og for de unge skiskyttere som skal prøve seg for første gang. På grunn av «signaleffekten». Hva hadde Emil Hegle Svendsen eller Tora Berger sagt til det, mon tro? Eller for å spørre på en annen måte: Hadde dette hatt betydning for Norges medaljemuligheter?

Norske soldater blir mer og mer spesialiserte, og de utfører stadig mer kompliserte oppgaver med stadig mer komplisert materiell. Hver eneste soldat i en avdeling har sin helt spesielle oppgave. Som resten av befolkningen, har også hver eneste soldat sin helt spesielle fysikk. Det er med andre ord ikke mulig å lage et våpen som passer perfekt til hver eneste en.

Det er heller ikke nødvendig for de som skal gjennomføre grunnutdanning eller som ikke bruker våpenet som sitt primære arbeidsredskap. Men for de som gjør det, - de som noen ganger er i fremste linje, - de som noen ganger må bruke våpenet sitt for å overleve, - for dem er det mye viktigere enn for en skiskytter at våpenet passer perfekt.

Skiskytteren kan tape en pallplassering ved å bruke «feil» våpen, men for skiskytteren går det et nytt løp en annen dag.

Om soldaten taper pallplasseringen, går det ingen flere løp.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

søndag 23. desember 2012

Riktig God Jul!

Roen begynner å senke seg, pepperkakene er i ovnen, treet er på plass, alt vi trenger er i hus. I kveld går tankene til venner og familie, og en ekstra hilsen til alle de som er på vakt i julen, hjemme og ute, slik at resten av oss kan slippe denne julen.

En varm hilsen til Forsvarets personell som er i tjeneste, i internasjonale operasjoner og her hjemme.

Mitt største ønske for julen og for det nye året er at enda flere av Forsvarets veteraner skal føle at de får den oppfølgingen som de har fortjent.

Om ikke lenge vises "Grevinnen og hovmesteren" for n'te gang på NRK. For meg betyr det at da må alt være klart, og da begynner stemningen å stige for alvor. Den når toppen når Sølvguttene synger julen inn i morgen ettermiddag, og jeg håper den varer til langt ut på nyåret.

En riktig fredelig og God Jul, og et fremgangsrikt og Godt Nytt År ønsker jeg alle!


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

fredag 14. desember 2012

Gjesteblogg: Å legge Steen til byrden

Jan W. Steen er veteran. Han publiserte dette innlegget på Facebook i dag, og han har sagt seg villig til å dele innlegget her som gjesteblogger.

Hvordan skal jeg kunne forklare for mennesker hvordan mitt liv leves og føles. Hva skal jeg begynne med? Dette er ikke en historie, dette pågår mens du leser….

Jeg er ett halvt menneske, og en veteran på søken etter helhet og liv.

-Ser at starten kanskje har fått noen til å lure, men slik er det. Det aller meste av livet mitt har vært levd i rolige, fredelige og varme år, om jeg kan bruke en slik metafor. Ca. 3 av disse årene har jeg vært ute i internasjonal tjeneste for Norge, enten i FN eller NATO sin favør men på oppfordring fra Staten. 90-95 % av den tiden ute er kanskje den beste tiden og mest meningsfylte av mitt liv.

Dessverre var 5-10 % av tiden ute også den verste i form av opplevelser, synsopplevelser og fravær av trygghet, samt reell fare for eget liv. Jeg har tilbrakt mye tid i Libanon og på Balkan, jeg har sett, luktet og smakt luft som ikke finnes i fred. Det er krigen i Bosnia som kommer når jeg sover, den kommer alltid og den forandres aldri. Et barn ble skutt i hodet, rett ved min side. De skrik som hennes venninne skrek og frykten i det skutte barns øyne kommer alltid til meg i søvne. Det er noe forferdelig vanskelig med å se et døende barn inn i øynene mens du forsøker å lindre skaden. Et søkende blikk, spørrende fryktfullt men allikevel undrende…dør jeg nå ? ringer i ørene min på et språk jeg ikke kan. Men jeg skjønner at det er det hun spør om. Det er da jeg våkner, men ei 9-10 år gammel døende jente i armene mine. Det er min skyld, det er det verste. Hadde ikke jeg og min makker vært der ville ingen skutt mot to FN soldater og truffet et lite barn i stedet.

Jeg har en lidelse som eksisterer 100 % av tiden gjennom mine dager. Når sant skal sies så er dagen ikke den verste delen av døgnet, men den formes av det som oppleves om natten. Jeg har uten unntak gjennom snart 16 år hatt samme tilbakevendende mareritt. Marerittet er ikke innbilt eller et fantasifoster, det er en reell gjenopplevelse av en hendelse. Dette preger søvnbildet til de grader at jeg i snitt gjennom de siste 15 årene jeg har registrert det, har sovet ca. 5,3 timer i døgnet. Jeg er trøtt, jeg er sliten allerede før jeg har stått opp. Dette preger min samhandling med mennesker rundt meg, min evne til å gi min fulle oppmerksomhet til andre. Hukommelsen min svikter, navn og ansikter forsvinner like fort som de kommer. Konsentrasjonsevnen er svekket og det skaper, om ikke problemer, så i alle fall gnisninger og irritasjon både hos meg og de rundt meg.

Dette var en kort beskrivelse av hva dagen mangler, det gir kanskje en forståelse for hva natten innebærer. Å våkne våt av svette, med kramper i muskulatur og et adrenalinrush uten like, er noe jeg vil være foruten. Det går ikke, det ligger for dypt i min underbevissthet. At jeg har lært å leve med det fjerner ikke lidelsen eller at jeg lider av det. Det å ikke huske enkle ting eller skvette av uvante lyder er kanskje ikke så unormalt.Når det skjer daglig og ditt barn på 5 år begynner å ta hensyn, for at pappa ikke skal skvette, da skjærer dypt i min sjel og hjerte. At mitt barn ser sin pappa lide, et barn på 5 må leve med å oppleve, og ser sin far skvette, gråte, svette alene i stua om natta pga mareritt.

Utfra dette tar hun hensyn. Hun ser mer og bedre enn det de fleste spesialister og psykiatere har funnet ut med sine kunnskaper og åpenbare diagnoseskjemaer. Jovisst er jeg skadet, men kanskje bare litt? Fire mener ja, tjenesten har skylden, eller det er i alle fall årsaken. En sa noe annet, etter en og en halvtime med spørsmål og en halvmeters bunke med papir. Min skade var under tvil kanskje fra tjenesten. Staten synes det da under tvil kunne tilsies 50 % skade. For jeg hadde vært på TV og tydelig vist at jeg hadde mye krefter og restarbeidsevne.

Jeg beklager at min datter på 5 år, må se og vite mer om min lidelse enn det Staten og dens spesialister ønsker å se.

Når min kone var gravid med min datter fikk vi vite av en forfatter, at barnet som ble skutt overlevde så vidt, selv om hun var klinisk død rett etter at jeg leverte henne på sykehus. Min datter bærer det skutte barns navn, Amalie på norsk, Amale på Bosnisk.

Det er noe tragisk ved det hele, at uansett hvem som synes hva, om min skade, eller uansett prosent andeler og eksperter, så er det en sannhet som ikke forandres:

Min datter ser fortsatt sin far gråte og skjelve i stua de nettene hun også våkner av mine mareritt.

Jeg er ett halvt menneske for min datter om dagen, de nettene hun våkner ser hun en 100 % skadet veteran som hun synes synd på og tar hensyn til på dagtid.

Kan du føle min skam og se min skyldfølelse? Ett fem år gammelt barn skal ikke være den som ser eller forstår mer, en den Stat som har sendt meg ut i tjeneste, eller undersøker meg etter hendelser og traumer.

Så derfor spør jeg åpent:

Kjære Forsvarsminister, min familie og jeg ber deg komme og bo hos oss i en uke. Slik at du kan sitte i stua med meg om natten og gi min datter litt mer søvn. Så kan du trøste meg med dine festtaler, intensjoner og før, under og etter tjeneste løftene. Kom og se hva som leves, sitt nær det som lides og si til min familie, «jeg tror han bare er litt skadd, dette går over, ikke tenk så mye på det»

Se min datter inn i øynene og hør henne forklare det hun forklarte legene for litt siden; «pappaen min har sovepine, derfor er han oppe om natta. Han gråter noen ganger, da trøster jeg han med bamse»

Få et ekte innblikk i min og min families hverdag, og se min datter i øynene og si: Vi skal hjelpe din pappa, en av nasjonens mange veteraner, på alle måter, slik at pappaen din kan være helt din og være helt menneske. Både for deg og din mamma. For jeg kan ikke engang se hvordan hun har orket og klart å holde familien samlet så lenge, så alene.

Gi meg livet tilbake, gi meg anerkjennelse for min lidelse ikke la en «ekspert» ta fra meg sannheten for det passer bedre økonomisk for SPK.

Men mest av alt, hjelp meg å gi min datter en god oppvekst med en hel far og en samlet familie rundt henne. Gjør meg hel, og gi meg tilbake muligheten å være en hel far for min datter og ikke minst for min kone.


Takk

Jan William Steen
Veteran og skadd.







Eller på Bloggurat.