Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert".
Mandag 21. mars satte seks norske F-16 jagerfly kursen sørover. Samme kveld landet de på Kreta, og de ble en del av den internasjonale styrken som skal håndheve FNs Sikkerhetsrådsresolusjon nr 1973.
"Dette er innsatsforsvaret på sitt beste", sa forsvarsminister Faremo da hun besøkte styrken en uke senere. "Det var helt riktig at Norge tok sin del av ansvaret for å beskytte sivilbefolkningen i Libya. Et samlet Storting står bak dere."
Sett utenfra var en så raskt norsk reaksjon kanskje ikke så spektakulær. Men vi som jobber i Forsvaret vet at dette var en bragd. Det tok bare litt over 40 timer fra ordren kom til flyene var på vei. Forsvaret har ikke beredskap for slike situasjoner, men likevel avbrøt mange sine hytte-/helgeturer og familiesammenkomster, og reiste tilbake på jobb lørdag og søndag. Ingen måtte bli beordret mot sin vilje til å delta i operasjonen. Og det var ikke bare utstyr som skulle klargjøres, pakkes og sendes på svært kort varsel. Alle menneskene som deltar måtte avklare det med sine nærmeste, og det er mange praktiske, sosiale og familiære avtaler som har måttet bli utsatt på ubestemt tid.
Dette forteller om en profesjonell innstilling og en yrkesstolthet som er imponerende. Det var en bragd. Både forsvars-, utenriks- og statsministeren har gjentatt at de største utfordringene med oppdraget er politiske. Det er jeg svært glad for, for det er viktige dilemmaer vi blir/kan bli stilt overfor. Selve vedtaket i Sikkerhetsrådet var ikke uventet. Etter en diskusjon om alternativer, ble det vedtatt å bruke militær makt for å beskytte sivile – blant annet ved å etablere en flyforbudssone. Da man stod overfor en mulig massakre på sivilbefolkningen i Benghazi og andre byer, ble ansvaret for å beskytte sivile ansett som viktigere enn FN-paktens prinsipp om å ikke blande seg inn i staters indre anliggende.
Ett dilemma med operasjonen er mangelen på en klar strategi og målsetting. Akkurat det minner litt om da Nato gikk til aksjon i Kosovo. Den daværende lederen av Natos militærkomité, general Klaus Naumann, mente at det var bedre å starte en militær operasjon med et vagt håp om å lykkes, enn å ikke gjøre noe og passivt se på overgrep mot sivilbefolkningen.
Et annet dilemma er forholdet til Folkeretten. Selve operasjonen er godt forankret, og norske soldater et godt kjent med konvensjoner og Folkerettens bestemmelser for krigføring. Men det er ikke soldatene på bakken. Gadaffis styrker har gjentatte brudd på samvittigheten, og den sammenraskede opprørsbevegelsen fremstår ikke akkurat profesjonelt, organisert og godt ledet der de vifter med våpnene og skyter i luften.
Om Folkeretten brytes av et lands militære styrker, kan myndighetene bli stilt til ansvar. Men hvilke myndigheter har ansvaret dersom en opprørsbevegelse i seiersrus begår overgrep? Blant Gadaffis tilhengere er det også sivile som har krav på beskyttelse. Mens jeg skriver denne artikkelen er representanter fra Den Afrikanske Union kommet til Benghazi for å møte opprørerne. Det er å håpe at de klarer å oppnå det som også er en del av FN resolusjon 1973: å søke våpenhvile, fredsmekling og en politisk løsning.
Opprørere i seiersrus som begår overgrep mot Gadaffis sivile tilhengere; muliggjort av implementeringen av FNs flyforbudssone; er et skrekkscenario som vil kunne lamme FN i lang tid. Det vil være svært uheldig – ikke minst for Norge.
Mens norske soldater gjør en utmerket jobb i luftrommet over Libya, er det viktig at de politiske dilemmaene ikke mistes av syne.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
fredag 15. april 2011
lørdag 2. april 2011
En forferdelig tragedie
Oberstløytnant Siri Skare fra Åndalsnes ble drept i Mazar e Sharif i Nord-Afghanistan i går den 1 april 2011. Dermed har har Norge mistet 10 soldater i landet.
Dette er en nærmest ufattelig tragedie, og det virker sterkt inn på alle oss som er og som har vært soldater i Afghanistan. Aller verst er det selvsagt for familie og venner, og mine tanker går først og fremst til dem.
Siri Skare var Norges første kvinnelige militærflyger, og hun var en meget høyt respektert og svært godt likt kollega. Hun ble drept da kontorklomplekset til UNAMA, FNs organisasjon i Afghanistan, ble stormet av rasende demonstranter som en reaksjon på at den amerikanske pastoren Terry Jones brente Koranen for ca en uke siden. I følge TV2 forsøkte demonstrantene først å angripe det amerikanske konsultatet i byen, men gav opp forsøket fordi konsulatet var for godt sikret.
I tillegg til at dette er en forferdelig tragedie for de pårørende, er det også et slag for FN, Norge og for Afghanistan. De ansatte i FN har som hovedoppgave å hjelpe befolkningen i Afghanistan, og det er nesten umulig å forstå hvorfor deler av befolkningen skal angripe nettopp dem.
Den amerikanske pastoren angrer ingen ting. Han har antakelig fått det nettopp som han vil. Ekstreme krefter må ha oppildnet befolkningen, og det er ingen grunn til å tro at folk i Mazar e Sharif hadde kommet på å angripe FN helt av seg selv. Det er fristende å allerede nå trekke paraleller til det som skjedde da de norske styrkene ble angrepet Meymaneh i 2006 i forbindelse med striden om karrikaturtegningene av Muhammed.
Ikke uventet var Taliban raskt ute med å ta på seg ansvaret. Det har de forsåvidt for vane, og det betyr ikke at det er Taliban som faktisk står bak. Men nå er det uansett blitt en "propagandaseier" for Taliban, og den kommer de til å utnytte til fulle.
For Taliban og for andre opprørsgrupper er det ikke FN og FNs personell som er "motstanderen". For disse er det fremvoksten av en fungerende stat som er skrekk-scenariet. Opprørsgrupper i Afghanistan er først og fremt opptatt av å hindre at staten blir den legitime utøver av makt - rett og slett fordi de da mister hele sitt eksistensgrunnlag. Derfor kommer Taliban og andre til å utnytte dette angrepet for alt det er verdt ved å forsøke å påvirke befolkningen til å vende seg bort fra de legitime samfunnsstrukturene i Afghanistan.
Nettopp derfor er det viktig og riktig av Forsvarsminister Faremo å krystallklart gi uttrykk for at denne hendelsen ikke skal endre de politiske målsettingene. Og det er betryggende at opposisjonen på Stortinget signaliserer det samme.
Men i dag er ikke dagen for for de store politiske overveielsene. I dag er det tid for sorg, fortvilelse, ettertanke og medfølelse. For både FN og de av oss som har opplevd å miste en kollega, vekker den brutale hendelsen i går sterke minner.
De norske soldatene i Afghanistan må være forberedt på at alvorlige hendelser kan skje igjen. Samtidig er de nå i ferd med å ta avskjed med en kjær kollega.
Jeg vet av egen erfaring at det kommer de til å gjøre på en profesjonell og verdig måte. Det viktigste vi kan gjøre er å la pårørende, venner og kolleger få vite at vi tenker på dem og føler med dem.
Det kan vi for eksempel gjøre ved å ta avskjed med Siri her.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
Dette er en nærmest ufattelig tragedie, og det virker sterkt inn på alle oss som er og som har vært soldater i Afghanistan. Aller verst er det selvsagt for familie og venner, og mine tanker går først og fremst til dem.
Siri Skare var Norges første kvinnelige militærflyger, og hun var en meget høyt respektert og svært godt likt kollega. Hun ble drept da kontorklomplekset til UNAMA, FNs organisasjon i Afghanistan, ble stormet av rasende demonstranter som en reaksjon på at den amerikanske pastoren Terry Jones brente Koranen for ca en uke siden. I følge TV2 forsøkte demonstrantene først å angripe det amerikanske konsultatet i byen, men gav opp forsøket fordi konsulatet var for godt sikret.
I tillegg til at dette er en forferdelig tragedie for de pårørende, er det også et slag for FN, Norge og for Afghanistan. De ansatte i FN har som hovedoppgave å hjelpe befolkningen i Afghanistan, og det er nesten umulig å forstå hvorfor deler av befolkningen skal angripe nettopp dem.
Den amerikanske pastoren angrer ingen ting. Han har antakelig fått det nettopp som han vil. Ekstreme krefter må ha oppildnet befolkningen, og det er ingen grunn til å tro at folk i Mazar e Sharif hadde kommet på å angripe FN helt av seg selv. Det er fristende å allerede nå trekke paraleller til det som skjedde da de norske styrkene ble angrepet Meymaneh i 2006 i forbindelse med striden om karrikaturtegningene av Muhammed.
Ikke uventet var Taliban raskt ute med å ta på seg ansvaret. Det har de forsåvidt for vane, og det betyr ikke at det er Taliban som faktisk står bak. Men nå er det uansett blitt en "propagandaseier" for Taliban, og den kommer de til å utnytte til fulle.
For Taliban og for andre opprørsgrupper er det ikke FN og FNs personell som er "motstanderen". For disse er det fremvoksten av en fungerende stat som er skrekk-scenariet. Opprørsgrupper i Afghanistan er først og fremt opptatt av å hindre at staten blir den legitime utøver av makt - rett og slett fordi de da mister hele sitt eksistensgrunnlag. Derfor kommer Taliban og andre til å utnytte dette angrepet for alt det er verdt ved å forsøke å påvirke befolkningen til å vende seg bort fra de legitime samfunnsstrukturene i Afghanistan.
Nettopp derfor er det viktig og riktig av Forsvarsminister Faremo å krystallklart gi uttrykk for at denne hendelsen ikke skal endre de politiske målsettingene. Og det er betryggende at opposisjonen på Stortinget signaliserer det samme.
Men i dag er ikke dagen for for de store politiske overveielsene. I dag er det tid for sorg, fortvilelse, ettertanke og medfølelse. For både FN og de av oss som har opplevd å miste en kollega, vekker den brutale hendelsen i går sterke minner.
De norske soldatene i Afghanistan må være forberedt på at alvorlige hendelser kan skje igjen. Samtidig er de nå i ferd med å ta avskjed med en kjær kollega.
Jeg vet av egen erfaring at det kommer de til å gjøre på en profesjonell og verdig måte. Det viktigste vi kan gjøre er å la pårørende, venner og kolleger få vite at vi tenker på dem og føler med dem.
Det kan vi for eksempel gjøre ved å ta avskjed med Siri her.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
Abonner på:
Innlegg (Atom)