Hjelpeløs hjelper

Dette blogg-innlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken Signert.

Man finner det i de fleste store virksomheter: Spesialiserte yrker og funksjoner som skal bidra til effektiv drift. Tanken er at man skal rendyrke funksjoner slik at alle kan konsentrere seg om det man kan best.

Vi kjenner det fra sikkerhetsselskaper på flyplasser, eller renholdsbedrifter i sykehusene og i offentlig forvaltning. Buss- og lastebilelskaper har ikke egne verksteder lenger, men har satt bort arbeidet med vedlikehold og reparasjoner til profesjonelle aktører. Gjennom forhandlinger og anbud kan man skaffe seg kvalitet i tjenestene til en fornuftig pris. Dermed kan de som kjøper disse tjenestene konsentrere sin egen virksomhet og sin administrasjon inn mot det de egentlig er til for.

Også i Forsvaret kjøper vi tjenester, og den største aktøren er Forsvarsbygg (som ikke er en del av Forsvaret). De eier og forvalter Forsvarets bygninger og boliger; har ansvar for renhold og vedlikehold; de avhender og utrangerer bygg som Forsvaret ikke lenger trenger, og ved behov bygger de nytt. En viktig forskjell fra eksemplene utenfor Forsvaret, er at det ikke foregår noen anbudsprosess. Forsvarsbygg har monopol, og den prisen de krever – og den kvaliteten de leverer – må Forsvaret akseptere. Også dersom prisen for f eks renhold øker med over 20 % fra ett år til det neste, for akkurat den samme tjenesten. Forsvaret må betale, og allerede pressede drifts- og øvingsbudsjetter får seg en ytterligere knekk.

La meg presisere: Forsvarsbygg har mange dyktige, hyggelige og serviceinnstilte medarbeidere ute ved Forsvarets avdelinger. De gjør så godt de kan, og det er ikke deres feil at prisene går i været. De vet godt at det de får anledning til å bruke på vedlikehold av f eks boliger er alt for lite. Faktisk er det så lite, at alle som har eid noe som er større enn et hundehus, forstår at det foregår en styrt nedgradering av boligen. Det er altså ikke behovet som bestemmer hvor mye penger det er lov å bruke. Først når det blir påvist mulig helseskade og saken kommer i avisen, skjer det noe. Siden dette er så vanlig, må man gå ut fra at dette er en villet praksis.

I forrige uke ble standarden på Forsvarets boliger tatt opp i spørretimen i Stortinget. Forsvarsministeren svarte blant annet dette:

«Forsvarsbygg (skal) ikke leie ut boliger, eller bygg for øvrig, som er i en slik forfatning at det kan oppstå fare for liv og helse.»

Det er ganske imponerende at en statsråd må fortelle Stortinget at en statsbedrift ikke skal leie ut boliger som kan være helseskadelige. Og det er forstemmende at konkrete eksempler fra Trøndelag har vært med på å få saken opp i spørretimen.

Jeg har ikke noen oppfatning av hvor mange boliger Forsvarsbygg skal ha i Trøndelag. Men jeg forlanger det selvsagte, nemlig at de boligene som faktisk finnes ikke skal utgjøre en helserisiko for de som bor der.

For Forsvaret gjør utgiftene til Forsvarsbygg et stadig større innhogg i driftsbudsjettene. Om utviklingen fortsetter, vil vi snart ikke ha penger til stort annet enn lønn, husleie, renhold og vedlikehold. Samtidig øker «overskuddet» i Forsvarsbygg til å være i milliardklassen. Det blir ikke mye forsvarsevne av det.

Intensjonene var sikkert de aller beste: Man skulle synliggjøre hva det faktisk koster å forvalte bygg og anlegg, og man skulle stimulere til å få avhendet de bygningene som man ikke har bruk for. Og Forsvarsbygg skulle være «hjelperen». Men nå er det nok. Tiden er overmoden for å gjøre tingene annerledes. «Hjelperen» er hjelpeløs, og er i tillegg blitt alt for kostbar.




Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Men hva med alle de som dør?

Kommunalråd (H) Merethe Baustad Ranum redegjør i en kronikk i Adresseavisen i dag om hvorfor partiet Høyre sier nei til å legalisere narkotika. Med utgangspunkt i Trondheim Venstres etterlysning av en ny debatt om norsk narkotikapolitikk, hevder hun at avkriminalisering av narkotika er "et eksperiment som Høyre ikke vil være med på".

Felles for mange som diskuterer norsk narkotikapolitikk er at debatten ofte dreier seg om lover og regler. I noen grad snakker man om preventiv virkning, og ofte om behandlingstilbud. Det er bekvemt å snakke om disse forholdene, for da slipper man å forholde seg til det faktum at Norge ligger svært høyt på statistikken blant de land der det dør flest mennesker som følge av narkotikabruk.

I 2008 ble det registrert 179 narkotikadødsfall i Norge - hvorav 60 i Oslo. I 2009 var tallet for hele landet 183, hvorav 73 i Oslo.

Dette er tall som er oppsiktsvekkende høye dersom vi sammenligner oss med f eks Nederland. Nederland har en befolkning på ca 16,5 millioner mennesker - altså mer enn tre ganger så mange som i Norge. Landets hovedstad, Amsterdam, er ofte beskrevet som "Europas narkotikahovedstad". Men det viser seg altså at det i 2009 ble registrert 139 narkotikadødsfall i Nederland. Det er 44 mennesker færre enn i Norge - av en befolkning som er mer enn tre ganger så stor.

Kanskje ikke så rart at den engelske avisen The Guardian har kåret Oslo til å være Europas verste narkotikahovedstad?

Høyre ønsker "en økt satsing på det forebyggende arbeidet (herunder barnevernet), større mangfold i behandlingstilbudet og en styrking av ettervernet" i følge Ranum. Det høres vel og bra ut. Men vi trenger strakstiltak som går ut på å redde flere liv blant dem som forebygging ikke lenger virker for!

Ranums polemikk om at Norge ved en eventuell legalisering må kjøpe heroin illegalt eller starte produksjon selv, er ikke noe bidrag til denne viktige debatten. Herion blir lovlig fremstilt i blant annet Australia.

Jeg er ikke sikker på om legalisering er veien å gå, eller om gratis utdeling av heroin til de tyngste brukerne vil være det som er best for dem. Men det jeg er sikker på, er at dødstallene i Norge er alt for store. Og noe av skylden for det, har den narkotikapolitikken vi fører. Dersom vi justerer narkotikapolitikken til også å dreie seg om å redde flere liv, er det mulig at vi kunne gjøre noe annerledes enn i dag.

Og dersom vi har fokus på å redde liv, skal man ikke utelukke at vi har noe å lære av land som for eksempel Nederland.

Dette er en viktig og alvorlig oppgave for våre politikere. Og nå vet vi hvilke eksperimenter partiet Høyre ikke vil være med på.
Men enn så lenge vet vi ikke særlig mye om hvilke tiltak de vil gjennomføre.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

I helvetes forgård

Fra i dag skulle det bli våpenhvile i Syria. Mye tyder på at det blir det ikke noe av med det første. "Regimet klamrer seg til makten", som Jan Egeland sa på nyhetene i går kveld.

Syriske militære styrker og en heller spredt og uorganisert opprørsbevegelse står mot hverandre. Det virker ikke som noen av dem kommer noen vei. Med ett unntak: Lidelsene for sivilbefolkningen er voldsomme, ufattelige, utålelige. Media "skåner" oss for de verste bildene. Også de bildene vi burde se. De bildene som gjør at vi ikke kan trekke på skuldrene og snu oss bort. For det hender nå. Det hender fortsatt. Også etter at verdenssamfunnet, endelig, med samlet røst har forlangt våpenhvile.

For den som tåler å se noen glimt av hvordan sivilbefolkningen faktisk har det nå, se denne filmen.

I påsken reiste Generalmajor Robert Mood til Syria for å lede FNs arbeide med å etablere en internasjonal observatørstyrke. Det kommer til å bli et vanskelig arbeide så lenge kamphandlingene fortsetter.

Man kan si at det alltid er minst to sider i en konflikt. Det kan ikke utelukkes - det er vel heller sannsynlig - at noen av lidelsene for sivilbefolkningen er påført av opprørernes aktiviteter. Men la det ikke være noen tvil: Ansvaret ligger på Staten. Det er Staten som har bevisbyrden. Det er Staten som er folkerettslig ansvarlig. Den samme Staten som angriper flyktningene på - og over - grensa til nabolandet Tyrkia. Som risikerer at Tyrkia ikke lenger vil vente på at internasjonale tiltak skal virke, men kan komme til å foreta seg noe på egen hold.

The soldier above all others prays for peace, for it is the soldier who must suffer and bear the deepest wounds and scars of war.

Sitatet ovenfor er hentet fra den amerikanske generalen Douglas MacArthur. I Syria i dag er det er bare delvis riktig. I Syria er det sivilbefolkningen som lider mest. Og i dag kan vi få bildene fra lidelsene rett inn i stua gjennom TV-skjermen eller internett.

Grove overgrep mot menneskerettighetene kan ikke skjules som før. Vi må faktisk velge å ikke legge merke til dem - slik media som nevnt "skåner" oss for det verste.

"Du må ikke sove". Har vi hørt det før?



Ole-Asbjørn Fauske



Eller på Bloggurat.

Heltene er trette

Orlogskaptein Trond Andre Bolle vil ikke være å se på et Norwegian-fly etter en sikkerhetsvurdering som flyselskapet har gjort. Norwegian har gjennom siden halehelter.no invitert folket til å nominere kjente personer til å pryde flyenes hale, men Trond Bolle er ikke lenger blant kandidatene.

Vi er mange som har stemt på, og oppfordret andre til å stemme på, Orlogskaptein Trond Bolle den siste tiden. Også Forsvarets egen Veteraninspektør, Generalmajor Robert Mood, la ut denne oppfordringen på sin Facebook-side:

Kjære Veteraner og Veteranvenner! Trond Andre Bolle er blant fevorittene til å pryde halen på et Norwegian fly ;-) Det ville være en anerkjennelse til våre erfarne og kompetente soldater som virkelig varmet. Din stemme teller i innspurten!

Trond Bolle var en riktig helt, og han var en helt av vår tid. Han var blant dem som sørget for å utføre noen av de farligste oppdragene som er gitt til noen nordmann etter andre verdenskrig. Han måtte bøte med livet på oppdrag for Den norske Stat.

I 2011 ble han etter sin død tildelt Norges høyeste utmerkelse: Krigskorset med sverd. I dag er han en sikkerhetsrisiko.

Det er mange helter med store bragder bak seg som i dag pryder Norwegians fly. Felles for de fleste er at de gjorde bragdene sine for en stund siden. Det gjør ikke bragdene mindre av den grunn, men det er flere enn jeg som har lurt på om det er plass også for en av dagens helter.

Norwegian er selvsagt i sin fulle rette. De er et kommersielt selskap som skal tjene penger, og utsmykning av flyene sine er de suverene i å bestemme selv. Også når de ber det norske folk om å være med på å stemme fram kandidater. Det er forresten en kommersiell genistrekt som har skapt stor oppmerksomhet om selskapet både blant folk og i media. I Forsvaret har vi også fulgt med, og siden Norwegian er "vårt" flyselskap - dvs siden selskapet er Forsvarets hovedleverandør av flytjenester - er vi blitt så godt kjent med selskapet og betjeningen at mange av oss som reiser en del er på fornavn med mange av de ansatte. Det føltes derfor helt naturlig at vi kunne få vår egen helt til å pryde ett av flyene.

Men sånn skulle det altså ikke gå. Forsvarets helter passer ikke inn i den kommersielle sfæren. Der utgjør de en sikkerhetsrisiko. Det er flott at noen tar på seg de vanskeligste og farligste oppgavene Storting og Regjering kan gi, og vi kan gjerne hedre dem med en medalje. Men så får det visst holde.

Mange helter kjennetegnes av at de er lavmælte, rolige, profesjonelle og fokuserte. De ønsker ingen ekstra oppmerksomhet omkring seg selv eller det de har gjort. Men som symbol og forbilder er de uvurderlige for alle oss andre. De er med på å definere hva det vil si å gjøre en god jobb, - hva det vil si å yte sitt ytterste for oppgaven og menneskene rundt seg, - hva det vil si å oppnå resultater som en ikke skulle tro var mulig.

Hele denne saken gjør meg bare trist. Er det kommet dit at vi ikke kan vise fram heltene våre, så er det lett å tenke at nettopp det som har gjort dem til helter ikke var verdt innsatsen.

Jeg skal reise med Norwegian mange ganger utover våren. Hver gang jeg går ombord i ett av flyene, skal jeg spørre om hvorfor ikke Trond Bolle kunne få sin plass blant de andre av Norwegians helter. Det kommer ikke til å hjelpe det spor, men jeg kommer kanskje til å føle meg litt bedre. En stund.

Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.