Pressestøtten, - nødvendighet eller kunstig åndedrett?

Etter at statsbudsjettet ble lagt fram har det naturlig nok kommet mange reaksjoner. Det gjør det hvert år. I år er det mange som reagerer på at pressestøtten kan bli redusert. De mest toneangivende kommentatorene som jeg har oppfattet har uttalt seg kommer fra - ja, nettopp, pressen selv. 

Sven Egil Omdal kommenterer saken i Stavanger Aftenblad under tittelen "Seriøst, Widvey?" Ikke uventet er han meget skeptisk til reduksjon i pressestøtten. Han konkluderer med at:

"Avviklingen av viktige deler av norsk presse er en del av ministerens store prosjekt for å skape mer frihet på kulturfeltet. Et arbeid som åpenbart utføres til tonene av Kris Kristoffersons kjente strofe: «Freedom’s just another word for nothing left to lose»."

Morten Strøksnes har i sin kommentar "Opphørssalg" i Bergen Tidende i tillegg vinklingen at journalistikken kan stå i fare for å bli overtatt av kommunikasjonsbyråer:

"Fordi svekkelsen av den seriøse pressen endrer spillereglene for vår politiske kultur. Mens journalister mister jobben (ca. 360 bare i år), tar andre over tomrommet, og ansetter langt flere folk enn mediebedriftene må kvitte seg med. Disse «andre» er selvsagt kommunikasjonsselskaper, PR-byråer og lobbyister."

Begge kommentatorene har vektige argumenter, men de er samtidig begge to svært lite kritiske til journaliststanden og til medienes prioriteringer. Omdal forsøker seg riktig nok når han hevder at:

"Derfor stiller 40 journalister på rettssaken mot Petter Northug. De er alle på jakt etter de raske pengene."

Men skytset rettes mot de grådige (?) eierne som "er avhengig av å levere kvartalsresultat som ikke fører til ubehagelige spørsmål fra fondsforvalterne som i realiteten styrer virksomheten."

Jeg er en sterk tilhenger av en fri og uavhengig presse, og jeg er en sterk tilhenger av oppegående medier som setter søkelyset på maktstrukturer i samfunnet og som bidrar til åpenhet og synlighet i forvaltningen. Men jeg er også svært negativ til hvordan mediebildet har utviklet seg gjennom mange år.  Det synes som at jakten på skandaleoppslag og på å finne/konstruere konflikter har overtatt for den seriøse journalistikken. Eksemplene er dessverre uendelig mange.

Dermed har pressen selv meget effektivt sørget for å fjerne seg fra det som ville ha vært de aller beste argumentene for å opprettholde pressestøtten, - nemlig "god, gammeldags journalistikk".

For svært mange mennesker, meg inkludert, tydet presseoppbudet på Gardermoen da "ebolaflyet" landet og under rettsaken mot Petter Northug, at det er ikke ressursnivået det er noe galt med i norsk presse.

Det er prioriteringene som er gått helt av hengslene.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Et helvetes leven

Tittelen på dette innlegget er hentet fra Dagbladets lederartikkel fredag 14. februar. Kanskje mer enn de fleste andre aviser, er Dagbladet svært dyktige til å lage overskrifter og til å blåse saker ut av proporsjoner. Det er et velkjent grep fra flere medier at man presenterer en sak med sterk vinkling, og at man deretter innhenter kommentarer fra en rekke kjente personer til det som er presentert. Legg merke til: Ikke til sakens fakta, men til det som er presentert. Kommentarene (som gjerne begynner med "slik saken er presentert i media") handler derfor om medieoppslaget og ikke om fakta. 

For opposisjonen på Stortingen kan slike oppslag være nyttige. Politiske poenger og sympati kan oppnås ved for eksempel å "kalle noen inn på teppet" med en gang. Man kan selvsagt ikke vente til saken er blitt tilstrekkelig belyst, for da risikerer man at grunnlaget faller bort.

Men hva dreier denne saken seg egentlig om? Den dreier seg ikke om at kulturministeren har tatt en telefon. For det gjør sikker alle ministre hver eneste dag. Spesielt dersom de får hør at det er en mulig mediesak på trappene. Hva er vel mer naturlig enn at man tar en telefon for å finne ut hva som er realitetene i en sak i tilfelle man blir konfrontert av representanter fra media neste dag? Jeg ville gjort det. Og det tror jeg mange andre ville gjort også.

At saken så tar av - fordi man har tatt en telefon - kan ikke den som har tatt telefonen nødvendigvis være den eneste ansvarlige for. Vedkommende som sørget for at saken faktisk ble til et "helvetes leven" er ikke nevneverdig beskrevet i fremstillingen.

Men det som er virkelig ille er at kulturministeren gjennom denne saken beskyldes for å ville "kontrollere kunsten". Og ikke bare ministeren, hele partiet hennes beskyldes for det samme. "Det er merkelig at man må minne Høyre på at kunsten skal være fri" sier denne overskriften. Det er ikke et snev av bevis for at et slikt utsagn skulle være nødvendig i noe av det som er skrevet.

Kulturministeren ønsket å være forberedt dersom en potensiell mediesak skulle kreve hennes involvering. Det førte til en mediesak som Dagbladet og deler av opposisjonen på Stortinget utnytter til fulle. Som nevnt dreier saken seg likevel ikke om at kulturministeren tok en telefon, men den dreier seg om oppslag, antall besøk på nettsider, antall solgte aviser, og billige poenger for opposisjonen.

Det er nødvendig å minne om "de tre sannheter" som alltid er gjeldende når saker blir slått opp:

1. Saken er tatt ut av sin sammenheng
Et skandaleoppslag er alltid presentert ute av sin sammenheng. Avgjørende kunnskap som setter saken inn i et forståelig perspektiv er ikke presentert. En viss indignasjon preger fremstillingen, og ofte har vedkommende som presenterer saken liten kunnskap om saksområdet.

2. Vesentlig informasjon mangler
Vesentlig informasjon for å belyse saken er enten ikke tilgjengelig på publiseringstidspunktet, - eller den er bevisst utelatt. Ethvert potensielt skandaleoppslag risikerer å miste sin virkning dersom man innhenter mer informasjon - eller publiserer all tilgjengelig informasjon på en nyansert måte.

3. Medier trenger oppmerksomhet for å tjene penger
På tross av hva pressen selv hevder, er ikke den fremste drivende kraft for mediekonsernene å drive folkeopplysning. Først og fremst er det viktig å få oppmerksomhet om saker, - helst mer enn konkurrentene, - slik at man tjener penger. Og selv om man tar bort det økonomiske motivet, så er det alltid en sterk drivkraft å ha sin "egen vinkling" eller å få større opplag (eller antall klikk) enn konkurrentene.

Om de som blir kontaktet av media og bedt om å kommentere hva media skriver hadde tenkt på disse tre enkle "sannhetene" før de uttalte seg, så ville verden vært et vennligere sted.

Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Tull fra Hoksrud (FrP)

Valgkampen nærmer seg. Og da er det visst ingen sak som er for liten eller for stor når det gjelder å få oppmerksomhet om seg og sitt parti. FrPs Bård Hoksrud, som er nestleder i transportkomiteen på Stortinget, nekter å bruke brikke i bomstasjonene - selv om han kunne spart tusenvis av kroner på det (ifølge Aftenposten).

Saken er slått opp i VG og Dagbladet også, men der er vinklingen at Vegdirektoratet vil "tvinge deg til å kjøpe bompengebrikke". At overskriften ikke stemmer med hva som står i artikkelen, det er noe vi er blitt vant til. Vegdirektoratet vil forenkle inndriving av bompenger, og gjøre det mer attraktivt for forbrukerne å benytte brikke. Men Hoksrud, som også er gjengitt i VG og Dagbladet, fastholder at han kommer til å fortsette å kjøre uten brikke fordi "det handler om personvern". Selv om han altså må betale mye ekstra for å gjøre det.

Hoksrud er motstander av bompengefinansiering, - noe som selvsagt er et helt legitimt politisk standpunkt. Men at han utsetter seg for å betale mye mer i bompenger enn de fleste andre, er en merkelig måte å vise dette på. Det er selvsagt hans eget valg, men å komme trekkende med personvernet blir bare tull. Brikken registrerer at kjøretøyet har passert - ikke hvem som sitter i bilen.

(Foto: Aftenposten.no)

Vi er omgitt av elektroniske betalingssystemer fra vi står opp om morgenen. Reiser man med buss eller tog, betaler de fleste gjennom ulike elektroniske systemer. Handler man på butikken, bruker nesten alle bankkort. På bensinstasjonene har de fleste et kort som gir rabatt. Reiser man med fly til utlandet, vil de fleste samle bonuspoeng. Og så videre og så videre. Felles for alle disse eksemplene er at betalingen og aktiviteten registreres på oss som personer.

Men som nevnt: ikke når vi kjører bil!

Det er merkelig at en så sentral politiker som Hoksrud ikke ser dette. Gjennom sine uttalelser påvirker han mange andre mennesker, og de kan komme til å tro at han har rett. Det vil i så fall gi dem en falsk illusjon av at det er viktig for personvernet å ikke brukke brikke i bilen. Det vil også gjøre bilbruken deres - som allerede er av de dyreste i hele verden - enda dyrere. Og det vil gjøre innkreving av bompenger dyrere, noe som vil forlenge den tiden det er nødvendig å drive innkreving. Som igjen vil gjøre bilbruk dyrere for "folk flest," som FrP ynder å kalle oss.

På en måte kan man være glad for utspillet, for det viser at det umulig kan være viktige saker å være opptatt av. Derfor velger jeg å se den mest humoristisk:

Er du motstander mot bompenger? Gjør da som Hoksrud:
Sløyf brikke i bilen, betal mye mer enn alle andre, og bidra til at bompengeinnkrevingen foregår over lengre tid enn den ellers ville gjort!

Jeg anbefaler at FrP trykker akkurat dette i programmet. Da kan vi i det minste ha en hyggelige og interessant sak å diskutere når jeg eventuelt stanser ved en valgkampbod til sommeren.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Alexander Dale Oen er død

Så trist, så trist. Alexander Dale Oen er gått bort, like før han skulle fylt 27 år.

Han var en av våre aller største idrettsstjerner. Han var en hedersmann. Han seiret i en av verdens største idretter, og han dedikerte seieren til det norske folk etter at terroren rammet 22 juli 2011.

I fjor sommer gråt han for terrorens ofre. I dag gråter vi for ham.

Hvil i fred, Alexander. Tankene går til familie og venner.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Heltene er trette

Orlogskaptein Trond Andre Bolle vil ikke være å se på et Norwegian-fly etter en sikkerhetsvurdering som flyselskapet har gjort. Norwegian har gjennom siden halehelter.no invitert folket til å nominere kjente personer til å pryde flyenes hale, men Trond Bolle er ikke lenger blant kandidatene.

Vi er mange som har stemt på, og oppfordret andre til å stemme på, Orlogskaptein Trond Bolle den siste tiden. Også Forsvarets egen Veteraninspektør, Generalmajor Robert Mood, la ut denne oppfordringen på sin Facebook-side:

Kjære Veteraner og Veteranvenner! Trond Andre Bolle er blant fevorittene til å pryde halen på et Norwegian fly ;-) Det ville være en anerkjennelse til våre erfarne og kompetente soldater som virkelig varmet. Din stemme teller i innspurten!

Trond Bolle var en riktig helt, og han var en helt av vår tid. Han var blant dem som sørget for å utføre noen av de farligste oppdragene som er gitt til noen nordmann etter andre verdenskrig. Han måtte bøte med livet på oppdrag for Den norske Stat.

I 2011 ble han etter sin død tildelt Norges høyeste utmerkelse: Krigskorset med sverd. I dag er han en sikkerhetsrisiko.

Det er mange helter med store bragder bak seg som i dag pryder Norwegians fly. Felles for de fleste er at de gjorde bragdene sine for en stund siden. Det gjør ikke bragdene mindre av den grunn, men det er flere enn jeg som har lurt på om det er plass også for en av dagens helter.

Norwegian er selvsagt i sin fulle rette. De er et kommersielt selskap som skal tjene penger, og utsmykning av flyene sine er de suverene i å bestemme selv. Også når de ber det norske folk om å være med på å stemme fram kandidater. Det er forresten en kommersiell genistrekt som har skapt stor oppmerksomhet om selskapet både blant folk og i media. I Forsvaret har vi også fulgt med, og siden Norwegian er "vårt" flyselskap - dvs siden selskapet er Forsvarets hovedleverandør av flytjenester - er vi blitt så godt kjent med selskapet og betjeningen at mange av oss som reiser en del er på fornavn med mange av de ansatte. Det føltes derfor helt naturlig at vi kunne få vår egen helt til å pryde ett av flyene.

Men sånn skulle det altså ikke gå. Forsvarets helter passer ikke inn i den kommersielle sfæren. Der utgjør de en sikkerhetsrisiko. Det er flott at noen tar på seg de vanskeligste og farligste oppgavene Storting og Regjering kan gi, og vi kan gjerne hedre dem med en medalje. Men så får det visst holde.

Mange helter kjennetegnes av at de er lavmælte, rolige, profesjonelle og fokuserte. De ønsker ingen ekstra oppmerksomhet omkring seg selv eller det de har gjort. Men som symbol og forbilder er de uvurderlige for alle oss andre. De er med på å definere hva det vil si å gjøre en god jobb, - hva det vil si å yte sitt ytterste for oppgaven og menneskene rundt seg, - hva det vil si å oppnå resultater som en ikke skulle tro var mulig.

Hele denne saken gjør meg bare trist. Er det kommet dit at vi ikke kan vise fram heltene våre, så er det lett å tenke at nettopp det som har gjort dem til helter ikke var verdt innsatsen.

Jeg skal reise med Norwegian mange ganger utover våren. Hver gang jeg går ombord i ett av flyene, skal jeg spørre om hvorfor ikke Trond Bolle kunne få sin plass blant de andre av Norwegians helter. Det kommer ikke til å hjelpe det spor, men jeg kommer kanskje til å føle meg litt bedre. En stund.

Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Dobbeltmoral ifølge Dagbladet

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert".

Politisk redaktør og kommentator i Dagbladet, Marie Simonsen, har ofte mye på hjertet. Hun er å finne på sosiale medier og i radio- og TV-studioer i tillegg til sin egen avis. Hun er med andre ord en kommentator man lytter til.

Forrige lørdag, den 7. januar, hadde hun en kommentar i Dagbladet med tittelen «Mette-Marit er en åndelig buddhist. Eller en dyr trendnisse.» I artikkelen skriver hun blant annet om dobbeltmoral hos de kongelige, og med stor treffsikkerhet skyter hun seg selv i foten.

Simonsen tar utgangspunkt i den tv-sendte julekonserten på Slottet. Den ble arrangert i samarbeid med Kronprinsparets fond, som støtter flere prosjekter for vanskeligstilt ungdom, og mange av dem var i salen. Simonsen bruker konserten til å raljere med kongelig veldedighet, og hevder at det er noe de driver med mens de «korter ventetida».

Hun går så løs på kronprinsesse Mette-Marit. Spesielt reagerer Simonsen på at kronprinsessen kler seg pent og samtidig driver veldedighet. «Du kan, som Mette-Marit, bruke latterlige summer på klær og smykker, hvis det bare har en mening.»

Jeg forstår at det er vanskelig å være republikaner i Norge. Argumentene imot kongehuset kan være både veloverveide og prinsipielt interessante, men i den norske befolkningen er det fortsatt et meget stort flertall for å beholde monarkiet. Og det er lett å forstå. Den norske kongefamilien har både gjennom historien og i den senere tid vist hvilken samlende kraft de kan utgjøre i vanskelige tider. Gjennom en åpen, folkelig og inkluderende stil er de tilgjengelige og populære representanter for landet både her hjemme og i utlandet. Dermed, når argumentene mot monarkiet ikke får gjennomslag, fristes man til å ty til andre metoder. Som for eksempel å anklage de kongelige for dobbeltmoral.

Å anklage noen for dobbeltmoral kan være risikabelt, for det kan lett slå tilbake på en selv. Og en fremtredende representant for norsk media burde være spesielt forsiktig. I artikkelen gjør Simonsen narr av kronprinsessen for hennes valg av klær og smykker, noe som er mer enn pussig når man tenker på de store oppslagene kronprinsessen og kjente personers klesvalg får hos Dagbladet.

Aviser lever av å selge aviser, og stoff om kjente personer er viktig for opplaget. Slik må det være, ellers hadde ikke avisene brukt så mye spalteplass og fargebilder på kjendiser, antrekk og terningkast. Et raskt søk på Dagbladets egne nettsider viser et stort materiale med tekst og bilder av kongelige og deres antrekk. Avisen har altså ikke noe imot å publisere bilder og artikler der de sammenligner og evaluerer de kongeliges antrekk. Selvsagt ikke, for det tjener de penger på. Men samtidig kritiserer avisens politiske redaktør at kronprinsessen kler seg pent og samtidig driver veldedighet. Med mindre Simonsen er motstander av veldedighet, så må det være kronprinsessens klær som er problemet. De samme klærne som avisen tjener penger på å omtale og å sammenligne.

Simonsen avslutter artikkelen med: «Politikere hadde ikke tålt det. De kan ikke snakke tåredryppende om fattigdom det ene øyeblikket og velte seg i luksus det andre. Folk ville kalt det hykleri og dobbeltmoral. Når kongelige gjør det, kastes terning seks for en flysendt designerkjole»

Tips til Dagbladet: Fortsett med å konstruere «avsløringer» eller «uenigheter» og slå dem opp på førstesiden. Eller lag enda en reportasje med kongelige og «det nye årets antrekk». Slikt tjener man penger på, og ingen ville drømme om å kalle det verken hykleri eller dobbeltmoral.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Blodhundene i Riga

Overskriften på dette blogginnlegget er hentet fra Henning Mankells bok med samme navn. Men med det slutter også alle henvisninger til Mankell. Dette dreier ikke om en roman, men om hvordan norsk presse velger å presentere en nyhetssak. For denne uken slo TV2 opp saken om stortingspolitiker Bård Hoksrud (FrP) med følgende overskrift: Stortingspolitiker kjøpte sex i Riga.

Med skjult kamera fulgte TV2 med da Hoksrud besøkte en klubb, og med skjult kamera og mikrofon ble kvinnen han besøkte "intervjuet". Jakten var i gang. Blodhundene hadde fått ferten av noe stort.

Det er ikke jeg som har funnet opp utrykket "Blodhunder" om pressens metoder. Det er andre enn meg som har fått føle på kroppen hvordan pressen kan gå frem, når man værer muligheten for et stort oppslag, og så har valgt å karakterisere pressen slik. Man skal selvsagt være forsiktig med å sammenligne forskjellige saker, men jeg har nok personlig erfaring til å kunne si at metoder og vinklinger på presseoppslag ofte kan være noe betydelig mer enn "litt kontroversielle".

La meg bare slå fast at at jeg ikke har tenkt å forsvare lovbrudd. Og det er spesielt alvorlig når representanter fra den lovgivende forsamling, Stortinget, bryter lover som de selv har vært med på å vedta. Jeg reagerer ikke mot at en potensiell lovbryter blir oppdaget av pressen, men jeg reagerer på metoden og måten det ble gjort på.

Pressens kanskje viktigste oppgave er å belyse viktige samfunnssaker og eventuelt avdekke kritikkverdige forhold. Det er da også det samme pressen selv viser til når de skal rettferdiggjøre sine metoder. Men da er det samtidig avgjørende at pressen opptrer åpent og ærlig. De må redegjøre for sine hensikter, bruke åpne kilder, og de må evne å debattere eget arbeide for å beholde/bygge tillit til sine lesere, seere og lyttere.

I etterkant av denne saken har det blitt debatt. Mye debatt. Og nesten all debatt har blitt ført på bakgrunn av det første oppslaget til TV2. En rekke profilerte mediepersonligheter, som Dagbladets Lars Helle, Dagsavisens Arne Strand, Helge Simonnes i Vårt Land og selvsagt Alf Hildrum i TV 2, hevdet at dette var en sak av "vesentlig samfunnsmessig betydning," og at det derfor var helt i orden å opptre med falsk identitet og skjult kamera for å avsløre lovbruddet.

Ikke uventet ble saken noe mer nyansert de neste dagene, da det ikke lenger var så krystallklart hva Hoksrud faktisk hadde vært med på. Men hvorfor vente med å presentere en "god sak" - og med indignasjon og prinsippiell overhøyhet debattere den - før man får fram alle fakta? Det åpenbare svaret er at saken da ikke ville fått like stor oppmerksomhet, og de profilerte debattantene hadde ikke fått like mye "facetime" i de utallige kanalene de fikk opptre i.

Som nevnt skal man være forsiktig med å sammenligne saker. Men det er ikke mange måneder siden norsk presse ble rystet av News of the World-skandalen og øste ut harme og indignasjon over avisen - og medfølelse med skandalens ofre. Spesielt skal man være forsiktig med å sammenligne med en sak som "aldri kunne skjedd" i vårt land. Men likevel: I denne saken har pressen etter mitt syn ikke evnet å sette hensynet til behovet for "vesentlig samfunnsmessig betydning" opp mot hensynet til enkeltindivider. Man kan selvsagt bli rørt til tårer av omtanken TV2 viste da de ringte Hoksrud en halv time før sendig for å spørre om han ville tåle det som kom. Den samme omtanken for å undersøke saken til fulle før de presenterete konklusjonene sine, hadde gitt mye større troverdighet. Men det hadde selvsagt vært ødeleggende for oppmerksomheten rundt saken dersom TV2 hadde funnet ut at Hoksrud kanskje bare hadde fått massasje - og ikke hatt sex?

Det er på tide med en ny "Vær-varsom-plakat". Den plakaten som pressen selv visstnok skal følge, gjelder for pressen selv. Vi trenger en plakat for publikum - en plakat som kan hjelpe oss til å ta de nødvendige forbehold når pressen har et skandaleoppslag. Den plakaten kan bestå av bare tre punkter, og jeg har laget et utkast. Merk: Dette er et generisk, generelt utkast, og det er IKKE bygget på denne saken alene.

Følgende gjelder alltid når det kommer et skandaleoppslag i pressen:

1. Saken er tatt ut av sin sammenheng
Et skandaleoppslaget er alltid presentert ute av sin sammenheng. Avgjørende kunnskap som setter saken inn i et forståelig perspektiv er ikke presentert. En viss indignasjon preger fremstillingen, og ofte har vedkommende som presenterer saken liten kunnskap om saksområdet.

2. Vesentlig informasjon mangler
Vesentlig informasjon for å belyse saken er enten ikke tilgjengelig på publiseringstidspunktet, - eller det er bevisst utelatt. Ethvert potensielt skandaleoppslag risikerer å miste sin virkning dersom man innhenter mer informasjon - eller publiserer all tilgjengelig informasjon på en nyansert måte.

3. Medier trenger oppmerksomhet for å tjene penger
På tross av hva pressen selv hevder, er ikke den fremste drivende kraft for mediekonsernene å drive folkeopplysning. Først og fremst er det viktig å få oppmerksomhet om saker, - helst mer enn konkurrentene, - slik at man tjener penger. Og selv om man tar bort det økonomiske motivet, så er det alltid en sterk drivkraft å ha sin "egen vinkling" eller å få større opplag enn konkurrentene.

Dersom vi som forbrukere ser på de såkalte skandaleoppslagene med denne "Vær-varsom-plakaten" i hodet, vil mye fortone seg helt annerledes. Pressen viser dessverre selv at de ikke er i stand til å være kritiske nok til journalistikken.

Det er på tide at vi gjør det for dem.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Heksejakten er i gang

Etter de alvorlige hendelsene ved Regjeringskvartalet og på Utøya den 22 juli har Regjeringen nedsatt en kommisjon som skal gi en samlet fremstilling av hva som skjedde denne dagen, samt å gi anbefalinger ut fra den lærdom man eventuelt kan trekke av det man finner ut.

Men rapporten fra kommisjonen er det mange som ikke har tid til å vente på. Etter noen dagers "fredningstid", begynte pressen å spekulere i hva som gikk galt. Lenge fikk de holde på for seg selv, men så kom valgkampen i gang.

Først var Stortingsrepresentant Per Sandberg ute og kritiserte Politiet. Det fikk han oppmerksomhet for, men liten kritikk i media. Sannsynligvis fordi media selv hadde gjort noe av det samme. Denne uken har flere politikere fra opposisjonspartiene også kommet med kritikk, og i dag går Sandberg enda lenger og mener at Janne Kristiansen, sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, må ta sin hatt og gå. Han blir støttet av Trygve Hegnar. Til og med regjeringspartiet SV langer i dag ut mot Kristiansen.

Dette begynner å ligne en heksejakt. Som vanlig er det lite fakta som underbygger kritikken - ikke ulikt situasjonene som gav opphav til uttrykket heksejakt. Hvordan flere medier og nå også politikere allerede kan konkludere med at noen ikke har gjort en god nok jobb, er for meg en gåte. Nettopp fordi vi skal få fram alle fakta og bli kjent med alt som hendte er det nedsatt en kommisjon. Det som nå foregår - for tiden med hetsing av Janne Kristiansen - er i beste fall useriøst.

Jeg har selv ved flere anledninger hatt som oppgave å evaluere alvorlige hendelser i Forsvaret - både hendelser i internasjonale operasjoner og hendelser her hjemme. Felles for slike undersøkelser er at det er viktig å bringe fram alle relevante fakta om hendelsene, - herunder se på lover, regler, utstyr, organisering, ledelse, oppdrag, ressurser, trening, forberedelser, kommunikasjon, osv osv. Først når man har det hele bildet, er det mulig å si noe substansielt om årsaksforhold og ansvar, for så å kunne komme med anbefalinger.

I heksejakten som nå pågår har mange allerede konkludert. "Politiet har gjort en for dårlig jobb. Samordningen av ressursene var for dårlig. Helikopteret ble ikke benyttet. Det ble brukt feil båt fra feil sted. PST hadde allerede fått informasjon" - er noen av oppslagene som kan leses.

Så kan man spørre: er det ikke bra at det settes et kritisk lys på myndighetenes håndtering av en så dramatisk hendelse? Selvsagt er det det. Men uten å ha tilgang til relevante fakta, blir selv de enkleste konklusjoner bare spekulasjoner. Når Sanberg tar utgangspunkt i uttalelser fra Kristiansen noen timer etter hendelsen og bruker den for å konkludere med at hun ikke lenger har nok tillit, så er det i beste fall bare dumt. Dersom politikere skulle blitt konfrontert med alle sine uttalelser - revet ut av sin sammenheng - så ville det nok være flere enn Kristiansen som hadde fått problemer.

Det største problemet med det som nå har foregått en stund, er imidlertid at det skapes et inntrykk av at gjerningsmannen på Utøya kunne vært stanset tidligere - og dermed at flere kunne overlevd. Det må være en helt forferdelig belastning for de etterlatte å få servert slike oppslag, og de er naturlig nok opprørte og sinte i tillegg til den store sorgen de må bære. Bistandsadvokaten har da også levert en rekke spørsmål til Politiet på vegne av de etterlatte etter alle oppslagene i media.

Det kan godt være at det er tatt feil valg. Det kan godt være at noe burde vært gjort annerledes. Det kan godt være at Politiet ikke var godt nok forberedt. Det kan godt være at noen må stilles til ansvar. Men - med respekt å melde - dette er forhold som kommisjonen eventuelt skal avdekke.

Det fleste såkalte nødetater i samfunnet ønsker seg flere ressurser, mer trening, og bedre samordning. Og det er ikke ønsker som har dukket opp i løpet av tiden med rød-grønn regjering. Også under tidligere regjeringer har behovet for ressurser og trening til Politiet og andre etater vært diskutert. En skulle derfor tro at også politikere fra opposisjonen ville være litt forsiktige før alle fakta om hendelsene er tilgjengelige. Men så var det dette med valgkamp, da....

Det er en dårlig skjult hemmelighet at koordinering av samfunnets samlede ressurser kan bli bedre. Det er også en dårlig skjult hemmelighet at Politiet og andre nød-etater ønsker mer ressurser til personell, utstyr og trening.

Jeg håper i anstendighetens navn at politikere og media lar være å spekulere i hvilke konklusjoner man skal trekke i denne saken uten å ha nok fakta. I tillegg til at det er direkte useriøst og at det kan være ødeleggende for enkeltpersoner som er involvert, så legger det unødig byrde til den forferdelige situasjonen de etterlatte befinner seg i.

Det er satt ned en kommisjon. La den gjøre jobben sin.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Åpenhetskulturen har trange kår

Dette blogginnlegget står på trykk i Adresseavisen tirsdag 26/7 under rubikken "Signert". Innlegget ble skrevet og sent til avisen en drøy uke før fredag 22/7.

“Med unntak av forhold som setter operasjoner eller personer i fare, er det ingenting som ikke tåler en diskusjon i det offentlige rom. Vurderingene vi gjør, avgjørelsene vi tar og forståelsen for det som gjøres - blir bedre med en opplyst diskusjon der det er takhøyde for forskjellige meninger.”

Sitatet er hentet fra et foredrag i Oslo Militære Samfund (OMS) den 8. februar 2010 av Generalinspektøren for Hæren (GIH) Generalmajor Per Sverre Opedal. Foredraget ble holdt etter en periode med diskusjoner om åpenhetskulturen i Forsvaret.

Også denne våren har åpenhetskulturen i Forsvaret blitt diskutert, og med rette blir det hevdet at Forsvaret kan være mer åpen. Samtidig får vi innblikk i Forsvarets virksomhet som aldri før. Adressa presenterte den 23. oktober i fjor norske spesialsoldater på seks sider i UkeAdressa. I sommer var det intervjuer med flygerne som deltar i aksjonen mot Libya. Fra Luftkrigsskolen kommer det jevnlig kronikker og innlegg som belyser – og i noen grad problematiserer – innretningen av det norske Forsvaret og bruk av militær makt hjemme og ute. Forsvaret er med andre ord i ferd med å etterkomme ønsket om større åpenhet.

Men åpenhetskulturen har trange kår, og ikke alle er enige med GIH. Soldater “skal ikke drive evaluering av norsk politikk” uttalte Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH) etter saken med norske flygere. De hadde kritisert Bård Vegard Solhjell for hans utspill i media etter at sivile liv var gått tapt, og de mente at Solhjell kunne fått alle svar han ønsket på interne kanaler. Reaksjonen fra FOH kan ikke oppfattes som noe annet enn korreks, selv om flygerne bare hadde uttalt seg om en politikers utspill i media. De drev ikke noen “evaluering av norsk politikk”.

Det er mange slike eksempler. Forsvarsansatte blir oppfordret til åpenhet, men retningslinjene for åpenhet og hva som ikke er det, er ikke så entydige som GIH uttrykte dem. Det Forsvaret kunne gjøre selv, var å bruke sine infomedarbeidere til å informere mer – heller enn å reagere på de oppslag media til enhver tid måtte ha. Det er også en utfordring at Forsvarssjefen ikke har en egen kommunikasjonsenhet. I dag tilhører den Forsvarsdepartementet, og informasjon derfra vil fort kunne bli møtt med mistanken om at budskapet er “politisk ferdigtygget”.

Media bidrar også til at åpenheten har trange kår. Når noen fra Forsvaret står frem og forteller om sin virksomhet, møtes de ofte med kritikk allerede samme eller neste dag. Og de som kritiserer får slippe til, tilsynelatende helt uten motforestillinger og uten at vedkommende har satt seg inn i fakta.
Alle medier gjør det, og jeg kunne nevne mange eksempler. Men jeg nøyer meg med ett fra Adressa. Etter at avisen hadde gjort et “scoop” og kunne trykke reportasjen om norske spesialsoldater, fikk Erling Borgen (tilfeldigvis?) slippe til dagen etter med påstander som grenser til anklager om brudd på Folkeretten. Hva som faktisk er Norges ansvar i saken har han enten ikke peiling på – eller så bruker han bevisst feil vinkling for å sverte soldatenes troverdighet. Dessverre kunne han gjøre dette uten at Adressa på noen måte stilte spørsmål ved faktagrunnlaget for hans uttalelser. Jeg antar at det heller ikke var avisens hensikt, og Adressa hadde fått fram at her var det en “konflikt” – og så var vi ferdig med det.

Vi kan ikke be om åpenhet, for så å la noen – på feil grunnlag – ødelegge troverdigheten til de som uttaler seg.

Det vil være et effektivt hinder for den åpenhetskulturen som kreves.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.