Da katastrofen inntraff var jeg i Nederland, og jeg måtte følge begivenhetene her hjemme i litt over to døgn fra et annet land. Vi var mange norske som hadde deltatt på den årlige Nijmegenmarsjen og rakk akkurat å krysse mållinjen før meldingene hjemmefra begynte å tikke inn.
Nå kjenner vi katastrofens omfang. Nå vet vi hvor mange mennesker som måtte bøte med livet fordi noen ville bruke deres død i et sykt forsøk på å skaffe seg oppmerksomhet. Timene og dagene som ligger foran oss vil litt etter litt avdekke flere detaljer. Hendelsenes fulle og forferdelige gru vil langsomt synke inn i oss og prege oss for lang tid. Sannsynligvis for alltid.
Det var nasjonens fremste håp - ungdommen - som tilsynelatende var målet for aksjonen. Nettopp ungdommer, som vi så sårt trenger engasjement og innlevelse fra, ble frarøvet muligheten til å være med på å forme framtiden.
Det finnes ikke ord som kan beskrive dem hjelpeløsheten og den sorgen man opplever. Det finnes i dag bare uendelig og betingelsesløs medfølelse og deltakelse overfor dem som har mistet sine kjære. Vi er et lite land, og nesten alle vil kjenne noen som er berørt.
Det er godt å oppleve det enorme engasjementet som faktisk hele verden viser. I alle aviser som ble solgt i Nederland i helgen var denne saken hovedoppslaget. Og nesten alle hadde den vantro setningen allerede i ingressen: Hvordan kunne dette skje i Norge? Fra hele verden har det strømmet inn med sympatierklæringer. Venner og kolleger skriver meldinger på Facebook og Twitter. Mennesker som aldri har vært i Norge har satt inn det norske flagget som bilde på sin profil på sosiale medier. Det engasjerer og ryster en hel verden at noe slikt kunne skje.
Sjelden er behovet for å komme hjem sterkere enn når katastrofen inntreffer. Jeg opplevde at mange norske i Nederland ønsket mest av alt å komme seg hjem så raskt som mulig. En spurte meg om jeg trodde at hendelsene ville få innvirkning på flytrafikken over Gardermoen. Spørsmålet kan kanskje virke naivt og navlebeskuende, men det var overhode ikke det som lå bak. Vedkommende hadde rett og slett et brennende ønske om å komme hjem til sin familie og sine venner. En helt forståelig reaksjon. Det ligger dypt i de fleste av oss, at selv om vi ikke kan gjøre noe konkret, så kan vi i alle fall være tilstede og vise medfølelse. Holde rundt hverandre og bekjempe det onde sammen.
Midt i det hele var det godt å se hvor samlet hele nasjonen blir når noe så alvorlig inntreffer. Alle politiske partier utrykker det samme. Ingen ansvarlige forsøker å komme med kortsiktige og populistiske utspill. Det er heller ikke nødvendig, for angrepet på fredag var et angrep på oss alle. På det norske samfunnet. På vårt demokrati. På vår måte å leve på. På de mest grunnleggende verdier som alle ansvarlige politiske bevegelser står sammen om.
Om det i det hele tatt er mulig å gradere en slik hendelse, så er det ekstra sterkt at det er ungdommen som blir rammet. Fremtidstro, engasjement, håp, kjærligheten til selve livet, optimismen og selve kraften i det som skal bli morgendagens samfunn.
Jeg bøyer hodet i sorg, ærbødighet og medfølelse med alle som er borte og alle som sitter igjen. Selv om det er skrevet i en annen tid, så er Nordahl Griegs ord de som best beskriver hvordan jeg har det i dag:
Døden kan flamme som kornmo;
klarere ser vi enn før
hvert liv i dens hvite smerte;
det er de beste som dør.
De sterke, de rene av hjertet
som ville og våget mest;
rolig tok de avskjed,
en etter en gikk de vest.
De levende styrer verden,
en flokk blir alltid igjen,
de uunnværlige flinke,
livets nestbeste menn.
De beste blir myrdet i fengslet,
sopt vekk av kuler og sjø.
De beste blir aldri vår fremtid.
De beste har nok med å dø.
Slik hedrer vi dem, med avmakt,
med all den tomhet vi vet,
men da har vis veket de beste,
forrådt dem med bitterhet.
De vil ikke sørges til døde,
men leve i mot og tro.
Bare i dristige hjerter
strømmer de falnes blod.
Er ikke hver som har kjent dem
mer rik enn de døde var –
for menn har hatt dem som venner
og barn har hatt dem til far.
De øket det livet de gikk fra.
De spøker i nye menn.
På deres grav skal skrives;
De beste blir alltid igjen.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
Flott skrevet ! Ikke minst avsluttningen fra Nordahl Grieg ....
SvarSlettErbódighet og medfólelse med alle de omkommne og etterlatte.
Dag B Tellnes