lørdag 17. mars 2012

"Vi er så få her i landet..."

Så skjedde det vi fryktet. Håpet vi hadde ble knust i kveld. Herculesflyet "Siv" er ikke lenger savnet, og svensk politi sier nå i kveld at det ikke lenger er forutsetninger tilstede for å finne overlevende.


"Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn" leste Nordahl Grieg over radioen den 17 mai 1940. Slik merker vi tapet av fem kolleger i dag også. Luftforsvaret er en liten forsvarsgren.

Besetningene på Forsvarets Herculesfly har vært ute mange vinterdager før. Aldri har vi hatt store uhell med dette flyet. Ikke før nå. Mange er de som gjennom sin førstegangstjeneste har kommet seg trygt hjem på permisjon med dette flyet. Mange er de som kjenner både flyet og besetningene. Mange er de som med klump i halsen har tatt i mot flyet og besetningene som har kommet for å hente dem og bringe dem hjem. Mange er de som har opplevd hverdagsheltene om bord.

Vi kjenner hverandre. Vi kjenner hverandres familier. Vi kjenner tapet av fem kolleger både fysisk og mentalt.

Tankene og omsorgen går først og fremst til de nærmeste pårørende og kolleger.

Det er lite vi kan gjøre for å lindre deres sorg og fortvilelse. Men de skal vite at vi føler med dem. Tenker på dem. Sørger med dem.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

tirsdag 13. mars 2012

Regjeringens "luksusproblem"

"Regjeringen har ikke den luksus at vi bare kan tenke på enkeltindivider." 
Uttalelsen kommer, i følge NTB, fra statssekretær Pål Lønseth (Ap) i Justisdepartementet. Saken gjelder de såkalte "asylbarna", - barn av foreldre som av ulike årsaker ikke har returnert til hjemlandet etter at de har fått avslag på sin søknad om opphold i Norge. I dag er intervjuet og uttalelsen gjengitt på mange norske medier.

Mange av disse barna er født i Norge og har bodd her hele livet. De hare med andre ord ikke noe ansvar for den situasjonen de er havnet i, og de er redde og urolige for at de kanskje vil bli sendt til et land de aldri har vært i og dermed heller ikke har noe forhold til.

NRK har i flere reportasjer dokumentert at de har det svært vanskelig fordi de må leve med den usikkerheten dette medfører.

I de fleste partier er det opprør mot Regjeringen i denne saken. Også FrP tar nå til orde for at disse barna må få bli. Internt i Regjeringen er det først og fremst SV som er motstander mot den politikken de selv er en del av det parlamentariske grunnlaget for. Uten at AP lar seg imponere nevneverdig av den grunn.

Grunnen til min reaksjon på det som nå skjer er først og fremst uttalelsen fra statssekretæren. Først avfeide jeg den som en uheldig glipp, men Justisminister Grete Faremo gjentok uttalelsen så godt som ordrett på NRKs "Dagsnytt 18" i ettermiddag. Dermed må man anta at uttalelser gjenspeiler Regjeringens syn.

I bunn og grunn dreier dette utsagnet seg om grunnleggende syn på menneskerettigheter. I dette tilfellet setter Staten, ved Regjeringen, hensynet til seg seg selv og sitt virke høyere enn hensynet til enkeltindivider. Jeg er klar over at det er flere oppfatninger av hvordan menneskerettighetene skal forstås, men for meg er denne definisjonen den mest dekkende:

Menneskerettighetene er
"grunnleggende rettigheter og friheter som individene har overfor statens myndigheter, og som følger av internasjonale overenskomster og praksis." (Njål Høstmælingen, "Internasjonale menneskerettigheter", Universitetsforlaget, 2003)
Med andre ord: Det dreier seg om rettigheter det enkelte individ har overfor Staten - ikke om at Staten ikke har "den luksus" å tenke på enkeltindivider. Følger vi definisjonen til Høstmælingen som gjengitt ovenfor, forplikter Staten seg til å ta individuelle hensyn.

Regimer som ikke bryr seg om individer, men som er mest opptatt av sin egen rolle, er vanligvis blant regimer som vi ikke liker å sammenligne oss med.

Når Regjeringen (først og fremst AP) har det vanskelig i denne saken, så er det vel fortjent.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

lørdag 10. mars 2012

Exit Kristin - enter ... ?

I skrivende stund vet jeg ikke hvem som blir ny leder i SV. Alt tyder på at det blir Lysbakken, men det er ikke det som opptar meg akkurat nå. For akkurat nå tenker jeg på at 15 år med Kristin Halvorsen som leder av SV er over.

Kristin Halvorsen står et stykke unna meg politisk, men det hindrer meg ikke i å ha fått stor respekt for en engasjert, motiverende, kunnskapsrik, tøff og inspirerende politiker. Kristin Halvorsen er allerede gått inn i historien som en av de mest markante politikere på norsk venstreside. Ikke bare fikk hun SV inn i Regjeringen for første gang, - hun ble også landets første kvinnelige finansminister. Bare det at hun har sittet som partileder i hele 15 år i et parti som SV er nok til å fortjene betegnelsen "historisk".

Kristin Halvorsen på sitt beste kan være tilnærmet uimotståelig. Når hun engasjert snakker om norsk skole og om norske lærere, så stiger oppslutningen om SV - og antall søkere til lærerutdanningen. Hun har slitt litt mer når hun har forsøkt å forklare hvordan standpunktene i utenrikspolitikken til SV henger sammen.

I går kveld, på "Skavland," redegjorde hun for at "Kongen er jo egentlig folkevalgt", fordi - som hun sa - det demokratiske Norge ikke ville finne seg i en Konge som ikke oppfører seg "ordentlig". Det var en realpolitisk og praktisk tilnærming fra en partileder i et parti som har programfestet at Kongehuset ikke hører hjemme i et moderne samfunn.

For mange år siden var det en kommentator som hevdet, med et smil, at Trond Viggo Torgersen burde vært "tvangsansatt" i NRK. På samme måte vil jeg si, også med et smil, at når Kristin Halvorsen ikke lenger sitter i Regjeringen, så må hun "tvangsansettes" i en stilling som motivator for norsk skole.

Uavhengig av forskjellige syn på innholdet i norsk skole, kan ingen ta fra Kristin Halvorsen at hun har en helt unik evne til å motivere. Når hun engasjert, motivert og med enorm kraft snakker seg varm om hvor gode norske lærere er og hvor bra skolen og undervisningen er/skal bli, er det umulig å ikke bli berørt.

"Nok er nok", sa hun på "Skavland" i går. Da tenkte hun på partilederjobben. For norsk politikk kommer til å høre fra Kristin Halvorsen lenge ennå. Og det er helt i orden.




Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

fredag 2. mars 2012

Ærbødighet, takknemlighet og respekt

Fredag 24 februar gikk Halvor Kyllo bort. Han ble 94 år gammel. I dag, 2 mars, ble han bisatt i en flott seremoni i vakre Hegra Kirke. Kyllo var en av de siste gjenlevende Hegraveteranene. I kirken valgte presten å legge mest vekt på familimannen, gårdbrukeren, naboen, og mannen med den gode replikken.

Halvor Kyllo var bare 22 år gammel da andre verdenskrig kom til Norge, og han meldte seg straks til tjeneste på Hegra Festning hvor han tjenestegjorde i infanteritroppen. Han var ved festningen i 25 dager før overgivelsen, og han satt senere i fangenskap på Berkåk i 16 dager.

Kyllo var ikke særlig preget av krigen - han mente at han var ferdig med den. Likevel var han alltid et fast innslag under markeringene av jubileumsdager og på 17. Mai.

For oss som er født lenge etter krigen, har Hegraveteranene en helt spesiell status. De fremstår som viktige symboler på den viktige motstandskampen, og selv om det viste seg at det var nytteløst så gav de i hvert fall ikke opp uten å ha prøvd. Slik vil de alltid fremstå som forbilder for oss.

Det var en ære å få lov til å være tilstede i Hegra Kirke og følge Halvor Kyllo til graven.

Med ærbødighet, i takknemlighet, og med stor respekt, lyser jeg fred over Halvor Kyllo sitt minne.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Når strategien svikter


Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert."

Den første uken i februar arrangerte Luftkrigsskolen sitt årlige Luftmaktseminar. Som så ofte før stod strategiske veivalg på agendaen, og denne gang sett i lys av Forsvarets deltakelse i Libya. Pressen var interessert til stede, og naturlig nok, med Forsvarsminister og Generalinspektør på plass, var det fremtidige valget av Forsvarets base for de nye kampflyene av stor interesse.

Dette innlegget dreier seg ikke om valg av fremtidig(e) base(r). Forsvarssjefen har gitt sitt råd, og nå er det opp til politikerne på Stortinget å treffe sitt valg. Men på samme måte som Stortinget skal treffe en beslutning som vil få strategisk innvirkning på den fremtidige utviklingen av Forsvaret, har også Sør-Trøndelag sin egen strategi om å benytte den fremtidige plasseringen av kampflyene for utvikling i eget fylke. Strategien er lett å forstå, men det har vært interessant å se i hvor stor grad interne forhold i fylket har vært med på å undergrave strategien.

Hele Fosen ønsker å fremstille seg som en attraktiv region for bosetting, næringsutvikling og gode kommunikasjoner. Samtidig krangler man om bompenger og ferjeruter, og flere forteller at det er blitt så dyrt å pendle at man må kjøpe seg en ekstra bil for å ha råd til å bo der. Én bil på hver side av ferja. Det betyr at mange må parkere på ferjeleiene, og det vil man selvsagt ha slutt på. Så derfor truer man med å innføre parkeringsgebyr for å stå parkert på kaien. Folk skal altså tvinges til å betale, - enten de vil eller ikke.

Og så har vi en ordfører i Ørland som fremstår som noe av en «løs kanon på dekk». Ikke bare greier han å bli fratatt adgangskortet til flystasjonen, - han greier også å står fram og si at dersom ikke Ørland får alle flyene så er ikke Forsvaret velkommen i kommunen lenger. Det er et signal om en «forsvarsvennlig kommune» som nåværende og fremtidige forsvarsansatte merker seg.

Forsvarets viktigste strategiske utfordring er ikke kampflybasevalg. Det er heller ikke om vi fortsatt skal ha ubåter, hvor mange bataljoner i Hæren, eller hvor stort Heimevern vi skal ha. Det viktigste er om vi greier å tiltrekke oss, utvikle og beholde den nødvendige kompetansen. Materiellet og systemene blir stadig mer kompliserte og krevende å operere, og vi trenger spisskompetanse i alle ledd – i tillegg til en fornuftig organisering og fornuftige rammevilkår – for å være sikre på at menneskene som utgjør Forsvaret er de som er best egnet til nettopp det.

Det er ikke et fylkeskommunalt ansvar å sørge for dette alene. Men det er overraskende at et fylke som Sør-Trøndelag, med så til de grader tunge kompetansemiljøer og erfaring i nettopp å tiltrekke seg og utvikle kompetente mennesker, tilsynelatende ikke har forstått dette. Den interne kranglingen og de interne, lokale prioriteringene i fylket som går på tvers av de langsiktige målene for utvikling av Forsvaret, kommer sannsynligvis ikke til å ha innvirkning på Stortingets valg av fremtidig(e) kampflybase(r). Men det kan vise seg å ha betydning for Forsvarets evne til å tiltrekke seg, utvikle og beholde kompetente mennesker. Og det vil i så fall være svært alvorlig.

Jeg misunner ikke Tore O. jobben hans. Som fylkesordfører er det mange han må holde seg inne med, og mange tær han ikke må tråkke på. Men dersom han er så opptatt av Forsvarets fremtid som han vitterlig sier, skulle jeg ønske at han hadde brukt mer energi internt i eget fylke enn han har brukt på å argumentere for hvor dårlige andre løsninger enn enebase på Ørland vil være.




Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.