fredag 25. mars 2011

Har Offisersbladet trådt over streken?

I siste nummer av Offisersbladet - som er medlemsbladet for Befalets Fellesorganisasjon (BFO) - er det publisert en artikkel som jeg har skrevet. Artikkelen ble først publisert i Adresseavisen under vignetten "Signert". Senere la jeg den ut på bloggen min etter at avisen hadde lagt artikkelen ut på nett.

Men hva er problemet med det? Vel - det er flere problemer med det. For det første: Offisersbladet viser til artikkelen på sin første side, og der er overskriften endret til å slutte med et utropstegn i stedet for et spørsmålstegn. Ikke store endringen kanskje, men det endrer definitivt det som jeg mente å indikere. For det andre: Innholdet i artikkelen er "justert". Med det mener jeg at da jeg illustrerte et av mine poenger, så viste jeg til at "En av befalsorganisasjonene har regnet ut at som yrkesgruppe vil militære tape ca 110 millioner kroner i året".
Dette har Offisersbladet endret til at "Befalets Fellesorganisasjon har regnet ut at ..."

Heller ikke det er den store endringen, men Offisersbladet vil tydeligvis poengtere BFOs betydning i saken.

Den viktigste innvendingen er imidlertid denne:
Offisersbladets redaktør sendte meg en mail der han spurte om å få bruke blogginnlegget i bladet. Jeg ønsket ikke det, blant annet fordi artikkelen var publisert i Adresseavisen og på blogg allerede. Jeg anbefalte ham derfor å heller lage en "sak" på innholdet:
"Hva med å heller lage en artikkel om at jeg har skrevet dette i Adressa og på blogg?"

Redaktøren svarte at det skulle han se på og "melde tilbake".

Men redaktøren meldte aldri tilbake. Og nå står artikkelen i Offisersbladet med mitt navn og bilde som om jeg har sendt det inn som et leserinnlegg. Og det har jeg definitivt ikke.

Det er selvsagt hyggelig at en redaktør synes at en artikkel i en avis eller et blogginnlegg fortjener å bli trykket flere steder. Og jeg står selvsagt inne for det jeg skrev på det tidspunktet artikkelen først ble trykket.

Men er dette greit av Offisersbladet? Kan man som redaktør hente en artikkel som allerede er publisert på nett, og så trykke den i sin egen publikasjon som om den er sendt inn som et leserinnlegg? Kan man gjøre det uten å ha innhentet tillatelse fra artikkelforfatteren på forhånd? Til og med når artikkelforfatteren ikke ønsker det? Og i tillegg endre deler av teksten (selv om endringene er små og "kosmetiske")?

Jeg mener at Offisersbladet her har trådt over en grense. Hvilke juridiske forhold som gjelder for dette vet jeg rett og slett ikke, men jeg opplever det som et klart brudd på alminnelig folkeskikk og normal anstendighet.

For å trekke det litt lenger: Vil dette bety at hvilken som helst redaktør kan "plukke" blogginnlegg fra nettet og bruke disse i sin egen publikasjon for å tjene penger på dem? Og gjøre det uten samtykke fra bloggforfatteren?

Jeg tror ikke det. Jeg håper i hvert fall ikke det.

Hva mener dere som leser dette??




Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

søndag 13. mars 2011

Prinsippene faller. Eller: Er det vi som ikke skjønner poenget?

Debatten om Datalagringsdirektivet (DLD) har pågått en stund. Av de partiene på Stortinget som har tatt standpunkt, har det inntil denne uken kun vært Arbeiderpartiet som klart har uttalt at de ønsker å innføre direktivet. Det har vært spennende å følge "innspurten" mot hvilket standpunkt Høyre ville ta, for dersom direktivet skal bli innført i Norge må stortingsflertallet utgjøres av Arbeiderpartiet og Høyre.

Nå har Høyre bestemt seg. Dvs: Høyres stortingsgruppe tok onsdag 9. mars stilling til hvilke krav de vil stille til en nasjonal lovgivning om datalagring. Partiet prøver altså å være prinsippielle, og de uttaler seg om datalagring generelt og ikke nødvendigvis DLD spesielt. Når partiet faktisk går inn for datalagring, gjør dette saken enda mer prinsippiell interessant enn om de hadde uttalt seg for eller imot direktivet.

Beslutningen er ikke uten kontroversielle sider, og ikke uventet har den skapt sterke reaksjoner. Uten å være en varm forkjemper for direktivet, eller for den sags skyld en engasjert motstander, er det mulig å se på noen av de mest interessante prinsippielle sidene av Høyres beslutning.

For å vurdere hvordan et politisk parti kan tenke seg å stemme i en spesiell og/eller prinsippiell sak, kan det ofte være lurt å se til partiets prinsipprogram. Om man tar seg bryet ved å gå inn på Høyres prinsipprogram, finner man følgende allerede i den første setningen:
Høyre vil bygge samfunnet på tillit til enkeltmennesket.
Men vedtaket i Høyres stortingsgruppe den 9 mars innebærer faktisk akkurat det motsatte. En profilert, tidligere stortingsrepresentant og statsråd fra Høyre, Kristin Clemet, sier noe om hva Høyres beslutning innebærer på sin blogg om DLD:
Skal borgerne, i et fritt land, anses som potensielt skyldige inntil det motsatte er bevist - eller er de uskyldige inntil det motsatte er bevist? Skal staten kunne samle inn potensielle bevis mot borgerne ifall de begår en forbrytelse i fremtiden, eller er det en type politistat-metoder vi vanligvis ikke forbinder med et liberalt demokrati?
En annen og også profilert samfunnsdebattant og erklært motstander av DLD, Jon Wessel-Aas, som er advokat i NRK og er aktivt styremedlem i Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling – ICJ-Norge - spør i sin blogg om DLD i etterkant av Høyres beslutning: Hvem tror du at du er, Erna Solberg?

Han oppsummerer saken med følgende:
Vi vinner ikke kampen om vern av den liberale rettsstat mot terrorister eller andre kriminelle ved å spise av den samme liberale rettsstatens egenkapital – like lite som en næringsvirksomhet kan overleve dersom egenkapitalen brukes til å dekke løpende utgifter. Så enkelt er det. Dette er ikke vanskelig – med mindre du faktisk mener at du har rett til som stortingspolitiker å se meg, mine barn og alle andre borgerne inn i øynene, og si: “Jeg har ikke tillit til deg lenger – jeg stoler ikke på deg.”
Det mangler selvsagt ikke på støttespillere for Høyre - både inndad i partiet og utenfor. En av det mest spenstige er kanskje kommentatoren Ragnar Larsen i Radio Haugaland i kommentaren Oppløftende seier for personvernet:
Høyres stortingsgruppe har forstått personvernets egentlige betydning: At samfunnet verner sine innbyggere. Personvern er vern av personer.
Det er en interessant tolkning som sikker mange stiller seg bak. Og når man ser på mange av de debattene som utspiller seg om DLD, kan man lett få inntrykk at dette er en fremtredende tolkning av personvern mange steder.

Men om man ser på definsjonene av personvern og ikke minst på noe av det lovverket som omhandler personvernet, ser man at personvern ikke dreier seg om vern av personer - men vern for personer. Lovgivningen skal beskytte personer mot misbruk av personopplysninger. Det er helt andre lovbestemmelser som skal sikre at enkelpersoner får nødvendig fysisk beskyttelse.

Tilbake til det prinsippielle. Partiet Høyre har vedtatt noe som tilsynelatende er i direkte strid med partiets eget prinsipprogram. Jeg skjønner også at "politikk er det muliges kunst", og jeg forstår at under gjennomføringen av politikken på Stortinget er det partiets stortingsgruppe som må fatte de nødvendige beslutninger på vegne av partiet.

Men jeg skjønner ikke at stortingsgruppen kan vedta et standpunkt - og tilsynelatende binde sine egne representanter i saken - når det strider mot partiets grunnleggende og prinsippielle politiske oppfatning og menneskesyn.

Det eneste riktige ville etter mitt syn være å la Landsmøtet ta denne beslutningen. Landsmøtet er også den instansen som kan endre partiets prinsipprogram dersom det skulle være nødvendig. I denne saken ville nettopp det faktisk være nødvendig.

Hvis de ikke gjør det, har partiet et alvorlig forklaringsproblem.

Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

tirsdag 1. mars 2011

Degradering av en hel yrkesgruppe?

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert".

Norges militære skal degraderes. Ja, - du leste riktig: Degraderes. For det er dette det betyr når man skal få lavere grad. Og i Forsvaret er lønnen først og fremst avhengig av den graden man har. Høyere grad gir høyere lønn – og lavere grad gir lavere lønn. Når ca 1300 stillinger nå skal få lavere grad – og dermed lavere lønn – så snakker vi om en degradering.
Dersom man spør Forsvarets ledelse, får man en annen vinkling. Ingen enkeltpersoner skal settes ned i grad eller gis lavere lønn, sier man der. Det er når en stilling blir ledig at det skal tilsettes noen med lavere grad og dermed lavere lønn. Og dermed skulle det meste være i sin skjønneste orden?

La meg slå fast at det er flott og meningsfullt å jobbe i Forsvaret! I media får vi inntrykk av at det eneste Forsvaret driver med er å være i Afghanistan, men vi har i tillegg mange og viktige samfunnsoppgaver som vi løser hver eneste dag her hjemme. Kystvakt, redningstjeneste, grensevakt, overvåking av norsk luftrom, for å nevne noe. I tillegg er vi til stede med Garden, på festninger, med musikk og museer. Vi driver utdanning og trening for personellet. Vi drifter og opererer flyplasser, havner og annen samfunnsviktig infrastruktur. Og Forsvaret gir avgjørende støtte til mange og store arrangementer i hele landet – fra Landsskytterstevnet til Ridderrennet og VM på ski.

Som i de fleste andre deler av samfunnet blir Forsvaret mer og mer avhengig av kompetente og godt utdannede mennesker. Kravene til kompetanse i organisasjonen har økt enormt de siste 20 årene. I takt med at Forsvaret er blitt mindre, er det også blitt mer teknologisk avansert. Oppgaver som før måtte ivaretas av store avdelinger med mange hundre personer, kan i dag utføres av en håndfull mennesker med riktig kompetanse og avansert teknologi. Dette krever en helt annen, mer krevende, og mye lengre utdanning og trening enn tilfellet var i det Forsvaret som for 20 år siden skulle produsere soldater til et mobiliseringsforsvar.

Tar man med at opprykk i grad er eneste mulighet for en fornuftig lønnsutvikling for de fleste, er det dermed naturlig og helt logisk at gradsnivået i Forsvaret i gjennomsnitt har økt. Det har også vært helt nødvendig for å beholde den kompetansen som man har brukt store summer på å investere i.

Forsvaret har blitt utfordret av organisasjonene til å presentere grunnlaget for nedjustering av gradsnivået. Det er et rimelig krav. I Forsvaret er vi vant til at man forut for en beslutning må kunne begrunne sine standpunkter og presentere en analyse og vurdering av relevante faktorer som ligger til grunn for en konklusjon eller en anbefaling. Det er derfor merkelig at grunnlaget for beslutningen om å nedjustere gradsnivået ikke blir redegjort for. Kanskje det er fordi grunnlaget er såre enkelt? Konsekvensen er jo at Forsvaret sparer penger til lønnsutgifter. En av befalsorganisasjonene har regnet ut at som yrkesgruppe vil militære tape ca 110 millioner kroner i året.

I forrige uke kunne Dagbladet presentere en oversikt over lønnsutviklingen i Norge. Ikke uventet har Forsvaret blant de svakeste lønnsutviklingene i Staten. Men det er tydeligvis ikke nok. Vi avkreves en økende grad av utdanning, spesialisering og profesjonalisering; vi har fått tjenesteplikt i krigsområder, øket ansvar og flere gjøremål. Dette vil Forsvaret nå ha gjort av befal med lavere grad og mindre lønn.

Overrasket? Nei – dette er ikke overraskende. Men den rungende tausheten rundt degradering av en hel yrkesgruppe er direkte alarmerende.

Ole-Asbjørn Fauske


Eller på Bloggurat.

Oppdatering 2 mars.
Noen kommentarer fra min Facebook-side: