Med hjerte og sjel

En bearbeidet utgave av dette blogginnlegget er publisert som kronikk i Adresseavisen i dag.

Når Luftkrigsskolen i Trondheim i dag åpner det årlige luftmaktseminaret, er interessen stor og auditoriet fylt til randen. Foredragsholdere og deltakere fra inn- og utland ser fram til hva utenriksminister Espen Barth Eide i fjor beskrev som det beste militærmaktseminaret i Europa. Forsvarsministeren og leder av Utenriks- og Forsvarskomiteen er faste foredragsholdere.

Luftkrigsskolen har lenge arbeidet med å utvikle kompetanse innen luftmakt og lederskap, og det er en stor tilfredsstillelse å konstatere at «den lille store høyskolen» besitter den beste luftmaktkompetansen i landet. Sentrale utdanningsinstitusjoner i f. eks U.S. Air Force og Royal Australian Air Force har bøker og artikler fra Luftkrigsskolen på sine respektive pensumlister. En av våre offiserer har nettopp avsluttet et gjesteopphold i verdens fremste og mest innflytelsesrike luftmaktmiljø i USA, og vi har en stående invitasjon om å sende en norsk offiser til den beste og mest krevende luftmaktutdanningen i hele verden (US Air Force, School of Advanced Air and Space Studies).

At Luftkrigsskolen skulle oppnå denne posisjonen har ikke vært en selvfølge. Målrettet innsats ved skolen gjennom mange år, kombinert med at Luftforsvaret har våget å satse personell og ressurser, har vært helt avgjørende.

Regjeringen forbereder nå en stortingsmelding om personell og kompetanse (iflg «Prop. 73 S (2011-2012) Et forsvar for vår tid»). Om grunnlaget for meldingen kan man blant annet lese:

«Forsvarssektorens evne til å tiltrekke, utvikle og forvalte kompetanse vil være et sentralt tema i årene som kommer. (…) personell- og kompetanseområdet som helhet (har ikke) vært en integrert del av omstillingen til et innsatsforsvar. (…) Materiellinvesteringer kan bare omsettes i operativ evne dersom Forsvaret har mennesker som kan betjene materiellet.»

Forsvarets viktigste strategiske utfordring er altså ikke valg av kampflybase. Det er heller ikke om vi fortsatt skal ha ubåter, hvor mange bataljoner i Hæren, eller hvor stort Heimevern. Den viktigste utfordringen er om vi greier å tiltrekke oss, utvikle og beholde nødvendig kompetanse. Da er det avgjørende at Forsvaret fremstår som en moderne kompetanseorganisasjon. Investeringer i kompetanse må anerkjennes som en avgjørende faktor i realisering av materielle investeringer og utvikling av operativ evne. Med andre ord: Vi må satse på kompetanseutvikling slik vi har gjort det på Luftkrigsskolen.

Den kommende meldingen ønskes velkommen. Det er dog med en viss uro jeg har registrert diskusjoner og uttalelser som overfokuserer på begrep som «synergi», «samlokalisering» og «økonomi» som dimensjonerende faktorer. Høringsuttalelser indikerer et ønske om å samle Forsvarets kompetansemiljøer og gjennomføre mer av offisersutdanningen ved sivile institusjoner.

Langt sjeldnere hører jeg om langsiktige, grunnleggende og helhetlige vurderinger av hvilken kompetanse norske offiserer bør og må ha. Kompetanse som ingen andre institusjoner kan tilby. F. eks har det tatt Luftkrigsskolen over 20 år å bygge den kompetansen vi har i dag. Ønsket om å «skape synergier», «spare penger» og «outsource» kunnskapsbygging til sivile institusjoner kan bety rasering av de kompetansemiljøene som krigsskolene i Forsvaret representerer, og det vil kunne ha direkte motsatt virkning av det Regjeringen sier at den vil oppnå.

Mange forstår dessverre ikke at den militære profesjonen først og fremst utvikles i forsvarsgrenene. Når Forsvaret gjennomfører operasjoner, er det nesten alltid med personell fra alle forsvarsgrener. Skolering, holdninger, erfaring, kompetanse fra hver forsvarsgren, forståelse for muligheter og begrensninger, kompetent ledet av personell i et felles og nettverksbasert miljø osv. Dette er kompetanse som skal nyttes for å gi operativ effekt og operativ evne.

For å bruke en analogi: det blir ikke bedre hus av å redusere utdanningen til snekkere, rørleggere, murere og taktekkere – for så å øke deres felles forståelse for prinsippene ved husbygging.

Luftkrigsskolens oppgave er å utdanne kompetente luftforsvarsoffiserer. «Skolen er Luftforsvarets hjerte og sjel», sier Generalinspektøren. Det er en stor annerkjennelse og samtidig et krevende oppdrag. Skolen skal være Luftforsvaret kompetansesenter for luftmakt og ledelse, skal utdanne og forme elevene som luftforsvarsoffiserer, og ivareta Luftforsvarets historie, tradisjoner, miljø og egenart. Med selvfølgelige nyanser, er dette oppgaven også ved Krigsskolen og Sjøkrigsskolen.

Historie og tradisjoner, miljø og egenart, moral og etikk, verdigrunnlag og offiserskodeks er grunnlaget for den militære profesjon. Grunnlaget er vanskelig – eller umulig – å kvantifisere, og får ikke nok oppmerksomhet i budsjetter og virksomhetsplaner. Er man bare opptatt av det som får plass i budsjett og virksomhetsplan, kan man fort miste av syne de kunnskaper, holdninger og ferdigheter som utgjør selve grunnlaget for utviklingen av kompetente offiserer. Dermed kan man komme fram til feilslutninger som f eks at offiserskompetanse kan tilegnes ved sivile institusjoner.

Personellet utgjør den viktigste «kapitalen» som muliggjør militære operasjoner. Det har tatt flere tiår for Forsvarets krigsskoler og avdelinger å bygge den unike kompetansen som kreves for å utdanne unge offiserer slik at de kan møte dagens og fremtidens utfordringer på en profesjonell og kompetent måte.

Det er å håpe at den kommende stortingsmeldingen, og behandlingen av den, tar tilstrekkelig hensyn til dette. Greier vi ikke beholde og videreutvikle Forsvarets viktigste kompetansemiljøer, kan vi miste evnen til å tiltrekke og utvikle den kompetansen som Forsvaret er helt avhengig av fremover. Det er en alvorlig feilslutning å tro at sivile utdanningsinstitusjoner kan ivareta offisersutdannelsen på tilnærmelsesvis samme nivå som det krigsskolene kan.

En klok person har sagt følgende om kreative økonomer som ønsker å kutte kostnader til utdanning: «Dersom du tror kompetanse koster – prøv inkompetanse».


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Hjelpeløs hjelper

Dette blogg-innlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken Signert.

Man finner det i de fleste store virksomheter: Spesialiserte yrker og funksjoner som skal bidra til effektiv drift. Tanken er at man skal rendyrke funksjoner slik at alle kan konsentrere seg om det man kan best.

Vi kjenner det fra sikkerhetsselskaper på flyplasser, eller renholdsbedrifter i sykehusene og i offentlig forvaltning. Buss- og lastebilelskaper har ikke egne verksteder lenger, men har satt bort arbeidet med vedlikehold og reparasjoner til profesjonelle aktører. Gjennom forhandlinger og anbud kan man skaffe seg kvalitet i tjenestene til en fornuftig pris. Dermed kan de som kjøper disse tjenestene konsentrere sin egen virksomhet og sin administrasjon inn mot det de egentlig er til for.

Også i Forsvaret kjøper vi tjenester, og den største aktøren er Forsvarsbygg (som ikke er en del av Forsvaret). De eier og forvalter Forsvarets bygninger og boliger; har ansvar for renhold og vedlikehold; de avhender og utrangerer bygg som Forsvaret ikke lenger trenger, og ved behov bygger de nytt. En viktig forskjell fra eksemplene utenfor Forsvaret, er at det ikke foregår noen anbudsprosess. Forsvarsbygg har monopol, og den prisen de krever – og den kvaliteten de leverer – må Forsvaret akseptere. Også dersom prisen for f eks renhold øker med over 20 % fra ett år til det neste, for akkurat den samme tjenesten. Forsvaret må betale, og allerede pressede drifts- og øvingsbudsjetter får seg en ytterligere knekk.

La meg presisere: Forsvarsbygg har mange dyktige, hyggelige og serviceinnstilte medarbeidere ute ved Forsvarets avdelinger. De gjør så godt de kan, og det er ikke deres feil at prisene går i været. De vet godt at det de får anledning til å bruke på vedlikehold av f eks boliger er alt for lite. Faktisk er det så lite, at alle som har eid noe som er større enn et hundehus, forstår at det foregår en styrt nedgradering av boligen. Det er altså ikke behovet som bestemmer hvor mye penger det er lov å bruke. Først når det blir påvist mulig helseskade og saken kommer i avisen, skjer det noe. Siden dette er så vanlig, må man gå ut fra at dette er en villet praksis.

I forrige uke ble standarden på Forsvarets boliger tatt opp i spørretimen i Stortinget. Forsvarsministeren svarte blant annet dette:

«Forsvarsbygg (skal) ikke leie ut boliger, eller bygg for øvrig, som er i en slik forfatning at det kan oppstå fare for liv og helse.»

Det er ganske imponerende at en statsråd må fortelle Stortinget at en statsbedrift ikke skal leie ut boliger som kan være helseskadelige. Og det er forstemmende at konkrete eksempler fra Trøndelag har vært med på å få saken opp i spørretimen.

Jeg har ikke noen oppfatning av hvor mange boliger Forsvarsbygg skal ha i Trøndelag. Men jeg forlanger det selvsagte, nemlig at de boligene som faktisk finnes ikke skal utgjøre en helserisiko for de som bor der.

For Forsvaret gjør utgiftene til Forsvarsbygg et stadig større innhogg i driftsbudsjettene. Om utviklingen fortsetter, vil vi snart ikke ha penger til stort annet enn lønn, husleie, renhold og vedlikehold. Samtidig øker «overskuddet» i Forsvarsbygg til å være i milliardklassen. Det blir ikke mye forsvarsevne av det.

Intensjonene var sikkert de aller beste: Man skulle synliggjøre hva det faktisk koster å forvalte bygg og anlegg, og man skulle stimulere til å få avhendet de bygningene som man ikke har bruk for. Og Forsvarsbygg skulle være «hjelperen». Men nå er det nok. Tiden er overmoden for å gjøre tingene annerledes. «Hjelperen» er hjelpeløs, og er i tillegg blitt alt for kostbar.




Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Verneplikt for kvinner? Ja takk, men det er ikke nok!

Forsvarsminister Espen Barth Eide vurderer å foreslå verneplikt for kvinner allerede i langtidsplanen for Forsvaret som legges fram for Stortinget i vår, i følge en artikkel i Stavanger Aftenblad.

Dette spørsmålet har vært diskutert i mange år og med flere forskjellige agendaer - som har vært mer eller mindre åpne. Det mest interessante i artikkelen i Stavanger Aftenblad, er at denne gangen argumenterer Forsvarsministeren tilsynelatende kun om Forsvarets vansker med å rekruttere kvinner. Tidligere har gjerne likestillingsaspektet vært tillagt stor vekt for de som har vært for kvinnelig verneplikt. Motstandere av kvinnelig verneplikt har gjerne argumentert med at hele vernepliktsordningen burde avskaffes, og at det uansett er så få fra hvert årskull som kalles inn til tjeneste at det ville være meningsløst å også kalle inn kvinner.

Også i Forsvaret er det motstridende oppfatninger om verneplikten, og tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har ved flere anledninger gitt uttrykk for at dagens verneplikt er for dyr for Forsvaret og at ordningen har gått ut på dato.

Når Forsvarsministeren nå begrunner et eventuelt forslag om å innføre verneplikt for kvinner med at Forsvaret ellers ikke greier å rekruttere dem, kan det vanskelig oppfattes som noe annet enn en smekk på fingrene til Forsvaret. Det mangler ikke på politiske signaler og direktiver om at Forsvaret må skjerpe seg og få opp kvinneandelen. Det mangler heller ikke på kunnskap om at dersom Forsvaret skal utvikle seg som den kompetanseorganisasjonen det er, så må vi kunne rekruttere fra hele befolkningen. Og det er ikke bare lav kvinneandel som er en utfordring - vi sliter også med å få til det mangfoldet blant Forsvarets ansatte som gjenspeiler befolkningen.

På tross av at vi vet mye om hva som skal til for å rekruttere kvinner; på tross av at vi vet mye om hva som gjør at mange kvinner som begynner i Forsvaret, likevel velger å slutte i 30-års alderen; greier ikke Forsvaret å få opp kvinneandelen på egen hånd. Nå får altså Forsvaret hjelp fra politisk hold, men det kan fort vise seg å være fånyttes dersom vi ikke utnytter den kunnskapen vi faktisk har, og tar de nødvendige grep, slik at kvinnene ikke forlater Forsvaret etter få år.

Mange i Forsvaret liker å sammenligne etaten med Politiet i en rekke sammenhenger. Og Politiet, som ikke har verneplikt, har likevel en kvinneandel som er dramatisk mye bedre enn Forsvarets. Hva kan det komme av? Hva er det Politiet får til som Forsvaret ikke klarer? Har vi stilt oss de spørsmålene noen gang?

Foreningen Nettverk for kvinnelig befal har for ikke lenge siden avholdt sitt årsmøte. Jeg kunne dessverre ikke være tilstede, men av agendaen ser man at det ble diskutert flere av de samme momentene som for mange år siden. Hovedtema for årsmøtet var da også "Hvordan rekruttere og beholde kvinner i Forsvaret".

Personlig er jeg for verneplikt, og jeg er også for verneplikt for kvinner. I et likestillingsperspektiv er det viktig at rettigheter og plikter er likt fordelt mellom kjønnene. Men å tro at verneplikt for kvinner alene kommer til å løse Forsvarets utfordring med å få opp kvinneandelen, er som å tro på julenissen. De grunnleggende utfordringene kommer ikke til å endre seg på kort sikt. For det er ikke kvinnene som må endre seg - det er det Forsvaret som må gjøre.

La meg stille et retorisk spørsmål: Når vi vet mye om hva som skal til for å få kvinner til å søke seg til Forsvaret, - og når vi vet mye om hva som er grunnen til at mange kvinner velger å slutte i Forsvaret, - og når vi vet at Forsvaret er utrolig dyktig til å levere det vi blir bedt om der det er behov for det, når det er behov for det, på utrolig kort varsel,- og når vi vet at vår viktigste strategiske utfordring i fremtiden ikke er kampflybaser, ubåter eller panser - men vår evne til å tiltrekke oss, utvikle og beholde kompetente mennesker, - hvorfor i all verden rekrutterere og beholder vi ikke kvinner da? Kan det være at vi egentlig ikke vil?

Jan Arild Ellingsen (FRP) sier til Stavanger Aftenblad at han er uenig i at verneplikt for kvinner er veien å gå. "Vi mener vi i stedet må finne ut hvorfor de som verver seg, slutter så raskt," sier han.

Nei, Ellingsen - det trenger vi ikke. For det vet vi.

Verneplikt for kvinner vil hjelpe på kvinneandelen på kort sikt, men det er mye som må gjøres for at det skal hjelpe på lengre sikt. Det første vi må gjøre er å ta inn over oss at vår viktigste strategiske utfordring er å tiltrekke, utvikle og beholde kompetente mennesker, og at vi ikke lenger har råd til å bare rekruttere fra ett segment av befolkningen. Det andre er å gi opp troen på at "noen skal fikse dette for oss" og så sette bort oppgaven til Vernepliktsverket, FMS, rekrutteringsoffiserer og andre.

En strategisk utfordring for Forsvaret møtes best ved å sette i gang en operasjon. I mangel av et bedre navn (forslag mottas med takk), kan Forsvarsministeren gi Forsvaret følgende oppdrag:

Iverksett "Operasjon Mangfold." Hensikten er, med militær grundighet og presisjon, å øke både mangfoldet og andelen kvalifiserte kvinner i Forsvaret. Ansvaret for operasjonen må ikke delegeres til andre enn Forsvarsstaben og Generalinspektørene.

Konkret målsetting: Andelen kvalifiserte kvinner blant befalskole- og krigsskolelever skal være minst 25% inne tre år, og minst 35% innen fem år. Det uforholdsmessig store frafallet av kvinner fra Forsvaret skal stanses.

Iverksett!

Jeg sier ikke at det er lett, men jeg er overbevist om at det er mulig.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Vår viktigste forsikring

En kjent Sunnfjording (siden jeg ikke har fått det verifisert, vil jeg ikke gjengi navnet) skal ha uttalt følgende: "Eg har ikkje livsforsikring, for når eg døyr vil at det skal verta stor sorg."

En morsom uttalelse som gir grunnlag for noen refleksjoner.

For oss som jobber med kompetanseutvikling er det lett å mene at det vi driver med ikke bare er viktig - det er livsviktig. Vi utdanner for fremtiden, og vi forsøker å skape den kompetansen som fremtiden trenger. Og siden vår oppfatning om fremtiden har en tendens til å endre seg, og ikke minst at oppfatningen har en tendens til å være forskjellig avhengig av hvem man snakker med, sier det seg selv at vi noen ganger må prøve oss fram. Imidlertid er det avgjørende at når vi prøver oss fram, så må vi være så trygge som mulig på at det vi gjør er riktig. Om vi ikke er det, så kan vi ikke eksperimentere for mye.

Jeg vil gå så langt som å hevde at utdanning og kompetanseutvikling er den viktigste livsforsikringen, den viktigste investeringen, vi som samfunn betaler for. Det betyr at den morsomme uttalelsen fra sunnfjordingen ikke vil være like morsom dersom fremtiden har behov for en kompetanse som ikke finnes.

I Forsvaret har det alltid vært fokus på kompetanseutvikling, og det er svært bra. Imidlertid har mange år med omstilling hatt spesifikke organisatoriske og strukturelle målsettinger som noen ganger har gått på bekostning av behovet for langsiktig kompetanseutvikling. Derfor er det svært gledelig når vår nye Forsvarsminister Espen Barth Eide har et så klart fokus på kompetanse i sitt første nyttårsforedrag for Oslo Militære Samfund mandag 9 januar. Blant annet sa han:

Den fornyelse og modernisering vi har sett, er i ytterste konsekvens nytteløs hvis vi ikke har mennesker til å betjene nye avanserte anskaffelser. (...) omstilling (kan ikke) lykkes dersom alt dreier seg om struktur, geografi og kjøp av nye plattformer. Mer enn noe annet må vi nå investere i personellet.

Ved Luftkrigsskolen har vi et soleklart hovedfokus på nettopp dette. Vi forsøker å se ut over egne rekker og egen virksomhet, og vi ønsker å bidra til kompetanseutvikling for hele Forsvaret og for andre interessenter. I disse dager legger vi siste hånd på forberedelsene til årets Luftmaktseminar. Og vi gleder oss til å ta imot gjester fra inn- og utland, spennende foredragsholdere, og nyttig sosialt samvær som er blitt en viktig arena for diskusjon og refleksjon rundt forsvars- og sikkerhetspolitiske utfordringer.

Gjennom sin form og sitt innhold har seminaret vokst seg til ett av de mest markante militærmaktseminar i Norden. Det generelle mål ved seminaret de senere år har vært å sette militær maktbruk inn i en større sikkerhets- og forsvarspolitisk ramme. Vi søker å diskutere aktuelle tema og sette agenda for områder som vi mener vil ha betydning for norsk sikkerhetspolitikk og Forsvaret i fremtiden.

I år skal vi spesielt se på hvordan har norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk har utviklet seg de senere år. Vi trekker linjene fra Kosovo frem til Libya, og vi spør blant annet:

Hva er motivet for Norges "militære utenrikspolitikk" og hvilke konsekvenser får den? Hva er militærstrategi og har vi behov for slik tenkning i Norge og i Luftforsvaret?

«Hvorfor krig?» og «Norges bidrag – hvordan og med hvilken innflytelse?» er temaene for dag to. Vi ser blant annet på de strategiske beslutningsprosessene i forbindelse med FN-resolusjon 1973.

Hva var rasjonale for anvendelsen av militærmakt i Libya, og er det sammenheng mellom uttrykt mål og middel? Hvorfor var det uenighet blant europeiske militærmakter og internt i NATO, og hva var USAs rolle?

Hvorfor reagerte Norge så hurtig, og hvorfor er vi blant de mest «foroverlente» tidlig i konflikten? Norges bidrag er fremstilt som en taktisk suksess, men hva med norsk tenkning og innflytelse på de operasjonelle og strategiske nivåene? Har vi overhode en ambisjon om å ha innflytelse utover det «utøvende» nivå?

Siste dag av seminaret hever vi blikket og ser fremover.

Hva betyr anvendelsen av luftmakt i Libya for Norge og Luftforsvaret i framtiden?

Luftforsvaret vil i 2012 markere 100 år med luftmakt i Norge, og seminaret vil være det første arrangementet av året til å åpne jubileumsåret.

Jeg håper vi gjennom seminaret kan bidra nettopp til den kompetanseutviklingen vi er så avhengige av. For å få det til, er vi avhengige av at også seminardeltakerne er aktive - og kontruktivt kritiske - til hva vi tenker om utvikling av norsk forsvars- og sikkerhetspolitiske utfordringer for Norge og for Forsvaret.

Vi gleder oss!

Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Olje på vannet, Statssekretær Espen Barth Eide?

I en kronikk i Aderesseavisen den 19 februar beroliger Espen Barth Eide Flyktningehjelpen og andre humanitære organisasjoner ved å si at "Vi må fra militær side respektere at det skal være et «humanitært rom» i en konflikt som i Afghanistan."
Barth Eide tar utgangspunkt i min kronikk i samme avis den 3 februar, og ut fra innledningen kan man få inntrykk av at hans og Regjeringens syn ligger nærmere Flyktningehjelpen enn mitt.
Det er ikke tilfelle. Det er ikke mye av det som står i kronikken jeg er uenig med Barth Eide om. Og for meg er det åpenbart at Barth Eide har som hovedhensikt å berolige Flyktningehjelpen, regjeringskollegiet og andre med sin kronikk - mer enn han har til hensikt å korrigere det bildet jeg kan ha skapt gjennom mitt innspill.
Og det gjør Barth Eide på en utmerket måte uten å gå inn på det som egentlig er utfordringen i Afghanistan. Jeg brukte Flyktningehjelpen som et eksempel i min kronikk, og har ikke til hensikt å angripe dem. Jeg kunne like godt brukt andre eksempel. Et annet og meget godt eksempel er at norske myndigheter klart har signalisert at militær og sivil innsats må skilles mer. Og det på tross av hva de kommuniserer utad i NATO og i andre offentlige rom.
Han sier selv i kronikken at "Dette (helhetlig tilnærming mellom sivile og militære virkemidler) er en tilnærming vi fra norske myndigheters side har tilstrebet lenge, og som det har blitt stadig bredere forståelse for også i NATO."
Hvorfor er det da så viktig å i praksis skille den sivile og den militære innsatsen, Barth Eide? Hvorfor er det så viktig å hele tiden argumentere med at "Vi må fra militær side respektere at det skal være et «humanitært rom» i en konflikt som i Afghanistan" - når vi fra militær side nettopp påpeker i alle sammenhenger at det ikke er de militære virkemidlene som kan løse situasjonen i landet? Er det så vanskelig å forstå at når vi ber om en tettere og mer integrert samorning av militær og sivil innsats - så ber vi IKKE om at innsatsen skal være militært ledet?
Jeg forstår at Bart Eide må forholde seg til en politisk virkelighet som sikkert ikke er enkel. Og det er har vært et av mine hovedpoeng i all kommunikasjon om erfaringer fra Afghanistan. Jeg skulle ønske at det var behovene på bakken i Afghanistan som var premissleverandører for debatten. Og ikke politiske, ideologiske og andre forhold internt i land så langt borte som f eks Norge.