Olje på vannet, Statssekretær Espen Barth Eide?

I en kronikk i Aderesseavisen den 19 februar beroliger Espen Barth Eide Flyktningehjelpen og andre humanitære organisasjoner ved å si at "Vi må fra militær side respektere at det skal være et «humanitært rom» i en konflikt som i Afghanistan."
Barth Eide tar utgangspunkt i min kronikk i samme avis den 3 februar, og ut fra innledningen kan man få inntrykk av at hans og Regjeringens syn ligger nærmere Flyktningehjelpen enn mitt.
Det er ikke tilfelle. Det er ikke mye av det som står i kronikken jeg er uenig med Barth Eide om. Og for meg er det åpenbart at Barth Eide har som hovedhensikt å berolige Flyktningehjelpen, regjeringskollegiet og andre med sin kronikk - mer enn han har til hensikt å korrigere det bildet jeg kan ha skapt gjennom mitt innspill.
Og det gjør Barth Eide på en utmerket måte uten å gå inn på det som egentlig er utfordringen i Afghanistan. Jeg brukte Flyktningehjelpen som et eksempel i min kronikk, og har ikke til hensikt å angripe dem. Jeg kunne like godt brukt andre eksempel. Et annet og meget godt eksempel er at norske myndigheter klart har signalisert at militær og sivil innsats må skilles mer. Og det på tross av hva de kommuniserer utad i NATO og i andre offentlige rom.
Han sier selv i kronikken at "Dette (helhetlig tilnærming mellom sivile og militære virkemidler) er en tilnærming vi fra norske myndigheters side har tilstrebet lenge, og som det har blitt stadig bredere forståelse for også i NATO."
Hvorfor er det da så viktig å i praksis skille den sivile og den militære innsatsen, Barth Eide? Hvorfor er det så viktig å hele tiden argumentere med at "Vi må fra militær side respektere at det skal være et «humanitært rom» i en konflikt som i Afghanistan" - når vi fra militær side nettopp påpeker i alle sammenhenger at det ikke er de militære virkemidlene som kan løse situasjonen i landet? Er det så vanskelig å forstå at når vi ber om en tettere og mer integrert samorning av militær og sivil innsats - så ber vi IKKE om at innsatsen skal være militært ledet?
Jeg forstår at Bart Eide må forholde seg til en politisk virkelighet som sikkert ikke er enkel. Og det er har vært et av mine hovedpoeng i all kommunikasjon om erfaringer fra Afghanistan. Jeg skulle ønske at det var behovene på bakken i Afghanistan som var premissleverandører for debatten. Og ikke politiske, ideologiske og andre forhold internt i land så langt borte som f eks Norge.