På jakt etter hjelperne.

Denne uken har det vært stor interesse om "flukten fra Marokko" for de to barna Anne Cecilie Hopstock har med OL-mesteren Khalid Skah. Jeg kjenner ikke saken i det hele tatt utenom hva som er refert til i pressen, men jeg er noe undrende til hvordan saken har "eksplodert" i media. Og jeg gjør meg noen tanker om det prinsippielle ved pressens rolle i slike saker.
Barn av foreldrene med forkjellig bakgrunn eller nasjonalitet, blir dessverre noen ganger uskyldige brikker i et "spill" mellom foreldrene når forholdet oppløses. Med jevne mellomrom hører vi om at barn hevdes å være "bortført" eller "holdt tilbake" mot sin vilje i Norge eller i andre land. Generelt er pressen ofte på plass for å beskrive manglende støtte til norske statsborgere når de opplever behov for hjelp. I dette tilfelle HAR norske stabsborgere fått bistand, og bakgrunnen hevdes å være at det var oppstått en nødsituasjon som gjorde at hjelp var nødvendig. Flere instanser, både i Norge og ved den norske ambassaden i Marokko, har vært av den oppfatningen at familien trengte å komme hjem til Norge. Jeg vet ingen detaljer om hvordan hjelpen ble organisert og utført, men siden Hopstock og barna kom seg til Norge må den ha vært tilstrekkelig for nettopp dette formålet.
Ennå har jeg ikke sett at media har undersøkt grundig bakgrunnen og innholdet i den angivelig vanskelige situasjonen. Men likevel er det innledet en "klappjakt" på hjelperne. Selv om jeg ikke kjenner saken, er jeg likevel overbevist om at de som har vært involvert har vært overbevist om at det forelå en nødsituasjon - en nødsituasjon som gjorde det nødvendig å assistere norske stabsborgere.
Er det ikke da betimelig å undersøke alvoret i situasjonen som var oppstått, før man starter "klappjakten" på hjelperne? Hvor interessant er det å spekulere over hvem som har gjort hva dersom det viser seg at det virkelig var oppstått en nødsituasjon som var så alvorlig at ekstraordinære tiltak var nødvendige? Et annet poeng, - hvorfor er akkurat denne saken så viktig og prinsippiell at den fortjener så stor oppmerksomhet i forhold til alle andre saker om barn som oppstår hvert år? Er det fordi det er Khalid Skah, med sin betydelige kjendisstatus og store ressurser, som er involvert? Hvor ofte i slike saker ser vi at den ene av foreldrene i en slik sak kan invitere til pressekonferanse i et land langt borte og at den norske pressen faktisk møter opp? Er det noen som har undersøkt barnas histore og hva DE mener?
Dersom norske statsborgere som oppholder seg i et fremmed land får problemer, er det naturlig at de henvender seg til norske myndigheter for hjelp. Årlig hjelpes hundrevis - kanskje tusenvis - av nordmenn over hele verden som av ulike grunner har kommet i en situasjon som de selv ikke greier å håndtere. Det hører vi aldri noe om. Men dersom det er noen som ikke får den hjelpen de mener de har krav på, da stiller ofte pressen opp for å fortelle om det.
Når de innvolverte i denne spesielle saken oppfatter at det har oppstått en nødsituasjon, er det bare rett og rimelig at alt blir gjort for å bistå. Det er vel fortsatt noe som heter nødrett, - er det ikke? Jeg skulle ønske at pressen gjorde alt de kunne for å finne ut hva som er de faktiske forhold som førte til at situasjonen ble oppfattet som en nødsituasjon. Før vi vet det med sikkerhet, er det etter min mening helt urimelig med en slik "klappjakt" på hjelperne som vi nå ser.