Jeg liker høsten. Jeg liker vinteren. Liker å kjenne den friske vinden mot ansiktet; se de flotte fargene; oppleve den utrolig friske og klare luften. Det er liksom så RENT over alt. Naturen gjør seg klar for vinternatten, og den har pusset tennene. Løvfrakken tas av, månens nattelampe tennes over Børvasstindene som noen har drysset melis over forrige natt.
Annet hvert år om høsten er det valg. Valget som overskygger, stjeler oppmerksomheten, og fratar oss de fine dagene. Da blir vi minnet om hvor forferdelig alt er her i landet. Den ene katastrofeskildringen etter den andre skaper inntrykket av at det står nokså dårlig til. Partiene slåss om oppmerksomheten, og godt hjulpet av media, som nesten kun har fokus på det negative, får vi vite at vi har det forferdelig.
Nå er det ikke valg. Likevel renner avisene over med artikler om feilbehandlinger, mangel på behandlinger, for lang ventetid, sykehusfeil, og dataproblemer. IA-avtalen er akkurat reforhandlet, og kommentarene spriker i alle retninger. Fra de som mener den er blitt bra, til de som mener at Norge er kun et godt land for de som er friske og kan gå på jobb.
Men for å være ærlig - jeg liker landet vårt! Jeg har fått se hvordan mange mennesker i denne verden har det, og jeg har bodd i land som har en nokså annerledes måte å organisere hverdagen på enn vi har her hjemme. Og jo eldre jeg blir, jo mer blir jeg klar over hvor godt vi har det. Vi er omgitt av en velstand og en valgfrihet som tidligere generasjoner ikke engang kunne drømme om.
Jeg fikk blant annet oppleve Bosnia-Herzegovina fra sommeren 1999 til sommeren 2000. Da jeg kom dit, var det fire år siden krigen i det tidligere Jugoslavia var over. Landet var fortsatt meget sterkt preget av den blodige borgerkrigen, og fattigdom, nød, fortvilelse og ødelagte liv ble en del av min hverdag. Ruiner, søppel, mennesker som bodde under plastsekker, arbeidsløshet på over 60%, svært få – om noen – velferdsgoder, mangel på mat, vann, klær og medisiner. Kort sagt, en trøstesløs tilværelse for mange som fortvilet forsøkte å finne tilbake til en slags normalitet. Ikke ulikt situasjonen mange steder i Norge for bare litt over 60 år siden.
Jeg glemmer aldri følelsen jeg fikk da jeg kom hjem på permisjon en uke i oktober 1999. Det var nydelig høstvær. Skarp, ren luft. Sol og vakre høstfarger. Rent og ryddig, horisonten klar og tydelig, Lofotveggen som reiste seg majestetisk i vest. Men Posten hadde nettopp lagt om sine rutiner. Og dermed var avisene fulle av sinte leserbrev og artikler om at nå måtte mange gå 20 meter lenger for å hente posten i postkassa. Det slo meg nokså klart, at ”Du verden, jammen har vi det bra i dette landet!”
Senere har jeg vært i mange andre land. I 2009 var jeg 6 1/2 måneder i Afghanistan. De utfordringene vi "sliter med" her hjemme synes nokså små og trivielle i forhold til den afghanske hverdagen.
Jeg vet at vi har mange uløste oppgaver, men det hindrer ikke FN i å – gang på gang – kåre Norge til det beste landet i verden å vokse opp og å bo i. Det synes jeg vi skal ta inn over oss. I alle fall av og til.
Om hundre år er mye glemt, men noe vil bli husket. Jeg håper bare at vi ikke huskes for å være verdens beste sutrere.
Vi er kanskje en av verdens beste land å bo i ; det betyr ikke at det ikke finnes forbedringspunkter.
SvarSlettSå snart noen prøver å påpeke at noe ikke her helt ok i Norge blir man umiddelbart stemplet som sutrekopp.
Det du sier ar at vi bør være strålende fornøyd, for vi har det tross alt bedre enn de i Afghanistan. Da vet vi hvor lista ligger.
Selvfølgelig har vi forbedringspunkter. Jeg har aldri sagt noe annet. Jeg sier bare at de aller fleste av oss har det utrolig bra sammenlignet med svært mange mennesker i verden rundt oss. Men inntrykket som skapes gjennom media er nesten alltid negativt, og jeg tror at å måtte lese om negative saker hele tiden ikke nødvendigvis er til hjelp. Hva med å sette sakene litt i perspektiv? Ikke hele tiden - men noen ganger?
SvarSlett