tirsdag 29. mai 2012

Fin, varm og verdig veteranmarkering i Trondheim

FNs internasjonale veterandag gjennomførte Trondheim Kommune også i år en egen veteranmarkering med konsert og taler i Nidarosdomen med påfølgende mottakelse. Her fikk veteraner utdelt diplom og kommunens skjold.
(Se klipp fra NRK Midtnytt, 13:13 ut i klippet)

Kjære Veteraner, Ordfører, Fylkesordfører, kolleger – mine damer og herrer.

Det er en stor glede og ære for meg å få lov til å delta på markeringen sammen med Trondheim Kommune og Luftforsvarets Musikkorps.

Jeg vil begynne med å gi honnør til Ordføreren for at denne dagen er kommet i stand. Det var ikke noen selvfølge at det skulle bli en slik dag, og jeg er glad for å bo i en by som på denne måten velger å vise veteranene våre at vi er klar over, og verdsetter, den innsatsen de har gjort på vegne av oss alle sammen.

Mitt navn er Ole-Asbjørn Fauske. Jeg er sjef for Luftkrigsskolen her i Trondheim, og jeg er veteran. Med erfaring fra Bosnia og Afghanistan kjenner jeg godt til hvilke situasjoner veteraner har vært med på og opplevd. Og selv om rollen min i dag er å representere Forsvaret og Luftkrigsskolen, så er dette arrangementet også for meg. Derfor kan jeg med stor og personlig overbevisning si at dette initiativet er noe som veteraner setter meget stor pris på.

Det ville være feil å si at Forsvaret alltid har vært opptatt av sine veteraner. Lenge var ordet og begrepet veteran knyttet utelukkende til de som var med og kjempet under andre verdenskrig. Veteranene derfra fikk sin plass og oppmerksomhet i det Forsvaret som utviklet seg etter krigen, men veteraner fra senere kriger og konflikter fikk ikke nødvendigvis det. Alt for sent – også internt i Forsvaret – begynte vi å bruke begrepet veteraner også om de som kommer hjem i dag. Men i dag kan en veteran være i 20-års alderen – eller nærme seg de 100.

Forsvaret har slitt litt med denne nye virkeligheten. Det er mange grunner til at det ble slik. Lenge var Forsvaret innrettet kun for å forsvare nasjonen mot et angrep utenfra, og gjennom hele den kalde krigen ble erfaringer og kunnskaper som ble ervervet gjennom internasjonale operasjoner sett på som mindre viktige for nettopp denne oppgaven.

Så feil kan man ta. Så feil tok man da. I dag vet vi at det er helt annerledes, og Forsvaret innrettes nå på en helt annen måte enn før for å ivareta veteranene og deres kunnskaper og erfaringer. Selv om mye bra er gjort de siste tiårene, så gjenstår en del enda med å samordne de ulike initiativene på ulike nivåer i Forsvaret.

Opprettelsen av Forsvarets Veterantjenester er et eksempel på det. De skal bidra til at Forsvaret koordinerer og samordner sin virksomhet og sin oppmerksomhet overfor alt det som veteranene i dag representerer. Som vi vet, ble Generalmajor Mood vår første Veteraninspektør. Nå er han FNs militære representant i Syria, og da han ble utnevnt til den krevende jobben uttalte han følgende:
"Det er viktig for meg å fortelle dere følgende: det at FN og Den arabiske liga ser til Norge - og meg for denne type oppdrag er først og fremst en anerkjennelse av den jobben norske soldater har gjort for freden i mange år!! Hver enkelt av dere har bidratt personlig til vårt rennome som fredssoldater! Jeg skal gjøre mitt beste!"
Det er viktig å huske at det ikke er Forsvaret som bestemmer om norske kvinner og menn skal delta i operasjoner i utlandet. Det er Regjering og Storting som vurderer hva som best ivaretar norske interesser, og som noen ganger bestemmer seg for at norske militære kapasiteter eller personell skal delta i internasjonale operasjoner. Det er altså våre politikere, som på vegne av oss alle sammen, som på vegne av det norske samfunnet, sender våre kvinner og menn ut for å gjøre tjeneste på nasjonens vegne.

Veteranene kommer hjem med store kunnskaper og erfaringer som både personlig, for Forsvaret og for samfunnet, er svært nyttige. Det som kjennetegner erfaringene er at veteraner kan løse svært krevende oppdrag, under tidspress, i komplekse situasjoner, i møte med svært vanskelige verdispørsmål, og noen ganger ved å selv være i livsfare.

Mange av oppgaven de blir satt til å løse ligger langt utenfor soldatens primære profesjon. Men det er bare soldater som kan løse dem. Og dessuten, det er bare soldater som Regjeringen og Stortinget kan beordre til internasjonal tjeneste når nasjonen krever det.

Hvem er så disse veteranene? Hvordan kjenner du dem igjen?

De er helt vanlige menn og kvinner fra alle lag i samfunnet. De er naboen din, kanskje en av dine fettere eller kusiner, tante eller onkel. Når du leser Aftenposten leser du garantert spalten til en av dem daglig. De sitter på Stortinget, henter deg i ambulanse, opererer deg for blindtarmbetennelse, gir barna dine lekser hjem fra skolen. De er kollegaen din eller kanskje sjefen din? De henter søppel om morgenen, de leverer barna sine samtidige med deg i barnehage eller skole. Noen av dem ser du på TV nå om dagen, der de passer på et menneske uten sjel, mannen uten navn. Noen sliter, andre hjelper de som sliter. Noen er prester, andre forretningsfolk.

Vi er i alle samfunnslag og klasser, over 100.000 Nordmenn har gjort tjeneste i internasjonale operasjoner, i mer enn 40 land, på fire kontinenter, i nesten 100 forskjellige operasjoner siden 2. verdenskrig. Over 100 har blitt drept i tjenesten. Noen er skadet enten fysisk og/eller psykisk.

Vi er mange, vi er menn og kvinner, vi er unge og gamle, vi er gjennomsnittet av Norge, vi er stolte av jobben vi har gjort samt vår innsats og våre kolleger. Vi er Veteraner.

Vi forlanger ikke mye. Vi ber om å bli respektert for den innsatsen vi har gjort, og vi ber om anerkjennelse. Vi ber om at de som er uenige om oppdragene våre, retter kritikken mot Regjering og Storting. Og ikke mot oss.

Vi ber om at alle hører på hva Statsråd Navarsete sa, her, like utenfor Nidarosdomen, den 8. mai i år:
"Respekt og anerkjennelse for veteraner er ikke noe vi er opptatt bare på veterandagen. Det er noe vi må være opptatt av hele året."
Det er noen av oss som kommer hjem med utfordringer som vi har vansker med å takle. Men det er viktig å presisere at det å være veteran ikke er en diagnose.

Det å være veteran er en hedersbetegnelse om en person som har vært villig til å delta ute på vegne av sitt land, og som derigjennom har svært viktige og gode erfaringer og kunnskaper.

I Washington, ved minnesmerket fra Koreakrigen, er det reist en stor stein med inskripsjonen “Freedom is not free”. Altså: Frihet er ikke gratis.

Vår egen Konge sa noe om dette i sin nyttårstale for noen år siden, da han minnet oss på at vår frihet ikke var gitt oss en gang for alle.
“Frihet, menneskeverd og demokrati må vi fortsatt kjempe for – hver eneste dag”.
Og det er nettopp det veteranene våre har vært med på. De har reist ut på vegne av nasjonen for å kjempe for at andre mennesker skal få oppleve den friheten som vi her hjemme så alt for lett tar for gitt.

På en dag som i dag skal vi også sende en tanke til de som satt hjemme da veteranene var ute. En veteran reiser sjelden ut som en enkelt person – ofte sitter det familie og barn igjen hjemme som får sitt å stri med når det er en som reiser ut.

Våre veteraner har bidratt og ofret mye for det de var med på, og i dag går våre tanker også til dem som aldri kom tilbake og til deres familier.

Men akkurat i dag, akkurat her, vil jeg understreke hvor takknemlige vi er for den innsatsen dere som er her har gjort gjennom oppgaver som ingen andre kunne ha tatt på seg.

Dere er alle helter, og vi er umåtelig stolte av dere.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

torsdag 10. mai 2012

Utfordrende lederskap - "Toxic Leaders"

Artikkelen nedenunder er skrevet til magasinet "JET SET", som utgis av kadettene ved Luftkrigsskolen.

I Forsvaret sier vi ofte at vi er best på ledelse. Vi har den beste lederutdanningen, og vi har de beste lederne, sier vi. Men er vi sikre på at det alltid er riktig?

Forsvaret har utvilsomt mange dyktige ledere. Ledere som motiverer, inspirerer og skaper gode og romslige forhold for sine medarbeidere er ingen mangelvare. Ledere som evner å stå fram og ta nødvendig ansvar når det gjelder som mest, har vi også. Men vi har ikke bare denne typen ledere.

US Army gjennomfører nå et program der de skal forsøke å blitt kvitt det de kaller «Toxic Leaders». Der utarbeidet en rapport som man finner på nettet, og i følge den er det en rekke kjennetegn på «Toxic Leaders». Ofte jobber de for å promotere seg selv på bekostning av sine undergitte. De ser gjerne på medarbeidere som «utskiftbare» instrumenter, og ønsker ikke å ha en personlig relasjon til dem. De identifiserer seg ikke med avdelingen eller oppdragene, beskylder andre for feil de selv begår, setter undergitte opp mot hverandre, er svært kritiske til selv gode resultater fra underordnede, opptatt av detaljer mer enn å holde oversikten, de ser på seg selv som viktige – i motsetning til å forstå at de utfører viktige oppgaver.

Dette står i skarp kontrast til det som US Army definerer som gode ledere, samtidig som de hevder at det fundamentale i godt lederskap ikke endres. Gode ledere identifiserer seg med avdelingen og oppgaven, de viser omsorg for sine medarbeidere og deres familier, de har de riktige kunnskaper og erfaringer, osv. På norsk sier vi gjerne: «Løs oppdraget, og ta vare på dine kvinner og menn».

Det ville være naivt å tro at Det norske Forsvaret er forskånet for «Toxic Leaders». Vi kjenner alle eksempler på ledere som er dysfunksjonelle, og mange har vært utsatt for lederskap som er direkte ødeleggende for de oppgavene som skal løses. Riktignok er det de siste årene satt i verk enkelte tiltak som kan bidra til å luke ut de som ikke passer i ledende posisjoner, men det kan virke som at denne utfordringen ikke akkurat er tillagt mye vekt her hos oss.

Som nyopprykket kaptein, i 1993, holdt jeg et innlegg på en konferanse om lederskap. Jeg konkluderte med at en av Forsvarets utfordringer er at vi ikke tilsetter de lederne vi mener er de beste, men vi lar de som allerede er ledere velge ut sine etterfølgere. I dag, 19 år senere, er jeg ikke sikker på om vi har kommet så mye lenger. Jeg har ved flere anledninger hevdet det må bli et selvfølgelig kriteria ved lederutvelgelse, at mennesker som en kandidat har vært sjef for får anledning til å uttale seg. I noen grad kan vi ivareta det gjennom 360-evaluering – noe som US Army nå tar i bruk som ett av virkemidlene.

Nå er det snart tid for graduasjon. Etter lang tid på skolebenken er det tid for 3. avd. å forlate oss og starte sin nye tilværelse som sjef, leder, medarbeider, offiser, soldat. Jeg vet at dere har fått med dere det beste grunnlaget Luftforsvaret kan gi dere for å bli gode ledere. Og jeg vet at dere kommer til å gjøre en utmerket jobb og at dere kommer til å fremstå som de lederne vi vil ha og som menneskene i Forsvaret fortjener.

Jeg ønsker dere lykke til, og jeg ber dere være på utkikk etter «Toxic Leaders». For de trenger vi nemlig ikke.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

torsdag 3. mai 2012

Frigjøringsdag og veterandag 8. mai

Våren er her, og med den tre viktige merkedager: Najonaldagen, 17. mai, som markerer vår selvstendighet som nasjon og at Grunnloven ble underskrevet på Eidsvoll i 1814. Den 7. juni markerer vi Unionsoppløsningen fra 1905. Og den 8. mai, Frigjøringsdagen, den dagen da andre verdenskrig sluttet i 1945. Alle dagene har på hver sin egen måte med frigjøring å gjøre, og de har alle status som offentlige flaggdager.

Fra og med i 2011 er Frigjøringsdagen 8. mai også en dag der vi skal hedre våre veteraner fra andre konflikter enn andre verdenskrig. På Regjeringens nettsider kan man lese:
8. mai er Norges frigjøringsdag. Det er også dagen vi hedrer våre veteraner og deres innsats for Norge. Over 100.000 nordmenn har tjenestegjort i 100 internasjonale operasjoner i mer enn 40 land. Dagen markeres med regjeringens hovedarrangement i Oslo, og lokale arrangementer over hele landet
Jeg er svært glad for Regjeringens beslutning om å markere alle veteraner den 8. mai. Det virker som at bevisstheten om (og betydningen av) den 8. mai og hva den står for, var begynt å fortape seg noe hos senere generasjoner. De private flaggstengene står ofte nakne denne dagen. Jeg håper det fornyede fokus på denne dagen, med oppfordring om å hedre alle veteraner, kan være med på å fornye dagens innhold.

Nasjonaldagen 17. mai markerer at vi lever i et fritt, selvstendig og demokratisk samfunn. Og frigjøringsdagen den 8. mai markerer at vår frihet, selvstendighet og demokrati ikke kan tas for gitt. Kongen sa i sin nyttårstale for mange år siden:
"Fred, frihet og demokrati kan ikke tas for gitt. Det må vi kjempe for å beholde - hver eneste dag."
Den 8. mai minner oss om det. Dagen ble innstiftet for å feire at vi atter hadde fått vår selvstendighet tilbake, og for å hedre de som deltok i krigen og som gjorde det mulig. Etter andre verdenskrig har mer enn hundre tusen norske kvinner og menn, på oppdrag fra Storting og Regjering, blitt sendt ut i verden for å bidra til fred og sikkerhet.

Forsvaret har alltid markert den 8. mai, og dagen også er blitt markert i mange kommuner rundt om i landet. Når Regjeringen fra i fjor setter et så stort fokus på dagen som den gjør, viser det at samfunnet tar det ansvaret overfor våre veteraner som de fortjener. For det er samfunnet, representert ved nettopp Storting og Regjering, som sender norske kvinner og menn ut i krevende operasjoner. Da er det helt naturlig at det også er samfunnet som viser takknemlighet og oppmerksomhet overfor de som blir sendt ut.

I Trondheim blir det i tillegg til den 8. mai også i år en egen veteranmarkering på den internasjonale veterandagen den 29 mai. Også andre kommuner har hatt - eller vil ha - tilsvarende markeringer rundt om i landet.

Det er mange som ikke er enige i politikken med å sende norske kvinner og menn ut i operasjoner. Og det er helt greit. Nettopp vår frihet og demokrati er en garantist for at man kan være åpent uenig i politikken. Men jeg håper at alle, også de som er uenige i politikken, evner å vise veteranene våre den respekt og oppmerksomhet som de fortjener.

Møt opp og vis at du støtter våre veteraner du også.

Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

tirsdag 1. mai 2012

Alexander Dale Oen er død

Så trist, så trist. Alexander Dale Oen er gått bort, like før han skulle fylt 27 år.


Han var en av våre aller største idrettsstjerner. Han var en hedersmann. Han seiret i en av verdens største idretter, og han dedikerte seieren til det norske folk etter at terroren rammet 22 juli 2011.

I fjor sommer gråt han for terrorens ofre. I dag gråter vi for ham.

Hvil i fred, Alexander. Tankene går til familie og venner.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.