25 år siden Srebrenica

For 25 år siden ble mer enn 8.000 bosniaker drept i Srebrenica av bosnisk-serbiske soldater. Over 1.000 av dem er fortsatt ikke gjort rede for.

Det er 25 år siden Europas siste folkemord. For noen er 25 år et helt liv. For andre, som har blitt sittende fast, stoppet tiden den gangen. For 25 år siden. Byen som av FN var gitt statusen "Safe Area" ble åstedet for, og beviset på, at den "internasjonale verdensordenen" feilet dramatisk og fundamentalt.

Oppløsningen av Jugoslavia gikk definitivt ikke fredelig for seg. Krigen i Bosnia-Herzegovina ble spesielt voldsom, og de fleste kjenner til at beleiringen av Sarajevo var den lengste og blodigste beleiringen av en by i moderne historie. Men for meg er det folkemordet i Srebrenica som står sterkest i minnet.

De som overlevde har sterke historier å fortelle. Mange av de som representerte FN og forsøkte å hjelpe er hjemsøkt av traumer. Mange har tatt sitt eget liv.

Jeg har tilbrakt mer enn tre år i det vakre landet, - på jobb for Norge og NATO. Menneskene er varme, vennlige, imøtekommende og gjestfrie. Det er lett å bli glad i dem. Det er lett å bli glad i landet. Det er, - i alle fall for meg, - umulig å ikke reise tilbake og besøke dem.

Men når vi snakker om Srebrenica kommer det en skygge over dem. Smilet falmer. Blikket vakler. Så mange minner; så mange tanker; så mange mennesker som ikke er mer. Så mye som sviktet. Så mye som gikk galt. Så mange spørsmål. Aldri nok svar.

Det var vi som sviktet. Vi, - vi som levde like utenfor grensene og som hadde nok med vårt. Vi, - vi som ikke ville se hva som var i ferd med å skje. Vi, - vi som trodde at FN skulle greie å ordne opp. Det var vi som sviktet.

Men det var ikke vi som hadde ansvaret for ugjerningene. De ansvarlige er blitt etterforsket, og mange er dømt.

Når jeg sier at det var vi som sviktet, så er det fordi vi - alle nasjoner - har plikt til å forhindre folkemord.

Despoter og morderiske ledere har det vært mange av. De finnes også i dag. Og de kommer til å finnes i fremtiden. Jeg bærer et litt naivt håp om at vi kanskje har lært av historien slik at vi gjør alt som står i vår makt for å forhindre nye folkemord. Menneskene fra Srebrenica minnet oss på ansvaret vårt med sine egne liv som innsats.

Ole Asbjørn Fauske

Akademisk tåkeprat

Oberstløytnant Harald Høiback har i Forsvarets Forum begått en kronikk der han påstår at dersom vi vil ha flere kvinner i Forsvarets "spisse evne", så "må vi også akseptere at stridsevnen faller". Kronikken er et stykke "akademisk tåkeprat" som jeg sjelden har sett maken til. 

Høiback er en offiser som jeg har svært stor respekt for. Han har ved gjentatte anledninger levert glitrende analyser om blant annet Forsvaret og Forsvars- og Sikkerhetspolitikken. På en rekke seminarer har hans evne til strålende retoriske grep, presise formuleringer, og en unik evne til humoristisk refleksjon, ført til ny erkjennelse og forståelse. I tillegg til lattersalver og rungende applaus. 

Når jeg velger å kalle dette blogginnlegget for "Akademisk tåkeprat", så er det fordi Høiback selv i sin kronikk understreker nødvendigheten av forskning og akademia. Når han i tillegg påberoper seg at han har et "filosofisk poeng", så blir den tilsynelatende mangelen på forståelse for det temaet han skriver om ikke bare åpenbar, men grenser mot å være fraværende.

For det første synes det som at Høiback definerer Forsvarets "spisse evne" og "kampkraft" til kun å være virksomhet som direkte er knyttet den enkelte persons fysiske beskaffenhet. For det andre ser Høiback tilsynelatende helt bort fra at personellet i Forsvaret må kvalifisere seg for, og ofte bli selektert til, de stillingene og de posisjonene de skal betjene.

Høiback harselerer over at den gjennomsnittlige kvinnekroppen ikke presterer like mye som den gjennomsnittlige mannekroppen. Dersom det faktisk var slik at den enkelte person, uten hensyn til egne ferdigheter og kunnskaper, selv fikk bestemme hvor vedkommende skulle tjenestegjøre, kunne det tenkes at Høiback hadde hatt et poeng. Men slik er det ikke.

Forsvarets kampkraft består av en rekke komplekse kapasiteter og systemer som skal betjenes uten at operatøren må kunne være blant verdens beste idrettsutøvere. Om noen spør meg om hvilke egenskaper som kjennetegner f eks en dyktig "cyberkriger", så ville evnen til å løpe langt og bære tungt komme nokså langt nede på lista.

Når en avdeling eller en virksomhet i Forsvaret skal bemannes, så gjøres det ved at posisjonene besettes av personell som er selektert, utdannet og trenet, og som kan beherske den jobben de skal gjøre. Det er ikke alle som kan bli jagerflygere, ubåtkapteiner, stridsvognskommandører eller etteretningsspesialister - uansett hvor langt de kan løpe eller hvor tungt de kan bære. Det er selvsagt aldri en ulempe å være i god fysisk form, men det skulle være åpenbart for de fleste at det er mange posisjoner som utgjør Forsvarets kampkraft som kan betjenes uten at vedkommende samtidig må være blant de 70 beste i Vasaloppet.

Jo mer mangsidig og mangfoldig oppgavene i Forsvaret blir, jo mindre har Høiback rett. Faktisk har han ikke bare "ikke rett", - den måten å tenke på som han gir uttrykk for i kronikken kan være til direkte skade for Forsvarets evne til å tiltrekke seg rett person på rett sted.

Fellesnevneren for de aller fleste oppgavene i Forsvaret i dag er at det er hodet som er den viktigste "muskelen". Forsvarets største strategiske utfordring er derfor om vi også i fremtiden greier å rekruttere de beste hodene i dette landet, fordi "det i bunn og grunn handler om liv og død og rikets sikkerhet".

Vi må altså rekruttere, selektere, utdanne, trene og motivere de beste menneskene fra hele befolkningen. De må ha ulike egenskaper og ferdigheter og måter å tenke på. Vi må gi dem grunnlaget for å bli dyktige ledere. Og så vi må sette dem til oppgaver som de har nødvendige forutsetninger for å beherske. Om de er menn eller kvinner er knekkende likegyldig.

Dersom vi ikke greier dette, da faller stridsevnen.


Ole Asbjørn Fauske

Forsvarer Jakob Børresen lovbrudd?

I en ellers god artikkel i Forsvarets forum, hevder pensjonert Flaggkommandør Jacob Børresen at ulovlig spredning av gradert informasjon om Forsvaret "kan forsvares". Det kan ikke stå uimotsagt.

Jacob Børresen har en skarp penn og er en viktig stemme i debatten om forsvars- og sikkerhetspolitikken. Jeg har i mange år hatt stor glede og nytte av å lese hans betraktninger, og jeg regner med at det kommer til å fortsette. Vi trenger dyktige samfunnsdebattanter med solid kunnskap, og Jacob Børresen tilhører så absolutt de som har mye å tilføre.

Men nå har han etter min mening trådt over en viktig grense. Nettopp fordi han er en viktig stemme; nettopp fordi han er en anerkjent debattant; nettopp fordi han har betydelig innflytelse; nettopp fordi han fortsatt er meget godt anerkjent blant mine kolleger som fortsatt bærer uniform, - nettopp derfor bør han være svært forsiktig med å forsvare lovbrudd.

I artikkelen i Forsvarets forum er han i tillegg presentert som "representant for Arbeiderpartiet i Horten". Jeg håper at dette er noe bladet har gjort selv, og at Børresens forsvar av ulovlig spredning av gradert informasjon er hans eget syn - og ikke et uttrykk for Arbeiderpartiets mening.

Jeg er enig i mye av det som Børresen skriver i artikkelen. Men jeg er ikke enig i at det er en "tillitskrise" i Forsvaret. Det er fortsatt ikke ulovlig å uttale seg (har det noen gang vært det?), og debatten både internt i Forsvaret - og ekstern av forsvarsansatte - lever i beste velgående. At noen velger å bryte loven og sende ut gradert informasjon, er ikke et uttrykk for manglende takhøyde. Det er et varsel om at den som evt gjør dette ikke forstår hva som er lovlige virkemidler, og heller ikke forstår at spredning av gradert informasjon potensielt vil kunne skade landets sikkerhet.

Det er en grunn til at Forsvarssjefen skriver en gradert årsrapport til våre politiske myndigheter. En av grunnene er at han der kan beskrive eventuelle utfordringer for Forsvaret som ikke må tilkomme uvedkommende. En potensiell militær motstander vil kunne ha stor nytte av slik informasjon, og det burde være åpenbart for enhver at informasjonen i rapporten derfor må behandles i henhold til graderingen.

Alternativet er at Forsvarssjefen må slutte å skrive graderte rapporter. Det vil i så fall kunne føre til at politiske myndigheter blir enda mindre opplyst om Forsvaret enn de er i dag, - og dermed vil muligheten til å "avdekke utfordringer og problemstillinger" bli mindre. Ikke større, som Børresen etterlyser.

Forsvaret besitter landets kraftigste maktmidler. Vi, Forsvarets personell, er til for, om nødvendig, å forsvare landet med makt. Med livet som innsats skal vi, om nødvendig, bidra til at vi fortsatt skal kunne leve i en fri, uavhengig og selvstendig rettsstat. Vi bidrar ikke til det om vi selv bryter lovene som utgjør rettsstaten.

Det er lov å være frustrert over manglende ressurser. Det er lov å være uenig i Forsvarets innretning. Det er lov å ha et annet syn enn det som kommer til uttrykk i Stortingets Langtidsplan. Og det er lov å hevde at vi snarest må nå vår egen ambisjon om å bruke 2% av BNP på Forsvaret.

Men det er ikke lov å lekke gradert informasjon, og det vet Børresen meget godt. At han i den nevnte artikkelen sier at lekkasjene kan forsvares, er svært nær å oppfordre til lovbrudd. Det er ødeleggende for debatten, og det underminerer hans egen status. Jeg håper det var en glipp.


Ole-Asbjørn Fauske

Å holde hodet kalt når terror truer er ikke nødvendigvis enkelt

Gjennom "alle" medier har vi de siste dagene konstant blitt minnet om at PST anser at det foreligger en terrortrussel mot Norge. Det offentlige Norge har valgt å være åpne om trusselvurderingen, og de hevder at den kan komme fra personer som har kjempet på bakken i Syria.

Ikke uventet har den norske åpenheten fått kritikk. Ifølge Hans-Jørgen Bonnichsen, tidligere operativ sjef i den danske etterretningtjenesten, er den nasjonale traumen i Norge etter terroraksjonen 22. juli 2011, og kritikken myndighetene fikk i etterkant, forklaringen på hvorfor Politiets sikkerhetstjeneste (PST) valgte advare det norske folk om terrortrusselen på torsdag. Før jeg sier mer om saken, la meg få lov til å presisere følgende: Jeg vet ikke noe om saken ut over det som er presentert i media. Jeg har ingen opplysninger fra noen kilder ut over aviser og radio/TV. Heller ikke har jeg noen kjennskap til de vurderingene som har blitt gjort før man valgte å gå ut med informasjon om en mulig øket fare for terror. Men jeg er sannsynligvis litt over gjennomsnittlig interessert i Forsvars- og Sikkerhetspolitikk, og har selvsagt - som mange andre - gjort meg noen tanker om temaet. 

Jeg var selv overrasket over at man valgte å gå ut såpass tydelig, men jeg støtter åpenheten fullt ut. Vår alles sikkerhet, det være seg fra trusler om terror eller andre uønskede hendelser, er tildels et felles ansvar. Selvsagt er det Politiet som har det største ansvaret, - som skal være "The First Responder",- som ved hjelp av  bl a PST skal ha en oversikt over trusselbildet, - og som skal trygge innbyggerne i landet. Men det er ikke mulig å ha et politi som er tilstede alle steder, som kan fange opp alle signaler, og som kan stanse alle hendelser før de skjer. Det er heller ikke mulig å ha et politi som er i stand til å håndtere alle tenkelige situasjoner. Derfor trenger vi en "våken" befolkning som ser, som hører, og som melder fra til Politiet når de oppdager noe mistenkelig. Derfor samarbeidet Politiet med andre samfunnsetater, som f eks Forsvaret, for å kunne ha tilgang til samfunnets samlede ressurser om det skulle bli nødvendig. 

Fra mediene ser vi at samarbeidet mellom Politiet og Forsvaret tilsynelatende er meget godt. Politiet har fått den bistanden de har bedt om. Vi får også opplyst at det er et bedre samarbeide mellom Politi og Forsvar som har avslørt at en trussel om terror var under oppseiling. 

Den tidligere danske sjefen for etterretningstjenesten har selvsagt et poeng når han nevner det nasjonale norske "traumet" etter 22 juli 2010. Men at det samme "traumet" har ført til et bedre samarbeide mellom nødetater og mellom Politiet og Forsvaret synes åpenbart. En svært viktig brikke i et forsvar mot terror, er en befolkning som er årvåkne. Gjennom den åpenheten vi nå ser fra norske myndigheter, bidrar man nettopp til det.

Dette er en hårfin balanse. For mye snakk om terrortrusler i det offentlige rom kan føre til frykt i befolkningen. Og da har ganske riktig en potensiell terrorist oppnådd mye før han/hun evt gjennomfører en terrorhandling. Samtidig er det viktig at vi har et våkent blikk på våre omgivelser og at vi innimellom våger å tenke tanken: "Det kan hende også her."

Et mulig scenario er at åpenheten kan "skremme" potensielle terrorister fra å gjennomføre handlingen(e) og at de "går under jorden". Og da kan det bli vanskeligere å arrestere dem. 

Men i det samme scenariet: Åpenheten fører til en årvåken befolkning, og den fører til at bistandsinstruksen mellom Politiet og Forsvaret blir synlig aktivert. Politiet er synlige i gatene, og "alle" vet at Forsvaret har soldater, kjøretøyer og fly som er klare til å settes inn om Politiet skulle ha behov for det. Forhåpentligvis gjør dette at de potensiell terroristene tenker seg om en gang ekstra, og at de avstår fra å gjennomføre de handlingene de hadde planlagt. 

Dersom åpenheten i seg selv er med på å minske faren for - eller til og med hindre - et terrorangrep, så har strategien vært vellykket. Personlig vil jeg alltid foretrekke at uskyldige mennesker ikke mister livet.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

NATO HQ Sarajevo (NHQSa)

Dette blogginnlegget står også på trykk i Pro Patria nr 2, 2014.

NATO HQ Sarajevo samlokalisert med EUFOR HQ i Camp Butmir

NATO etablerte hovedkvarteret i Sarajevo i desember 2004. Hovedkvarteret etterfulgte Stabilisation Force (SFOR) som hadde ansvaret for sikkerhetssituasjonen etter fredsslutningen i 1995 («Daytonavtalen»), og etableringen av NHQSa var et svar på det uttrykte ønsket fra Bosnia-Herzegovina (B&H) om å starte prosessene mot en tettere integrering i Euro-Atlantiske institusjoner. Presidentskapet i B&H uttalte også at det overordnede sikkerhetspolitiske målet for landet var et fremtidig medlemskap i NATO, og hensikten med etableringen av NHQSa var å støtte, og gi råd, til myndighetene og Forsvaret gjennom nødvendig transformasjon og utvikling.

Sikkerhetssituasjonen i B&H er fremdeles utfordrende. I november i fjor fornyet FNs Sikkerhetsråd mandatet for EU og NATO, og uttalte at situasjonen i B&H fortsatt har et potensiale for å true internasjonalstabilitet og sikkerhet. EU og NATO «deler» på de militære oppgavene det internasjonale samfunnet har i B&H. EU har etablert en styrke (EUFOR) som gir utdanning og trening til Forsvaret i B&H, og EUFOR har også det operative mandatet om å sette inn styrker i landet om sikkerhetssituasjonen skulle tilsi det.

NATO er til stede med et hovedkvarter, men har ingen regulære styrker fast stasjonert i landet. NATOs oppdrag i B&H kan i hovedsak deles i to, der den «operative» delen av oppdraget er å gi råd til myndighetene for å bidra til utviklingen mot et fremtidig NATO medlemskap. Den andre hoveddelen av oppdraget er å gi støtte til EU/EUFOR i henhold til «Berlin Plus»-avtalen om slik støtte til EU fra NATO.

(Berlin-plus avtalen inngått på NATOs toppmøte i Praha i 2002. Etter avtalen forplikter NATO seg til å støtte “non-aggressive EU military operations” med teknisk og logistisk støtte, samt tilgang til NATOs kommandostruktur)

Som regel er pressen svært interessert i å høre om NATO

NHQSa er funksjonelt organisert for å ivareta hovedoppdragene. «Support Division» har hoveddelen av oppdraget knyttet til «Berlin Plus», og utfører i tillegg støttefunksjoner for rådgivingsdelen av oppdraget. Min oppgave, i tillegg til å være nestkommanderende (DCOM) ved hovedkvarteret, er å lede den delen av hovedkvarteret som driver rådgiving (NATO Advisory Team - NAT). NAT utgjør ca halvparten av

bemanningen i NHQSa.

EUFOR har også rådgiving og kapasitetsbygging som en del av sitt oppdrag. De arbeider mest med militære avdelinger på taktisk nivå, og NATO konsentrerer innsatsen om Forsvarsdepartementet og ledelsen i Forsvaret. Enkelt kan man si at EUFOR og NATO møtes hos Forsvarssjefen i B&H; at EUFOR arbeider derfra og nedover i organisasjonen og NATO derfra og oppover.

Det er riktig å si at hovedutfordringene mot et eventuelt fremtidig NATO medlemskap er mer politiske enn militære. Forsvaret i B&H har hatt en meget god utvikling gjennom mange år, og har etablert NATO prosedyrer og standarder som gjør at B&H i lang tid har levert styrker til FN og NATO ledede operasjoner internasjonalt. Da jeg tjenestegjorde i B&H på slutten av 90-tallet var de militære styrkene fortsatt delt i to, men siden 2005 er det ett forsvarsdepartement og ett forsvar, med én sentral ledelse og én uniform.

Et fremtidig NATO medlemskap vil kreve omfattende reformer også innenfor den sivile statsforvaltningen, og dette arbeidet er mer krevende enn arbeidet med reformer innenfor forsvarssektoren. B&H er fortsatt delt i de to entitetene Republika Srpska (RS) og Føderasjonen (FB&H) slik Daytonavtalen skisserte. Parlamentene i de respektive entitetene har stor makt, og statsinstitusjonene for B&H er tilsvarende svake. Utfordringene forsterkes av at enkelte politiske partier i liten grad anerkjenner Staten B&H, og i noen grad arbeider enkelte politikere for å underminere Staten til fordel for entitetene.

Vinterens demonstrasjoner har vist at deler av befolkningen i B&H nå er frustrerte over mangel på politisk fremgang, og tilliten til det politiske systemet er lav. Det er også stor frustrasjon over mangel på gjennomsiktighet i statsforvaltningen, og korrupsjon er sett på som et alvorligproblem.

På tross av utfordringene arbeides det meget godt i mange ledd for å integrere B&H i Euro-Atlantiske institusjoner. I regionen (Balkan) er nå de fleste andre land enten medlemmer i EU og/eller NATO (som f eks Kroatia og Albania), eller på full fart mot fremtidige medlemskap (Monte Negro og FYROM). Også Serbia har uttrykt et sterkt ønske om EU medlemskap. Dermed risikerer B&H å bli det eneste landet i regionen uten slik integrering om ikke de politiske prosessene fortsetter.

Veien mot et NATO medlemskap har gått bra, og B&H har over flere år arbeidet med – og oppfylt – individuelle partnerskapsmål som er nødvendige. Landet har vært NATO partner gjennom PfP-programmet i mange år, og er snart klare til å aktivere NATOs Membership Action Plan (MAP). Det vil utløse en rekke mekanismer for reformer i store deler av statsforvaltningen og samfunnet for øvrig. NAC har imidlertid satt som et absolutt kriterium for å aktivere MAP at alle forsvarseiendommer må registreres på Staten B&H for utnyttelse av Forsvarsdepartementet, men dette har vist seg vanskelig å få til, - hovedsakelig av politiske årsaker.

NHQSa gir råd og støtte innenfor en svært lang rekke av aktiviteter og prosesser. Imidlertid har vi fire hovedprioriterte områder som tar mest oppmerksomhet for tiden. Disse områdene er:

Det er fortsatt mye overskuddsammunisjon og -våpen igjen
etter krigen i Bosnia og Herzegovina

-          Overskuddsvåpen og –ammunisjon

-          Logistikk- og anskaffelsesprosesser

-          Registrering av forsvarseiendommer

-          Forsvarsreform

Arbeidet med å sikre overskuddsvåpen og –ammunisjon er direkte knyttet til sikkerhetssituasjonen i landet. Mye av ammunisjonen er ustabil, det finnes store mengder overskuddsvåpen som kan gjøre stor skade om de kommer i feil hender. Mange internasjonale organisasjoner, i tillegg til NATO og EUFOR, arbeider for å støtte B&H med dette.

Forsvaret i B&H har en meget anstrengt ressurssituasjon, og arbeidet med logistikk- og anskaffelsesprosesser skal blant annet bidra til å frigjøre ressurser for investeringer og nyanskaffelser.

I tillegg til at registrering av forsvarseiendommer er en politisk utfordring, er det også mye teknisk arbeid som må gjøres før eiendommene kan registreres. NHQSa støtter derfor myndighetene med juridisk og teknisk støtte i dette arbeidet.

Å delta på forskjellige tilstelninger og å møte mange
forskjellige mennesker er en viktig del av jobben

Arbeidet med Forsvarsreformen er meget tidkrevende og støter på store politiske utfordringer. Dessverre er mye av den politiske retorikken om Forsvaret knyttet til antall soldater og til hvor Forsvaret skal være lokalisert, - noe som gjør at det er vanskelig å oppnå politisk enighet. NHQSa forsøker å påvirke det politiske nivået til heller å diskutere roller og oppgaver, og så la størrelse, lokalisering, innretning og budsjett bli en funksjon av hva Forsvaret faktisk er forventet å bidra til.

Både gjennom samtaler og fra taler-
stolen er det viktig å orientere om
fordeler ved et evt NATO medlemskap

For meg personlig vil jeg si at denne jobben er noe av det mest givende man kan ha som offiser. Jeg får anledning til å være med på å bidra til sikkerhetspolitisk utvikling i et flott land, og jeg har meget stor påvirkning og innflytelse. I tillegg er jeg usedvanlig privilegert ved å være sjef for et særdeles kompetent rådgivingsteam (NAT) som har hatt – og har – en avgjørende betydning for reformprosessene. Jeg er den eneste norske soldaten ved hovedkvarteret, men jeg har meget god kontakt med Den norske ambassaden og får anledning til å snakke norsk med jevne mellomrom. Tjenesten innebærer mange reiser rundt i B&H, og det er en stor fordel å besøke byer og små steder med norsk flagg på skulderen. Norge har vært en stor bidragsyter i B&H i mange år, og det er noe som folk har lagt godt merke til.

Fra et åpent folkemøte om NATO

Som alle sikkert vet er det ingen utdanningsretning i det norske Forsvaret som kan forberede en på en slik jobb. Men flersidig utdanning og allsidig tjeneste i inn- og utland, kombinert med sjefserfaring på mange nivå og erfaring fra NATO operasjoner og kommandostruktur har forberedt meg godt. I et oppdrag som ved NHQSa er dessuten personlige kontakter og forbindelser med våre samarbeidspartnere i Forsvarsdepartementet og i Forsvaret helt avgjørende. Det er mange viktige saker som løses over en kopp kaffe eller i en god samtale på et sosialt arrangement, og allsidig bakgrunn fra slik «tjeneste» er dermed også en stor fordel.

Soldater trenger også å koble av i
sosiale omgivelser

Utfordringer er det selvsagt her som i de fleste andre jobber. I tillegg til at den politiske situasjonen er krevende og ofte forsinkende på reformprosessene, kan også NATOs eget byråkrati og prosesser i kommandostrukturen være utfordrende, forsinkende og gi betydelig merarbeid. Og det må være lov å si at NHQSa er både underfinansiert og underbemannet for de oppgavene det er uttalt at vi skal løse.

Oppsummert vil jeg likevel si at jeg har stor tro på dette oppdraget. Det er viktig for situasjonen i landet at det ligger et NATO hovedkvarter i Sarajevo, og tilstedeværelsen alene er dempende på underliggende konflikter.

Jeg håper at B&H i en ikke alt for fjern fremtid vil kunne inviteres til å bli medlem i NATO. Om/når dette kan skje er først og fremst et politisk spørsmål internt i B&H. Først må som nevnt MAP aktiveres, og for å gjøre det må politikerne i B&H bli enige om å registrere alle forsvarseiendommer på Staten. NHQSa kommer til å bli værende i B&H en god stund enda, og vår viktigste jobb vil fortsatt være å bistå og gi råd til myndighetene om Euro-Atlantisk integrering og tilnærming til et fremtidig NATO medlemskap.

Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Er våren kommet til Bosnia og Herzegovina?

I går var vi vitne til opptøyer og tilstander i gatene i Sarajevo som det ikke er sett maken til siden beleiringen under krigen for 20 år siden. Demonstranter tok til gatene i det som skulle bli en voldelig protest mot den politiske situasjonen i landet som gjennom snart 20 år etter krigen ikke har greidd å tilfredsstille befolkningens ønsker om økonomiske og demokratiske fremskritt. 

Når dette skrives, pågår demonstrasjonene i Sarajevo og i en rekke byer i Bosnia og Herzegovina (BiH) fortsatt. Flere steder i landet meldes det om at sentrale politikere har gått av.

"Jeg forventer ikke å bli vekket av geværsalver i gatene i Sarajevo. Men om det skjer, kommer jeg ikke til å bli særlig overrasket". Uttalelsen kom fra en av de sentrale rådgiverne i NATO Advisory Team som gav meg en oversikt over situasjonen i landet da jeg begynte jobben min der i juli 2013.

Den blodige krigen i BiH endte med en fredsavtale som de fleste kjenner som Daytonavtalen. Avtalen var nødvendig for å stanse krigen, men grunnlag for en fungerende konstitusjon er den ikke. Det viser all erfaring med den politiske situasjonen i BiH i tiden etter krigen.

Landet har en politisk klasse som i tiden etter krigen har trygget egne posisjoner og egne interesser. Valgene som har blitt gjennomført har dessverre styrket deres posisjoner heller enn å bidra til å utvikle BiH til fordel for innbyggerne. Politiske forskjeller handler mer om å promotere etniske forskjeller enn å utvikle landet som sådan. Enkelte politikere arbeider aktivt for å undergrave statsinstitusjonene i BiH fordi de tror at de da får større oppslutning fra velgere i sin etniske folkegruppe.

Det gir mange utslag som for oss virker helt absurde. I sommer ble det f eks stans i utstedelse av pass og identitetspapirer fordi bosniske serbere ville at personnummeret skulle ha et spesielt siffer som viste hvilken etnisk folkegruppe man tilhører. Det førte blant annet til at nyfødte, som ikke fikk utstedt pass, ikke kunne reise utenlands for nødvendig medisinsk behandling.

Mange mennesker i BiH er oppgitte over politikerne, - også sine egne. "De tenker bare på seg selv og ikke på innbyggerne i landet" hører jeg ofte. Politikerne tjener relativt godt (ofte 15-20 ganger mer enn gjennomsnittlig inntekt), beskyldninger om korrupsjon er utbredt, og når de ikke greier å bli enige om virkelige fremskritt blir befolkningen i tiltakende grad utålmodige.

Opptøyene de siste dagene startet med demonstrasjoner i Tuzla etter at arbeidere som har mistet jobben ikke har fått den kompensasjonen de var lovet. At demonstrasjonene spredte seg til mange steder i landet, tyder på at den generelle misnøyen med politikerne og med situasjonen for befolkningen nå måtte komme til utløp.

Etter min mening er det da også den politiske situasjonen i BiH som er grunnen til at FNs Sikkerhetsråd på ny forlenget mandatet for EU og NATO til å bli værende i landet. Situasjonen i BiH representerer en mulig trussel mot internasjonal fred og sikkerhet (fritt gjengitt), sier Sikkerhetsrådet i resolusjonen fra i fjor høst.

Det var også min egen oppsummering da jeg like før jul av en TV-stasjon ble bedt om å si noe om faren for en ny krig i BiH.

Jeg tror ikke demonstrasjonene i BiH blir langvarige, og jeg håper de kan være spiren til "den bosniske våren" som kan endre det politiske landskapet. Til høsten er det valg, og som i de fleste andre land er det viktig at befolkningen stemmer på politikere og politiske partier som er fremtidsrettet og som kan tilby reelle reformer og bedre økonomisk utvikling for landet.

Så lenge mange politikere har personlig gevinst av at situasjonen er slik den er, kommer ikke store endringer til å skje uten at befolkningen velger andre politikere. Om det ikke skjer, og med tanke på at alle andre land i regionen nå er i full gang med Euro-Atlantisk integrering, er det en reell fare for at BiH blir et "mørkt hull" på Balkan.

Reformeringen av Forsvaret og Forsvarsdepartementet i BiH har så langt vært en suksess. Når er tiden overmoden for at også andre samfunnsinstitusjoner kommer etter.

Oppdatert 9/2:
Anbefaler denne artikkelen som er mye mer utfyllende om bakgrunnen og utfordringene.


Ole-Asbjørn Fauske

Se også Bloggurat.

"Verdens beste luftkrigsskole"

Dette innlegget står også i den siste utgaven av "Jet Set" - kadettene ved Luftkrigsskolen sitt eget magasin.

Som sjef for LKSK har jeg ofte benyttet begrepene ”Verdens beste Luftkrigsskole” og ”Verdens beste kadetter”. Fordi det ikke foreligger et fullgodt statistisk og empirisk godkjent sammenligningsgrunnlag som beviser utsagnene, må de ses på som subjektive oppfatninger. Dog med islett av allsidig erfaring og personlige opplevelser knyttet til både skolen og kadettene. Og til andre skoler og andre kadetter, selvsagt.

Alle krigsskolene i Norge er svært gode. Og selv om formålet med dem kan uttrykkes nokså likt, så er de likevel grunnleggende forskjellige. Det er de rett og slett fordi behovet til forsvarsgrenene er grunnleggende forskjellig på det nivået kadettene blir utdannet til. Det er ingen svakhet med denne utdanningsordningen, snarere tvert imot. Det er en grunnleggende styrke. Det gjør at vi evner å lære mer av hverandre enn om vi var helt like. Det gjør at våre tradisjoner, kultur og profesjoner tilføres verdier som vi ellers ikke ville hatt tilgang til.

Jeg har hørt uttalelser som ”det er merkelig at i et lite forsvar som i Norge, skal våre offiserer fra forskjellige forsvarsgrener først komme sammen på Forsvarets Stabsskole”. En slik uttalelse vitner om mange ting, - først og fremst om mangel på kunnskap om hva Forsvaret er og hva Forsvaret gjør. De fleste av våre offiserer har jobbet sammen på tvers av forsvarsgrenene fra første dag, - både her hjemme og i internasjonale operasjoner. Og gjennom aktivitetene på befalsskolene – men først og fremst på krigsskolene – får vi god kjennskap til de andre forsvarsgrenene og ikke minst gode personlige relasjoner gjennom de ulike aktivitetene som knytter oss sammen. Det er det vel verdt å ta vare på. I et lite forsvar som vi har i Norge, er det avgjørende at våre offiserer utvikler en profesjonskultur som er i tråd med den jobben de skal gjøre. Det er avgjørende at når offiserer fra flere forsvarsgrener kommer sammen, så er det deres samlede teamkompetanse – med erfaring fra hver av forsvarsgrenene – som gjør at vi er best mulig i stand til å løse oppdragene. Om vi utdanner alle offiserer likt (les: samler utdanningen i en felles krigsskole), så mister vi dette aspektet. Det vil kunne bety en dramatisk endring av den gode kompetansen som samlet sett tilflyter Forsvarets mange avdelinger hvert år fra de ulike krigsskolene. For Luftforsvaret ville det, etter min soleklare oppfatning, bety at ”Verdens beste Luftkrigsskole” erstattes av ”En nokså bra krigsskole”.

For meg, både personlig og profesjonelt, har Luftkrigsskolen vært svært viktig. Jeg har hatt gleden av å være en del av miljøet på Kuhaugen ved tre anledninger. Mitt første møte med skolen var som kadett ved den daværende utdanningsretningen LKSK 1 i 1985. Deretter kom jeg tilbake som kadett ved LKSK 2 fra 1991-1993. Og nå sist har jeg hatt den utsøkte gleden av å være Skolesjef i nesten fire år. Det gjør Luftkrigsskolen til det tjenestestedet jeg til sammen har tilbrakt mest tid.

Ofte er det ikke like lett å forstå hva utdanningen betyr når man fortsatt er kadett. Men så snart man får anledning til å forsøke seg i ”den virkelige verden”, ser man fort at utdanningen har svært stor verdi. For meg, som nevnt både personlig og profesjonelt, gav Luftkrigsskolen det aller beste grunnlaget for mitt virke som offiser i det Forsvaret som møtte meg. Jeg hadde nødvendig faglig ballast for jobben jeg skulle gjøre, og ikke minst hadde lederskapsutdanningen gitt meg nok tyngde og personlig trygghet for å mestre tildels krevende lederskapsoppgaver knyttet til utdanning av vernepliktige soldater og samvirke med andre.

Senere i karrièren har jeg ofte tenkt tilbake på tiden som kadett og erfart at det som jeg lærte ved Luftkrigsskolen, kombinert med nye erfaringer og ny kunnskap underveis, har vært helt avgjørende for å lykkes i også svært krevende situasjoner. Som fersk løytnant under krevende vinterforhold, omgitt av vernepliktige mannskaper og med ansvaret for materiell til mange hundre millioner kroner, var ballasten fra Luftkrigsskolen avgjørende for at vi kunne løse oppdragene på en forsvarlig måte. Senere fikk jeg anledning til å prøve meg som stabsoffiser i landoperasjoner på Balkan, - både på brigade- og på divisjonsnivå. Måten å tenke på, og måten å løse problemstillinger på som vi lærte på Luftkrigsskolen, var svært nyttig.

Den personlige trygghet som jeg har opplevd; altså evnen til å stole på meg selv og min egen oppfatning, kommer som et direkte resultat av undervisningen ved skolen. Gjennom ”trekløveret” teori, praksis og refleksjon utvikler man, sammen med andre, arenaer for tilbakemelding og læring som overgår det meste av hva andre utdanningsinstitusjoner kan tilby. Ikke minst i Afghanistan var denne bakgrunnen helt avgjørende for meg. Selvsagt hadde jeg med meg mye erfaring og utdanning også fra andre tjenestesteder og utdanningsinstitusjoner i inn- og utland, men den helt grunnleggende og avgjørende basisen for å takle tildels ekstreme utfordringer kom fra Luftkrigsskolen.

Det var ikke uten en stor porsjon vemod at jeg i sommer forlot skolen for å finne nye utfordringer på Balkan. Men slik er det for det aller fleste når tiden ved et godt tjenestested er over. Nesten fire år som skolesjef har da også gitt meg mye ny kunnskap og mange nye erfaringer som kommer svært godt med i den jobben jeg nå gjør. Jeg er utrolig stolt over å ha fått anledning til å være sjef for så mange utrolig dyktige mennesker. Og jeg er svært glad for samværet jeg har hatt med kadettene. Noen av de fineste minnene jeg har fra skolen er akkurat det, - samværet med kadettene.

Jeg har alltid oppfordret kadetter og ansatte til å utfordre grenser; utfordre det bestående; stille de vanskelige spørsmålene; og ikke minst – utfordre seg selv. Det er bare da vi kan utvikle skolen og oss selv videre. Og ved Luftkrigsskolen kan vi utfordre det bestående i trygge rammer og med minimal risiko. Det kan vi ikke gjøre i en operativ setting der menneskeliv og milliarder av investerte kroner står på spill. Det gjelder med andre ord å gripe sjansen. Å tørre å utfordre. Å tørre å være annerledes. Å tørre å være modig. Oppsummert pleide jeg å si til nye kull ved skolen: ”Det er bedre å være løve for en dag, enn å være sau hele livet”.

Jeg kommer alltid til å komme tilbake til Luftkrigsskolen. Det vil alltid være et seminar eller et møte eller en annen anledning som bringer meg til Kuhaugen. Og jeg vet hva jeg kommer til å føle når jeg kommer opp bakken og inn på plassen foran messa med et smil om munnen:

”Her har jeg fått lov til å være en del av verdens beste Luftkrigsskole.”



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Høstjakt i mars

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisens papirutgave i dag under rubrikken "Signert"

At det skal være valg til høsten har de fleste fått med seg, og valgkampen er for lengst i gang. Partiene benytter våren til å finpusse sine programmer, og landsmøtene er viktige arenaer for å diskutere innholdet i politikken og å formidle den til oss – slik at vi skal stemme på dem. Jakten på stemmene er i gang.

Først ute med sitt landsmøte var Sosialistisk Venstreparti. Partiet strever på byråenes meningsmålinger, og høsten valg kan fort komme til å handle om hvorvidt partiet ender over eller under sperregrensen. For et regjeringsparti med fortsatt ambisjoner er dette dramatisk, for å havne under sperregrensen er det selvsagt ingen som vil. «Failure is not an option» som det sies i filmen Apollo 13.

Jeg vet ikke så mye om hvorfor SV strever med sperregrensen. Kanskje er det slitasjen av å måtte være et ansvarlig parti i Regjering i stedet for et protestparti i opposisjon. Kanskje er det uroen rundt lederskiftet eller Eriks Solheims bok om hvor mye han vil men hvor lite han fikk til. Men at partiet strever er lett å se. Sakene og diskusjonene på landsmøtet viste det med all mulig tydelighet.

Jeg er offiser, jeg jobber i Forsvaret, jeg utfører de oppdrag som Regjering og Storting pålegger meg. Det forventes av meg at jeg om nødvendig stiller meg til disposisjon for å gjennomføre oppdrag også utenfor landets grenser. Denne plikten er grunnfestet i både lovgiving og gjennom den enkelte offisers profesjonsutdanning. Under utøvelsen av yrket vårt handler det ikke om partipolitikk, men det handler om å gjennomføre lovlige, pålagte oppgaver fra Regjering og Storting på en best mulig måte.

Samtidig er offiserer også borgere med retter og plikter som en hver annen. Vi er omfattet av ytringsfriheten, vi betaler skatt, og vi har stemmerett. Og de fleste av oss, som de fleste andre i samfunnet, har et stort engasjement for arbeidsplassen vår. Og da er det ikke unaturlig at noen av oss også blir opptatt av partipolitikk nå som det nærmer seg valg.

Når SV på sitt eget landsmøte går imot det partiet selv har vært med på å beslutte gjennom sin tilstedeværelse i Regjeringen, og dette går direkte inn i debatten om hva slags Forsvar vi skal ha, så er det naturlig at noen av oss reagerer.

SV i Regjeringen og i Stortinget har vært med på å vedta den fremtidige innretningen til Forsvaret gjennom gjeldende langtidsplan. Der er det blant annet beskrevet hvor mange kampfly Forsvaret trenger. Når SVs landsmøtet vil redusere antallet nye jagerfly fordi «Forsvarets ønsker og militærindustriens forretningsinteresser kan ikke definere Norges forsvarsbehov», og fordi partiet vil «ikke kjøpe flere fly enn det som er helt nødvendig for å forsvare landet og drive suverenitetshevdelse», så er det vanskelig å se at dette dreier seg om noe annet enn et valgkamputspill.

Det kan være nyttig å minne om at det var daværende leder Kristin Halvorsen som redegjorde for Regjeringens beslutning om å anskaffe nye jagerfly, og det kan være nyttig å minne om at SV står bak langtidsplanen for Forsvaret. At partiet nå, et knapt år etterpå, tydeligvis har gjennomført en ny sikkerhetsvurdering og en analyse av Norges sikkerhetsbehov og har kommet til at Forsvaret trenger færre kampfly, må derfor ses i sammenheng med «kampen mot sperregrensen».

Det er selvsagt helt legitimt å arbeide for sin fortsatte eksistens. Det er selvsagt helt legitimt å føre debatter om innretningen på Forsvaret. Og det er helt legitimt å mene at Norge ikke bør være medlem av NATO. Men det fremstår som uredelig og useriøst å gå imot det en selv har vært med på å beslutte bare fordi en tror at det kan sanke flere stemmer.

Debatten om landets sikkerhetsbehov og evne til suverenitetshevdelse fortjener bedre.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

I helvetes forgård

Fra i dag skulle det bli våpenhvile i Syria. Mye tyder på at det blir det ikke noe av med det første. "Regimet klamrer seg til makten", som Jan Egeland sa på nyhetene i går kveld.

Syriske militære styrker og en heller spredt og uorganisert opprørsbevegelse står mot hverandre. Det virker ikke som noen av dem kommer noen vei. Med ett unntak: Lidelsene for sivilbefolkningen er voldsomme, ufattelige, utålelige. Media "skåner" oss for de verste bildene. Også de bildene vi burde se. De bildene som gjør at vi ikke kan trekke på skuldrene og snu oss bort. For det hender nå. Det hender fortsatt. Også etter at verdenssamfunnet, endelig, med samlet røst har forlangt våpenhvile.

For den som tåler å se noen glimt av hvordan sivilbefolkningen faktisk har det nå, se denne filmen.

I påsken reiste Generalmajor Robert Mood til Syria for å lede FNs arbeide med å etablere en internasjonal observatørstyrke. Det kommer til å bli et vanskelig arbeide så lenge kamphandlingene fortsetter.

Man kan si at det alltid er minst to sider i en konflikt. Det kan ikke utelukkes - det er vel heller sannsynlig - at noen av lidelsene for sivilbefolkningen er påført av opprørernes aktiviteter. Men la det ikke være noen tvil: Ansvaret ligger på Staten. Det er Staten som har bevisbyrden. Det er Staten som er folkerettslig ansvarlig. Den samme Staten som angriper flyktningene på - og over - grensa til nabolandet Tyrkia. Som risikerer at Tyrkia ikke lenger vil vente på at internasjonale tiltak skal virke, men kan komme til å foreta seg noe på egen hold.

The soldier above all others prays for peace, for it is the soldier who must suffer and bear the deepest wounds and scars of war.

Sitatet ovenfor er hentet fra den amerikanske generalen Douglas MacArthur. I Syria i dag er det er bare delvis riktig. I Syria er det sivilbefolkningen som lider mest. Og i dag kan vi få bildene fra lidelsene rett inn i stua gjennom TV-skjermen eller internett.

Grove overgrep mot menneskerettighetene kan ikke skjules som før. Vi må faktisk velge å ikke legge merke til dem - slik media som nevnt "skåner" oss for det verste.

"Du må ikke sove". Har vi hørt det før?



Ole-Asbjørn Fauske



Eller på Bloggurat.

Når strategien svikter

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert."

Den første uken i februar arrangerte Luftkrigsskolen sitt årlige Luftmaktseminar. Som så ofte før stod strategiske veivalg på agendaen, og denne gang sett i lys av Forsvarets deltakelse i Libya. Pressen var interessert til stede, og naturlig nok, med Forsvarsminister og Generalinspektør på plass, var det fremtidige valget av Forsvarets base for de nye kampflyene av stor interesse.

Dette innlegget dreier seg ikke om valg av fremtidig(e) base(r). Forsvarssjefen har gitt sitt råd, og nå er det opp til politikerne på Stortinget å treffe sitt valg. Men på samme måte som Stortinget skal treffe en beslutning som vil få strategisk innvirkning på den fremtidige utviklingen av Forsvaret, har også Sør-Trøndelag sin egen strategi om å benytte den fremtidige plasseringen av kampflyene for utvikling i eget fylke. Strategien er lett å forstå, men det har vært interessant å se i hvor stor grad interne forhold i fylket har vært med på å undergrave strategien.

Hele Fosen ønsker å fremstille seg som en attraktiv region for bosetting, næringsutvikling og gode kommunikasjoner. Samtidig krangler man om bompenger og ferjeruter, og flere forteller at det er blitt så dyrt å pendle at man må kjøpe seg en ekstra bil for å ha råd til å bo der. Én bil på hver side av ferja. Det betyr at mange må parkere på ferjeleiene, og det vil man selvsagt ha slutt på. Så derfor truer man med å innføre parkeringsgebyr for å stå parkert på kaien. Folk skal altså tvinges til å betale, - enten de vil eller ikke.

Og så har vi en ordfører i Ørland som fremstår som noe av en «løs kanon på dekk». Ikke bare greier han å bli fratatt adgangskortet til flystasjonen, - han greier også å står fram og si at dersom ikke Ørland får alle flyene så er ikke Forsvaret velkommen i kommunen lenger. Det er et signal om en «forsvarsvennlig kommune» som nåværende og fremtidige forsvarsansatte merker seg.

Forsvarets viktigste strategiske utfordring er ikke kampflybasevalg. Det er heller ikke om vi fortsatt skal ha ubåter, hvor mange bataljoner i Hæren, eller hvor stort Heimevern vi skal ha. Det viktigste er om vi greier å tiltrekke oss, utvikle og beholde den nødvendige kompetansen. Materiellet og systemene blir stadig mer kompliserte og krevende å operere, og vi trenger spisskompetanse i alle ledd – i tillegg til en fornuftig organisering og fornuftige rammevilkår – for å være sikre på at menneskene som utgjør Forsvaret er de som er best egnet til nettopp det.

Det er ikke et fylkeskommunalt ansvar å sørge for dette alene. Men det er overraskende at et fylke som Sør-Trøndelag, med så til de grader tunge kompetansemiljøer og erfaring i nettopp å tiltrekke seg og utvikle kompetente mennesker, tilsynelatende ikke har forstått dette. Den interne kranglingen og de interne, lokale prioriteringene i fylket som går på tvers av de langsiktige målene for utvikling av Forsvaret, kommer sannsynligvis ikke til å ha innvirkning på Stortingets valg av fremtidig(e) kampflybase(r). Men det kan vise seg å ha betydning for Forsvarets evne til å tiltrekke seg, utvikle og beholde kompetente mennesker. Og det vil i så fall være svært alvorlig.

Jeg misunner ikke Tore O. jobben hans. Som fylkesordfører er det mange han må holde seg inne med, og mange tær han ikke må tråkke på. Men dersom han er så opptatt av Forsvarets fremtid som han vitterlig sier, skulle jeg ønske at han hadde brukt mer energi internt i eget fylke enn han har brukt på å argumentere for hvor dårlige andre løsninger enn enebase på Ørland vil være.




Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

"Kravet om lojalitet er absolutt"

I papirutgaven av Avisa Nordland i dag har signaturen Bertil Zahl et innlegg med tittelen "En mekelig prosess." Han tar for seg valg kampflybase for Forsvaret, og for meg fremstår det som nokså åpenbart at han ikke kan ha lest Forsvarssjefens råd.

Det er ikke nødvendig å lese Forsvarssjefens råd for å ha en mening om valg av kampflybase, men det hjelper. Spesielt dersom man ønsker å forstå bakgrunnen for det rådet han har gitt.

Bertil Zahl innleder med å hevde følgende:

Prosessen rundt en fremtidig beslutning om lokalisering av nye kampfly er i seg selv en studie verdt og jeg er ikke sikker på om alt tåler dagens lys? I en rekke helt sentrale politiske dokumenter er det en klar rød tråd knyttet til viktigheten av nordområdene her er det bare plass til noen eksempler...

Deretter følger en tirade av eksempler som forsøksvis skal trekke Forsvarets evne til å følge politiske føringer i tvil. For meg må Zahl gjerne mene at personer i Forsvaret er mindre begavet enn godt er, men grunnen til at jeg reagerer på innlegget hans er først og fremst det siste avsnittet:

Hvis det er slik at vi sitter med en rekke helt sentrale offiserer som ikke har forstått eller ikke evner å ta innover seg klare politiske signaler, så har vi et alvorlig problem. De må selvfølgelig få ha sine egne meninger,men hvis disse overstyrer evnen til å håndtere politiske føringer, så må kanskje noen hjelpe dem over i andre funksjoner, hvor de ikke kan gjøre noen skade. For dem som er satt til å forvalte våre stridskrefter, er kravet til lojalitet absolutt.

Nei, nei og atter nei, Bertil Zahl!

Om det er én sak vi har tung rettshistorisk empiri for, så er det at offiserer ikke kan gjemme seg bak en absurd lojalitetsplikt. Det har vært forsøkt en rekke ganger opp gjennom historien å hevde at man "bare fulgte ordre" - uten at den aktuelle rettsinstans har blitt synlig imponert av den grunn.

Offiserer som tenker selv; som har selvstendige oppfatninger basert på blant annet integritet, moral, etikk, holdninger, utdanning og erfaring; og som kan handle deretter; er absolutt nødvendig i et moderne Forsvar. Offiserer som blindt følger ordrer eller er "absolutt lojale" etter det som tydeligvis er Zahls definisjon av ordet, finnes det ingen plass for. Vi trenger ikke slå opp i mange medier nå om dagen for å se hvor galt det kan bære av sted.

Jeg forstår at det er sterke følelser i sving foran en så viktig beslutning som valg av kampflybase. Det er viktig for hele landet, og derfor er det også politikerne på Stortinget som skal fatte beslutningen.

Jeg har stor tro på at de greier å fatte en beslutning uten å trekke noens integritet eller lojalitet i tvil.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Vår viktigste forsikring

En kjent Sunnfjording (siden jeg ikke har fått det verifisert, vil jeg ikke gjengi navnet) skal ha uttalt følgende: "Eg har ikkje livsforsikring, for når eg døyr vil at det skal verta stor sorg."

En morsom uttalelse som gir grunnlag for noen refleksjoner.

For oss som jobber med kompetanseutvikling er det lett å mene at det vi driver med ikke bare er viktig - det er livsviktig. Vi utdanner for fremtiden, og vi forsøker å skape den kompetansen som fremtiden trenger. Og siden vår oppfatning om fremtiden har en tendens til å endre seg, og ikke minst at oppfatningen har en tendens til å være forskjellig avhengig av hvem man snakker med, sier det seg selv at vi noen ganger må prøve oss fram. Imidlertid er det avgjørende at når vi prøver oss fram, så må vi være så trygge som mulig på at det vi gjør er riktig. Om vi ikke er det, så kan vi ikke eksperimentere for mye.

Jeg vil gå så langt som å hevde at utdanning og kompetanseutvikling er den viktigste livsforsikringen, den viktigste investeringen, vi som samfunn betaler for. Det betyr at den morsomme uttalelsen fra sunnfjordingen ikke vil være like morsom dersom fremtiden har behov for en kompetanse som ikke finnes.

I Forsvaret har det alltid vært fokus på kompetanseutvikling, og det er svært bra. Imidlertid har mange år med omstilling hatt spesifikke organisatoriske og strukturelle målsettinger som noen ganger har gått på bekostning av behovet for langsiktig kompetanseutvikling. Derfor er det svært gledelig når vår nye Forsvarsminister Espen Barth Eide har et så klart fokus på kompetanse i sitt første nyttårsforedrag for Oslo Militære Samfund mandag 9 januar. Blant annet sa han:

Den fornyelse og modernisering vi har sett, er i ytterste konsekvens nytteløs hvis vi ikke har mennesker til å betjene nye avanserte anskaffelser. (...) omstilling (kan ikke) lykkes dersom alt dreier seg om struktur, geografi og kjøp av nye plattformer. Mer enn noe annet må vi nå investere i personellet.

Ved Luftkrigsskolen har vi et soleklart hovedfokus på nettopp dette. Vi forsøker å se ut over egne rekker og egen virksomhet, og vi ønsker å bidra til kompetanseutvikling for hele Forsvaret og for andre interessenter. I disse dager legger vi siste hånd på forberedelsene til årets Luftmaktseminar. Og vi gleder oss til å ta imot gjester fra inn- og utland, spennende foredragsholdere, og nyttig sosialt samvær som er blitt en viktig arena for diskusjon og refleksjon rundt forsvars- og sikkerhetspolitiske utfordringer.

Gjennom sin form og sitt innhold har seminaret vokst seg til ett av de mest markante militærmaktseminar i Norden. Det generelle mål ved seminaret de senere år har vært å sette militær maktbruk inn i en større sikkerhets- og forsvarspolitisk ramme. Vi søker å diskutere aktuelle tema og sette agenda for områder som vi mener vil ha betydning for norsk sikkerhetspolitikk og Forsvaret i fremtiden.

I år skal vi spesielt se på hvordan har norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk har utviklet seg de senere år. Vi trekker linjene fra Kosovo frem til Libya, og vi spør blant annet:

Hva er motivet for Norges "militære utenrikspolitikk" og hvilke konsekvenser får den? Hva er militærstrategi og har vi behov for slik tenkning i Norge og i Luftforsvaret?

«Hvorfor krig?» og «Norges bidrag – hvordan og med hvilken innflytelse?» er temaene for dag to. Vi ser blant annet på de strategiske beslutningsprosessene i forbindelse med FN-resolusjon 1973.

Hva var rasjonale for anvendelsen av militærmakt i Libya, og er det sammenheng mellom uttrykt mål og middel? Hvorfor var det uenighet blant europeiske militærmakter og internt i NATO, og hva var USAs rolle?

Hvorfor reagerte Norge så hurtig, og hvorfor er vi blant de mest «foroverlente» tidlig i konflikten? Norges bidrag er fremstilt som en taktisk suksess, men hva med norsk tenkning og innflytelse på de operasjonelle og strategiske nivåene? Har vi overhode en ambisjon om å ha innflytelse utover det «utøvende» nivå?

Siste dag av seminaret hever vi blikket og ser fremover.

Hva betyr anvendelsen av luftmakt i Libya for Norge og Luftforsvaret i framtiden?

Luftforsvaret vil i 2012 markere 100 år med luftmakt i Norge, og seminaret vil være det første arrangementet av året til å åpne jubileumsåret.

Jeg håper vi gjennom seminaret kan bidra nettopp til den kompetanseutviklingen vi er så avhengige av. For å få det til, er vi avhengige av at også seminardeltakerne er aktive - og kontruktivt kritiske - til hva vi tenker om utvikling av norsk forsvars- og sikkerhetspolitiske utfordringer for Norge og for Forsvaret.

Vi gleder oss!

Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Et veiskille for Norge og Forsvaret?

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert".

Vi har de siste tjue årene opplevd to store sikkerhetspolitiske omveltninger: Sovjetunionens fall i 1991 og terrorangrepene mot USA i 2001. Nå står vi ved et nytt, tredje tidsskille som på sikt kan vise seg å være mer grunnleggende.

«Den arabiske våren» kunne knapt forutses for bare ett år siden, og det er ingen garanti for at de arabiske landene rundt Middelhavet utvikler seg i en fredelig og demokratisk retning. Veksten i land som Kina, India og Brasil gjør at USAs og vestens dominerende stilling gradvis avløses av en ny verdensorden.

Norge ligger «øverst i Europa», med suverenitet over et havområde som er fem ganger større enn landarealet, i nær kontakt med Arktis og med grense til Russland. Nordområdene er strategiske satsingsområde for vår utenrikspolitikk, og viktig for norske interesser er suverenitet, energiressurser, marine ressurser og forskning.

Norge forvalter Arktis i nært samarbeid med andre land, som Russland, USA, Canada og våre nordiske naboer. Verden har et voksende behov for energi, og teknologiutviklingen gjør det mulig å utvinne ressurser under krevende arktiske forhold. Klimaendringer fører til nye sjøruter i det samme området. Vi ser derfor en markant økende interesse også fra aktører, som Kina, EU, India og mange andre. Det er interessant å merke seg at EU nå har begynt å interessere seg for Svalbard, og i enkelte miljøer i Brussel stiller man spørsmål ved Norges suverenitet. Dette bildet vil måtte prege norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, og også hvilke valg vi må ta for Forsvaret i den nærmeste framtid.

Vi søker sikkerhetsforankring primært gjennom medlemskapet i Nato, og gjennom øvelser og forhåndslagring av materiell trygger vi evnen og viljen i alliansens medlemsland til å komme til unnsetning ved behov. Det er likevel grunn til å merke seg at de betydelige reduksjonene i forsvarsbudsjettene i Europa og i USA vil kunne påvirke både evnen, og viljen, til å sende militære styrker nordover om en situasjon skulle oppstå.

Vi må altså være forberedt på å ta ansvar for større deler av vår egen sikkerhet selv, for vi kan ikke godta at andre nasjoner tar seg til rette innenfor våre suverenitetsområder. Vi må alltid søke å løse konflikter gjennom samarbeide, dialog, og politiske virkemidler, men vi må samtidig være beredt til å bruke militære makt for å forsvare norsk suverenitet.

Derfor må vi ha en betydelig militær kapasitet slik at en eventuell militær aggresjon kan møtes med resolutte, kompetente og slagkraftige mottiltak. Da kan vi håpe at terskelen for aggresjon blir så stor at en eventuell opponent vegrer seg mot å forsøke.

Vi trenger et oppdatert situasjonsbilde gjennom god etterretning. Vår evne til å drive luftkontroll er en forutsetning for egne sjø- og landstyrkers evne til å operere, og nye kampfly vil være viktig for vår evne til å hevde nasjonal suverenitet og opprettholde nødvendig grad av kontroll i eget luftrom. Vi må ha et sterkt Sjøforsvar, og både luft-, sjø- og landstridskrefter må kunne produsere styrker som tilfredsstiller kravene til kollektivt forsvar. Samtidig må de være relevante og tilgjengelige for flernasjonal krisehåndtering.

Forsvarssjefen har nå lagt fram sitt råd for den videre utviklingen av Forsvaret. Det viktigste budskapet der er, etter min mening, at det nå er på tide at politikerne betaler for det Forsvaret de sier at de vil ha:
Det Forsvaret Norge som selvstendig nasjon faktisk trenger.

Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Afghanistan 10 år etter

Dette blogginnlegget står også på trykk i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert". Innlegget er et svært forkortet bidrag til boken "Exit Afghanistan" som blir tilgjengelig fra ca 1. februar 2012.


I disse dager er det snart 10 år siden de første norske soldatene dro til Afghanistan. Mange hevder at innsatsen har vært forfeilet, men det er et altfor lite nyansert bilde.

Da jeg reiste til Afghanistan i januar 2009 var jeg optimist. For min del bunnet optimismen blant annet i strategiendringen i 2008, da arbeidet for alvor startet med å utdanne afghanske sikkerhetsstyrker. Formålet var – som det er enda – at afghanske sikkerhetsstyrker skal settes i stand til å ivareta sikkerheten i eget land slik at internasjonalt styrkenærvær kan reduseres. Med andre ord: Hovedhensikten er å gjøre seg selv overflødig.

Optimismen kom også fra NATOs toppmøte i Riga høsten 2006. Her diskuterte man mangelen på samordning av den sivile innsatsen, men også manglende koordinering av sivil og militær innsats. Alliansen vedtok å følge anbefalingene om en «Comprehensive and Integrated Approach»- som betyr å planlegge og gjennomføre både militær og sivil innsats koordinert. Det var en klar forståelse for at utfordringene i Afghanistan ikke kan løses med militære midler alene, og at den sivile innsatsen måtte være i førersetet. Man kan enkelt si det slik: Innsatsen må være så sivil som mulig, men så militær som nødvendig.

Det er viktig å skille mellom humanitær bistand og utviklingsbistand. Den humanitære bistanden må være absolutt frakoblet enhver stridende part for å sikre uavhengig hjelp til alle sider.

Men dette gjelder ikke utviklingsbistanden. Gjennom flere FN-vedtak og Riga-toppmøtets formulering om «Comprehensive Approach», har vi valgt å støtte den afghanske regjeringen i forsøket på å bygge ut infrastruktur og å etablere legitime maktstrukturer på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Dermed har det liten mening å snakke om “uavhengig utviklingshjelp”. Vi har valgt side: vi har valgt den afghanske siden.

Svært mye er også oppnådd.
Afghanistan er ikke lenger en frihavn for internasjonal terrorisme, og at de afghanske sikkerhetsstyrkene begynner å få et meget godt nivå. Nesten 90 % av befolkningen lever i dag i områder med helsetilbud mot 8 % i 2001. Brutto nasjonalinntekt per innbygger har økt med over 70 % siden 2002, og inntektene i statsbudsjettet er mer enn femdoblet. Rundt 8,3 millioner barn går i dag på skole mot ca 900 000 i 2001. 38 % av skolebarna er jenter. Barnedødeligheten er redusert med mer enn en firedel. Det bygges infrastruktur, og en stadig økende andel av befolkningen har tilgang til rent vann. Presse- og ytringsfriheten er overraskende stor, og utbygging av frie medier, mobil- og internet-tilgang, fortsetter i stort tempo.

Afghanistan har likevel svært langt igjen. Korrupsjon, liten tillit til styresmaktene, svakt rettssystem og fravær av rettssikkerhet er fremtredende. Store interne stridigheter mellom ulike befolkningsgrupper gjør at landet fremstår som et slags føydalsamfunn, der lokale “fyrster” hersker over “sin” befolkning. Dette er et maktsystem som er i sterk opposisjon til framveksten av et fungerende samfunn.

Opprørernes skrekk-scenario er at Afghanistan blir en fungerende stat med et fungerende maktapparat, for da mister lokale høvdinger sin makt og sin legitimitet. Forstår man dette, blir det enda viktigere å følge budskapet fra Riga: Alle ressurser må settes inn og koordineres for å bidra til at Afghanistan utvikler seg i riktig retning. Og koordinering mellom sivil og militær innsats er helt sentralt.

Troen på at sivil innsats må være upåvirket av den militære er feilaktig. At hovedutfordringen er at Afghanistan forsøker å bli en fungerende stat, er dessverre fortsatt skjult for mange.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Militær bragd - med politiske dilemmaer

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert".

Mandag 21. mars satte seks norske F-16 jagerfly kursen sørover. Samme kveld landet de på Kreta, og de ble en del av den internasjonale styrken som skal håndheve FNs Sikkerhetsrådsresolusjon nr 1973.

"Dette er innsatsforsvaret på sitt beste", sa forsvarsminister Faremo da hun besøkte styrken en uke senere. "Det var helt riktig at Norge tok sin del av ansvaret for å beskytte sivilbefolkningen i Libya. Et samlet Storting står bak dere."

Sett utenfra var en så raskt norsk reaksjon kanskje ikke så spektakulær. Men vi som jobber i Forsvaret vet at dette var en bragd. Det tok bare litt over 40 timer fra ordren kom til flyene var på vei. Forsvaret har ikke beredskap for slike situasjoner, men likevel avbrøt mange sine hytte-/helgeturer og familiesammenkomster, og reiste tilbake på jobb lørdag og søndag. Ingen måtte bli beordret mot sin vilje til å delta i operasjonen. Og det var ikke bare utstyr som skulle klargjøres, pakkes og sendes på svært kort varsel. Alle menneskene som deltar måtte avklare det med sine nærmeste, og det er mange praktiske, sosiale og familiære avtaler som har måttet bli utsatt på ubestemt tid.

Dette forteller om en profesjonell innstilling og en yrkesstolthet som er imponerende. Det var en bragd. Både forsvars-, utenriks- og statsministeren har gjentatt at de største utfordringene med oppdraget er politiske. Det er jeg svært glad for, for det er viktige dilemmaer vi blir/kan bli stilt overfor. Selve vedtaket i Sikkerhetsrådet var ikke uventet. Etter en diskusjon om alternativer, ble det vedtatt å bruke militær makt for å beskytte sivile – blant annet ved å etablere en flyforbudssone. Da man stod overfor en mulig massakre på sivilbefolkningen i Benghazi og andre byer, ble ansvaret for å beskytte sivile ansett som viktigere enn FN-paktens prinsipp om å ikke blande seg inn i staters indre anliggende.

Ett dilemma med operasjonen er mangelen på en klar strategi og målsetting. Akkurat det minner litt om da Nato gikk til aksjon i Kosovo. Den daværende lederen av Natos militærkomité, general Klaus Naumann, mente at det var bedre å starte en militær operasjon med et vagt håp om å lykkes, enn å ikke gjøre noe og passivt se på overgrep mot sivilbefolkningen.

Et annet dilemma er forholdet til Folkeretten. Selve operasjonen er godt forankret, og norske soldater et godt kjent med konvensjoner og Folkerettens bestemmelser for krigføring. Men det er ikke soldatene på bakken. Gadaffis styrker har gjentatte brudd på samvittigheten, og den sammenraskede opprørsbevegelsen fremstår ikke akkurat profesjonelt, organisert og godt ledet der de vifter med våpnene og skyter i luften.

Om Folkeretten brytes av et lands militære styrker, kan myndighetene bli stilt til ansvar. Men hvilke myndigheter har ansvaret dersom en opprørsbevegelse i seiersrus begår overgrep? Blant Gadaffis tilhengere er det også sivile som har krav på beskyttelse. Mens jeg skriver denne artikkelen er representanter fra Den Afrikanske Union kommet til Benghazi for å møte opprørerne. Det er å håpe at de klarer å oppnå det som også er en del av FN resolusjon 1973: å søke våpenhvile, fredsmekling og en politisk løsning.

Opprørere i seiersrus som begår overgrep mot Gadaffis sivile tilhengere; muliggjort av implementeringen av FNs flyforbudssone; er et skrekkscenario som vil kunne lamme FN i lang tid. Det vil være svært uheldig – ikke minst for Norge.

Mens norske soldater gjør en utmerket jobb i luftrommet over Libya, er det viktig at de politiske dilemmaene ikke mistes av syne.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

En forferdelig tragedie

Oberstløytnant Siri Skare fra Åndalsnes ble drept i Mazar e Sharif i Nord-Afghanistan i går den 1 april 2011. Dermed har har Norge mistet 10 soldater i landet.

Dette er en nærmest ufattelig tragedie, og det virker sterkt inn på alle oss som er og som har vært soldater i Afghanistan. Aller verst er det selvsagt for familie og venner, og mine tanker går først og fremst til dem.

Siri Skare var Norges første kvinnelige militærflyger, og hun var en meget høyt respektert og svært godt likt kollega. Hun ble drept da kontorklomplekset til UNAMA, FNs organisasjon i Afghanistan, ble stormet av rasende demonstranter som en reaksjon på at den amerikanske pastoren Terry Jones brente Koranen for ca en uke siden. I følge TV2 forsøkte demonstrantene først å angripe det amerikanske konsultatet i byen, men gav opp forsøket fordi konsulatet var for godt sikret.

I tillegg til at dette er en forferdelig tragedie for de pårørende, er det også et slag for FN, Norge og for Afghanistan. De ansatte i FN har som hovedoppgave å hjelpe befolkningen i Afghanistan, og det er nesten umulig å forstå hvorfor deler av befolkningen skal angripe nettopp dem.

Den amerikanske pastoren angrer ingen ting. Han har antakelig fått det nettopp som han vil. Ekstreme krefter må ha oppildnet befolkningen, og det er ingen grunn til å tro at folk i Mazar e Sharif hadde kommet på å angripe FN helt av seg selv. Det er fristende å allerede nå trekke paraleller til det som skjedde da de norske styrkene ble angrepet Meymaneh i 2006 i forbindelse med striden om karrikaturtegningene av Muhammed.

Ikke uventet var Taliban raskt ute med å ta på seg ansvaret. Det har de forsåvidt for vane, og det betyr ikke at det er Taliban som faktisk står bak. Men nå er det uansett blitt en "propagandaseier" for Taliban, og den kommer de til å utnytte til fulle.

For Taliban og for andre opprørsgrupper er det ikke FN og FNs personell som er "motstanderen". For disse er det fremvoksten av en fungerende stat som er skrekk-scenariet. Opprørsgrupper i Afghanistan er først og fremt opptatt av å hindre at staten blir den legitime utøver av makt - rett og slett fordi de da mister hele sitt eksistensgrunnlag. Derfor kommer Taliban og andre til å utnytte dette angrepet for alt det er verdt ved å forsøke å påvirke befolkningen til å vende seg bort fra de legitime samfunnsstrukturene i Afghanistan.

Nettopp derfor er det viktig og riktig av Forsvarsminister Faremo å krystallklart gi uttrykk for at denne hendelsen ikke skal endre de politiske målsettingene. Og det er betryggende at opposisjonen på Stortinget signaliserer det samme.

Men i dag er ikke dagen for for de store politiske overveielsene. I dag er det tid for sorg, fortvilelse, ettertanke og medfølelse. For både FN og de av oss som har opplevd å miste en kollega, vekker den brutale hendelsen i går sterke minner.

De norske soldatene i Afghanistan må være forberedt på at alvorlige hendelser kan skje igjen. Samtidig er de nå i ferd med å ta avskjed med en kjær kollega.

Jeg vet av egen erfaring at det kommer de til å gjøre på en profesjonell og verdig måte. Det viktigste vi kan gjøre er å la pårørende, venner og kolleger få vite at vi tenker på dem og føler med dem.

Det kan vi for eksempel gjøre ved å ta avskjed med Siri her.




Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Et forsvar for fremtiden

Dette blogginnlegget står også som kronikk i Adresseavisen i dag

Det årlige Luftmaktseminaret på Luftkrigsskolen åpner i dag. Seminaret ser på Norges strategiske utfordringer, og debatterer viktige spørsmål med betydning for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Blir utfordringene i verden rundt oss tillagt nok vekt når Forsvaret skal utformes for fremtiden?

NATO presenterte sitt nye strategiske konsept i november i fjor, og det er nå viktig å se på hva som også er Norges strategiske utfordringer. De ligger ikke enten i Nordområdene eller ute, men i skjæringspunktet mellom utfordringer hjemme og deltakelse internasjonalt.

Forsvaret må kunne møte den eksisterende og fremtidige strategiske virkelighet. Norge har besluttet å gjøre den største investeringen i Forsvaret noensinne, og innkjøp av nye kampfly er en strategisk beslutning med stor betydning for fremtidig innretning av Luftforsvaret. Beslutningen må også få stor betydning for Hæren og Sjøforsvaret, fordi: Skal en strategisk beslutning få strategisk virkning, må det også gjøres strategiske tiltak.

Forsvaret har gjennomgått store og krevende omstillinger i mange år. Det stilles nye og skjerpede krav til personellet, og kompetanse og erfaring er avgjørende for at Forsvaret skal kunne løse oppgavene. Omstilling har vært helt nødvendig, men samtidig har mange av endringene vært kortsiktige. De bærer liten preg av strategisk tenkning, og er i tillegg ofte uten samsvar med virkeligheten rundt oss.

Noen eksempler: I 2001 bestemte Stortinget at Norges Felleoperative Hovedkvarter (FOHK) skulle legges til Jåttå og etableres i 2003. Få år etter var diskusjonen i gang på nytt, og fra 1 august 2009 er FOHK lagt ned og Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH) etablert på Reitan. Forutsigbarheten for Forsvaret og personellet som flyttet til Stavanger var altså ikke særlig god.

Stortingsproposisjon nr 55 (2001-2002), Gjennomføringsproposisjonen – utfyllende rammer for omleggingen av Forsvaret i perioden 2002-2005, omhandler hvilke endringer som skal gjennomføres i den strategiske ledelsen av Forsvaret. Det argumenteres for at det blir særlig viktig å kraftsamle og bygge opp nødvendig kompetanse, og at man ved å integrere ledelsen i Forsvarsdepartementet/Forsvarsstaben kan unngå dobbeltarbeide.

Proposisjonen konkluderer med (utdrag):

En integrert modell vil gi en strategisk og overordnet ledelse av Forsvaret. Ved å la generalinspektørene inngå i det øverste ledelsesnivået sammen med lederne for de viktigste styringsprosessene for Forsvaret, legges det til rette for en god strategisk ledelse med evne til tverrprioritering og effektiv utnyttelse av ressursene samtidig som lederne for forsvarsgrenene sikres en synlig rolle.

Legg spesielt merke til formuleringene om generalinspektørene. Få år senere ble det nemlig besluttet at generalinspektørene skulle flytte ut av den nylig etablerte strategiske ledelsen.

I Stortingsproposisjon nr 48 (2007-2008) Et forsvar til vern om Norges sikkerhet, interesser og verdier står det nemlig:

Generalinspektørene og deres stabsfunksjoner organiseres utenfor Forsvarsstaben som et underliggende nivå til denne på linje med øvrige underlagte sjefer.

Og videre:

For å ivareta og legge til rette for gode prosesser opp mot etatsledelsen, og god og kompetent styring nedover i hele den underlagte virksomheten, er det viktig at dette nivået i organisasjonen etableres med tilstrekkelig kapasitet. Dette skal oppnås ved å samle generalinspektørenes stabsfunksjoner, som i dag ligger i Forsvarsstaben, samt funksjoner og kompetanse som i dag er organisert i de underliggende nivåer i forsvarsgrenene, til ett robust og tydelig ledelsesnivå for styrkeproduksjonen i de respektive forsvarsgrener.

Altså: Først var det tvingende nødvendig å integrere ledelsen av forsvarssektoren. To og et halvt år senere var det like tvingende nødvendig å desentralisere.

Forsvarssjef Sverre Diesen skrev i et brev til Forsvarsdepartementet:

Det er så vidt jeg kan se ikke mulig å påvise at en utflytting av generalinspektørene gir noen påviselig, reell effektivisering hverken ledelsesmessig eller økonomisk. I stedet innebærer ordningen at nødvendig kommunikasjon mellom Forsvarsdepartementet/Forsvarsstaben og generalinspektører med grenstaber kompliseres, forsinkes og fordyres.

Resultatet er en tendens til økende sektortenking og mindre koordinering mellom forsvarsgrenene.

Slike endringer og omgjøring av vedtak umuliggjør forutsigbarhet for Forsvaret og personellet, og det rokker ved Forsvarets troverdighet i samfunnet. Hva alle utredninger, etableringer og nyetableringer krever av "bortkastede" ressurser, er det antakelig ingen som har oversikt over.

Nå skal Stortinget bestemme hvor mange nye kampfly vi skal kjøpe og hvor de skal operere fra. I tillegg skal fremtidig(e) kampflybase(r) opprustes for betydelige summer, og vi skal utvikle kompetanse, styringssystemer, kommunikasjons- og ledelsessystemer som gjør at vi får best mulig nytte av investeringen. En forutsetning for å få dette til, er at Forsvaret får anledning til å utvikle den menneskelige kompetansen som vil gjøre det mulig.

Det er derfor å håpe at det blir tatt strategiske beslutninger basert på Norges strategiske utfordringer. Forsvaret trenger ikke en beslutning som blir gjenstand for debatt og omkamper allerede etter et par år. Det er på tide at vi gir Forsvaret ressurser, oppgaver og strukturer som har en lengre horisont enn hva vi til nå har måttet leve med.


Ole-Asbjørn Fauske