"Verdens beste luftkrigsskole"

Dette innlegget står også i den siste utgaven av "Jet Set" - kadettene ved Luftkrigsskolen sitt eget magasin.

Som sjef for LKSK har jeg ofte benyttet begrepene ”Verdens beste Luftkrigsskole” og ”Verdens beste kadetter”. Fordi det ikke foreligger et fullgodt statistisk og empirisk godkjent sammenligningsgrunnlag som beviser utsagnene, må de ses på som subjektive oppfatninger. Dog med islett av allsidig erfaring og personlige opplevelser knyttet til både skolen og kadettene. Og til andre skoler og andre kadetter, selvsagt.

Alle krigsskolene i Norge er svært gode. Og selv om formålet med dem kan uttrykkes nokså likt, så er de likevel grunnleggende forskjellige. Det er de rett og slett fordi behovet til forsvarsgrenene er grunnleggende forskjellig på det nivået kadettene blir utdannet til. Det er ingen svakhet med denne utdanningsordningen, snarere tvert imot. Det er en grunnleggende styrke. Det gjør at vi evner å lære mer av hverandre enn om vi var helt like. Det gjør at våre tradisjoner, kultur og profesjoner tilføres verdier som vi ellers ikke ville hatt tilgang til.

Jeg har hørt uttalelser som ”det er merkelig at i et lite forsvar som i Norge, skal våre offiserer fra forskjellige forsvarsgrener først komme sammen på Forsvarets Stabsskole”. En slik uttalelse vitner om mange ting, - først og fremst om mangel på kunnskap om hva Forsvaret er og hva Forsvaret gjør. De fleste av våre offiserer har jobbet sammen på tvers av forsvarsgrenene fra første dag, - både her hjemme og i internasjonale operasjoner. Og gjennom aktivitetene på befalsskolene – men først og fremst på krigsskolene – får vi god kjennskap til de andre forsvarsgrenene og ikke minst gode personlige relasjoner gjennom de ulike aktivitetene som knytter oss sammen. Det er det vel verdt å ta vare på. I et lite forsvar som vi har i Norge, er det avgjørende at våre offiserer utvikler en profesjonskultur som er i tråd med den jobben de skal gjøre. Det er avgjørende at når offiserer fra flere forsvarsgrener kommer sammen, så er det deres samlede teamkompetanse – med erfaring fra hver av forsvarsgrenene – som gjør at vi er best mulig i stand til å løse oppdragene. Om vi utdanner alle offiserer likt (les: samler utdanningen i en felles krigsskole), så mister vi dette aspektet. Det vil kunne bety en dramatisk endring av den gode kompetansen som samlet sett tilflyter Forsvarets mange avdelinger hvert år fra de ulike krigsskolene. For Luftforsvaret ville det, etter min soleklare oppfatning, bety at ”Verdens beste Luftkrigsskole” erstattes av ”En nokså bra krigsskole”.

For meg, både personlig og profesjonelt, har Luftkrigsskolen vært svært viktig. Jeg har hatt gleden av å være en del av miljøet på Kuhaugen ved tre anledninger. Mitt første møte med skolen var som kadett ved den daværende utdanningsretningen LKSK 1 i 1985. Deretter kom jeg tilbake som kadett ved LKSK 2 fra 1991-1993. Og nå sist har jeg hatt den utsøkte gleden av å være Skolesjef i nesten fire år. Det gjør Luftkrigsskolen til det tjenestestedet jeg til sammen har tilbrakt mest tid.

Ofte er det ikke like lett å forstå hva utdanningen betyr når man fortsatt er kadett. Men så snart man får anledning til å forsøke seg i ”den virkelige verden”, ser man fort at utdanningen har svært stor verdi. For meg, som nevnt både personlig og profesjonelt, gav Luftkrigsskolen det aller beste grunnlaget for mitt virke som offiser i det Forsvaret som møtte meg. Jeg hadde nødvendig faglig ballast for jobben jeg skulle gjøre, og ikke minst hadde lederskapsutdanningen gitt meg nok tyngde og personlig trygghet for å mestre tildels krevende lederskapsoppgaver knyttet til utdanning av vernepliktige soldater og samvirke med andre.

Senere i karrièren har jeg ofte tenkt tilbake på tiden som kadett og erfart at det som jeg lærte ved Luftkrigsskolen, kombinert med nye erfaringer og ny kunnskap underveis, har vært helt avgjørende for å lykkes i også svært krevende situasjoner. Som fersk løytnant under krevende vinterforhold, omgitt av vernepliktige mannskaper og med ansvaret for materiell til mange hundre millioner kroner, var ballasten fra Luftkrigsskolen avgjørende for at vi kunne løse oppdragene på en forsvarlig måte. Senere fikk jeg anledning til å prøve meg som stabsoffiser i landoperasjoner på Balkan, - både på brigade- og på divisjonsnivå. Måten å tenke på, og måten å løse problemstillinger på som vi lærte på Luftkrigsskolen, var svært nyttig.

Den personlige trygghet som jeg har opplevd; altså evnen til å stole på meg selv og min egen oppfatning, kommer som et direkte resultat av undervisningen ved skolen. Gjennom ”trekløveret” teori, praksis og refleksjon utvikler man, sammen med andre, arenaer for tilbakemelding og læring som overgår det meste av hva andre utdanningsinstitusjoner kan tilby. Ikke minst i Afghanistan var denne bakgrunnen helt avgjørende for meg. Selvsagt hadde jeg med meg mye erfaring og utdanning også fra andre tjenestesteder og utdanningsinstitusjoner i inn- og utland, men den helt grunnleggende og avgjørende basisen for å takle tildels ekstreme utfordringer kom fra Luftkrigsskolen.

Det var ikke uten en stor porsjon vemod at jeg i sommer forlot skolen for å finne nye utfordringer på Balkan. Men slik er det for det aller fleste når tiden ved et godt tjenestested er over. Nesten fire år som skolesjef har da også gitt meg mye ny kunnskap og mange nye erfaringer som kommer svært godt med i den jobben jeg nå gjør. Jeg er utrolig stolt over å ha fått anledning til å være sjef for så mange utrolig dyktige mennesker. Og jeg er svært glad for samværet jeg har hatt med kadettene. Noen av de fineste minnene jeg har fra skolen er akkurat det, - samværet med kadettene.

Jeg har alltid oppfordret kadetter og ansatte til å utfordre grenser; utfordre det bestående; stille de vanskelige spørsmålene; og ikke minst – utfordre seg selv. Det er bare da vi kan utvikle skolen og oss selv videre. Og ved Luftkrigsskolen kan vi utfordre det bestående i trygge rammer og med minimal risiko. Det kan vi ikke gjøre i en operativ setting der menneskeliv og milliarder av investerte kroner står på spill. Det gjelder med andre ord å gripe sjansen. Å tørre å utfordre. Å tørre å være annerledes. Å tørre å være modig. Oppsummert pleide jeg å si til nye kull ved skolen: ”Det er bedre å være løve for en dag, enn å være sau hele livet”.

Jeg kommer alltid til å komme tilbake til Luftkrigsskolen. Det vil alltid være et seminar eller et møte eller en annen anledning som bringer meg til Kuhaugen. Og jeg vet hva jeg kommer til å føle når jeg kommer opp bakken og inn på plassen foran messa med et smil om munnen:

”Her har jeg fått lov til å være en del av verdens beste Luftkrigsskole.”



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.