Militær bragd - med politiske dilemmaer

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert".

Mandag 21. mars satte seks norske F-16 jagerfly kursen sørover. Samme kveld landet de på Kreta, og de ble en del av den internasjonale styrken som skal håndheve FNs Sikkerhetsrådsresolusjon nr 1973.

"Dette er innsatsforsvaret på sitt beste", sa forsvarsminister Faremo da hun besøkte styrken en uke senere. "Det var helt riktig at Norge tok sin del av ansvaret for å beskytte sivilbefolkningen i Libya. Et samlet Storting står bak dere."

Sett utenfra var en så raskt norsk reaksjon kanskje ikke så spektakulær. Men vi som jobber i Forsvaret vet at dette var en bragd. Det tok bare litt over 40 timer fra ordren kom til flyene var på vei. Forsvaret har ikke beredskap for slike situasjoner, men likevel avbrøt mange sine hytte-/helgeturer og familiesammenkomster, og reiste tilbake på jobb lørdag og søndag. Ingen måtte bli beordret mot sin vilje til å delta i operasjonen. Og det var ikke bare utstyr som skulle klargjøres, pakkes og sendes på svært kort varsel. Alle menneskene som deltar måtte avklare det med sine nærmeste, og det er mange praktiske, sosiale og familiære avtaler som har måttet bli utsatt på ubestemt tid.

Dette forteller om en profesjonell innstilling og en yrkesstolthet som er imponerende. Det var en bragd. Både forsvars-, utenriks- og statsministeren har gjentatt at de største utfordringene med oppdraget er politiske. Det er jeg svært glad for, for det er viktige dilemmaer vi blir/kan bli stilt overfor. Selve vedtaket i Sikkerhetsrådet var ikke uventet. Etter en diskusjon om alternativer, ble det vedtatt å bruke militær makt for å beskytte sivile – blant annet ved å etablere en flyforbudssone. Da man stod overfor en mulig massakre på sivilbefolkningen i Benghazi og andre byer, ble ansvaret for å beskytte sivile ansett som viktigere enn FN-paktens prinsipp om å ikke blande seg inn i staters indre anliggende.

Ett dilemma med operasjonen er mangelen på en klar strategi og målsetting. Akkurat det minner litt om da Nato gikk til aksjon i Kosovo. Den daværende lederen av Natos militærkomité, general Klaus Naumann, mente at det var bedre å starte en militær operasjon med et vagt håp om å lykkes, enn å ikke gjøre noe og passivt se på overgrep mot sivilbefolkningen.

Et annet dilemma er forholdet til Folkeretten. Selve operasjonen er godt forankret, og norske soldater et godt kjent med konvensjoner og Folkerettens bestemmelser for krigføring. Men det er ikke soldatene på bakken. Gadaffis styrker har gjentatte brudd på samvittigheten, og den sammenraskede opprørsbevegelsen fremstår ikke akkurat profesjonelt, organisert og godt ledet der de vifter med våpnene og skyter i luften.

Om Folkeretten brytes av et lands militære styrker, kan myndighetene bli stilt til ansvar. Men hvilke myndigheter har ansvaret dersom en opprørsbevegelse i seiersrus begår overgrep? Blant Gadaffis tilhengere er det også sivile som har krav på beskyttelse. Mens jeg skriver denne artikkelen er representanter fra Den Afrikanske Union kommet til Benghazi for å møte opprørerne. Det er å håpe at de klarer å oppnå det som også er en del av FN resolusjon 1973: å søke våpenhvile, fredsmekling og en politisk løsning.

Opprørere i seiersrus som begår overgrep mot Gadaffis sivile tilhengere; muliggjort av implementeringen av FNs flyforbudssone; er et skrekkscenario som vil kunne lamme FN i lang tid. Det vil være svært uheldig – ikke minst for Norge.

Mens norske soldater gjør en utmerket jobb i luftrommet over Libya, er det viktig at de politiske dilemmaene ikke mistes av syne.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.