En forferdelig tragedie

Oberstløytnant Siri Skare fra Åndalsnes ble drept i Mazar e Sharif i Nord-Afghanistan i går den 1 april 2011. Dermed har har Norge mistet 10 soldater i landet.

Dette er en nærmest ufattelig tragedie, og det virker sterkt inn på alle oss som er og som har vært soldater i Afghanistan. Aller verst er det selvsagt for familie og venner, og mine tanker går først og fremst til dem.

Siri Skare var Norges første kvinnelige militærflyger, og hun var en meget høyt respektert og svært godt likt kollega. Hun ble drept da kontorklomplekset til UNAMA, FNs organisasjon i Afghanistan, ble stormet av rasende demonstranter som en reaksjon på at den amerikanske pastoren Terry Jones brente Koranen for ca en uke siden. I følge TV2 forsøkte demonstrantene først å angripe det amerikanske konsultatet i byen, men gav opp forsøket fordi konsulatet var for godt sikret.

I tillegg til at dette er en forferdelig tragedie for de pårørende, er det også et slag for FN, Norge og for Afghanistan. De ansatte i FN har som hovedoppgave å hjelpe befolkningen i Afghanistan, og det er nesten umulig å forstå hvorfor deler av befolkningen skal angripe nettopp dem.

Den amerikanske pastoren angrer ingen ting. Han har antakelig fått det nettopp som han vil. Ekstreme krefter må ha oppildnet befolkningen, og det er ingen grunn til å tro at folk i Mazar e Sharif hadde kommet på å angripe FN helt av seg selv. Det er fristende å allerede nå trekke paraleller til det som skjedde da de norske styrkene ble angrepet Meymaneh i 2006 i forbindelse med striden om karrikaturtegningene av Muhammed.

Ikke uventet var Taliban raskt ute med å ta på seg ansvaret. Det har de forsåvidt for vane, og det betyr ikke at det er Taliban som faktisk står bak. Men nå er det uansett blitt en "propagandaseier" for Taliban, og den kommer de til å utnytte til fulle.

For Taliban og for andre opprørsgrupper er det ikke FN og FNs personell som er "motstanderen". For disse er det fremvoksten av en fungerende stat som er skrekk-scenariet. Opprørsgrupper i Afghanistan er først og fremt opptatt av å hindre at staten blir den legitime utøver av makt - rett og slett fordi de da mister hele sitt eksistensgrunnlag. Derfor kommer Taliban og andre til å utnytte dette angrepet for alt det er verdt ved å forsøke å påvirke befolkningen til å vende seg bort fra de legitime samfunnsstrukturene i Afghanistan.

Nettopp derfor er det viktig og riktig av Forsvarsminister Faremo å krystallklart gi uttrykk for at denne hendelsen ikke skal endre de politiske målsettingene. Og det er betryggende at opposisjonen på Stortinget signaliserer det samme.

Men i dag er ikke dagen for for de store politiske overveielsene. I dag er det tid for sorg, fortvilelse, ettertanke og medfølelse. For både FN og de av oss som har opplevd å miste en kollega, vekker den brutale hendelsen i går sterke minner.

De norske soldatene i Afghanistan må være forberedt på at alvorlige hendelser kan skje igjen. Samtidig er de nå i ferd med å ta avskjed med en kjær kollega.

Jeg vet av egen erfaring at det kommer de til å gjøre på en profesjonell og verdig måte. Det viktigste vi kan gjøre er å la pårørende, venner og kolleger få vite at vi tenker på dem og føler med dem.

Det kan vi for eksempel gjøre ved å ta avskjed med Siri her.




Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.