Et helvetes leven

Tittelen på dette innlegget er hentet fra Dagbladets lederartikkel fredag 14. februar. Kanskje mer enn de fleste andre aviser, er Dagbladet svært dyktige til å lage overskrifter og til å blåse saker ut av proporsjoner. Det er et velkjent grep fra flere medier at man presenterer en sak med sterk vinkling, og at man deretter innhenter kommentarer fra en rekke kjente personer til det som er presentert. Legg merke til: Ikke til sakens fakta, men til det som er presentert. Kommentarene (som gjerne begynner med "slik saken er presentert i media") handler derfor om medieoppslaget og ikke om fakta. 

For opposisjonen på Stortingen kan slike oppslag være nyttige. Politiske poenger og sympati kan oppnås ved for eksempel å "kalle noen inn på teppet" med en gang. Man kan selvsagt ikke vente til saken er blitt tilstrekkelig belyst, for da risikerer man at grunnlaget faller bort.

Men hva dreier denne saken seg egentlig om? Den dreier seg ikke om at kulturministeren har tatt en telefon. For det gjør sikker alle ministre hver eneste dag. Spesielt dersom de får hør at det er en mulig mediesak på trappene. Hva er vel mer naturlig enn at man tar en telefon for å finne ut hva som er realitetene i en sak i tilfelle man blir konfrontert av representanter fra media neste dag? Jeg ville gjort det. Og det tror jeg mange andre ville gjort også.

At saken så tar av - fordi man har tatt en telefon - kan ikke den som har tatt telefonen nødvendigvis være den eneste ansvarlige for. Vedkommende som sørget for at saken faktisk ble til et "helvetes leven" er ikke nevneverdig beskrevet i fremstillingen.

Men det som er virkelig ille er at kulturministeren gjennom denne saken beskyldes for å ville "kontrollere kunsten". Og ikke bare ministeren, hele partiet hennes beskyldes for det samme. "Det er merkelig at man må minne Høyre på at kunsten skal være fri" sier denne overskriften. Det er ikke et snev av bevis for at et slikt utsagn skulle være nødvendig i noe av det som er skrevet.

Kulturministeren ønsket å være forberedt dersom en potensiell mediesak skulle kreve hennes involvering. Det førte til en mediesak som Dagbladet og deler av opposisjonen på Stortinget utnytter til fulle. Som nevnt dreier saken seg likevel ikke om at kulturministeren tok en telefon, men den dreier seg om oppslag, antall besøk på nettsider, antall solgte aviser, og billige poenger for opposisjonen.

Det er nødvendig å minne om "de tre sannheter" som alltid er gjeldende når saker blir slått opp:

1. Saken er tatt ut av sin sammenheng
Et skandaleoppslag er alltid presentert ute av sin sammenheng. Avgjørende kunnskap som setter saken inn i et forståelig perspektiv er ikke presentert. En viss indignasjon preger fremstillingen, og ofte har vedkommende som presenterer saken liten kunnskap om saksområdet.

2. Vesentlig informasjon mangler
Vesentlig informasjon for å belyse saken er enten ikke tilgjengelig på publiseringstidspunktet, - eller den er bevisst utelatt. Ethvert potensielt skandaleoppslag risikerer å miste sin virkning dersom man innhenter mer informasjon - eller publiserer all tilgjengelig informasjon på en nyansert måte.

3. Medier trenger oppmerksomhet for å tjene penger
På tross av hva pressen selv hevder, er ikke den fremste drivende kraft for mediekonsernene å drive folkeopplysning. Først og fremst er det viktig å få oppmerksomhet om saker, - helst mer enn konkurrentene, - slik at man tjener penger. Og selv om man tar bort det økonomiske motivet, så er det alltid en sterk drivkraft å ha sin "egen vinkling" eller å få større opplag (eller antall klikk) enn konkurrentene.

Om de som blir kontaktet av media og bedt om å kommentere hva media skriver hadde tenkt på disse tre enkle "sannhetene" før de uttalte seg, så ville verden vært et vennligere sted.

Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.