Pressestøtten, - nødvendighet eller kunstig åndedrett?

Etter at statsbudsjettet ble lagt fram har det naturlig nok kommet mange reaksjoner. Det gjør det hvert år. I år er det mange som reagerer på at pressestøtten kan bli redusert. De mest toneangivende kommentatorene som jeg har oppfattet har uttalt seg kommer fra - ja, nettopp, pressen selv. 

Sven Egil Omdal kommenterer saken i Stavanger Aftenblad under tittelen "Seriøst, Widvey?" Ikke uventet er han meget skeptisk til reduksjon i pressestøtten. Han konkluderer med at:

"Avviklingen av viktige deler av norsk presse er en del av ministerens store prosjekt for å skape mer frihet på kulturfeltet. Et arbeid som åpenbart utføres til tonene av Kris Kristoffersons kjente strofe: «Freedom’s just another word for nothing left to lose»."

Morten Strøksnes har i sin kommentar "Opphørssalg" i Bergen Tidende i tillegg vinklingen at journalistikken kan stå i fare for å bli overtatt av kommunikasjonsbyråer:

"Fordi svekkelsen av den seriøse pressen endrer spillereglene for vår politiske kultur. Mens journalister mister jobben (ca. 360 bare i år), tar andre over tomrommet, og ansetter langt flere folk enn mediebedriftene må kvitte seg med. Disse «andre» er selvsagt kommunikasjonsselskaper, PR-byråer og lobbyister."

Begge kommentatorene har vektige argumenter, men de er samtidig begge to svært lite kritiske til journaliststanden og til medienes prioriteringer. Omdal forsøker seg riktig nok når han hevder at:

"Derfor stiller 40 journalister på rettssaken mot Petter Northug. De er alle på jakt etter de raske pengene."

Men skytset rettes mot de grådige (?) eierne som "er avhengig av å levere kvartalsresultat som ikke fører til ubehagelige spørsmål fra fondsforvalterne som i realiteten styrer virksomheten."

Jeg er en sterk tilhenger av en fri og uavhengig presse, og jeg er en sterk tilhenger av oppegående medier som setter søkelyset på maktstrukturer i samfunnet og som bidrar til åpenhet og synlighet i forvaltningen. Men jeg er også svært negativ til hvordan mediebildet har utviklet seg gjennom mange år.  Det synes som at jakten på skandaleoppslag og på å finne/konstruere konflikter har overtatt for den seriøse journalistikken. Eksemplene er dessverre uendelig mange.

Dermed har pressen selv meget effektivt sørget for å fjerne seg fra det som ville ha vært de aller beste argumentene for å opprettholde pressestøtten, - nemlig "god, gammeldags journalistikk".

For svært mange mennesker, meg inkludert, tydet presseoppbudet på Gardermoen da "ebolaflyet" landet og under rettsaken mot Petter Northug, at det er ikke ressursnivået det er noe galt med i norsk presse.

Det er prioriteringene som er gått helt av hengslene.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.