Ikke alt er like ålreit

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert".

”Tar du i mot ein leiarjobb med ansvar i ein krisesituasjon, må du vite kva ansvaret inneber frå første dag,” skriver Siri Lill Mannes på sin blogg (http://blogg.bt.no/preik) den 4/11 2012. En berettiget kommentar nå som høringer om 22. juli i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité er i gang. Formålet er å plassere ansvaret for det som gikk galt 22. juli i fjor, skriver Adresseavisen den 6/11 2012.

I lang tid har beredskapen her i landet blitt diskutert. Det er ikke bare helt naturlig, det er også helt nødvendig. Det er viktig at vi har en beredskap som gjør at folk kan føle seg trygge, og det er viktig at vi har en beredskap som gjør at vi kan håndtere alvorlige hendelser dersom vi ikke greier å avverge dem.

Beredskap betyr i utgangspunktet ”å være beredt”, altså å være forberedt på å møte kritiske situasjoner. Videre dreier beredskap seg om to kjerneområder: 1) være forberedt og forsøke å motvirke at noe skjer, og så 2) være i stand til å håndtere hendelser som likevel oppstår.

Den første delen dreier seg blant annet om å utarbeide risiko- og sårbarhetsanalyser som hjelper oss til å prioritere ressursene. Analysene skal beskrive hvor sannsynlig en hendelse er, og hvor stor konsekvens en hendelse vil ha. Om en mulig hendelse er lite sannsynlig, og om konsekvensen er ubetydelig, er det ikke der vi trenger å sette inn ressursene. Men om en hendelse er sannsynlig, altså at risikoen er stor, og konsekvensen er alvorlig, er det nødvendig å sette inn nok ressurser for å hindre at den inntreffer. Om den likevel inntreffer, må vi også være forberedt og i stand til å håndtere den.

Den første delen, analysen og forberedelsene, er i stor grad også en politisk prosess som dreier seg om hvor stor del av samfunnets ressurser man er villig til å bruke for å begrense krisesituasjoner. Men det å håndtere en krisesituasjon er noe helt annet. Håndtering av krisesituasjoner krever lederskap. Og det er lederskapet, eller snarere mangel på kompetent lederskap, Siri Lill Mannes fokuserer på i sin artikkel.

Vi utsettes for store og små ”katastrofer” hver eneste dag. Politiet, brann- og redningsetatene, Helsevesenet, Forsvaret, Røde Kors, Redningstjenesten, frivillige organisasjoner og mange andre, redder liv og begrenser katastrofers omfang. Men felles for de fleste daglige katastrofer er at de er små, og at de kan håndteres innenfor de ulike redningsetatenes ansvarsområde. Men når nasjonale katastrofer inntreffer må det nasjonale lederskapet fungere. Det gjorde det ikke den 22. juli, noe Statsministeren har beklaget (NTB den 28/8 2012).

Mannes har meget gode poenger i sin artikkel, men vi må vokte oss for å miste viktige perspektiver. Det er f eks et ufravikelig prinsipp at det skal være politisk kontroll over samfunnets viktigste maktmidler (Forsvar/Politi). Og politiske hensyn kan i noen sammenhenger veie tyngre enn operative behov. Men når krisen først er et faktum, når katastrofen inntreffer, må det aldri være tvil om at innsats og innsatsfaktorer må ledes – ikke byråkratiseres.

Lederskap må utøves av kompetente personer som vet hva de driver med. ”Jobbar med så stort ansvar krev særskilt kompetanse,” skriver Mannes. ”Det nyttar ikkje om du er rasande flink i noko heilt anna. Petter Northug blir ikkje vald til kaptein på landslaget i fotball fordi han er best til å gå på ski.”

Evne til kriseledelse er ikke noe kriteria for å bli nominert til Stortinget, men det burde være et ufravikelig krav for de som skal beskytte befolkningen.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.