Dette blogginnlegget står også på trykk som kronikk i Adresseavisen fredag 19 november.
I helgen møtes NATOs stats- og regjeringssjefer i Lisboa til toppmøte hvor de blant annet skal vedta NATOs nye strategiske konsept. Det gamle konseptet er riktignok blitt oppdatert noen ganger, men det er første gang siden 1999 at alliansen skal samles om en helt ny retning.
Utviklingen av det nye konseptet startet våren 2009 da det ble satt sammen en ekspertgruppe fra 12 nasjoner; ledet av USAs tidligere utenriksminister Madeleine Albright. Ekspertgruppen presenterte sitt utkast den 17. mai i år, og i erkjennelsen av at 12 eksperter fra 12 land ikke nødvendigvis betyr enighet i alle alliansens 28 hovedsteder, har tiden fra da av og fram mot toppmøtet til helgen vært brukt for å samle alliansens medlemsland om innholdet i det nye konseptet.
Fram til toppmøtet starter er innholdet i det nye konseptet hemmelig. Men det betyr ikke at interessen er laber – snarere tvert om. Spekulasjonene er mange, og utfordringene for alliansen er store. Spesielt strever alliansen med å finne sitt naturlige ”manøverrom” i en tid uten et fiendebilde som var fremtredende da NATO ble opprettet i 1949.
Det nye konseptet vil, ikke overraskende, på nytt tilkjennegi alliansens syn på seg selv som avgjørende for freden i Europa. Og alle medlemsland vil slutte seg til en erklæring om at de står fast på samarbeide, oppslutning, deltakelse og involvering i alliansen. Men derfra til å beslutte endringer som er avgjørende for den nye sikkerhetssituasjonen i Europa og verden for øvrig, er det svært langt. Den største faren for NATOs troverdighet ligger ikke i evnen til å kunne møte en ny sikkerhetssituasjon, men i alliansens 28 hovedsteder. Her har man nemlig fundamentalt ulikt syn på en rekke saker – saker som NATO som allianse er nødt til å måtte forholde seg til. Faren er dermed stor for at det ”minste felles multiplum” som alle kan enes om, kun blir en ”papirtiger” uten reelt innhold.
En av farene ligger i at alliansens hovedsteder ikke følger opp det man blir enige om under toppmøtet. Debatten i Norge om hvor viktig det er å skille militær og sivil innsats i Afghanistan er et eksempel på det. NATO vedtok allerede under Riga-toppmøtet høsten 2006 at en altomfattende og fullstendig tilnærming med både sivile og militære virkemidler var avgjørende (”Comprehensive Approach”), men i Norge diskuterer vi fortsatt om hvor skillelinjene skal gå – i stedet for å konsentrere oss om at de ønskede resultatene på bakken må være styrende.
Videre er det en stor fare for at substansielle og eksistensielle spørsmål for alliansen kommer til å forbli ubesvarte etter helgens toppmøte.
Er for eksempel NATO en regional allianse med ansvar for medlemslandenes egen sikkerhet innenfor landenes territorier? Eller skal NATO også ha et ansvar for å kunne projisere makt globalt for å kunne håndtere nye trusler? Hva er i så fall balansen mellom kollektivt forsvar etter artikkel 5 (Washington Treaty art.5) og en ”Out-of-Area” – orientering? Her er forskjellige i oppfatninger blant medlemslandene. Det er også store forskjeller i oppfatningen om hvorvidt NATO alltid skal måtte operere under et FN-mandat, eller om NATO skal kunne settes inn også når et FN-mandat eventuelt blokkeres i FNs Sikkerhetsråd.
Hvordan skal alliansens medlemsland bli enige om en felles tilnærming til Russland? Et nærmere samarbeid og tillitskapende forhold til Russland er helt avgjørende for å rette opp den ”forsuring” vi har sett de siste ti årene. Da kreves det imidlertid klare signaler om hvilke endringer som forutsettes i Moskva, samtidig som helt klare innrømmelser må komme fra Brüssel. USA har tatt til orde for et mye tettere samarbeid med Russland, og det foreligger også tanker om et mulig samarbeid om et felles rakettskjold. Men flere av NATOs medlemsland ble nettopp medlemmer i alliansen på grunn av frykt for russisk aggresjon, og de vil være svært skeptiske til et tettere samarbeide med Russland.
EU og NATO er to organisasjoner som ”bor i samme by men som opererer på forskjellige planeter.” Hvordan skal forholdet dem imellom kunne forbedres slik at man slipper å bygge opp svært dyre og dublerende kapasiteter? ”Alle” er enige om at et bedre samarbeid er nødvendig, men vi ser stadig at viktige beslutninger blir blokkert – ofte med forskjellig begrunnelse fra gang til gang. To av NATOs medlemsland i Middelhavet greier ofte å ikke bli enige seg imellom, og det hjelper ikke at bare ett av dem er EU-medlem. Ja – jeg snakker om Hellas og Tyrkia.
Verden opplever stadig nye trusler og utfordringer etter den kalde krigen, og det er ikke bare terrorfaren som skaper berettiget frykt. Angrep på f eks energiforsyning, strøm-, telefon- og internettforbindelser vil kunne være svært skadelige for en moderne stat. Men når er det vi snakker om kriminalitet, og når er det et angrep? Og skal NATO – med sine svært begrensede ressurser – ha en rolle her?
Det er mange andre uløste spørsmål som også alliansen må ta stilling til. Erfaringer fra Afghanistan, atomvåpenpolitikk, effektivisering av ”Comprehensive Approach”, terror- og piratvirksomhet, faren for Cyber-angrep, for å nevne noen.
Men det viktigste av alt synes likevel å være behovet for et avklart forhold til Russland. Uten det, blir mange av de andre utfordringene mindre viktige. Samtidig er nok denne utfordringen den vanskeligste for alliansen.
Resultatene av helgens diskusjoner vil vise om NATO fortsatt er en allianse å regne med – eller om den langsomt er i ferd med å forvitre innenfra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar