Ikke en rettsstat verdig

Første uke i januar 2011 begynte ikke bra for Forsvaret. Oppslag i så godt som alle medier tydet på at Forsvaret ikke har oversikt over hvilke soldater som er blitt skadet gjennom sin tjeneste i internasjonale operasjoner. Men det stoppet ikke der. Mot slutten av uken ble vi gjort oppmerksom på at soldater fortsatt må kjempe i årevis for å få sin rettsmessige erstatning etter å ha blitt skadet i tjenesten. Det ble skapt et bilde av at Den Norske Stat gjør hva den kan for å slippe unna erstatningsansvaret.

Det var VG som på mandag 3 januar kunne fortelle at Forsvaret ikke har oversikt over hvilke soldater som var blitt skadet gjennom sin tjeneste i Afghanistan. Avisen hadde tydeligvis arbeidet med saken en stund, og da de på forespørsel til Forsvaret fikk oppgitt andre tall enn hva de selv satt inne med var skandaleoppslaget et faktum.

Dessverre må man registrere at Forsvaret håndterte saken svært dårlig. Riktignok hadde man forsøkt å komme VG i møte med opplysninger om skadde soldater etter en konkret forespørsel, etterfulgt av korrekt informasjon før avisen gikk i trykken, men  nok en gang ble det ikke forstått at VG hadde fått grunnlag for nok et "skandaleoppslag". Senere forsøk på å beklage og si at vi har klønet det til, virket ikke.

Elementær kunnskap om skandaleoppslag i media syntes totalt fraværende. Kommer et skandaleoppslag på førstesiden i en avis, er det er par forhold som vi vet alltid er gjeldende:

• saken er definitivt unyansert presentert
• viktig informasjon som tilhører saken er ikke gjengitt
• formålet med oppslaget er ikke å beskrive virkeligheten, men å selge aviser

Få har vel beskrevet dette bedre enn Øystein Sunde i visen "Smi mens jernet er varmt".

Senere i uken publiserte Forsvaret en artikkel som skulle oppklare saken, men det var for sent. Det hjalp selvsagt ikke at Forsvarsministeren allerede hadde vært ute i så godt som alle medier og beklaget, og innrømmet at hun ikke hadde oversikt.

Mediehåndteringen er én sak - noen annet er selvsagt fakta i saken. Den største feilen var at det ble etterlatt et inntrykk av at Forsvaret ikke har oversikt. Det er selvsagt galt. Forsvaret har detaljoversikt over alle skader som oppstår i internasjonale operasjoner - fra magesjau til skuddskader. Arbeidet med å systematisere og presentere denne informasjonen på en lettfattelig måte er gjort for lenge siden, slik jeg fikk anledning til å si noe om på NRK Trøndelag mandag ettermiddag (ca 34 min ut i klippet).

Bloggeren Knut Johannesen skrev et innlegg i slutten av uken der han pekte på noe av det samme gjennom hva tidligere forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen hadde svart på et spørsmål i Stortinget den 5 mars 2008:

Forsvaret har oversikt over befal og soldater som er skadet i utenlandstjeneste. I likhet med det sivile helsevesenet er medisinsk personell i Forsvaret forpliktet til å dokumentere all behandling som gis. Informasjon fra de elektroniske legejournalene overføres til Forsvarets helseregister. Eldre papirjournaler er gjort lettere tilgjengelig ved at de nå er skannet elektronisk. På denne måten har Forsvaret registrert relevant helseinformasjon for den enkelte soldat - og befal - som har tjenestegjort i utlandet. Videre har vi gjennom Forsvarets helseregister tilgjengelig statistisk informasjon på et aggregert nivå om en rekke forhold knyttet til helse og tjenestegjøring. Helseregisteret gir dessuten mulighet for å dokumentere sammenhenger mellom tjenesteforhold, eksponering for hendelser og konsekvenser for fremtidig helse.

Spørsmålet og hele svaret til Strøm-Erichsen kan leses her.

Det er uforståelig for meg at informasjon om skadde soldater som var tilgjegelig i 2008 tilsynelatende ikke var oppdatert og lett tilgjengelig for forsvarsminister Faremo denne uken. Uforsåelig, for som jeg sier innledningsvis blir absolutt alle skader registrert.
Så langt dreide saken seg om hvilken informasjon som blir registrert og på hvilken måte den blir gjort tilgjengelig for de som skal ha den.

Men så, og i kjølvannet av dette, tok saken en helt annen og mye mer alvorlig vendig. Vi ble gjort oppmerksom på at soldater fortsatt må kjempe i årevis for å få sin rettsmessige erstatning etter å ha blitt skadet i tjenesten.

VG har en lang artikkel om soldater som har måttet hyre advokat for å¨få den støtten de skal ha. I Dagsrevyen den 4 januar får vi et intervju med en soldat som i over tre år har kjempet for erstatning etter at han mistet det ene beinet i bombeangrepet som tok livet av Kristoffer Sørli Jørgensen. Han viser fram en stor perm med dokumenter i saken sin, og sier som en slags oppsummering at han føler at systemet jobber mot ham i stedet for med ham for at han skal få sin rettmessige erstatning. I samme sendig i Dagsrevyen møter oberstløytnant John Inge Øglænd på vegne av Forsvarssjefen. Han forklarer at etter 14 måneder er det samfunnets sivile institusjoner som overtar ansvaret for soldatene, og at Forsvaret anbefaler at de tar kontakt med advokat for å sikre at de får den hjelpen de trenger. Han sier til og med at Forsvaret betaler for advokat i noen tilfeller.

Forsvarsministeren skriver den 7 januar i VG et brev til soldater der hun forsikrer alle om at det er en selvfølge at skadde soldater skal få den hjelpen de trenger og har krav på. Samme dag kommer det fram at Forsvarssjefen skal møte trygdesjefer for å bidra til at systemene for oppfølging og erstatning bli bedre.

Jeg spør meg selv: Hvorfor i all verden er brevet fra Forsvarsministeren til soldatene - og Forsvarssjefens initiativ - nødvendig i en rettsstat som Norge?

Det er for meg en helt absurd situasjon. Den Norske Stat, ved Forsvaret, skal sende soldater ut i internasjonale operasjoner, og så skal den samme Norske Stat, ved f eks Statens Pensjonskasse og NAV, legge så store hindringer i veien for skadde soldater at de og/eller Forsvaret må betale for advokathjelp for at de skal få den hjelpen de har rettmessig krav på.

Hadde det enda vært en ny problemstilling som akkurat hadde dukket opp! Men neida. Det er det på langt nær. I nettmøte med Dagbladets lesere da jeg kom hjem fra Afghanistan i august 2009, førte til noen av mine svar til leserne til reaksjoner. Et av disse var (utdrag):

Mest av alt håper jeg at vi unngår flere slike tragiske saker, som vi dessverre har noen av, der Statens egne organer med skarpskodde advokater i spissen gjør alt de kan for å hindre at skadde soldater skal få sin rettmessige erstatning.

Dagbladet har forøvrig satt søkelys på akkurat dette problemet en rekke ganger over mange år. En slik sak handler om at Staten ble dømt til å betale erstatning til en soldat i Oslo Tingrett, men at Statens Pensjonskasse anket dommen. Senere ble Staten dømt på nytt i Borgarting Lagmannsrett, og etter seks års kamp fikk soldaten endelig de ytelser som vedkommende hadde krav på.

Jeg er sikker på at dersom et privat forsikringsselskap hadde hådtert sine kunder på en slik måte at det var nødvendig å anbefale advokathjelp som fast prosedyre for at skadelidte skulle få rettmessig erstatning, så ville selskapet blitt anmeldt og satt under offentlig administrasjon for lenge siden. Det synes tydeligvis ikke å være nødvendig når det gjelder Statens eget forsikringsselskap. Forsvaret, som er en del av Statens apparat, bruker altså offentlige midler til advokathjelp for at Statens Pensjonskasse og NAV, som er en annen del av Statens apparat, skal yte skadde soldater den hjelpen de har krav på.

Dette er absurd. Som soldaten i Dagsrevyen pekte på, så virker det som at systemet jobber mot de som er skadde - og med dem. I alle fall ikke for dem. Og det selv om det ikke mangler på politiske føringer og forsikringer om det motsatte.

Det leder meg til det grunnleggende spørsmålet: Hvem er det de som jobber i Statens organer er til for? Er de til for seg selv - for å "vokte Statens pengebinge" - eller er de til for innbyggerne i dette landet?

Dette er ikke en rettsstat verdig. Det minner om byråkrati og systemer i nasjoner som vi ikke liker å sammenligne oss med. Nok er nok - her må det ryddes.

Min erfaring er at dersom det ikke nytter med lover og regler,samarbeide, klare intensjoner og motivering, så må det klar og utvedtydig ordregiving til. Hjelper ikke det heller, så kan utskifting være neste skritt.

Ole-Asbjørn Fauske