Ikke alt går galt i Faryab

Dette innlegget står også i Bergens Tidende i dag.

I en kronikk i Bergens Tidende den 24. februar under tittelen ”Fare, fare, Faryab!” forsøker Ståle Ulriksen fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) å skape inntrykk av at alt går galt i Faryab, og at grunnen er at internasjonale styrker i provinsen støtter lovlig valgte afghanske myndigheter.

De internasjonale styrkene i Afghanistan har som hovedoppgave, gjennom utdanning, mentorering og som partnere, å bidra til at afghanske sikkerhetsstyrker selv blir i stand til å ivareta sikkerheten i eget land. Som i ethvert selvstendig land, er det også i Afghanistan de statlige sikkerhetsstyrker som på vegne av Staten skal ha monopol på legitim maktanvendelse. Og så snart de er i stand til det selv, kan det internasjonale styrkenærværet reduseres og ansvaret for sikkerheten overlates til afghanerne selv. Dette poenget omgår Ulriksen helt i sin kronikk.

Ulriksen peker på at antall trefninger og angrep i Faryab har økt i løpet av det siste året. Det har han helt rett i. Han sier også at en ytterligere styrking av politiet i provinsen vil kunne føre til enda flere trefninger, og at grunnen til det er at når statlige etater – som politiet – styrkes, blir maktbalansen i provinsen forrykket. Det har han også helt rett i. For det er nettopp derfor de afghanske sikkerhetsstyrkene bygges opp og får et stadig større ”fotavtrykk” – slik at maktbalansen kan forrykkes og at legitim maktutøvelse kan etableres.

I kronikken hevder Ulriksen at samarbeidet mellom den afghanske hæren og politiet ikke er godt, og at norske og amerikanske styrker i provinsen nå blir støttespillere for hver sin part i konflikten. Det er en absurd feilinformasjon som faller totalt på sin egen urimelighet. Alle sikkerhetsstyrker i Afghanistan har sin legitimitet gjennom sentrale, regionale eller lokale makthavere som alle har det til felles at de er innsatt av myndighetene. De er riktignok ulike sikkerhetsorganisasjoner, men de opererer ikke på forkjellige ”sider”. Ulriksens framstilling etterlater det inntrykket at norske og andre nasjoner styrker er opptatt av å styrke sine egne maktbaser. Men som vist ovenfor, er oppdraget for internasjonale styrker faktisk å gjøre seg selv overflødige. Noen intern maktkamp om posisjoner foregår ikke. En slik maktkamp ville være i direkte strid med oppdraget og direkte ødeleggende for muligheten til å lykkes. Jeg kan forsikre om, og berolige med, at norske og andre nasjoners styrker i Afghanistan ønsker å løse oppdraget med å sette afghanske sikkerhetsstyrker i stand til å gjøre jobben selv så raskt som mulig. For da kan vi nemlig reise hjem.

Ulriksen avslutter kronikken med å ønske seg en pragmatisk tilnærming til den reelle maktfordelingen både lokalt og nasjonalt. Problemet med et slikt ønske, er at den reelle makten lokalt ofte er tuftet på ren kriminell virksomhet som f eks våpen- og narkotikahandel. Mange ”småfyrster” og opprørsgrupper som har fått være i fred gjennom flere år, kjemper imot etablering av et statlig maktapparat og sivil utvikling rett og slett fordi det fratar dem kontrollen over lokalbefolkningen og muligheten for å fortsette med sin kriminelle virksomhet.

Skulle afghanske myndigheter også inkludere slike grupper i sitt forsøk på å bygge en velfungerende stat? Skulle grupper som bygger hele sin eksistens på at Staten ikke har kontroll ,være interessert i et slik prosjekt? For meg fremstår en slik tanke like absurd som at en norsk by skulle invitere kriminelle bander til å være med på danne en felles byregjering.

Ståle Ulriksen, NUPI og mange andre har en svært viktig oppgave i å bidra til at den norske afghanistandebatten fremstår som betydelig mer kunnskaps- og faktabasert enn hva som er tilfelle i dag. Ulriksens kronikk i BT den 24 februar er dessverre et langt skritt i gal retning.

For videre kommentarer til debatten om Afghanistan, se også her.