Valg av base for nye kampfly: Strategisk og langsiktig, eller kortsiktig og uforutsigbart?

Norge har valgt nytt kampfly til Forsvaret. Nå gjenstår bare å bestemme hvor mange vi skal kjøpe og fra hvilke(n) base(r) de skal operere.

Forsvarsdepartementet har utarbeidet en rapport om valg av kampflybase, og om kort tid skal den sendes ut på høring. Forsvarssjef Harald Sunde har i følge Adresseavisen sagt at én base vil tilfredsstille de operative krav og kravene til å operere flyene, mens tidligere Forsvarssjef Sverre Diesen ville ha to baser.

Forsvaret har vært gjennom store og krevende omstillinger i mange år. Fra å være et mobiliseringsforsvar, er Forsvaret nå et innsatsforsvar der store deler av personellet også opererer utenfor landets grenser. Dette stiller nye og skjerpede krav til personellet, der kritisk kompetanse og erfaring er avgjørende for at Forsvaret skal kunne løse pålagte oppgaver. Omstillinger og endret innretning har vært helt nødvendig, men samtidig har mange av de endringene i strukturen som har vært foretatt hatt det til felles at de har vært kortsiktige. Og forutsigbarheten for personellet har ikke akkurat blitt styrket.

Så sent som i 2001 bestemte Stortinget at Norges Felleoperative Hovedkvarter (FOHK) skulle legges til Stavanger og etableres innen utgangen av 2003. Beslutningen var omstridt både i politiske miljøer, i Forsvaret og blant personellorganisasjonene. Organisasjonene oppfattet imidlertid at det ble gitt en "garanti" om at nå var det slutt på store endringer i kommandostrukturen i Forsvaret. Mange tok konsekvensen av dette og etablerte seg fast i Stavanger sammen med sine familier. Få år etter var som vi kjenner diskusjonen i gang på nytt, og fra 1 august 2009 er Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH) etablert på Reitan. Forutsigbarheten for dem som flyttet til Stavanger var altså ikke særlig god når det kom til stykket, noe to offiserer klart gir uttrykk for i Stavanger Aftenblad:

Jobben som stabsoffiserer ved Fellesoperativt hovedkvarter tok begge fordi de som offiserer relativt høyt oppe på rangstigen, var lovet forutsigbarhet i arbeidssituasjonen. Få år etter etablering i Rogaland kommer så det opprivende utspillet fra de rød-grønne regjeringspartiene om nedlegging av FOHK i Stavanger og oppbygging av et nytt hovedkvarter på Reitan.

I Stortingsproposisjon nr 55 (2001-2002), Gjennomføringsproposisjonen - utfyllende rammer for omleggingen av Forsvaret i perioden 2002-2005, skriver Regjeringen om hvilke endringer som skal gjennomføres i den strategiske ledelsen av Forsvaret. I innledningen til proposisjonen skriver Regjeringen blant annet:

I forbindelse med samlokaliseringen vil det derfor særlig bli lagt vekt på:

•å kraftsamle om, og bygge opp den nødvendige kompetanse rundt, de respektive kjerneoppgavene
•fleksibilitet når det gjelder bruk av ressurser og kompetanse både internt i og mellom FD og FST
•å unngå dobbeltarbeid så langt dette lar seg gjøre innenfor rammen av det som fortsatt skal utgjøre to organisasjoner
•å samordne de administrative funksjoner.

Proposisjonen konkluderer med følgende (utdrag):

Regjeringen legger stor vekt på at det skapes en forsvarsledelse der både fellesinteressene og de mer forsvarsgrensspesifikke synspunkter blir fremmet og ivaretatt ut fra et mest mulig helhetlig perspektiv.

I lys av dette anses den integrerte modellen å være den mest hensiktsmessige. En integrert modell vil gi en strategisk og overordnet ledelse av Forsvaret. Ved å la generalinspektørene inngå i det øverste ledelsesnivået sammen med lederne for de viktigste styringsprosessene for Forsvaret, legges det til rette for en god strategisk ledelse med evne til tverrprioritering og effektiv utnyttelse av ressursene samtidig som lederne for forsvarsgrenene sikres en synlig rolle.

Her er det spesielt viktig å legge merke til formuleringene om generalinspektørene. Få år senere ble det nemlig besluttet at generalinspektørene skulle flytte ut av den nylig etablerte strategiske ledelsen - blant annet til sterk motstand fra daværende Forsvarssjef Sverre Diesen.

Og nok en gang måtte personell som hadde etablert seg et sted pakke snippesken og begi seg på flyttefot.

Men flyttekostnader for personellet er relativt små. De største kostnadene er knyttet til stadige endringer og stadig omgjøring av prestisjevedtak som umuliggjør forutsigbarhet for Forsvarets personell, og som står i fare for å rokke ved Forsvarets troverdighet i samfunnet. Og jeg har ikke regnet på hva alle utredningene og etableringene/nyetableringene krever av "bortkastede" ressurser.

Nå skal vi altså bestemme oss for hvor mange nye kampfly vi skal kjøpe og hvor de skal operere fra. I den før omtalt rapporten er det noen altenativer som allerede før høringsrunden synes å være bedre enn andre.

Jeg er sikker på at Stortinget evner å ta en beslutning som Forsvaret godt kan leve med. Men det Forsvaret IKKE trenger, er at denne beslutningen blir gjenstand for debatt allerede etter bare et par år. Det er på tide at vi kan bestemme oss for en struktur som har en litt lengre tidshorisont enn hva vi har måttet leve med til nå.

Investeringen som Norge skal foreta i nye kampfly er den største investeringen i Forsvaret noen sinne. Samtidig skal vi bestemme oss for kampflybase(r) som skal opprustes for betydelige summer, og vi skal utvikle kompetanse, styringssystemer, kommunikasjons- og ledelsessystemer som gjør at vi får best mulig nytte av denne store investeringen. Og en forutsetning for å få dette til, er at Forsvaret får anledning til å utvikle den menneskelige kompetansen som vil gjøre det mulig.

Kanskje er det endelig lov å håpe på at det blir tatt en strategisk beslutning som innehar tilstrekkelig langsiktighet og forutsigbarhet?