Tenk på følgende scenario: Jeg ble i løpet av ett helt år forhindret fra å følge nyhetene. Ingen nyheter, ikke TV, ikke internett, ikke mobiltelefon, - ingenting. Så, etter 12 måneder, ville jeg gjerne ha en oppdatering om Afghanistan. Jeg skaffet meg de siste to ukers utgaver av Aftenposten, VG, Dagbladet, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen, Bergens Tidende, og sikkert noen til. Hvilken konklusjon ville jeg kommet til? Sannsynligvis ville jeg raskt kommet til at nå er alt håp ute for Afghanistan. Og det ville ikke bare være pressens skyld, men like mye de mange samfunnsdebattanter som av ulike årsaker deltar i den helt nødvendige debatten om internasjonal innsats i landet. Og mange av debattantene har helt andre motiver for sin virksomhet enn å drive folkeopplysning. Jeg har aldri påstått å kjenne den hele og fulle sannhet, men det jeg vet noe om er at situasjonen i Afghanistan er betydelig mer nyansert enn hva mange fremstiller den som. Det som kanskje overrasker meg mest, er at fremtredende politikere også synes å mangle kunnskap. Og det selv om kunnskapen er lett tilgjengelig mange steder. Kan det være at de kun danner seg sitt inntrykk om Afghanistan av det de blir servert i media? Har de også være "forhindret" fra å motta informasjon over en lengre periode?
Når man debatterer et så viktig tema, bør det stilles krav til kunnskap i debatten. Hvis kunnskapen mangler, er det overveiende sannsynlig at opinionen blir påvirket i gal retning. Dermed blir også politikken påvirket. Er det noe Afghanistan trenger, så er det fokus, innsats og hjelp som virker i Afghanistan. Ørkesløse debatter om prinsipper, ideologi og virkemidler som fremstår som nyttige her i Norge, fører til liten eller ingen fremgang på bakken i Afghanistan.
Jeg prøver å gjøre noe med dette. Både i fjor vår
i TV2, i programmet
Ikveld på NRK, og i
nettmøte i Dagbladet i fjor sommer.
Nå nylig hadde jeg en
kronikk i Adresseavisen. Opplysningene om undersøkelsen jeg viser til i kronikken har jeg blant annet hentet
herfra.
Dagens Næringsliv har også kommentert undersøkelsen. Se nedenunder.
Helt enig, desverre er publikum ikke alltid de beste til å fatte hva som skal gjøres, det kreves eksperter. I tillegg er det mange som tror at tabbene ble gjordt 'før', men det er ikke slik, det er mye viktigere og gjøre ting riktig nå enn det var tidligere. Jeg ser at mye av debatten også er en lang klagesang, det forstyrrer bare, og jeg ville heller likt og sett mer konskruktiv vinkel.
SvarSlettPersonlig ser jeg utdannelsen av 400 000 soldater som et stort feilgrep. Disse har lav eller ingen loyalitet til landet, og vil falle tilbake og bli ammunisjon for stammene i en senere borgerkrig. Avvæpning og reduksjon i generelle våpennivået ville vært viktig, men desverre er kapitalisme kommet på kjøpet med demokrati, noe som gir dem riklig med sjans til å armere seg til neste runde.
Med all respekt, Jan, har du egentlig greie på hva du skriver om? Hvordan tror du det vil gå dersom vi avvæpner de lokale, og så trekker ut ISAF? Jo, Taliban kommer tilbake, og vi vet alle hvordan det blir.
SvarSlettMin erfaring er at når man tar med politikere (ref ungdomspolitikerne til mes) til de internasjonale operasjonene, så får de en positiv opplevelse (ihvertfall realistisk). Dette gir igjen ringvirkninger nedover i systemet (blant annet uttalelser i media). Det er lett å si for en politiker: "De har ikke hatt nattkikkerter før, så hvorfor skal de ha det nå". Det blir plutselig vanskeligere når de får historiene og opplevelsen av å møte farer der ute, UTEN å ha tilgang på nattsyn. Jeg synes personlig at Fauske gjør en utrolig god jobb, både når du var NCC og nå etterpå. Jeg planlegger å prøve å komme meg ut til oktober, så mora mi var på foredraget ditt på LKS. Du gjør en god figur, oberst!
SvarSlettJeg er helt enig i at prinsipprytteri er det siste både afghanere og norsk personell i Afghanistan trenger. Det synes som om alle er enige i at innsatsen må samordnes og integreres, uten at viljen til å la seg integrere blir merkbar av den grunn. Det synes som om den norske utviklingsstøtten, både gjennom PRT eller andre organer, skal følge humanitære prinsipper og holdes helt atskilt fra militær aktivitet. Dette finner jeg både underlig og lite hensiktsmessig. Det er liten tvil om at reine humanitære aktører har behov for å ivareta det humanitære rom. Imidlertid har aktører som driver utviklingsarbeid under FN-mandatet allerede tatt parti konflikten og støtter den Afghanske regjeringen. Jeg stiller eksempelvis et stort spørsmål ved hvorfor bygging av skoler defineres som humanitært arbeid. Dogmatisk, for ikke å si talibansk, tilnærming til sivil-militært samarbeid fører IKKE til den nødvendige framgang verken lokalt, regionalt eller i hele Afghanistan for den saks skyld. Dette er et paradoks fra en nasjon som bruker munnhellet Helhetlig tilnærming i nesten enhver uttalelse fra ofiisielt hold, enten det er militært eller politisk.
SvarSlettFor et par uker siden var lederen for ungdomspartiet til ett av våre regjeringsparti i Dagsnytt 18 for å diskutere situasjonen i Afghanistan. Hun sa at "nå peker alle piler i Afghanistan feil vei". Og hun tok til orde for å "hente soldatene hjem".
SvarSlettAltså: På direktesendt radio benyttet hun anledningen til å si til det norske folk at ALT som har vært gjort i Afghanistan har vært forgjeves. "ALLE piler peker feil vei".
Alle piler?
Vedkommende VET at dette er feilinformasjon. Vedkommende VAR i Afghanistan for ca ett år siden, og da uttrykte hun helt andre synspunkter.
Jeg skulle ønske at hun også benyttet anledningen til å definere hva hun mener med "alle piler" og også hva hun mener med "feil vei".
Men dette er selvsagt ikke fakta - det er politikk, prinsipper og ideologi. Fakta er underordnet. Vår tidligere statsminister Oddvar Nordli svarte omtrent som følger da han ble bedt om å beskrive en ekspert:
En ekspert er en person som har enkle svar på kompliserte utfordringer langt hjemmefra.
"Hent soldatene hjem" er et slikt enkelt svar.