Tidligere forsvarssjef, General Sverre Diesen, har et innlegg om soldatkultur i dagens VG. Her fortsetter han sin kampanje for et profesjonelt soldatkorps på bekostning av verneplikten, og han skyter uvanlig skarpt til ham å være. Men så bommer han kraftig også.
Diesen har riktignok noen gode poenger i sitt innlegg. Han peker blant annet på den fundamentalt forskjellige situasjonen for Forsvaret som ikke lenger er "et rent politisk nødvergeinstrument for en forsvarskamp på eget territorium der det står om landets fortsatte eksistens". Og han problematiserer over at politikken må ta inn over seg disse fundametale forskjellene dersom Forsvaret skal kunne være et maktmiddel utenfor landets grenser selv når det i Norge hersker dyp fred. "Staten har villet målet – krig som politisk virkemiddel. Da må den innenfor rimelighetens grenser også akseptere midlene, uten å la seg forarge eller skulle ty til skjønnmalende omskrivninger" sier han.
En kadett ved Luftkrigsskolen i Trondheim pekte på noe av det samme i en kronikk i Adresseavisen i går, der han hevder at norske soldater ikke får kritikk for å gjøre en dårlig jobb, "men for i det hele tatt å utføre jobben de blir pålagt."
Dessverre bommer Diesen kraftig når han benytter den siste tidens debatt om soldatkultur til å nok en gang argumentere for et profesjonelt Forsvar. Han angriper vernepliktssoldaten ved å hevde at overtramp i krig ikke begås av profesjonelle, "men av vernepliktige, reservister og militssoldater". Diesen hevder også i sin artikkel at det er kameratskap og samhold i avdelingene som er kjernen i en profesjonell soldatkultur - og ikke idealisme. Han underbygger påstanden med å vise til "all historisk erfaring" (så da skulle jo det være greit nok?). Og for å forsterke utsagnet viser han til at "noe annet (må) tre inn i idealenes sted og skape de båndene som holder militære avdelinger sammen under selv de største påkjenninger. Dette «noe annet» kan realistisk heller ikke være sikkerhetsrådsresolusjoner eller muligheten for å bidra til en bedre verden på sikt."
Med respekt å melde, General - dette er bomskudd. Å hevde at det er vernepliktige, reservister og militssoldater - og ikke profesjonelle soldater - som begår overgrep i krig, er en faktisk feilopplysning som Diesen forsøker å underbygge sitt budskap med. Jeg reagerer på at han gjennom denne måten å argumentere på bidrar til å undergrave nettopp den respekten for soldatyrket som han selv så riktig etterlyser. Og når han hevder at idealene ikke lenger har noen betydning ved å vise til sikkerhetsrådsresolusjoner, så er dette er forsøk på å latterliggjøre det faktum at de fleste mennesker - også soldater - har grundige og veloverveide standpunkter som fører dem mot et yrkesvalg. Jeg vil hevde at for soldater er denne overveielsen betydelig grundigere enn for mange andre yrker - nettopp fordi man vet at man kan bli sendt i krigen med mandat til å drepe eller med risiko for å miste sitt eget liv. Og da er det idealene som er avgjørende for yrkesvalget - ikke sikkerhetsrådsresolusjoner. Jeg er selvsagt ikke uenig i at kameratskap og samhold i avdelingen er avgjørende for å kunne klare de påkjenningene som soldater kan utsettes for, men å hevde at dette er det eneste kriteriet for en profesjonell soldatkultur blir alt for spinkelt. Idealisme, verdier, respekt for menneskerettigheter, et ønske om å bidra til at andre mennesker får det bedre, osv er avgjørende og viktige momenter for mange som velger seg soldatyrket. Skulle Diesen hatt rett, ville det bety at soldater kan benyttes til et hvilket som helst oppdrag uten skrupler. Det ville bety at så lenge kameratskapet og samholdet var på plass, så ville oppdragets art og målsettingene med innsatsen være uvesentlig. Og er det noe vi har tung rettshistorisk dokumentasjon på, så er det at slike soldater og en slik soldatkultur overhode ikke er ønskelig.
Og da er vi etter min mening ved kjernen: Hele denne debatten dreier seg om lederskap og/eller mangel på sådan. Lederskapet, på alle nivå, skal fremelske og utvikle den soldatkulturen vi ønsker, og lederskapet skal forme avdelinger og mennesker slik at de kan løse sine oppdrag på en slik måte som vi ønsker. Vi er flinke til å sole oss i glansen av norske soldater når de får skryt, men snare til å kritisere dem når media - i sin evige jakt på sensasjoner - har hysteriske oppslag om forhold som er totalt tatt ut av sin sammenheng.
Dersom det oppstår mistanke om "ukulturer", så er det først og fremst de som utøver lederskap som må gå i seg selv og vurdere om lederskapet er godt nok. Å beskylde soldater for noe som man selv har ansvaret for, er å skyte seg selv i foten.
Diesen har dessverre skrevet en artikkel som sår tvil om norske soldaters profesjonalitet. Og han bidrar i liten grad til klargjøring av ansvaret hos dem som utøver ledelse. Det burde han absolutt ha gjort, fordi soldatkulturen slik den fremstår i dag er i meget stor grad blitt utviklet i en periode der Diesen selv hadde det øverste ansvaret.
Nei, de fleste mennesker har ikke grundige og veloverveide argumenter i forkant av et yrkesvalg. Det er tilfeldighetene som rår. Kun i ettertid rasjonaliserer menneskene sine valg, for å rettferdiggjøre sin situasjon overfor seg selv.
SvarSlettDiesens feil er at han ikke tør å argumentere for noe så unorsk som et underoffiserskorps. Det er i første rekke det lavere avdelingsnivået i militære styrker som må fokusere på lojalitet til laget og kameratene for å bli effektive. Disse vil i prinsippet kunne brukes til hva som helst som beslutningstagerne beslutter - også dårlige ting. Disse avdelingene krever altså både en dyktig og en etisk bevisst ledelse. Dette løses av de fleste andre land med et profesjonelt offiserskorps som må forventes å ha en dypere forståelse og ideologisk begrunnelse for sitt yrke.
I andre land dyrkes denne eliten frem på en helt annen måte enn hva som er akseptabelt i Norge. I Norge har vi, som følge av Arbeiderpartiets egalitære triumf, i 30 år nektet å snakke om behovet for nivå-skille i Forsvaret.
Paradokset består. Soldater som er satt til å kjempe en ikke-eksistensiell kamp er avhengig av andre faktorer enn ideologi for å holde sammen. Likevel krever samfunnet en ideologisk forankring av de militære aktiviteter. I Norge skiller vi ikke mellom underoffiserer og offiserer, og vi får dermed ikke rendyrket det etisk bevisste beslutningsnivået.
Jeg syntes Diesen sier mye rett i sin artikkel. Hvis du tror at de som verver seg til tjeneste i utlandet, enten det er soldater som verver seg eller befal som søker seg til en stående avdeling, gjør dette fordi de er drevet av ideologiske eller for den saks skyld patriotiske verdier, bommer du litt. Ved første deplyoering så er det nok en del av personellet som har disse tankene og som er drevet av tanken om at de tar del i noe som er større en seg selv. Men ved 2,3,4 eller 5 deployering så er denne tankegangen for lengst lagt igjen hjemme. Nå kan jeg ikke snakke for stabspersonell eller andre "POG`s" (people other then grunts"), da alle mine 6 deployeringer har vært i en kampavdeling. Nå sist våren 2010. Diesen treffer spikeren på hodet, når han argumenterer for at for stående, profesjonelle kampavdelinger skal fungere optimalt, så er det avdelingskulturen og våpenbrorsbåndet mellom soldatene som må dyrkes. Hvis befal eller grenaderer skulle bare sagt ja til å delta i operasjoner som de mener er "moralsk og etisk" riktig, ville ikke vi kunne utført jobben som statens verktøy. Men jeg mener at det ene ikke utelukker det andre. Norske soldater og offiserer som blir deployert har vært gjennom en nøye seleksjon til å utføre den jobben de er satt til. Etikk er en sentral del av all utdanning som blir gjennomført hver dag. Selv om det ikke heter "Etikk: Modul 1". Nå vet jeg ikke hva du har som bakgrunn, men etter å ha vært i utallige kamphandlinger i Afgh. de siste årene, så VET jeg at det viktigste for SOLDATEN er båndet mellom han og makkeren, tilliten til sjefene sine og den avdelingstilhørigheten (kultur) som er i avdelingen. Gutta på bakken, gir blanke f... i hva de strategiske målene er, eller for den saks skyld, skjebnene til Afghanistan i fremtiden. Det er ikke jobben deres. Jobben til en infanterist, er, og har alltid vært, å ta livet av fienden. Det er mange som tror annet, men det er den kalde sannheten. Det som er viktig, er at disse soldatene tar liv innenfor de retningslinjer som gjelder. ROE osv.
SvarSlettJeg er glad for at denne debatten har kommet. Og jeg tror Diesen vil få rett i, at om noen få år så er verneplikten avviklet i den formen vi kjenner den idag. Man vil kanskje se førstegangstjenesten i enkelte garnisonsfunksjoner osv.
Mvh. Lt.
P.S. Les "War" av Sebastian Junger så tror jeg du vil få litt mer innsikt i hva jeg snakker om.
Jeg er stort sett enig i alt du skriver. Det jeg reagerte først og fremst på i Diesens artikkel, var hans påstander om at det er vernepliktige, reservister og militssoldater - og ikke profesjonelle soldater - som begår overgrep i krig.
SvarSlettDet kan være mange grunner til å utvikle et mer profesjonelt soldatkorps. Vi har for så vidt gjort det allerede i Norge - i noen grad. Men grunnene for å gjøre det ligger mest i det som du skriver. Grunnen er IKKE at det er vernepliktige, reservister og militssoldater som står for overgrep i krig. Å hevde det, er i beste fall en total neglisjering av historien.
La oss gjerne diskutere verneplikten. Men da må vi i det minste holde diskusjonen på et noenlunde saklig nivå.
"Hvis befal eller grenaderer skulle bare sagt ja til å delta i operasjoner som de mener er "moralsk og etisk" riktig, ville ikke vi kunne utført jobben som statens verktøy."
SvarSlettProblemet med den innstillingen er at Nürnberg-prosessene slo fast at den er feil. Du er som soldat ansvarlig for å delta kun i operasjoner du kan stå for moralsk og etisk, og du kan ikke unndra deg dette.
Fauske,
SvarSlettBåde du og Anonym tar grundig feil på flere områder i artikkelen og kommentarene.
General Diesen har helt rett hva angår at idealisme ikke spiller noen særlige rolle, med eller uten en FN resolusjon. Undertegnede er yrkesoffiser og har 8 kontingenter ute, samt 5,5 års tjeneste i multinasjonal HQ, De færreste av de jeg har tjenestegjort med er opptatt av idealismen. Påstanden kan i beste fall sies å beskrive en svært liten andel av de som tjenestegjør ute.
Anonym hevder at General Diesen ikke tør å argumentere for et underoffiserskorps. Tvert imot, General Diesen har i en årrekke tatt til orde for gjøre om til en profesjonell underoffiserskorps. Allerede som BNSJ i HMKG i 1995 skrev han i aftenposten om dette. Arbeiderpartiet gjorde om ordningen i 1979, grunnet feilslåtte tanker om et klasseskille. Man tenkte ikke på konsekvensene av dette, der vi i dag oplever at norske 21-22 åringer står foran i linjen og håndterer det som britiske og kanadiske 28.30 åringer håndterer. Han er med rett, svært påvirket av det britiske systemet, og det er mye i dag som tilsier at vi blir nødt til å gå samme vei. Det spørs bare om vi er framsynte nok nå, eller om vi lar oss styre av en politiske arv, som ikke lenger har noen funksjon.
Mvh
Tore B.
Takk for kommentaren. Jeg skriver i blogginnlegget at idealisme er viktig for "mange", og du sier at det er viktig for en "svært liten andel". Nå har jeg bare tre kontingenter ute, og jeg har heller ikke gjort noe statistisk arbeid for å finne ut hvor mange det er.
SvarSlettJeg er vel kjent med at Diesen i mange år har argumentert for profesjonelle soldater, - herunder også et underoffiserskorps. Og jeg er ikke nødvendigvis uenig i at vi trenger det. Det jeg reagererer på her, er det jeg oppfatter som et angrep på verneplikten på feil premisser.
Det er mulig å være for profesjonelle soldater og underoffiserskorps - og samtidig være for verneplikt. Skal verneplikten avskaffes, må det være av andre hensyn enn det Diesen trekker fram.