Om fanger i Afghanistan

De siste dagen har det vært debattert om hvorvidt norske spesialsoldater ikke har fulgt opp norske forpliktelser overfor personer som er tatt til fange i Afghanistan. Jeg har spesielt reagert på utspill fra Erling Borgen. En kommentar fra ham på mitt blogginnlegg krever et svar som er for lang for kommentarfeltet. Derfor dette innlegget.


Takk for kommentaren, Erling Borgen.

For det første:
Jeg, som de fleste andre, er klar over at det forekommer tortur i Afghanistan. Slik det også forekommer i en rekke andre land. Dette dreier seg ikke om hvorvidt det forekommer turtur i Afghanistan eller ikke, men om hvilket ansvar norske soldater og norske myndigheter har etter internasjonale regler. I tillegg dreier dette seg om å følge opp en bilateral avtale mellom norske og afghanske myndigheter om fangers rettigheter.

For det andre:
Dersom norske styrker arresterer opprørere, er Norge forpliktet til å følge med på hva som skjer med dem. Jeg var selv kontingentsjef for de norske styrkene i Afghanistan (unntatt spesialsoldatene) fra januar-august 2009, og som sådan var det mitt ansvar å utøve denne kontrollen på vegne av norske myndigheter. I den perioden var det én fange som Norge hadde dette ansvaret for. Vedkommende fikk besøk i fengselet av norsk personell, der det blant annet var tilstede lege og jurist. En utførlig rapport om soningsforhold og helsetilstand ble utarbeidet.

For det tredje:
Norske styrker i Afghanistan, - både spesialsoldater og andre, - har som sin viktigste oppgave å være mentorer og partnere sammen med afghanske sikkerhetsstyrker. Hensikten er at de afghanske sikkerhetsstyrkene selv skal bli i stand til å ivareta sikkerheten i eget land. Parallelt med dette, utøver blant annet EUPOL og polititjenestemenn fra mange nasjoner (også fra Norge) noe av det samme overfor afghansk politi og afghansk rettsvesen (jeg har ved mange anledninger hevdet at politi- og rettsinnsatsen er alt for liten). Men hensikten er også her å bidra til at Afghanistan selv skal bli i stand til å utvikle et fungerende politi- og rettsapparat.

Det er altså IKKE slik at norske styrker på egen hånd og på eget initiativ reiser rundt og arresterer opprørere for så å lete opp en politimann for å bli kvitt dem!
Vi deltar i operasjoner som ikke bare er koordinert med afghanske myndigheter - de er også ledet av afghanske myndigheter. Vi møter afghanske myndigheter og de regionale/lokale sikkerhetsstyrkene minst ukentlig for å vurdere sikkerhetssituasjonen og å diskutere tiltak mot eventuelle opprørere. Vårt mentor- og partnerbidrag inkluderer støtte til planlegging og gjennomføring av operasjoner, der det er de afghanske prioritetene som følges og der det er afghanske sikkerhetsstyrker som leder an. En typisk slik operasjon kan f eks være at guvernørens sikkerhetsråd bestemmer seg for å lete opp opprørere i en bestemt landsby. Den afghanske hæren - sammen med norske mentorer og partnerenheter - har som oppgave å sikre operasjonen, og det afghanske politiet - sammen med f eks norske politimentorer - går fysisk inn i landsbyen og foretar eventuelle arrestasjoner.
Selv om norske soldater og norsk politi har vært med på en slik operasjon, er dette IKKE "norske" fanger.

I artikkelen i UkeAdressa som har utløst denne debatten, redegjør representanten fra Spesialstyrkene om hvordan de har BIDRATT til at det er tatt fanger som er blitt arrestert av afghanske spesialstyrker eller afghansk politi. Det er med andre ord til forveksling akkurat samme situasjon og måte å operere på sammen med afghanske styrker som det de regulære norske avdelinger (og politi) er med på. Prinsippene er de samme i begge tilfeller.

Personer som blir arrestert av norsk personell i en norsk operasjon, oppfyller de vilkår som internasjonale regler og den bilaterale avtalen setter om Norges ansvar. Personer som blir arrestert av afghansk politi i en operasjon der norsk personell støtter som mentorer og partnere, oppfyller IKKE disse bestemmelsene.

Jeg er som alle andre bekymret for at arresterte opprørere risikerer å bli torturert. Jeg er også bekymret når opprørere som blir arrestert "på ferske spor", tilsynelatende er ute av fengselet igjen etter noen timer.

Dersom vi mener alvor med at vi skal bidra til å utvikle rettssystemet i Afghanistan, kan ikke Norge ensidig gå på tvers av internasjonale avtaler og opprette et eget regime som gjelder kun for oss. Når en person er arrestert av afghanske myndigheter, er vedkommende et afghansk ansvar. Og selv om vedkommende skulle bli sluppet ut og eventuelt fortsette opprørsvirksomheten, så er det i utgangspunktet lite vi kan gjøre med det.

Denne problematikken, grenseoppgangen, og måter å håndtere fangespørsmål på, blir grundig redegjort for og satt fokus på i hele det norske styrkebidraget. Etter min oppfatning har norsk personell innenfor dette temaet meget gode kunnskaper, holdninger og prosedyrer.

Det er ikke soldatene som lager disse reglene. Soldatenes oppgave er å etterfølge dem. Jeg finner ikke at artikkelen i UkeAdressa viser noe annet - snarere tvert i mot.

Dersom internasjonale lover og avtaler bør endres, er det politikernes oppgave. Dersom den bilaterale avtalen (også kalt "fangeavtalen") mellom Norge og Afghanistan bør reforhandles, så er det også politikernes oppgaver.

Vår oppgave er å løse det et særdeles vanskelig oppdrag som våre folkevalgte enstemmig har sendt oss ut på, samtidig som vi følger de regler som gjelder. Det betyr ikke at vi er "hodeløse høner" uten egne meninger eller egne standpunkter. Men det betyr blant annet at vi er svært vare for å få beskyldninger rettet mot oss som er grunnløse, og som i tillegg oppleves svært urettferdige.

I dette tilfellet opplevdes det akkurat slik.

Mvh,
Ole-A. Fauske