Eventyrreisen til 5895 - dag 5/6. Det er nå det gjelder!

Klokka er 2300. Jeffrey smiler i døråpningen. «Rise and shine!»

Jeg har – mot alle solemerker – fått sovet i et par timer. Alt utstyret ligger klart, så det er fort gjort å kle seg. Ute er det 5-6 minusgrader, og det blåser. Men det er klarvær, og det har sluttet å snø. 

Forsvarets utstyr fra topp til tå. Ullfrotté innerst, sportsdress som mellomlag. Den tjukke, grønne fleece-genseren. Vann- og vindtett overtrekksbukse, og den store grønne dynejakken. Feltstøvler, med to par strømper. Tjukke vind- og vanntette hansker. Vinterlue. Hodelykt fra Richard på depotet. Richard som har absolutt alt. Jeg sender en vennlig tanke. Under dynejakken fester jeg camelbagen med vannbeholdningen, og legger slangen over skulderen og fester den på brystet. Dermed er jeg sikker på at vannet ikke kommer til å fryse. Snickers i jakkelommen.

I spiseteltet er det gjort klart varm kaffe og te og satt fram noen søte kaker. Jeg klarer ikke se på det en gang. Jeg vil komme i gang. Spiser en Snickers og drikker litt vann.

Ut av mørket dukker Jeffrey og Emanuel opp. De har med seg en tredje guide som ekstra sikring. Vi er fire nordmenn og tre guider i følget. Oppover i fjellsiden ser vi lysene fra hodelyktene til de gruppene som har gått før oss. Det er utrolig langt opp til de øverste! De må ha gått i flere timer allerede. Kort briefing fra Jeffrey: Han er optimist (som vanlig). Han regner med at vi kommer til å forsere veggen på litt under syv timer, slik at vi får se soloppgangen på toppen.

Syv timer! Midt på natten! Oppover en bratt fjellside! Vi må være gale…

Så er vi i gang. «Pole – pole». Små steg, kort pause ca hver halvtime. De første to timene går ulidelig langsomt, og jeg gjør den feilen at jeg ser for ofte på klokka. Lengre oppe ser vi fortsatt lysene til gruppene før oss. Det er så langt opp!

Plutselig sier Jeffrey at vi må stoppe. Den ene i følget har begynt å henge etter, og Jeffrey går ned for å se hva det er. Det viser seg at han er svimmel og desorientert, og Jeffrey beslutter at han skal sendes ned igjen med den ekstra guiden.

«Først var vi fire, nå er vi tre,» tenker jeg.

Verden snevres inn til to punkter: Jeffreys hæler som jeg skimter i lyset fra hodelykten. Og til stemmene i hodet: «Steg – pust-pust. Steg – pust-pust». Det er merkelig, men når jeg konsentrerer meg kun om Jeffreys hæler og stemmene i hodet, så blir det nesten behagelig. Jeg går som i en døs, og jeg må av og til riste på hodet for ikke å sovne. Det begynner å renne fra nesa: Akkurat! Skulle jeg bli forkjølet også?

Tre timer. Kort pause igjen. «You are bleeding», sier Emanuel og lyser meg i ansiktet. Først skjønner jeg ikke hva han sier, men ser snart at jeg blør neseblod. Det renner nedover jakken, og jeg er tilgriset i ansiktet av å tørke vekk det jeg trodde var vanlig forkjølelse. Jeffrey kommer for å se. «Is it dangerous?», spør jeg – ikke uten et visst håp om at han skal sende også meg ned igjen. Men Jeffrey bare smiler. «No – it is not dangerous». Det er bare et blodkar, forklarer han – det er helt normalt.

Dette gir uansett en motivasjonsnedtur. «Jeg er trett og sliten, midt i en fjellside i Afrika, midt på natten, jeg får nesten ikke puste, og nå kommer det forsyne meg blod ut av ansiktet mitt! Hva i all verden gjør jeg her???»

Vi fortsetter. Konsentrasjon, hælene til Jeffrey. Stemmen i hodet. Plutselig snur Jeffrey seg og peker bakover: «Look – morning is coming!» Han har rett – i øst ser vi en svak rødfarge fra den kommende soloppgangen. Dette gir nye krefter! Vi fortsetter, og det blir lysere og lysere. Jeg aner ikke hvor langt det er igjen, for jeg ser bare på hælene til Jeffrey. Så snur han seg nok en gang: «10 minutes to Stella Point!»

Vi er oppe! Vi har klart veggen! Solen er ikke over horisonten, men det er nesten helt lyst. Vi er ved Stella Point, her hvor de fleste ankommer tidsnok til å se soloppgangen, men vi var her før det. Vi ser Uhuru Peak ligge litt lenger framme, og bare 150 meter høyere. For et fantastisk syn!

Det tar likevel nesten en time å komme dit, men nå er all tvil borte. Vi har greidd det!

Ca 20 minutter før Uhuru Peak stanser vi for å overværer den mest spektakulære soloppgang noen kan forestille seg. Snart vil solen gjøre det uutholdelig varmt på steppelandet langt der nede, og for oss her oppe vil den heve temperaturen fra ca minus 15 til et par-tre minusgrader.

Jeg blir tjukk i halsen av noe som ikke skyldes høyden. Det jeg har gledet meg til så lenge, men samtidig ikke vært sikker på å få oppleve, er oppnådd. En fantastisk følelse.

Vi blir på toppen en times tid. En nordmann som ikke var i vårt følge ruller en røyk. Ikke fordi han har lyst på en røyk, sier han – men fordi det føles riktig med en rullings her oppe.

Noen norske damer i 60-års alderen smiler og ler. «Plaget av høyden? Overhode ikke!» Jeg vet ikke om jeg har mest lyst til å gi dem en klem eller å snu ryggen til. Det blir klem.

Turen ned veggen tar bare drøye to timer. Vi sover en time, og bryter leir. Så begynner turen videre nedover.

Fra minusgrader og snøføyke til neste 20 varmegrader tar det mindre enn en time. Og etter hvert som vi går, forsvinner kvalmen helt.








Like før vi skal slå leir for siste gang, i Mweka Camp på ca 3100 m.o.h, kjenner jeg en følelse jeg ikke har hatt i kroppen på mange dager: Jeg er sulten! Utrolig sulten!
Kjøttsuppe til middag! Du store all verden! Store kjøttstykker, poteter, gulrot, godt krydret. Jeg spiser som om jeg ikke har sett mat før, og den natten sover jeg som om jeg var bevisstløs. I mer enn 10 timer.

Når vi bryter leir neste morgen tar vi gruppefoto av oss fire og hele crewet. 

Vi har ca tre timers marsj foran oss før vi kan hentes med buss, og på veien stanser vi ved et utsiktspunkt og får et siste blikk på det fantastiske fjellet. 


Det har kommet mer snø, og er rett og slett et spektakulært syn som bildet dessverre ikke er i nærheten av å kunne gjengi.








Siste punkt på programmet for turen er utdeling av diplom. Etter først å ha fått dusjet og barbert oss, deler Jeffrey ut diplomet som er beviset på at vi klarte det. Sjelden har det føltes bedre å motta et diplom, og norsk landslagstrøye føles helt naturlig i en sådan stund.








Den eventyrlige reisen er over. Nå gjenstår det noen avslappende dager på Zanzibar før vi igjen setter kursen hjemover

Takk for følget til et utrolig Kilimanjaro-crew med Jeffrey i spissen. Takk for følget til tre andre fantastiske norske turdeltakere.

Og takk for følget til dere som har lest denne bloggen :-)

Oppdatert 22 mars 2012: 

Mange har spurt meg om hvordan turen ble organisert og om hvordan man best bestiller en slik tur. Til det er å si det sikkert er flere arrangører man kan benytte. Vi benyttet www.afrikasafari.no. De var helprofesjonelle fra første dag. Fra vi bestilte reisen, da vi ble tatt imot på flyplassen i Kilimanjaro, og ved behov underveis, ble vi utmerket fulgt opp gjennom hele turen. 

Vi var ikke på safari, men dro til Zanibar og avslapping etter fjellturen. Det var også en flott opplevelse, og afrikasafari.no leverte et meget godt produkt.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.