Eventyrreisen til 5895 - dag 3. Nå begynner det å dra seg til.

I natt var det kuldegrader, og det er is og rim på teltduken når vi står opp. Men teltene er gode, og med god sovepose kombinert med Forsvarets ullfrotté har jeg sovet bra. Vi sover i to-mannstelt som består av et innertelt med en ytterduk rundt. På grunn av at det som regel alltid regner om ettermiddagen/kvelden, settes teltene opp i en svak skråning slik at vi ligger med føttene litt nedover. Det fungerer fint, og et relativt kraftig regnvær i går kveld gjorde ikke noe med komforten inne i teltet. 

Og nå er været utmerket, med en fire-fem plussgrader og flott utsikt til Kilimanjaro i morgensol. 


Der ligger den, - Uhuru Peak, - målet for reisen og målet for vandringen.

Men denne reisen er så mye mer enn å komme til målet. Fordi vi går langsomt og har relativt ofte pauser, får vi virkelig anledning til å nyte turen. Den skiftende vegetasjonen, det skiftende klimaet, den fantastiske utsikten, og ikke minste de utrolig hyggelige guidene er en fantastisk opplevelse. Med andre ord: vandringen er et mål i seg selv. Ikke bare toppen.

Kroppen var litt i ulage i natt, og jeg måtte ut for «å se på stjernehimmelen» et par ganger. Frokosten består igjen av den samme grøten, som jeg nå har begynt å venne meg til, og de samme stekte pølsene med tørr loff og eggerøre til. Vi får varmt vann til å ha kaffepulver i – en litt kraftig type som gjør godt, men som etter min smak egner seg best med litt sukker i. Før vi går får vi også fylt opp vannbeholdere med kokt vann. Det smaker litt rart, men er helt greit å drikke – og helt ufarlig også for norske mager. Mange har egne vannflasker festet på dagsekken, - jeg har Forsvarets Camel-Bag inne i den lille feltsekken. Det er så langt akkurat nok for en dagsetappe, og er mye enklere å bære – og å drikke av – enn det er å gå med flasker hengende bak på sekken. På denne måten vil dessuten vannet ikke fryse når vi kommer lengre opp i høyden.

Jeg bruker også Forsvarets standard feltstøvel. Mange har lurt litt på det, - om ikke den er for tung og stiv og om den er for varm i lavlandet eller for kald i høyden. Til det er det å si at for meg er den perfekt. Jeg bruker de samme støvlene som jeg allerede har benyttet i Nijmegen flere ganger, og jeg har teipet beina på akkurat samme måten. Det fungerer helt utmerket, og den gir et like godt feste som de fjellskoene mange benytter seg av. Den eneste ulempen jeg har oppdaget er at den er litt glatt på sleipt fjell, men det er det heldigvis svært lite av her.

I dag begynner jeg å merke høyden for alvor. Etter hvert som vi beveger oss oppover blir jeg kvalm og får hodepine. Det er ikke så alvorlig at jeg har problemer med å gå, men det er svært ubehagelig. Like før vi kommer til punktet der vi skal spise lunsjpakken, holder jeg på å kaste opp når jeg tenker på pølsene og brødet som vi fikk til frokost.

Når det er lunsjpause klarer jeg ikke å spise noe. Jeg får i meg en liten Snickers og drikker litt vann, men det er alt. Guidene Jefferey og Emanuel er helt uanfektet, og spøker og ler som vanlig. 

Vi begynner å gå igjen, og herfra bærer det bratt oppover til dagens høyeste punkt – The Wedge – som ligger på 4590 m.o.h. Det er som å gå i en steinørken, noe som man får et visst inntrykk av ved å se på utsikten nedover ettersom vi kommer høyere.

Det er akkurat så bratt at vi kan gå rett oppover uten å måtte gå i sikk-sakk. Jeg sliter med kvalmen, og da det er tid for en liten pause ber jeg om å få fortsette oppover. For nå er det blitt skikkelig tungt å komme i gang igjen etter en pause. Fra ca 4200 m.o.h. går jeg først, og setter den ene foten så vidt foran den andre. Inne i hodet mitt er det en liten stemme som sier «steg, pust, pust – steg, pust, pust». Og når jeg konsentrerer meg om det går det langsomt, men stødig, frem- og oppover.

Etter en pause på det høyeste punktet på 4590 m.o.h, bærer det nedover igjen. Og det skal ikke mange hundre meter nedover til før jeg merker stor forskjell på kroppen. Humøret stiger; det blir lettere å puste; føttene går nesten av seg selv; og jeg greier til og med å slå av en spøk eller to nedover fjellsidene.

Vel framme ved Barranco Camp på 3950 m.o.h. står teltene allerede slått opp, og det serveres kaffe og pop-corn i spiseteltet. Vi får varmt vann til å vaske oss i, og tid til å slappe av en times tid før middag. Selv om formen er svært mye bedre enn den var underveis i dag, er matlysten helt borte. I dag er det agurksuppe (som smaker mye bedre og er mye kraftigere en den høres ut) etterfulgt av ris og kjøttsaus med grønnsaker. Jeg kjemper i meg litt suppe, men resten greier jeg ikke å se på en gang. Kaffe er helt utelukket, men jeg drikker et par kopper brennvarm, sterk te som gjør godt.

Kilimanjaro har ligget innhyllet i skyer hele dagen, men like før solen går ned sprekker skydekket opp akkurat nok til at vi får et glimt av målet. Nå er det merkbart nærmere! I morgen går turen opp til Barafu Camp som ligger på 4670 m.o.h. Før vi kommer så langt skal vi forsere Barranco Wall – eller «frokostveggen» som den kalles fordi vi skal klatre den like etter frokost. Det blir den eneste «klatreetappen» på turen, og den er nesten 200 m rett opp. Man ser den på bildet i forgrunnen av Kilimanjaro.

Når vi kommer til Barafu Camp i morgen er vi framme ved den siste leiren før vi går mot toppen. Oppstigningen til selve toppen begynner i morgen kveld rundt midnatt, og dette blir med andre ord den siste natten i teltet før vi skal forsøke å nå målet.

For første gang er jeg urolig. Det var tungt i dag, og Barafu Camp i morgen kveld ligger på omtrent samme høyde som dagens høyeste punkt. Jeg håper bare at akklimatiseringen i dag har gjort susen. Spesielt håper jeg at matlysten kommer tilbake, for det kommer til å bli tøft i morgen om jeg ikke greier å få i meg frokost. Men kroppen kjennes fin ut, og jeg føler meg sterk. Beina holder godt, og selv om det har vært tungt har det vært godt overkommelig å puste og å holde et jevnt tempo. Men det holder selvsagt ikke i lengden om jeg ikke får i meg mer mat.

Akkurat nå kan jeg ikke gjøre annet enn å få meg litt søvn. Soveposen «smiler» innbydende, og siden det blir mørkt allerede klokka 1930 er det ikke mye annet å gjøre enn å gå til sengs. Det neste døgnet skal det skje – på 24 timer skal vi gå fra her vi er nå på 3950 m.o.h. og helt til toppen på 5895 m.

Jeg håper at det ikke blir like spennende som jeg frykter det akkurat nå…

PS – bloggen min heter «Observasjoner». Og en interessant observasjon er at her, langt opp i en afrikansk fjellside, milevis fra bosetninger og veier, er det mulig å sende og å motta tekstmeldinger til og fra Norge. Og guidene ringer med mobiltelefon jevnt og trutt. Hvordan står det til med mobildekningen i fjellheimen hjemme??

___________
Fortsetter med dag 4 her: http://www.ofauske.blogspot.com/2012/02/eventyrreisen-til-5895-dag-4-push-mot.html




Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.