Om gretne, unge kjerringer...

Jeg tar en betydelig risiko med dette innlegget. Jeg har nemlig tenkt å kritisere Anne Viken. Og det gjør man vanligvis ikke ustraffet. Jeg forbereder meg derfor på en lang dag med meldinger på twitter om hvor lite jeg har forstått, og hvor usaklig jeg er. Kanskje kommer det noe personkarakteristikker også. Det får så være - jeg har vært i "krigen" før.

Jeg liker Anne Viken. Dvs - siden jeg aldri har truffet henne, får jeg begrense utsagnet til å være at jeg liker mye av det hun skriver. Som kommentator i Klassekampen og andre medier, som foredragsholder og på egen blogg, tar hun for seg mange samfunnsområder og ser på dem med sitt spesielle skråblikk. Selv om vi nok står et stykke fra hverandre politisk, har jeg ingen problemer med å følge med på det hun skriver om og å glede meg over mange gode argumenter og syn på dette og hint som jeg selv ikke hadde kunnet komme på.

Men Anne Viken er ikke bare en foredragsholder og skribent. Hun er også en skarp samfunnskritiker Og nåde den som ikke er enig i det hun og hennes meningsfeller står for! Da smeller det, og da smeller det skikkelig.

Lørdag 20 november var det Drude Beer i Nationen som fikk kjørt seg etter en kommentar i avisen dagen før. Drude Beer hadde nemlig kritisert en av Anne Vikens meningsfeller, Oda Rygh.

Reaksjonen lot ikke vente på seg. Og det var en reaksjon av det litt uvanlige slaget. Anne Viken gikk rett i strupen på Drude Beer. Se bare her:

"Kommentaren oser av det vi kan kalle for god gamaldags misunning." "Som navnet ditt tilseier, du må slutte å drikke på jobb." "... istaden framstår Beer som ei sur gammal kjerring". "...ikkje noko Beer bør fjase med i sin flaue harselas over damer som tørr å opne kjeften..."

Mot slutten av innlegget kommer endelig katten ut av sekken:

"...fordi det er så få som tenker nytt, representert her ved tygge- drøv -på- jobben-kommentaren frå Nationen, treng vi sånne som meg sjølv og Oda Rygh."

Med andre ord: Anne Viken opphøyer seg selv (og Oda Rygh?) til å representere et slags meningsdiktatur som man skal vokte seg vel for å utfordre.

Lørdag 20 november var tydelivis en dårlig dag for Anne Viken. Før hun publiserte innlegget som jeg allerede har kommentert, gikk hun løs på sitt eget publikum i innlegget "Å halde foredrag for gubbar". Her får tilhørere og konferansedeltakere gjennomgå. Vel og merke tilhørere og deltakere som har vært publikum til - ja, nettopp - Anne Viken.

"...så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig."

I skrivende stund er det bare et halvt døgn til jeg trer inn i denne aldersgruppen. Jeg er med andre ord en i "målgruppen". En av dem som reiser på konferanser og "...er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa."

For det er er selvsagt bare gamle gubber som meg som vil "pule ei eller anna dame". Damer gjør ikke sånt. Det skulle tatt seg ut! Javel, Anne Viken - er det enda en katt ute av sekken her? Det kan du eventuelt få lov til å kommentere selv.

Men det som gjorde at jeg først reagerte på innlegget, var den iskalde forakten som hun øser over sitt publikum:

"Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter." "Å delta på dvaske konferanser med trege folk som egentlig berre er der for å drikke kaffe og kome unna kontoret, er det drivande mest likegyldige eg har bedrive siste åra."

Jeg har også holdt mange foredrag gjennom mange år. På min "CV" over foredrag bare det siste året, er det politiske partier både på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Det er pensjonistforeninger, Rotary, ungdomsorganisasjoner, folkehøgskole, rene folkemøter, interne orienteringer i departement og i statlige organer. I tillegg har jeg holdt taler ved offentlige anledninger som f eks 17. mai.

Jeg innrømmer at ikke alle av publikum alltid har vært like entusiastiske. Men - hvem er det som har størst ansvar for det? Er det ikke en viktig oppgave for en foredragsholder å engasjere, motivere, provosere, opplyse og interessere publikum? Når man som foredragsholder greier nettopp det, er det svært givende. Og det virker begge veier. Når foredragsholderen greier å engasjere publikum, så blir foredragesholderen også engasjert.

Jeg har i perioder holdt det samme foredraget for ulikt publikum på forskjellige arenaer. Selv om det er det samme foredraget, blir hver fremføring helt forskjellig. Grunnen til det er responsen fra publikum - som alltid er forkjellig fra gang til gang. Samspillet mellom foredragsholder og publikum preger fremføringen i avgjørende grad, og gjør det hele interessant og givende for begge parter.

Men tydeligvis ikke for Anne Viken. Hun mener visst at publikum selv må være engasjert FØR de kommer for å høre på henne. Og dersom de ikke er det, vil hun slutte å holde foredrag.

"ALDRI MEIR om eg skal kaste vekk tid og energi på å snakke til gubbane. Dei er så uinspirerande som publikum, så fryktelig uinspirerande, likegyldige, lite lyttande, fastlåste."

Du verden. En bedre søknad om å få slippe å holde foredrag skal man lete lenge etter.

Mest av alt fremstår Anne Viken som en "gretten, ung kjerring" i disse to innleggene. Det er svært synd, for det hun oppnår er å støte folk fra seg. Vi trenger stemmer som den fra Anne Viken. Og de som trenger å høre den aller mest, er de som først slutter å høre på Anne Viken når hun skriver slike innlegg.

Sa jeg "skyte seg selv i foten"? Ja - det sa jeg. Og makan til treffsikkerhet skal man lete lenge etter.