For mange offentlige ansatte?

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert".

For litt siden ble det satt søkelys på antall administrative stillinger i helseforetakene. Ikke uventet var enkelte politikere raskt på banen og kunne fastslå at tallet var alt for høyt.

Det første jeg tenkte da jeg hørte om det var: Hva vet de om det? Finnes det en formel som gjør at man raskt kan slå opp for å finne det nøyaktige og beste forholdstallet mellom administrativt personell og helsepersonell? Selvsagt gjør det ikke det.

I næringslivet er det inntjening og produksjon som bestemmer hvordan virksomheten kan/skal organiseres. Men slik er det ikke i offentlig virksomhet. Der er det ofte bare ”produksjonsmål” – og ingen inntjening. Derfor har politikerne en tendens til å styre virksomhetene gjennom budsjett og antall årsverk. Resultatene av virksomhetene blir sjelden tatt med som en faktor, og det er ofte de rene økonomiske parameter man blir vurdert etter.

I all virksomhet er det viktig å ha en forsvarlig forvaltning av de tilgjengelige menneskelige, økonomiske og produksjonsmessige ressursene. Spesielt i offentlig virksomhet er dette viktig, fordi vi må forsikre oss om at offentlige midler blir benyttet mest mulig effektivt til samfunnets beste. Så langt er alt vel, men et stort fokus på antall årsverk kan ofte gjøre muligheten til å løse oppgavene vanskelig.

For mange år siden var jeg på bedriftsbesøk i en større industribedrift med mange tusen ansatte. Personaldirektøren fortalte at dersom alle kom på jobb samtidig, så ville bedriften ikke ha plass til dem. De måtte ha flere ansatte enn de hadde plass til, fordi produksjonen måtte gå også når noen var på ferie, var syke, tok utdanning, eller var på reise.

Jeg har inntrykk av at i offentlig sektor er det forutsatt at alle ansatte skal være på jobb samtidig – alltid. I helsevesenet er ikke problemet at det er for mange ansatte i administrative stillinger. Problemet er at det er for lite helsepersonell. Og problemet oppstår fordi helseforetakene og sykehusene blir styrt etter alt for stramme årsverksrammer. Selv om det er mange vikarer og midlertidig ansatte ved sykehusene som ønsker seg fast ansettelse; og sykehusene har både behov og ønske om ansette dem; er det ikke nok stillingshjemler for å gjøre det. Dermed må sykehusene ty til vikarer, midlertidig ansatte, og også vikarbyråer.

Også i min etat, Forsvaret, er det et stort fokus på antall årsverk. I lang tid har man redusert antall årsverk til såkalte støttefunksjoner, slik at man kan benytte flere årsverk til operativ virksomhet. Samtidig øker fokus og kontroll innenfor forvaltningsregimet, og rapportering og internkontroll tar stadig mer ressurser i avdelingene. Dermed må man ta personell ut av operativ tjeneste for å utføre pålagte, nye eller endrede rapporteringsrutiner, forvaltnings- og utredningsoppgaver. De har gjerne ikke den nødvendige kompetansen, og dermed bruker de mye tid og ressurser på å løse oppgavene.

En kollega sa for litt siden at det som ville styrket avdelingens operative evne best på kort sikt, var om han kunne fått tilført flere årsverk knyttet til støttefunksjoner. Da ville alt operativt personell kunne nyttes til det som de egentlig var utdannet og trent for.

For å løse denne ”knuten” må fokuset på antall årsverk minskes. Den enkelte virksomhet greier utmerket vel å definere hvor mange ansatte, med hvilken kompetanse, som må være tilgjengelig for å løse pålagte oppgaver med tilfredsstillende kvalitet. En ryggmargsrefleks som sier at ”antall administrativt tilsatte er for stort” er aldri et riktig styringsparameter alene.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Flott veteranmarkering i Trondheim

Med nesten 700 veteraner, med familiemedlemmer og representanter fra Trondheim Kommune, Sør-Trøndelag Fylkeskommune og Forsvaret, ble det i ettermiddag gjennomført en fin og verdig seremoni og markering i Nidarosdomen for å vise at den innsatsen våre veteraner har gjort gjennom lang tid blir verdsatt. Svært mange av de fremmøtte gav uttrykk for at dette var noe som de satte meget stor pris på.

Det ble et strålende og verdig arrangement, og jeg håper virkelig at media greier å formidle den meget spesielle stemningen i Nidarosdomen.

Mitt bidrag var beskjedent, men jeg fikk æren av å være en av dem som fikk holde en tale for veteranene:

Kjære Veteraner, Ordfører, kolleger – mine damer og herrer.

Det er en stor glede og ære for meg å få lov til å delta på denne markeringen sammen med Trondheim Kommune og Luftforsvarets Musikkorps.

Jeg vil begynne med å gi honnør til Ordføreren for at denne dagen er kommet i stand. Det var ikke noen selvfølge at det skulle bli en slik dag, og jeg er glad for å bo i en by som på denne måten velger å vise veteranene våre at vi er klar over, og verdsetter, den innsatsen de har gjort på vegne av oss alle sammen.

Mitt navn er Ole-Asbjørn Fauske. Jeg er sjef for Luftkrigsskolen her i Trondheim, og jeg er veteran. Med erfaring fra Bosnia og Afghanistan kjenner jeg godt til hvilke situasjoner veteraner har vært med på og opplevd. Og selv om rollen min i dag er å representere Forsvaret og Luftkrigsskolen, så er dette arrangementet også for meg. Derfor kan jeg med stor og personlig overbevisning si at dette initiativet er noe som veteraner setter meget stor pris på.

Det ville være feil å si at Forsvaret alltid har vært opptatt av sine veteraner. Lenge var ordet og begrepet veteran knyttet utelukkende til de som var med og kjempet under andre verdenskrig. Veteranene derfra fikk sin plass og oppmerksomhet i det Forsvaret som utviklet seg etter krigen, men veteraner fra senere kriger og konflikter fikk ikke nødvendigvis det. Alt for sent – også internt i Forsvaret – begynte vi å bruke begrepet veteraner også om de som kommer hjem i dag. Men i dag kan en veteran være i 20-års alderen – eller nærme seg de 100.

Forsvaret har slitt litt med denne nye virkeligheten. Det er mange grunner til at det ble slik. Lenge var Forsvaret innrettet kun for å forsvare nasjonen mot et angrep utenfra, og gjennom hele den kalde krigen ble erfaringer og kunnskaper som ble ervervet gjennom internasjonale operasjoner sett på som mindre viktige for nettopp denne oppgaven.

Da jeg begynte min tjeneste i operative avdelinger midt på 80-tallet ble deltakelse i internasjonale operasjoner sett på som noe eksotisk – noe helt utenom det vanlige – og noe som var noe helt annet enn den viktige jobben vi her hjemme hadde med å forsvare landet. Jeg har kolleger som reiste ut i den perioden, og da de kom hjem fikk de høre at de hadde “tapt” et helt år med viktig operativ erfaring.

Så feil kan man ta. Så feil tok man da. I dag vet vi at det er helt annerledes, og Forsvaret innrettes nå på en helt annen måte enn før for å ivareta veteranene og deres kunnskaper og erfaringer. Selv om mye bra er gjort de siste tiårene, så gjenstår en del enda med å samordne de ulike initiativene på ulike nivåer i Forsvaret.

Dette arbeides det nå med sentralt. Det er satt sammen en gruppe som ledes av Generalmajor Robert Mood – som burde være kjent for mange i denne forsamling, blant annet fra tiden da han var Generalinspektør for Hæren – som skal sørge for at Forsvaret koordinerer og samordner sin virksomhet og sin oppmerksomhet overfor alt det som veteranene i dag representerer. Det skulle ikke forundre meg om Generalmajor Mood blir vår første Veteraninspektør.

Det er viktig å huske at det ikke er Forsvaret som bestemmer om norske kvinner og menn skal delta i operasjoner i utlandet. Det er Regjering og Storting som vurderer hva som best ivaretar norske interesser, og som noen ganger bestemmer seg for at norske militære kapasiteter eller personell skal delta i internasjonale operasjoner. Det er altså våre politikere, som på vegne av oss alle sammen, som på vegne av det norske samfunnet, sender våre kvinner og menn ut for å gjøre tjeneste på nasjonens vegne. Nettopp derfor er jeg i dag ekstra glad for at det er Trondheim Kommune som står bak dette arrangementet.

Veteranene kommer hjem med store kunnskaper og erfaringer som både personlig, for Forsvaret og for samfunnet vårt, kan være svært nyttige. Samtidig er det noen som kommer hjem med utfordringer som de har store vansker med å takle.

Men det er viktig å presisere at det å være veteran ikke er en diagnose. Det å være veteran er en hedersbetegnelse om en person som har vært villig til å delta ute på vegne av sitt land, og som derigjennom har svært viktige og gode erfaringer og kunnskaper.

Det er likevel noen som sliter, og vi kan alle innrømme at det er langt igjen før samfunnet har forsikret seg om at alle som kommer hjem blir ivaretatt på en verdig og skikkelig måte om de skulle trenge det.

Regjering og Storting skal ha skryt for å ha satt ivaretakelse av veteraner skikkelig på dagsorden, men dessverre viser mange eksempler at det enda er et stykke igjen.

I Washington, ved minnesmerket fra Koreakrigen, er det reist en stor stein med inskripsjonen “Freedom is not free”. Altså: Frihet er ikke gratis.

Vår egen Konge sa noe om dette i sin nyttårstale for noen år siden, da han minnet oss på at vår frihet ikke var gitt oss en gang for alle. “Frihet, menneskeverd og demokrati må vi fortsatt kjempe for – hver eneste dag”.

Og det er nettopp det veteranene våre har vært med på. De har reist ut på vegne av nasjonen for å kjempe for at andre mennesker skal få oppleve den friheten som vi her hjemme så alt for lett tar for gitt.

På en dag som i dag skal vi også sende en tanke til de som satt hjemme da veteranene var ute. En veteran reiser sjelden ut som en enkelt person – ofte sitter det familie og barn igjen hjemme som får sitt å stri med når det er en som reiser ut.

Våre veteraner har bidratt og ofret mye for det de var med på, og i dag går våre tanker også til dem som aldri kom tilbake og til deres familier.

Men akkurat i dag, akkurat her, vil jeg understreke hvor takknemlige vi er for den innsatsen dere som er her har gjort gjennom oppgaver som ingen andre kunne ha tatt på seg.

Dere er alle helter, og vi er umåtelig stolte av dere.

Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Klem en veteran på Frigjøringsdagen!

Våren er her, og med den tre viktige merkedager: Najonaldagen, 17. mai, som markerer vår selvstendighet som nasjon og at Grunnloven ble underskrevet på Eidsvoll i 1814. Den 7. juni markerer vi Unionsoppløsningen fra 1905. Og den 8. mai, Frigjøringsdagen, den dagen da andre verdenskrig sluttet i 1945. Alle dagene har på hver sin egen måte med frigjøring å gjøre, og de har alle status som offentlige flaggdager.

Fra og med i år er Frigjøringsdagen 8. mai også en dag der vi skal hedre våre veteraner fra andre konflikter enn andre verdenskrig. På Regjeringens nettsider kan man lese:

Regjeringen har bestemt at det fra 2011 og hvert år framover skal gjennomføres en verdig og profilert markering av veteraner på frigjøringsdagen 8. mai. Markeringen er ett av flere tiltak regjeringen setter inn for å uttrykke anerkjennelse!

Bidragene og innsatsen alle våre veteraner har gjort for Norge, gir oss god grunn til å markere og feire 8. mai på en verdig og hyggelig måte.

17. mai er blitt en nasjonal festdag som mange misunner oss. I 1945 utløste fredsslutningen den 8. mai en 30 dagers "festrus" som kulminerte den 7. juni ved Kongens hjemkomst.

Jeg er svært glad for Regjeringens beslutning om å markere alle veteraner den 8. mai. Det virker som at bevisstheten om (og betydningen av) den 8. mai og hva den står for, var begynt å fortape seg noe hos senere generasjoner. De private flaggstengene står ofte nakne denne dagen. Jeg håper det fornyede fokus på denne dagen, med oppfordring om å hedre alle veteraner, kan være med på å fornye dagens innhold.

Nasjonaldagen 17. mai markerer at vi lever i et fritt, selvstendig og demokratisk samfunn. Og frigjøringsdagen den 8. mai markerer at vår frihet, selvstendighet og demokrati ikke kan tas for gitt. Kongen sa i sin nyttårstale for mange år siden at "Fred, frihet og demokrati kan ikke tas for gitt. Det må vi kjempe for å beholde - hver eneste dag."

Den 8. mai minner oss om det. Dagen ble innstiftet for å feire at vi atter hadde fått vår selvstendighet tilbake, og for å hedre de som deltok i krigen og som gjorde det mulig. Etter andre verdenskrig har tusenvis av norske kvinner og menn, på oppdrag fra Storting og Regjering, blitt sendt ut i verden for å bidra til fred og sikkerhet. Forsvaret har alltid markert den 8. mai, og dagen også er blitt markert i mange kommuner rundt om i landet.

Når Regjeringen nå setter et så stort fokus på dagen som den gjør, viser det at samfunnet tar det ansvaret overfor våre veteraner som de fortjener. For det er samfunnet, representert ved nettopp Storting og Regjering, som sender norske kvinner og menn ut i krevende operasjoner. Da er det helt naturlig at det også er samfunnet som viser takknemlighet og oppmerksomhet overfor de som blir sendt ut.

I Trondheim blir det i tillegg til den 8. mai også en egen veteranmarkering på den internasjonale veterandagen den 29 mai. Også andre kommuner har hatt - eller vil ha - tilsvarende markeringer rundt om i landet.

Det er mange som ikke er enige i politikken med å sende norske kvinner og menn ut i operasjoner. Og det er helt greit. Nettopp vår frihet og demokrati er en garantist for at man kan være åpent uenig i politikken. Men jeg håper at alle, også de som er uenige i politikken, evner å vise veteranene våre den respekt og oppmerksomhet som de fortjener.

Gi en veteran en klem på Frigjøringsdagen du også :-)


Ole-Asbjørn Fauske


Eller på Bloggurat.

Militær bragd - med politiske dilemmaer

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert".

Mandag 21. mars satte seks norske F-16 jagerfly kursen sørover. Samme kveld landet de på Kreta, og de ble en del av den internasjonale styrken som skal håndheve FNs Sikkerhetsrådsresolusjon nr 1973.

"Dette er innsatsforsvaret på sitt beste", sa forsvarsminister Faremo da hun besøkte styrken en uke senere. "Det var helt riktig at Norge tok sin del av ansvaret for å beskytte sivilbefolkningen i Libya. Et samlet Storting står bak dere."

Sett utenfra var en så raskt norsk reaksjon kanskje ikke så spektakulær. Men vi som jobber i Forsvaret vet at dette var en bragd. Det tok bare litt over 40 timer fra ordren kom til flyene var på vei. Forsvaret har ikke beredskap for slike situasjoner, men likevel avbrøt mange sine hytte-/helgeturer og familiesammenkomster, og reiste tilbake på jobb lørdag og søndag. Ingen måtte bli beordret mot sin vilje til å delta i operasjonen. Og det var ikke bare utstyr som skulle klargjøres, pakkes og sendes på svært kort varsel. Alle menneskene som deltar måtte avklare det med sine nærmeste, og det er mange praktiske, sosiale og familiære avtaler som har måttet bli utsatt på ubestemt tid.

Dette forteller om en profesjonell innstilling og en yrkesstolthet som er imponerende. Det var en bragd. Både forsvars-, utenriks- og statsministeren har gjentatt at de største utfordringene med oppdraget er politiske. Det er jeg svært glad for, for det er viktige dilemmaer vi blir/kan bli stilt overfor. Selve vedtaket i Sikkerhetsrådet var ikke uventet. Etter en diskusjon om alternativer, ble det vedtatt å bruke militær makt for å beskytte sivile – blant annet ved å etablere en flyforbudssone. Da man stod overfor en mulig massakre på sivilbefolkningen i Benghazi og andre byer, ble ansvaret for å beskytte sivile ansett som viktigere enn FN-paktens prinsipp om å ikke blande seg inn i staters indre anliggende.

Ett dilemma med operasjonen er mangelen på en klar strategi og målsetting. Akkurat det minner litt om da Nato gikk til aksjon i Kosovo. Den daværende lederen av Natos militærkomité, general Klaus Naumann, mente at det var bedre å starte en militær operasjon med et vagt håp om å lykkes, enn å ikke gjøre noe og passivt se på overgrep mot sivilbefolkningen.

Et annet dilemma er forholdet til Folkeretten. Selve operasjonen er godt forankret, og norske soldater et godt kjent med konvensjoner og Folkerettens bestemmelser for krigføring. Men det er ikke soldatene på bakken. Gadaffis styrker har gjentatte brudd på samvittigheten, og den sammenraskede opprørsbevegelsen fremstår ikke akkurat profesjonelt, organisert og godt ledet der de vifter med våpnene og skyter i luften.

Om Folkeretten brytes av et lands militære styrker, kan myndighetene bli stilt til ansvar. Men hvilke myndigheter har ansvaret dersom en opprørsbevegelse i seiersrus begår overgrep? Blant Gadaffis tilhengere er det også sivile som har krav på beskyttelse. Mens jeg skriver denne artikkelen er representanter fra Den Afrikanske Union kommet til Benghazi for å møte opprørerne. Det er å håpe at de klarer å oppnå det som også er en del av FN resolusjon 1973: å søke våpenhvile, fredsmekling og en politisk løsning.

Opprørere i seiersrus som begår overgrep mot Gadaffis sivile tilhengere; muliggjort av implementeringen av FNs flyforbudssone; er et skrekkscenario som vil kunne lamme FN i lang tid. Det vil være svært uheldig – ikke minst for Norge.

Mens norske soldater gjør en utmerket jobb i luftrommet over Libya, er det viktig at de politiske dilemmaene ikke mistes av syne.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

En forferdelig tragedie

Oberstløytnant Siri Skare fra Åndalsnes ble drept i Mazar e Sharif i Nord-Afghanistan i går den 1 april 2011. Dermed har har Norge mistet 10 soldater i landet.

Dette er en nærmest ufattelig tragedie, og det virker sterkt inn på alle oss som er og som har vært soldater i Afghanistan. Aller verst er det selvsagt for familie og venner, og mine tanker går først og fremst til dem.

Siri Skare var Norges første kvinnelige militærflyger, og hun var en meget høyt respektert og svært godt likt kollega. Hun ble drept da kontorklomplekset til UNAMA, FNs organisasjon i Afghanistan, ble stormet av rasende demonstranter som en reaksjon på at den amerikanske pastoren Terry Jones brente Koranen for ca en uke siden. I følge TV2 forsøkte demonstrantene først å angripe det amerikanske konsultatet i byen, men gav opp forsøket fordi konsulatet var for godt sikret.

I tillegg til at dette er en forferdelig tragedie for de pårørende, er det også et slag for FN, Norge og for Afghanistan. De ansatte i FN har som hovedoppgave å hjelpe befolkningen i Afghanistan, og det er nesten umulig å forstå hvorfor deler av befolkningen skal angripe nettopp dem.

Den amerikanske pastoren angrer ingen ting. Han har antakelig fått det nettopp som han vil. Ekstreme krefter må ha oppildnet befolkningen, og det er ingen grunn til å tro at folk i Mazar e Sharif hadde kommet på å angripe FN helt av seg selv. Det er fristende å allerede nå trekke paraleller til det som skjedde da de norske styrkene ble angrepet Meymaneh i 2006 i forbindelse med striden om karrikaturtegningene av Muhammed.

Ikke uventet var Taliban raskt ute med å ta på seg ansvaret. Det har de forsåvidt for vane, og det betyr ikke at det er Taliban som faktisk står bak. Men nå er det uansett blitt en "propagandaseier" for Taliban, og den kommer de til å utnytte til fulle.

For Taliban og for andre opprørsgrupper er det ikke FN og FNs personell som er "motstanderen". For disse er det fremvoksten av en fungerende stat som er skrekk-scenariet. Opprørsgrupper i Afghanistan er først og fremt opptatt av å hindre at staten blir den legitime utøver av makt - rett og slett fordi de da mister hele sitt eksistensgrunnlag. Derfor kommer Taliban og andre til å utnytte dette angrepet for alt det er verdt ved å forsøke å påvirke befolkningen til å vende seg bort fra de legitime samfunnsstrukturene i Afghanistan.

Nettopp derfor er det viktig og riktig av Forsvarsminister Faremo å krystallklart gi uttrykk for at denne hendelsen ikke skal endre de politiske målsettingene. Og det er betryggende at opposisjonen på Stortinget signaliserer det samme.

Men i dag er ikke dagen for for de store politiske overveielsene. I dag er det tid for sorg, fortvilelse, ettertanke og medfølelse. For både FN og de av oss som har opplevd å miste en kollega, vekker den brutale hendelsen i går sterke minner.

De norske soldatene i Afghanistan må være forberedt på at alvorlige hendelser kan skje igjen. Samtidig er de nå i ferd med å ta avskjed med en kjær kollega.

Jeg vet av egen erfaring at det kommer de til å gjøre på en profesjonell og verdig måte. Det viktigste vi kan gjøre er å la pårørende, venner og kolleger få vite at vi tenker på dem og føler med dem.

Det kan vi for eksempel gjøre ved å ta avskjed med Siri her.




Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.