Det ble et strålende og verdig arrangement, og jeg håper virkelig at media greier å formidle den meget spesielle stemningen i Nidarosdomen.
Mitt bidrag var beskjedent, men jeg fikk æren av å være en av dem som fikk holde en tale for veteranene:
Kjære Veteraner, Ordfører, kolleger – mine damer og herrer.
Det er en stor glede og ære for meg å få lov til å delta på denne markeringen sammen med Trondheim Kommune og Luftforsvarets Musikkorps.
Jeg vil begynne med å gi honnør til Ordføreren for at denne dagen er kommet i stand. Det var ikke noen selvfølge at det skulle bli en slik dag, og jeg er glad for å bo i en by som på denne måten velger å vise veteranene våre at vi er klar over, og verdsetter, den innsatsen de har gjort på vegne av oss alle sammen.
Mitt navn er Ole-Asbjørn Fauske. Jeg er sjef for Luftkrigsskolen her i Trondheim, og jeg er veteran. Med erfaring fra Bosnia og Afghanistan kjenner jeg godt til hvilke situasjoner veteraner har vært med på og opplevd. Og selv om rollen min i dag er å representere Forsvaret og Luftkrigsskolen, så er dette arrangementet også for meg. Derfor kan jeg med stor og personlig overbevisning si at dette initiativet er noe som veteraner setter meget stor pris på.
Det ville være feil å si at Forsvaret alltid har vært opptatt av sine veteraner. Lenge var ordet og begrepet veteran knyttet utelukkende til de som var med og kjempet under andre verdenskrig. Veteranene derfra fikk sin plass og oppmerksomhet i det Forsvaret som utviklet seg etter krigen, men veteraner fra senere kriger og konflikter fikk ikke nødvendigvis det. Alt for sent – også internt i Forsvaret – begynte vi å bruke begrepet veteraner også om de som kommer hjem i dag. Men i dag kan en veteran være i 20-års alderen – eller nærme seg de 100.
Forsvaret har slitt litt med denne nye virkeligheten. Det er mange grunner til at det ble slik. Lenge var Forsvaret innrettet kun for å forsvare nasjonen mot et angrep utenfra, og gjennom hele den kalde krigen ble erfaringer og kunnskaper som ble ervervet gjennom internasjonale operasjoner sett på som mindre viktige for nettopp denne oppgaven.
Da jeg begynte min tjeneste i operative avdelinger midt på 80-tallet ble deltakelse i internasjonale operasjoner sett på som noe eksotisk – noe helt utenom det vanlige – og noe som var noe helt annet enn den viktige jobben vi her hjemme hadde med å forsvare landet. Jeg har kolleger som reiste ut i den perioden, og da de kom hjem fikk de høre at de hadde “tapt” et helt år med viktig operativ erfaring.
Så feil kan man ta. Så feil tok man da. I dag vet vi at det er helt annerledes, og Forsvaret innrettes nå på en helt annen måte enn før for å ivareta veteranene og deres kunnskaper og erfaringer. Selv om mye bra er gjort de siste tiårene, så gjenstår en del enda med å samordne de ulike initiativene på ulike nivåer i Forsvaret.
Dette arbeides det nå med sentralt. Det er satt sammen en gruppe som ledes av Generalmajor Robert Mood – som burde være kjent for mange i denne forsamling, blant annet fra tiden da han var Generalinspektør for Hæren – som skal sørge for at Forsvaret koordinerer og samordner sin virksomhet og sin oppmerksomhet overfor alt det som veteranene i dag representerer. Det skulle ikke forundre meg om Generalmajor Mood blir vår første Veteraninspektør.
Det er viktig å huske at det ikke er Forsvaret som bestemmer om norske kvinner og menn skal delta i operasjoner i utlandet. Det er Regjering og Storting som vurderer hva som best ivaretar norske interesser, og som noen ganger bestemmer seg for at norske militære kapasiteter eller personell skal delta i internasjonale operasjoner. Det er altså våre politikere, som på vegne av oss alle sammen, som på vegne av det norske samfunnet, sender våre kvinner og menn ut for å gjøre tjeneste på nasjonens vegne. Nettopp derfor er jeg i dag ekstra glad for at det er Trondheim Kommune som står bak dette arrangementet.
Veteranene kommer hjem med store kunnskaper og erfaringer som både personlig, for Forsvaret og for samfunnet vårt, kan være svært nyttige. Samtidig er det noen som kommer hjem med utfordringer som de har store vansker med å takle.
Men det er viktig å presisere at det å være veteran ikke er en diagnose. Det å være veteran er en hedersbetegnelse om en person som har vært villig til å delta ute på vegne av sitt land, og som derigjennom har svært viktige og gode erfaringer og kunnskaper.
Det er likevel noen som sliter, og vi kan alle innrømme at det er langt igjen før samfunnet har forsikret seg om at alle som kommer hjem blir ivaretatt på en verdig og skikkelig måte om de skulle trenge det.
Regjering og Storting skal ha skryt for å ha satt ivaretakelse av veteraner skikkelig på dagsorden, men dessverre viser mange eksempler at det enda er et stykke igjen.
I Washington, ved minnesmerket fra Koreakrigen, er det reist en stor stein med inskripsjonen “Freedom is not free”. Altså: Frihet er ikke gratis.
Vår egen Konge sa noe om dette i sin nyttårstale for noen år siden, da han minnet oss på at vår frihet ikke var gitt oss en gang for alle. “Frihet, menneskeverd og demokrati må vi fortsatt kjempe for – hver eneste dag”.
Og det er nettopp det veteranene våre har vært med på. De har reist ut på vegne av nasjonen for å kjempe for at andre mennesker skal få oppleve den friheten som vi her hjemme så alt for lett tar for gitt.
På en dag som i dag skal vi også sende en tanke til de som satt hjemme da veteranene var ute. En veteran reiser sjelden ut som en enkelt person – ofte sitter det familie og barn igjen hjemme som får sitt å stri med når det er en som reiser ut.
Våre veteraner har bidratt og ofret mye for det de var med på, og i dag går våre tanker også til dem som aldri kom tilbake og til deres familier.
Men akkurat i dag, akkurat her, vil jeg understreke hvor takknemlige vi er for den innsatsen dere som er her har gjort gjennom oppgaver som ingen andre kunne ha tatt på seg.
Dere er alle helter, og vi er umåtelig stolte av dere.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar