Ukeavisen Ledelse har en interessant artikkel om behovet for mellomledere. I artikkelen viser de til Lynda Gratton, professor ved London Business School, som spør om vi har behov for mellomledere når moderne teknologi kan erstatte mye av den jobben de har gjort til nå.
Det er forsåvidt riktig at behovene for selskaper og virksomheter har endret seg betydelig. I industrivirksomheter med størst innslag av manuelt arbeid og mange ansatte var behovet for ledelsesstruktur noe annerledes enn det er i kompetanseorganisasjoner med færre ansatte med lang utdanning og betydelig kompetanse.
Det som forundrer meg i de fleste studier om ledelse, er at de ofte konsentrerer seg om toppledelsens behov for informasjon - og samtidig ledelsens behov for å få gjennomført beslutninger. Hvordan ledelsesstrukturen skal bidra til å utvikle virksomheten og menneskene i den sies det ofte lite om. Min klare oppfatning er at i dette perspektivet er mellomlederene avgjørende.
Et ledelseskonsept som fokuserer på organisasjon og strukturer greier i liten grad å utvikle virksomheten. En ledelsesfilosofi som setter menneskene i sentrum, har derimot mye bedre forutsetninger for å lykkes med akkurat det. I et slikt ledelseskonsept er sjefene og mellomlederne den viktigste faktoren.
Tydelige sjefer som gir retning og klarhet på hvor man skal; sterke sjefer som får med seg folkene sine og som vinner frem i sine eksterne omgivelser; synlige sjefer som representer mål og verdier og er tilgjengelige og tilstede der det teller; sjefer som i et fleksibelt og nettverksbasert ledelseskonsept får økt handlekraft og beslutningsdyktighet, gir kraftfulle kulturer som fokuserer på utvikling og resultater.
For å få best utnyttelse av den enkeltes kompetanse og motivasjon må toppledelsen og mellomledere jobbe som et team. Gjennom felles identitet og misjon; i et ledelsessystem der alle har ansvar for helheten og tar medansvar både oppover og til siden; i en ledelseskultur basert på felles strategi, mot, trygghet og lojalitet – der sjefer støtter hverandre og agerer på vegne av hverandre - bygges en bedriftskultur og en egen motiverende kraft i organisasjonen som vil langt overgå mulighetene i et "gammeldags" ledelseskonsept som fokuserer på organisasjon og strukturer.
Men dette er ikke nok. Det er også viktig å fokusere på - og gi rom for - den enkelte arbeidstaker. Målet må være å skape en arbeidsplass hvor den ansatte og vedkommendes familie føler at de blir verdsatt og tatt vare på i og utenfor jobben, som hele mennesker. Dette danner grunnlaget for en kultur hvor du møter mennesker som er engasjerte og modige. De skal utvise klokt mot, bidra med konstruktiv kreativitet, ta gode beslutninger, våge å være ærlige, og spre positiv energi. Med andre ord: Mennesker som heier på hverandre!
Den enkelte sjef og mellomleder må legge til rette for at dette er atferd som blir verdsatt, sett og hørt - og at dette er noe som kjennetegner menneskene i virksomheten.
Greier man det, er det bare fantasien som setter grenser for hva virksomheten kan få til.
Og en forutsetning for å klare det er mellomlederene.
Antakelsen om mellomlederens snarlige død er med andre ord betydelig overdrevet.
Oppdatering 19 januar: Dette er hva kadettene mener om lederskap.
http://www.youtube.com/watch?v=dvlpmmrVH4k
Ole-Asbjørn Fauske
tirsdag 18. januar 2011
søndag 9. januar 2011
Ikke en rettsstat verdig
Første uke i januar 2011 begynte ikke bra for Forsvaret. Oppslag i så godt som alle medier tydet på at Forsvaret ikke har oversikt over hvilke soldater som er blitt skadet gjennom sin tjeneste i internasjonale operasjoner. Men det stoppet ikke der. Mot slutten av uken ble vi gjort oppmerksom på at soldater fortsatt må kjempe i årevis for å få sin rettsmessige erstatning etter å ha blitt skadet i tjenesten. Det ble skapt et bilde av at Den Norske Stat gjør hva den kan for å slippe unna erstatningsansvaret.
Det var VG som på mandag 3 januar kunne fortelle at Forsvaret ikke har oversikt over hvilke soldater som var blitt skadet gjennom sin tjeneste i Afghanistan. Avisen hadde tydeligvis arbeidet med saken en stund, og da de på forespørsel til Forsvaret fikk oppgitt andre tall enn hva de selv satt inne med var skandaleoppslaget et faktum.
Dessverre må man registrere at Forsvaret håndterte saken svært dårlig. Riktignok hadde man forsøkt å komme VG i møte med opplysninger om skadde soldater etter en konkret forespørsel, etterfulgt av korrekt informasjon før avisen gikk i trykken, men nok en gang ble det ikke forstått at VG hadde fått grunnlag for nok et "skandaleoppslag". Senere forsøk på å beklage og si at vi har klønet det til, virket ikke.
Elementær kunnskap om skandaleoppslag i media syntes totalt fraværende. Kommer et skandaleoppslag på førstesiden i en avis, er det er par forhold som vi vet alltid er gjeldende:
Senere i uken publiserte Forsvaret en artikkel som skulle oppklare saken, men det var for sent. Det hjalp selvsagt ikke at Forsvarsministeren allerede hadde vært ute i så godt som alle medier og beklaget, og innrømmet at hun ikke hadde oversikt.
Mediehåndteringen er én sak - noen annet er selvsagt fakta i saken. Den største feilen var at det ble etterlatt et inntrykk av at Forsvaret ikke har oversikt. Det er selvsagt galt. Forsvaret har detaljoversikt over alle skader som oppstår i internasjonale operasjoner - fra magesjau til skuddskader. Arbeidet med å systematisere og presentere denne informasjonen på en lettfattelig måte er gjort for lenge siden, slik jeg fikk anledning til å si noe om på NRK Trøndelag mandag ettermiddag (ca 34 min ut i klippet).
Bloggeren Knut Johannesen skrev et innlegg i slutten av uken der han pekte på noe av det samme gjennom hva tidligere forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen hadde svart på et spørsmål i Stortinget den 5 mars 2008:
Forsvaret har oversikt over befal og soldater som er skadet i utenlandstjeneste. I likhet med det sivile helsevesenet er medisinsk personell i Forsvaret forpliktet til å dokumentere all behandling som gis. Informasjon fra de elektroniske legejournalene overføres til Forsvarets helseregister. Eldre papirjournaler er gjort lettere tilgjengelig ved at de nå er skannet elektronisk. På denne måten har Forsvaret registrert relevant helseinformasjon for den enkelte soldat - og befal - som har tjenestegjort i utlandet. Videre har vi gjennom Forsvarets helseregister tilgjengelig statistisk informasjon på et aggregert nivå om en rekke forhold knyttet til helse og tjenestegjøring. Helseregisteret gir dessuten mulighet for å dokumentere sammenhenger mellom tjenesteforhold, eksponering for hendelser og konsekvenser for fremtidig helse.
Spørsmålet og hele svaret til Strøm-Erichsen kan leses her.
Det er uforståelig for meg at informasjon om skadde soldater som var tilgjegelig i 2008 tilsynelatende ikke var oppdatert og lett tilgjengelig for forsvarsminister Faremo denne uken. Uforsåelig, for som jeg sier innledningsvis blir absolutt alle skader registrert.
Så langt dreide saken seg om hvilken informasjon som blir registrert og på hvilken måte den blir gjort tilgjengelig for de som skal ha den.
Men så, og i kjølvannet av dette, tok saken en helt annen og mye mer alvorlig vendig. Vi ble gjort oppmerksom på at soldater fortsatt må kjempe i årevis for å få sin rettsmessige erstatning etter å ha blitt skadet i tjenesten.
VG har en lang artikkel om soldater som har måttet hyre advokat for å¨få den støtten de skal ha. I Dagsrevyen den 4 januar får vi et intervju med en soldat som i over tre år har kjempet for erstatning etter at han mistet det ene beinet i bombeangrepet som tok livet av Kristoffer Sørli Jørgensen. Han viser fram en stor perm med dokumenter i saken sin, og sier som en slags oppsummering at han føler at systemet jobber mot ham i stedet for med ham for at han skal få sin rettmessige erstatning. I samme sendig i Dagsrevyen møter oberstløytnant John Inge Øglænd på vegne av Forsvarssjefen. Han forklarer at etter 14 måneder er det samfunnets sivile institusjoner som overtar ansvaret for soldatene, og at Forsvaret anbefaler at de tar kontakt med advokat for å sikre at de får den hjelpen de trenger. Han sier til og med at Forsvaret betaler for advokat i noen tilfeller.
Forsvarsministeren skriver den 7 januar i VG et brev til soldater der hun forsikrer alle om at det er en selvfølge at skadde soldater skal få den hjelpen de trenger og har krav på. Samme dag kommer det fram at Forsvarssjefen skal møte trygdesjefer for å bidra til at systemene for oppfølging og erstatning bli bedre.
Jeg spør meg selv: Hvorfor i all verden er brevet fra Forsvarsministeren til soldatene - og Forsvarssjefens initiativ - nødvendig i en rettsstat som Norge?
Det er for meg en helt absurd situasjon. Den Norske Stat, ved Forsvaret, skal sende soldater ut i internasjonale operasjoner, og så skal den samme Norske Stat, ved f eks Statens Pensjonskasse og NAV, legge så store hindringer i veien for skadde soldater at de og/eller Forsvaret må betale for advokathjelp for at de skal få den hjelpen de har rettmessig krav på.
Hadde det enda vært en ny problemstilling som akkurat hadde dukket opp! Men neida. Det er det på langt nær. I nettmøte med Dagbladets lesere da jeg kom hjem fra Afghanistan i august 2009, førte til noen av mine svar til leserne til reaksjoner. Et av disse var (utdrag):
Mest av alt håper jeg at vi unngår flere slike tragiske saker, som vi dessverre har noen av, der Statens egne organer med skarpskodde advokater i spissen gjør alt de kan for å hindre at skadde soldater skal få sin rettmessige erstatning.
Dagbladet har forøvrig satt søkelys på akkurat dette problemet en rekke ganger over mange år. En slik sak handler om at Staten ble dømt til å betale erstatning til en soldat i Oslo Tingrett, men at Statens Pensjonskasse anket dommen. Senere ble Staten dømt på nytt i Borgarting Lagmannsrett, og etter seks års kamp fikk soldaten endelig de ytelser som vedkommende hadde krav på.
Jeg er sikker på at dersom et privat forsikringsselskap hadde hådtert sine kunder på en slik måte at det var nødvendig å anbefale advokathjelp som fast prosedyre for at skadelidte skulle få rettmessig erstatning, så ville selskapet blitt anmeldt og satt under offentlig administrasjon for lenge siden. Det synes tydeligvis ikke å være nødvendig når det gjelder Statens eget forsikringsselskap. Forsvaret, som er en del av Statens apparat, bruker altså offentlige midler til advokathjelp for at Statens Pensjonskasse og NAV, som er en annen del av Statens apparat, skal yte skadde soldater den hjelpen de har krav på.
Dette er absurd. Som soldaten i Dagsrevyen pekte på, så virker det som at systemet jobber mot de som er skadde - og med dem. I alle fall ikke for dem. Og det selv om det ikke mangler på politiske føringer og forsikringer om det motsatte.
Det leder meg til det grunnleggende spørsmålet: Hvem er det de som jobber i Statens organer er til for? Er de til for seg selv - for å "vokte Statens pengebinge" - eller er de til for innbyggerne i dette landet?
Dette er ikke en rettsstat verdig. Det minner om byråkrati og systemer i nasjoner som vi ikke liker å sammenligne oss med. Nok er nok - her må det ryddes.
Min erfaring er at dersom det ikke nytter med lover og regler,samarbeide, klare intensjoner og motivering, så må det klar og utvedtydig ordregiving til. Hjelper ikke det heller, så kan utskifting være neste skritt.
Ole-Asbjørn Fauske
Det var VG som på mandag 3 januar kunne fortelle at Forsvaret ikke har oversikt over hvilke soldater som var blitt skadet gjennom sin tjeneste i Afghanistan. Avisen hadde tydeligvis arbeidet med saken en stund, og da de på forespørsel til Forsvaret fikk oppgitt andre tall enn hva de selv satt inne med var skandaleoppslaget et faktum.
Dessverre må man registrere at Forsvaret håndterte saken svært dårlig. Riktignok hadde man forsøkt å komme VG i møte med opplysninger om skadde soldater etter en konkret forespørsel, etterfulgt av korrekt informasjon før avisen gikk i trykken, men nok en gang ble det ikke forstått at VG hadde fått grunnlag for nok et "skandaleoppslag". Senere forsøk på å beklage og si at vi har klønet det til, virket ikke.
Elementær kunnskap om skandaleoppslag i media syntes totalt fraværende. Kommer et skandaleoppslag på førstesiden i en avis, er det er par forhold som vi vet alltid er gjeldende:
- saken er definitivt unyansert presentert
- viktig informasjon som tilhører saken er ikke gjengitt
- formålet med oppslaget er ikke å beskrive virkeligheten, men å selge aviser
Senere i uken publiserte Forsvaret en artikkel som skulle oppklare saken, men det var for sent. Det hjalp selvsagt ikke at Forsvarsministeren allerede hadde vært ute i så godt som alle medier og beklaget, og innrømmet at hun ikke hadde oversikt.
Mediehåndteringen er én sak - noen annet er selvsagt fakta i saken. Den største feilen var at det ble etterlatt et inntrykk av at Forsvaret ikke har oversikt. Det er selvsagt galt. Forsvaret har detaljoversikt over alle skader som oppstår i internasjonale operasjoner - fra magesjau til skuddskader. Arbeidet med å systematisere og presentere denne informasjonen på en lettfattelig måte er gjort for lenge siden, slik jeg fikk anledning til å si noe om på NRK Trøndelag mandag ettermiddag (ca 34 min ut i klippet).
Bloggeren Knut Johannesen skrev et innlegg i slutten av uken der han pekte på noe av det samme gjennom hva tidligere forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen hadde svart på et spørsmål i Stortinget den 5 mars 2008:
Forsvaret har oversikt over befal og soldater som er skadet i utenlandstjeneste. I likhet med det sivile helsevesenet er medisinsk personell i Forsvaret forpliktet til å dokumentere all behandling som gis. Informasjon fra de elektroniske legejournalene overføres til Forsvarets helseregister. Eldre papirjournaler er gjort lettere tilgjengelig ved at de nå er skannet elektronisk. På denne måten har Forsvaret registrert relevant helseinformasjon for den enkelte soldat - og befal - som har tjenestegjort i utlandet. Videre har vi gjennom Forsvarets helseregister tilgjengelig statistisk informasjon på et aggregert nivå om en rekke forhold knyttet til helse og tjenestegjøring. Helseregisteret gir dessuten mulighet for å dokumentere sammenhenger mellom tjenesteforhold, eksponering for hendelser og konsekvenser for fremtidig helse.
Spørsmålet og hele svaret til Strøm-Erichsen kan leses her.
Det er uforståelig for meg at informasjon om skadde soldater som var tilgjegelig i 2008 tilsynelatende ikke var oppdatert og lett tilgjengelig for forsvarsminister Faremo denne uken. Uforsåelig, for som jeg sier innledningsvis blir absolutt alle skader registrert.
Så langt dreide saken seg om hvilken informasjon som blir registrert og på hvilken måte den blir gjort tilgjengelig for de som skal ha den.
Men så, og i kjølvannet av dette, tok saken en helt annen og mye mer alvorlig vendig. Vi ble gjort oppmerksom på at soldater fortsatt må kjempe i årevis for å få sin rettsmessige erstatning etter å ha blitt skadet i tjenesten.
VG har en lang artikkel om soldater som har måttet hyre advokat for å¨få den støtten de skal ha. I Dagsrevyen den 4 januar får vi et intervju med en soldat som i over tre år har kjempet for erstatning etter at han mistet det ene beinet i bombeangrepet som tok livet av Kristoffer Sørli Jørgensen. Han viser fram en stor perm med dokumenter i saken sin, og sier som en slags oppsummering at han føler at systemet jobber mot ham i stedet for med ham for at han skal få sin rettmessige erstatning. I samme sendig i Dagsrevyen møter oberstløytnant John Inge Øglænd på vegne av Forsvarssjefen. Han forklarer at etter 14 måneder er det samfunnets sivile institusjoner som overtar ansvaret for soldatene, og at Forsvaret anbefaler at de tar kontakt med advokat for å sikre at de får den hjelpen de trenger. Han sier til og med at Forsvaret betaler for advokat i noen tilfeller.
Forsvarsministeren skriver den 7 januar i VG et brev til soldater der hun forsikrer alle om at det er en selvfølge at skadde soldater skal få den hjelpen de trenger og har krav på. Samme dag kommer det fram at Forsvarssjefen skal møte trygdesjefer for å bidra til at systemene for oppfølging og erstatning bli bedre.
Jeg spør meg selv: Hvorfor i all verden er brevet fra Forsvarsministeren til soldatene - og Forsvarssjefens initiativ - nødvendig i en rettsstat som Norge?
Det er for meg en helt absurd situasjon. Den Norske Stat, ved Forsvaret, skal sende soldater ut i internasjonale operasjoner, og så skal den samme Norske Stat, ved f eks Statens Pensjonskasse og NAV, legge så store hindringer i veien for skadde soldater at de og/eller Forsvaret må betale for advokathjelp for at de skal få den hjelpen de har rettmessig krav på.
Hadde det enda vært en ny problemstilling som akkurat hadde dukket opp! Men neida. Det er det på langt nær. I nettmøte med Dagbladets lesere da jeg kom hjem fra Afghanistan i august 2009, førte til noen av mine svar til leserne til reaksjoner. Et av disse var (utdrag):
Mest av alt håper jeg at vi unngår flere slike tragiske saker, som vi dessverre har noen av, der Statens egne organer med skarpskodde advokater i spissen gjør alt de kan for å hindre at skadde soldater skal få sin rettmessige erstatning.
Dagbladet har forøvrig satt søkelys på akkurat dette problemet en rekke ganger over mange år. En slik sak handler om at Staten ble dømt til å betale erstatning til en soldat i Oslo Tingrett, men at Statens Pensjonskasse anket dommen. Senere ble Staten dømt på nytt i Borgarting Lagmannsrett, og etter seks års kamp fikk soldaten endelig de ytelser som vedkommende hadde krav på.
Jeg er sikker på at dersom et privat forsikringsselskap hadde hådtert sine kunder på en slik måte at det var nødvendig å anbefale advokathjelp som fast prosedyre for at skadelidte skulle få rettmessig erstatning, så ville selskapet blitt anmeldt og satt under offentlig administrasjon for lenge siden. Det synes tydeligvis ikke å være nødvendig når det gjelder Statens eget forsikringsselskap. Forsvaret, som er en del av Statens apparat, bruker altså offentlige midler til advokathjelp for at Statens Pensjonskasse og NAV, som er en annen del av Statens apparat, skal yte skadde soldater den hjelpen de har krav på.
Dette er absurd. Som soldaten i Dagsrevyen pekte på, så virker det som at systemet jobber mot de som er skadde - og med dem. I alle fall ikke for dem. Og det selv om det ikke mangler på politiske føringer og forsikringer om det motsatte.
Det leder meg til det grunnleggende spørsmålet: Hvem er det de som jobber i Statens organer er til for? Er de til for seg selv - for å "vokte Statens pengebinge" - eller er de til for innbyggerne i dette landet?
Dette er ikke en rettsstat verdig. Det minner om byråkrati og systemer i nasjoner som vi ikke liker å sammenligne oss med. Nok er nok - her må det ryddes.
Min erfaring er at dersom det ikke nytter med lover og regler,samarbeide, klare intensjoner og motivering, så må det klar og utvedtydig ordregiving til. Hjelper ikke det heller, så kan utskifting være neste skritt.
Ole-Asbjørn Fauske
onsdag 24. november 2010
Utfordrende for lederskapet
”Jeg gjenkjenner det når jeg ser det” ble en legendarisk uttalelse som gjorde den amerikanske juristen Potter Steward (1915-1985) viden kjent. Uttalelsen stammer fra en rettssak i Ohio i 1964 der Steward redegjorde for at det noen ganger kunne være vanskelig å definere hva som var pornografi og hva som ikke var det. Han mente tydeligvis at det ikke var så viktig å kunne definere begrepet nøyaktig, for som han sa – han kjente det igjen når han så det.
Uten noen som helst sammenligning for øvrig: Hva er det som kjennetegner godt lederskap? Er det enkelt å fremstille en klar definisjon om hva som er godt lederskap og hva som ikke er det? Finnes det klare grenser for hva som kjennetegner godt eller dårlig lederskap? Hvem er det i så fall som definerer det? Er det dem som har gode kunnskaper om hvordan lederskap beskrives og defineres – eller er det dem som selv utøver lederskap? Eller er det de som blir direkte og indirekte berørt av utøvelsen av lederskap? Under hvilke forhold må man utøve lederskap for å erfare hvordan lederskapet faktisk bidrar til at menneskene i en organisasjon eller en virksomhet løser sine oppdrag? Hvilke erfaringer må man trekke for å vite om lederskapet faktisk motvirker organisasjonens/virksomhetens evne til å løse oppdragene?
Torsdag 25 november starter GILs Lederskapsseminar 2010 ved Luftkrigsskolen. I år er det fokus på ledere og lederskap med tittelen ”Er Luftforsvarets ledere kompetente?” Sett i sammenheng med det jeg skriver innledningsvis – hva er kompetanse i denne sammenheng? Er det seleksjon, boklig lærdom, eller er det praktisk erfaring? Er det en kombinasjon? Er det noen som intuitivt utfyller lederrollen på en meget god måte – mens det er andre som ikke behersker rollen? Gir dette seg i så fall utslag i godt eller dårlig lederskap? Og hvordan gjenkjenner man i så fall det? Er det slik at vi gjenkjenner det når vi ser det? Og først da?
Vi vet faktisk nokså mye om hva godt lederskap er, og vi vet hva det skal føre til. Den gamle setningen ”Løs oppdraget og ta vare på dine kvinner og menn” er fortsatt i aller høyeste grad gyldig.
Når alt går på skinner, og når alt fungerer, og når alle vet hva de skal gjøre, og når det ikke forekommer kritikk, og når vi får skryt i media – da er det enkelt å være leder. Da er det enkelt å skryte av det gode lederskapet som har ført oss akkurat hit. Men når ”det brenner på dass”, når førstesiden av VG har skandaleoppslag, når Forsvaret blir utsatt for skarp kritikk, når det stilles spørsmål om soldaters profesjonalitet, holdninger og moral, da er det ikke så enkelt.
Som nevnt stiller vi i år spørsmålet: ”Er Luftforsvarets ledere er kompetente?” Det kan tenkes ta noen opplever spørsmålsstillingen provoserende, og at det i spørsmålet ligger en underliggende kritikk til både ledelsen i Luftforsvaret generelt, og til lederutvelgelse spesielt. Det er ikke hensikten. Vi ønsker i år å diskutere ulike aspekter ved ledelse og kompetanse, og i løpet av seminaret vil vi stille flere grunnleggende spørsmål rundt et tema som vi vet opptar mange.
Luftforsvaret er en ”kompetansebedrift”. I alle ledd er forsvarsgrenen avhengig av riktig kompetanse på riktig nivå for at vi skal kunne omsette samfunnets ressurser til best mulig luftmakt. Som i enhver virksomhet, og som i enhver forsvarsgren, er elementet lederskap helt avgjørende for dette. Vi må derfor forvente, og kunne forlange, at de som utøver lederskap i Luftforsvaret har den rette faglige og menneskelige kompetansen. Og helst skal kompetansen være kombinert med riktig erfaring. Spørsmålsstillingen er derfor helt grunnleggende for Luftforsvaret.
Luftkrigsskolen tar mål av seg til nettopp å kunne stille de grunnleggende spørsmålene ved virksomheten og lederskapet i både Luftforsvaret og Forsvaret. Som utdanningsinstitusjon – den beste av sitt slag i hele landet – er det vår oppgave å forske, tenke nytt, utprøve, og anvende forskjellige aspekter av f eks lederskap. Dersom ikke vi stiller grunnleggende spørsmål ved Forsvarets virksomhet – hvem skal gjøre det da?
I høst har lederskapet i Forsvaret blitt satt på harde prøver etter oppslag om soldaters holdninger. Og fra flere hold – også fra Forsvarets øverste ledelse – førte oppslagene til skarp kritikk av soldatene. Før man i en bisetning neste dag via en presseoffiser kunne si at holdninger er et ledelsesansvar. Sjef Telemark Bataljon, min gode venn og kollega Oberstløytnant Lars Lervik, sier i magasinet ”F” (nr 11/10) at ”Det er sjefene som skal målbære verdigrunnlaget”. Det har han selvsagt helt rett i, for dette dreier som essensen i lederskapet.
I juli 2009 ble en afghansk mann på motorsykkel skutt og drept av norske soldater. Mannen kjørte mot soldatene og reagerte ikke på tegn, signaler, tilrop eller varselskudd. I henhold til engasjementsreglene valgte de norske soldatene å åpne ild. Etterforskningen viste at soldatene hadde handlet slik de skulle – om utfallet av hendelsen var aldri så tragisk. På direktesendt TV bare ett døgn etter hendelsen, kunne daværende Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen fortelle at hendelsen nå ble etterforsket av afghansk politi og norske styrker. Men, la hun til, ”i dette tilfelle var det helt åpenbart at soldatene ikke hadde noe annet valg”.
Dermed gikk øyeblikkelig diskusjonen over fra å være rettet mot soldatenes oppførsel og kompetanse, til å dreie seg om engasjementsregler for norske styrker i Afghanistan. Med andre ord: Diskusjonen begynte å dreie seg om hva saken faktisk gjaldt.
Var dette politisk klokt av Forsvarsministeren? Det vet jeg ikke. Men godt lederskap, det var det.
Uten noen som helst sammenligning for øvrig: Hva er det som kjennetegner godt lederskap? Er det enkelt å fremstille en klar definisjon om hva som er godt lederskap og hva som ikke er det? Finnes det klare grenser for hva som kjennetegner godt eller dårlig lederskap? Hvem er det i så fall som definerer det? Er det dem som har gode kunnskaper om hvordan lederskap beskrives og defineres – eller er det dem som selv utøver lederskap? Eller er det de som blir direkte og indirekte berørt av utøvelsen av lederskap? Under hvilke forhold må man utøve lederskap for å erfare hvordan lederskapet faktisk bidrar til at menneskene i en organisasjon eller en virksomhet løser sine oppdrag? Hvilke erfaringer må man trekke for å vite om lederskapet faktisk motvirker organisasjonens/virksomhetens evne til å løse oppdragene?
Torsdag 25 november starter GILs Lederskapsseminar 2010 ved Luftkrigsskolen. I år er det fokus på ledere og lederskap med tittelen ”Er Luftforsvarets ledere kompetente?” Sett i sammenheng med det jeg skriver innledningsvis – hva er kompetanse i denne sammenheng? Er det seleksjon, boklig lærdom, eller er det praktisk erfaring? Er det en kombinasjon? Er det noen som intuitivt utfyller lederrollen på en meget god måte – mens det er andre som ikke behersker rollen? Gir dette seg i så fall utslag i godt eller dårlig lederskap? Og hvordan gjenkjenner man i så fall det? Er det slik at vi gjenkjenner det når vi ser det? Og først da?
Vi vet faktisk nokså mye om hva godt lederskap er, og vi vet hva det skal føre til. Den gamle setningen ”Løs oppdraget og ta vare på dine kvinner og menn” er fortsatt i aller høyeste grad gyldig.
Når alt går på skinner, og når alt fungerer, og når alle vet hva de skal gjøre, og når det ikke forekommer kritikk, og når vi får skryt i media – da er det enkelt å være leder. Da er det enkelt å skryte av det gode lederskapet som har ført oss akkurat hit. Men når ”det brenner på dass”, når førstesiden av VG har skandaleoppslag, når Forsvaret blir utsatt for skarp kritikk, når det stilles spørsmål om soldaters profesjonalitet, holdninger og moral, da er det ikke så enkelt.
Som nevnt stiller vi i år spørsmålet: ”Er Luftforsvarets ledere er kompetente?” Det kan tenkes ta noen opplever spørsmålsstillingen provoserende, og at det i spørsmålet ligger en underliggende kritikk til både ledelsen i Luftforsvaret generelt, og til lederutvelgelse spesielt. Det er ikke hensikten. Vi ønsker i år å diskutere ulike aspekter ved ledelse og kompetanse, og i løpet av seminaret vil vi stille flere grunnleggende spørsmål rundt et tema som vi vet opptar mange.
Luftforsvaret er en ”kompetansebedrift”. I alle ledd er forsvarsgrenen avhengig av riktig kompetanse på riktig nivå for at vi skal kunne omsette samfunnets ressurser til best mulig luftmakt. Som i enhver virksomhet, og som i enhver forsvarsgren, er elementet lederskap helt avgjørende for dette. Vi må derfor forvente, og kunne forlange, at de som utøver lederskap i Luftforsvaret har den rette faglige og menneskelige kompetansen. Og helst skal kompetansen være kombinert med riktig erfaring. Spørsmålsstillingen er derfor helt grunnleggende for Luftforsvaret.
Luftkrigsskolen tar mål av seg til nettopp å kunne stille de grunnleggende spørsmålene ved virksomheten og lederskapet i både Luftforsvaret og Forsvaret. Som utdanningsinstitusjon – den beste av sitt slag i hele landet – er det vår oppgave å forske, tenke nytt, utprøve, og anvende forskjellige aspekter av f eks lederskap. Dersom ikke vi stiller grunnleggende spørsmål ved Forsvarets virksomhet – hvem skal gjøre det da?
I høst har lederskapet i Forsvaret blitt satt på harde prøver etter oppslag om soldaters holdninger. Og fra flere hold – også fra Forsvarets øverste ledelse – førte oppslagene til skarp kritikk av soldatene. Før man i en bisetning neste dag via en presseoffiser kunne si at holdninger er et ledelsesansvar. Sjef Telemark Bataljon, min gode venn og kollega Oberstløytnant Lars Lervik, sier i magasinet ”F” (nr 11/10) at ”Det er sjefene som skal målbære verdigrunnlaget”. Det har han selvsagt helt rett i, for dette dreier som essensen i lederskapet.
I juli 2009 ble en afghansk mann på motorsykkel skutt og drept av norske soldater. Mannen kjørte mot soldatene og reagerte ikke på tegn, signaler, tilrop eller varselskudd. I henhold til engasjementsreglene valgte de norske soldatene å åpne ild. Etterforskningen viste at soldatene hadde handlet slik de skulle – om utfallet av hendelsen var aldri så tragisk. På direktesendt TV bare ett døgn etter hendelsen, kunne daværende Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen fortelle at hendelsen nå ble etterforsket av afghansk politi og norske styrker. Men, la hun til, ”i dette tilfelle var det helt åpenbart at soldatene ikke hadde noe annet valg”.
Dermed gikk øyeblikkelig diskusjonen over fra å være rettet mot soldatenes oppførsel og kompetanse, til å dreie seg om engasjementsregler for norske styrker i Afghanistan. Med andre ord: Diskusjonen begynte å dreie seg om hva saken faktisk gjaldt.
Var dette politisk klokt av Forsvarsministeren? Det vet jeg ikke. Men godt lederskap, det var det.
søndag 21. november 2010
Om gretne, unge kjerringer...
Jeg tar en betydelig risiko med dette innlegget. Jeg har nemlig tenkt å kritisere Anne Viken. Og det gjør man vanligvis ikke ustraffet. Jeg forbereder meg derfor på en lang dag med meldinger på twitter om hvor lite jeg har forstått, og hvor usaklig jeg er. Kanskje kommer det noe personkarakteristikker også. Det får så være - jeg har vært i "krigen" før.
Jeg liker Anne Viken. Dvs - siden jeg aldri har truffet henne, får jeg begrense utsagnet til å være at jeg liker mye av det hun skriver. Som kommentator i Klassekampen og andre medier, som foredragsholder og på egen blogg, tar hun for seg mange samfunnsområder og ser på dem med sitt spesielle skråblikk. Selv om vi nok står et stykke fra hverandre politisk, har jeg ingen problemer med å følge med på det hun skriver om og å glede meg over mange gode argumenter og syn på dette og hint som jeg selv ikke hadde kunnet komme på.
Men Anne Viken er ikke bare en foredragsholder og skribent. Hun er også en skarp samfunnskritiker Og nåde den som ikke er enig i det hun og hennes meningsfeller står for! Da smeller det, og da smeller det skikkelig.
Lørdag 20 november var det Drude Beer i Nationen som fikk kjørt seg etter en kommentar i avisen dagen før. Drude Beer hadde nemlig kritisert en av Anne Vikens meningsfeller, Oda Rygh.
Reaksjonen lot ikke vente på seg. Og det var en reaksjon av det litt uvanlige slaget. Anne Viken gikk rett i strupen på Drude Beer. Se bare her:
"Kommentaren oser av det vi kan kalle for god gamaldags misunning." "Som navnet ditt tilseier, du må slutte å drikke på jobb." "... istaden framstår Beer som ei sur gammal kjerring". "...ikkje noko Beer bør fjase med i sin flaue harselas over damer som tørr å opne kjeften..."
Mot slutten av innlegget kommer endelig katten ut av sekken:
"...fordi det er så få som tenker nytt, representert her ved tygge- drøv -på- jobben-kommentaren frå Nationen, treng vi sånne som meg sjølv og Oda Rygh."
Med andre ord: Anne Viken opphøyer seg selv (og Oda Rygh?) til å representere et slags meningsdiktatur som man skal vokte seg vel for å utfordre.
Lørdag 20 november var tydelivis en dårlig dag for Anne Viken. Før hun publiserte innlegget som jeg allerede har kommentert, gikk hun løs på sitt eget publikum i innlegget "Å halde foredrag for gubbar". Her får tilhørere og konferansedeltakere gjennomgå. Vel og merke tilhørere og deltakere som har vært publikum til - ja, nettopp - Anne Viken.
"...så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig."
I skrivende stund er det bare et halvt døgn til jeg trer inn i denne aldersgruppen. Jeg er med andre ord en i "målgruppen". En av dem som reiser på konferanser og "...er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa."
For det er er selvsagt bare gamle gubber som meg som vil "pule ei eller anna dame". Damer gjør ikke sånt. Det skulle tatt seg ut! Javel, Anne Viken - er det enda en katt ute av sekken her? Det kan du eventuelt få lov til å kommentere selv.
Men det som gjorde at jeg først reagerte på innlegget, var den iskalde forakten som hun øser over sitt publikum:
"Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter." "Å delta på dvaske konferanser med trege folk som egentlig berre er der for å drikke kaffe og kome unna kontoret, er det drivande mest likegyldige eg har bedrive siste åra."
Jeg har også holdt mange foredrag gjennom mange år. På min "CV" over foredrag bare det siste året, er det politiske partier både på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Det er pensjonistforeninger, Rotary, ungdomsorganisasjoner, folkehøgskole, rene folkemøter, interne orienteringer i departement og i statlige organer. I tillegg har jeg holdt taler ved offentlige anledninger som f eks 17. mai.
Jeg innrømmer at ikke alle av publikum alltid har vært like entusiastiske. Men - hvem er det som har størst ansvar for det? Er det ikke en viktig oppgave for en foredragsholder å engasjere, motivere, provosere, opplyse og interessere publikum? Når man som foredragsholder greier nettopp det, er det svært givende. Og det virker begge veier. Når foredragsholderen greier å engasjere publikum, så blir foredragesholderen også engasjert.
Jeg har i perioder holdt det samme foredraget for ulikt publikum på forskjellige arenaer. Selv om det er det samme foredraget, blir hver fremføring helt forskjellig. Grunnen til det er responsen fra publikum - som alltid er forkjellig fra gang til gang. Samspillet mellom foredragsholder og publikum preger fremføringen i avgjørende grad, og gjør det hele interessant og givende for begge parter.
Men tydeligvis ikke for Anne Viken. Hun mener visst at publikum selv må være engasjert FØR de kommer for å høre på henne. Og dersom de ikke er det, vil hun slutte å holde foredrag.
"ALDRI MEIR om eg skal kaste vekk tid og energi på å snakke til gubbane. Dei er så uinspirerande som publikum, så fryktelig uinspirerande, likegyldige, lite lyttande, fastlåste."
Du verden. En bedre søknad om å få slippe å holde foredrag skal man lete lenge etter.
Mest av alt fremstår Anne Viken som en "gretten, ung kjerring" i disse to innleggene. Det er svært synd, for det hun oppnår er å støte folk fra seg. Vi trenger stemmer som den fra Anne Viken. Og de som trenger å høre den aller mest, er de som først slutter å høre på Anne Viken når hun skriver slike innlegg.
Sa jeg "skyte seg selv i foten"? Ja - det sa jeg. Og makan til treffsikkerhet skal man lete lenge etter.
Jeg liker Anne Viken. Dvs - siden jeg aldri har truffet henne, får jeg begrense utsagnet til å være at jeg liker mye av det hun skriver. Som kommentator i Klassekampen og andre medier, som foredragsholder og på egen blogg, tar hun for seg mange samfunnsområder og ser på dem med sitt spesielle skråblikk. Selv om vi nok står et stykke fra hverandre politisk, har jeg ingen problemer med å følge med på det hun skriver om og å glede meg over mange gode argumenter og syn på dette og hint som jeg selv ikke hadde kunnet komme på.
Men Anne Viken er ikke bare en foredragsholder og skribent. Hun er også en skarp samfunnskritiker Og nåde den som ikke er enig i det hun og hennes meningsfeller står for! Da smeller det, og da smeller det skikkelig.
Lørdag 20 november var det Drude Beer i Nationen som fikk kjørt seg etter en kommentar i avisen dagen før. Drude Beer hadde nemlig kritisert en av Anne Vikens meningsfeller, Oda Rygh.
Reaksjonen lot ikke vente på seg. Og det var en reaksjon av det litt uvanlige slaget. Anne Viken gikk rett i strupen på Drude Beer. Se bare her:
"Kommentaren oser av det vi kan kalle for god gamaldags misunning." "Som navnet ditt tilseier, du må slutte å drikke på jobb." "... istaden framstår Beer som ei sur gammal kjerring". "...ikkje noko Beer bør fjase med i sin flaue harselas over damer som tørr å opne kjeften..."
Mot slutten av innlegget kommer endelig katten ut av sekken:
"...fordi det er så få som tenker nytt, representert her ved tygge- drøv -på- jobben-kommentaren frå Nationen, treng vi sånne som meg sjølv og Oda Rygh."
Med andre ord: Anne Viken opphøyer seg selv (og Oda Rygh?) til å representere et slags meningsdiktatur som man skal vokte seg vel for å utfordre.
Lørdag 20 november var tydelivis en dårlig dag for Anne Viken. Før hun publiserte innlegget som jeg allerede har kommentert, gikk hun løs på sitt eget publikum i innlegget "Å halde foredrag for gubbar". Her får tilhørere og konferansedeltakere gjennomgå. Vel og merke tilhørere og deltakere som har vært publikum til - ja, nettopp - Anne Viken.
"...så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig."
I skrivende stund er det bare et halvt døgn til jeg trer inn i denne aldersgruppen. Jeg er med andre ord en i "målgruppen". En av dem som reiser på konferanser og "...er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa."
For det er er selvsagt bare gamle gubber som meg som vil "pule ei eller anna dame". Damer gjør ikke sånt. Det skulle tatt seg ut! Javel, Anne Viken - er det enda en katt ute av sekken her? Det kan du eventuelt få lov til å kommentere selv.
Men det som gjorde at jeg først reagerte på innlegget, var den iskalde forakten som hun øser over sitt publikum:
"Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter." "Å delta på dvaske konferanser med trege folk som egentlig berre er der for å drikke kaffe og kome unna kontoret, er det drivande mest likegyldige eg har bedrive siste åra."
Jeg har også holdt mange foredrag gjennom mange år. På min "CV" over foredrag bare det siste året, er det politiske partier både på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Det er pensjonistforeninger, Rotary, ungdomsorganisasjoner, folkehøgskole, rene folkemøter, interne orienteringer i departement og i statlige organer. I tillegg har jeg holdt taler ved offentlige anledninger som f eks 17. mai.
Jeg innrømmer at ikke alle av publikum alltid har vært like entusiastiske. Men - hvem er det som har størst ansvar for det? Er det ikke en viktig oppgave for en foredragsholder å engasjere, motivere, provosere, opplyse og interessere publikum? Når man som foredragsholder greier nettopp det, er det svært givende. Og det virker begge veier. Når foredragsholderen greier å engasjere publikum, så blir foredragesholderen også engasjert.
Jeg har i perioder holdt det samme foredraget for ulikt publikum på forskjellige arenaer. Selv om det er det samme foredraget, blir hver fremføring helt forskjellig. Grunnen til det er responsen fra publikum - som alltid er forkjellig fra gang til gang. Samspillet mellom foredragsholder og publikum preger fremføringen i avgjørende grad, og gjør det hele interessant og givende for begge parter.
Men tydeligvis ikke for Anne Viken. Hun mener visst at publikum selv må være engasjert FØR de kommer for å høre på henne. Og dersom de ikke er det, vil hun slutte å holde foredrag.
"ALDRI MEIR om eg skal kaste vekk tid og energi på å snakke til gubbane. Dei er så uinspirerande som publikum, så fryktelig uinspirerande, likegyldige, lite lyttande, fastlåste."
Du verden. En bedre søknad om å få slippe å holde foredrag skal man lete lenge etter.
Mest av alt fremstår Anne Viken som en "gretten, ung kjerring" i disse to innleggene. Det er svært synd, for det hun oppnår er å støte folk fra seg. Vi trenger stemmer som den fra Anne Viken. Og de som trenger å høre den aller mest, er de som først slutter å høre på Anne Viken når hun skriver slike innlegg.
Sa jeg "skyte seg selv i foten"? Ja - det sa jeg. Og makan til treffsikkerhet skal man lete lenge etter.
fredag 19. november 2010
NATOs nye strategiske konsept: Slutten for alliansens troverdighet, eller en nødvendig revitalisering?
Dette blogginnlegget står også på trykk som kronikk i Adresseavisen fredag 19 november.
I helgen møtes NATOs stats- og regjeringssjefer i Lisboa til toppmøte hvor de blant annet skal vedta NATOs nye strategiske konsept. Det gamle konseptet er riktignok blitt oppdatert noen ganger, men det er første gang siden 1999 at alliansen skal samles om en helt ny retning.
Utviklingen av det nye konseptet startet våren 2009 da det ble satt sammen en ekspertgruppe fra 12 nasjoner; ledet av USAs tidligere utenriksminister Madeleine Albright. Ekspertgruppen presenterte sitt utkast den 17. mai i år, og i erkjennelsen av at 12 eksperter fra 12 land ikke nødvendigvis betyr enighet i alle alliansens 28 hovedsteder, har tiden fra da av og fram mot toppmøtet til helgen vært brukt for å samle alliansens medlemsland om innholdet i det nye konseptet.
Fram til toppmøtet starter er innholdet i det nye konseptet hemmelig. Men det betyr ikke at interessen er laber – snarere tvert om. Spekulasjonene er mange, og utfordringene for alliansen er store. Spesielt strever alliansen med å finne sitt naturlige ”manøverrom” i en tid uten et fiendebilde som var fremtredende da NATO ble opprettet i 1949.
Det nye konseptet vil, ikke overraskende, på nytt tilkjennegi alliansens syn på seg selv som avgjørende for freden i Europa. Og alle medlemsland vil slutte seg til en erklæring om at de står fast på samarbeide, oppslutning, deltakelse og involvering i alliansen. Men derfra til å beslutte endringer som er avgjørende for den nye sikkerhetssituasjonen i Europa og verden for øvrig, er det svært langt. Den største faren for NATOs troverdighet ligger ikke i evnen til å kunne møte en ny sikkerhetssituasjon, men i alliansens 28 hovedsteder. Her har man nemlig fundamentalt ulikt syn på en rekke saker – saker som NATO som allianse er nødt til å måtte forholde seg til. Faren er dermed stor for at det ”minste felles multiplum” som alle kan enes om, kun blir en ”papirtiger” uten reelt innhold.
En av farene ligger i at alliansens hovedsteder ikke følger opp det man blir enige om under toppmøtet. Debatten i Norge om hvor viktig det er å skille militær og sivil innsats i Afghanistan er et eksempel på det. NATO vedtok allerede under Riga-toppmøtet høsten 2006 at en altomfattende og fullstendig tilnærming med både sivile og militære virkemidler var avgjørende (”Comprehensive Approach”), men i Norge diskuterer vi fortsatt om hvor skillelinjene skal gå – i stedet for å konsentrere oss om at de ønskede resultatene på bakken må være styrende.
Videre er det en stor fare for at substansielle og eksistensielle spørsmål for alliansen kommer til å forbli ubesvarte etter helgens toppmøte.
Er for eksempel NATO en regional allianse med ansvar for medlemslandenes egen sikkerhet innenfor landenes territorier? Eller skal NATO også ha et ansvar for å kunne projisere makt globalt for å kunne håndtere nye trusler? Hva er i så fall balansen mellom kollektivt forsvar etter artikkel 5 (Washington Treaty art.5) og en ”Out-of-Area” – orientering? Her er forskjellige i oppfatninger blant medlemslandene. Det er også store forskjeller i oppfatningen om hvorvidt NATO alltid skal måtte operere under et FN-mandat, eller om NATO skal kunne settes inn også når et FN-mandat eventuelt blokkeres i FNs Sikkerhetsråd.
Hvordan skal alliansens medlemsland bli enige om en felles tilnærming til Russland? Et nærmere samarbeid og tillitskapende forhold til Russland er helt avgjørende for å rette opp den ”forsuring” vi har sett de siste ti årene. Da kreves det imidlertid klare signaler om hvilke endringer som forutsettes i Moskva, samtidig som helt klare innrømmelser må komme fra Brüssel. USA har tatt til orde for et mye tettere samarbeid med Russland, og det foreligger også tanker om et mulig samarbeid om et felles rakettskjold. Men flere av NATOs medlemsland ble nettopp medlemmer i alliansen på grunn av frykt for russisk aggresjon, og de vil være svært skeptiske til et tettere samarbeide med Russland.
EU og NATO er to organisasjoner som ”bor i samme by men som opererer på forskjellige planeter.” Hvordan skal forholdet dem imellom kunne forbedres slik at man slipper å bygge opp svært dyre og dublerende kapasiteter? ”Alle” er enige om at et bedre samarbeid er nødvendig, men vi ser stadig at viktige beslutninger blir blokkert – ofte med forskjellig begrunnelse fra gang til gang. To av NATOs medlemsland i Middelhavet greier ofte å ikke bli enige seg imellom, og det hjelper ikke at bare ett av dem er EU-medlem. Ja – jeg snakker om Hellas og Tyrkia.
Verden opplever stadig nye trusler og utfordringer etter den kalde krigen, og det er ikke bare terrorfaren som skaper berettiget frykt. Angrep på f eks energiforsyning, strøm-, telefon- og internettforbindelser vil kunne være svært skadelige for en moderne stat. Men når er det vi snakker om kriminalitet, og når er det et angrep? Og skal NATO – med sine svært begrensede ressurser – ha en rolle her?
Det er mange andre uløste spørsmål som også alliansen må ta stilling til. Erfaringer fra Afghanistan, atomvåpenpolitikk, effektivisering av ”Comprehensive Approach”, terror- og piratvirksomhet, faren for Cyber-angrep, for å nevne noen.
Men det viktigste av alt synes likevel å være behovet for et avklart forhold til Russland. Uten det, blir mange av de andre utfordringene mindre viktige. Samtidig er nok denne utfordringen den vanskeligste for alliansen.
Resultatene av helgens diskusjoner vil vise om NATO fortsatt er en allianse å regne med – eller om den langsomt er i ferd med å forvitre innenfra.
I helgen møtes NATOs stats- og regjeringssjefer i Lisboa til toppmøte hvor de blant annet skal vedta NATOs nye strategiske konsept. Det gamle konseptet er riktignok blitt oppdatert noen ganger, men det er første gang siden 1999 at alliansen skal samles om en helt ny retning.
Utviklingen av det nye konseptet startet våren 2009 da det ble satt sammen en ekspertgruppe fra 12 nasjoner; ledet av USAs tidligere utenriksminister Madeleine Albright. Ekspertgruppen presenterte sitt utkast den 17. mai i år, og i erkjennelsen av at 12 eksperter fra 12 land ikke nødvendigvis betyr enighet i alle alliansens 28 hovedsteder, har tiden fra da av og fram mot toppmøtet til helgen vært brukt for å samle alliansens medlemsland om innholdet i det nye konseptet.
Fram til toppmøtet starter er innholdet i det nye konseptet hemmelig. Men det betyr ikke at interessen er laber – snarere tvert om. Spekulasjonene er mange, og utfordringene for alliansen er store. Spesielt strever alliansen med å finne sitt naturlige ”manøverrom” i en tid uten et fiendebilde som var fremtredende da NATO ble opprettet i 1949.
Det nye konseptet vil, ikke overraskende, på nytt tilkjennegi alliansens syn på seg selv som avgjørende for freden i Europa. Og alle medlemsland vil slutte seg til en erklæring om at de står fast på samarbeide, oppslutning, deltakelse og involvering i alliansen. Men derfra til å beslutte endringer som er avgjørende for den nye sikkerhetssituasjonen i Europa og verden for øvrig, er det svært langt. Den største faren for NATOs troverdighet ligger ikke i evnen til å kunne møte en ny sikkerhetssituasjon, men i alliansens 28 hovedsteder. Her har man nemlig fundamentalt ulikt syn på en rekke saker – saker som NATO som allianse er nødt til å måtte forholde seg til. Faren er dermed stor for at det ”minste felles multiplum” som alle kan enes om, kun blir en ”papirtiger” uten reelt innhold.
En av farene ligger i at alliansens hovedsteder ikke følger opp det man blir enige om under toppmøtet. Debatten i Norge om hvor viktig det er å skille militær og sivil innsats i Afghanistan er et eksempel på det. NATO vedtok allerede under Riga-toppmøtet høsten 2006 at en altomfattende og fullstendig tilnærming med både sivile og militære virkemidler var avgjørende (”Comprehensive Approach”), men i Norge diskuterer vi fortsatt om hvor skillelinjene skal gå – i stedet for å konsentrere oss om at de ønskede resultatene på bakken må være styrende.
Videre er det en stor fare for at substansielle og eksistensielle spørsmål for alliansen kommer til å forbli ubesvarte etter helgens toppmøte.
Er for eksempel NATO en regional allianse med ansvar for medlemslandenes egen sikkerhet innenfor landenes territorier? Eller skal NATO også ha et ansvar for å kunne projisere makt globalt for å kunne håndtere nye trusler? Hva er i så fall balansen mellom kollektivt forsvar etter artikkel 5 (Washington Treaty art.5) og en ”Out-of-Area” – orientering? Her er forskjellige i oppfatninger blant medlemslandene. Det er også store forskjeller i oppfatningen om hvorvidt NATO alltid skal måtte operere under et FN-mandat, eller om NATO skal kunne settes inn også når et FN-mandat eventuelt blokkeres i FNs Sikkerhetsråd.
Hvordan skal alliansens medlemsland bli enige om en felles tilnærming til Russland? Et nærmere samarbeid og tillitskapende forhold til Russland er helt avgjørende for å rette opp den ”forsuring” vi har sett de siste ti årene. Da kreves det imidlertid klare signaler om hvilke endringer som forutsettes i Moskva, samtidig som helt klare innrømmelser må komme fra Brüssel. USA har tatt til orde for et mye tettere samarbeid med Russland, og det foreligger også tanker om et mulig samarbeid om et felles rakettskjold. Men flere av NATOs medlemsland ble nettopp medlemmer i alliansen på grunn av frykt for russisk aggresjon, og de vil være svært skeptiske til et tettere samarbeide med Russland.
EU og NATO er to organisasjoner som ”bor i samme by men som opererer på forskjellige planeter.” Hvordan skal forholdet dem imellom kunne forbedres slik at man slipper å bygge opp svært dyre og dublerende kapasiteter? ”Alle” er enige om at et bedre samarbeid er nødvendig, men vi ser stadig at viktige beslutninger blir blokkert – ofte med forskjellig begrunnelse fra gang til gang. To av NATOs medlemsland i Middelhavet greier ofte å ikke bli enige seg imellom, og det hjelper ikke at bare ett av dem er EU-medlem. Ja – jeg snakker om Hellas og Tyrkia.
Verden opplever stadig nye trusler og utfordringer etter den kalde krigen, og det er ikke bare terrorfaren som skaper berettiget frykt. Angrep på f eks energiforsyning, strøm-, telefon- og internettforbindelser vil kunne være svært skadelige for en moderne stat. Men når er det vi snakker om kriminalitet, og når er det et angrep? Og skal NATO – med sine svært begrensede ressurser – ha en rolle her?
Det er mange andre uløste spørsmål som også alliansen må ta stilling til. Erfaringer fra Afghanistan, atomvåpenpolitikk, effektivisering av ”Comprehensive Approach”, terror- og piratvirksomhet, faren for Cyber-angrep, for å nevne noen.
Men det viktigste av alt synes likevel å være behovet for et avklart forhold til Russland. Uten det, blir mange av de andre utfordringene mindre viktige. Samtidig er nok denne utfordringen den vanskeligste for alliansen.
Resultatene av helgens diskusjoner vil vise om NATO fortsatt er en allianse å regne med – eller om den langsomt er i ferd med å forvitre innenfra.
Abonner på:
Innlegg (Atom)