torsdag 23. februar 2012

Eventyrreisen til 5895 - dag 3. Nå begynner det å dra seg til.

I natt var det kuldegrader, og det er is og rim på teltduken når vi står opp. Men teltene er gode, og med god sovepose kombinert med Forsvarets ullfrotté har jeg sovet bra. Vi sover i to-mannstelt som består av et innertelt med en ytterduk rundt. På grunn av at det som regel alltid regner om ettermiddagen/kvelden, settes teltene opp i en svak skråning slik at vi ligger med føttene litt nedover. Det fungerer fint, og et relativt kraftig regnvær i går kveld gjorde ikke noe med komforten inne i teltet. 




Og nå er været utmerket, med en fire-fem plussgrader og flott utsikt til Kilimanjaro i morgensol. 


Der ligger den, - Uhuru Peak, - målet for reisen og målet for vandringen.

Men denne reisen er så mye mer enn å komme til målet. Fordi vi går langsomt og har relativt ofte pauser, får vi virkelig anledning til å nyte turen. Den skiftende vegetasjonen, det skiftende klimaet, den fantastiske utsikten, og ikke minste de utrolig hyggelige guidene er en fantastisk opplevelse. Med andre ord: vandringen er et mål i seg selv. Ikke bare toppen.

Kroppen var litt i ulage i natt, og jeg måtte ut for «å se på stjernehimmelen» et par ganger. Frokosten består igjen av den samme grøten, som jeg nå har begynt å venne meg til, og de samme stekte pølsene med tørr loff og eggerøre til. Vi får varmt vann til å ha kaffepulver i – en litt kraftig type som gjør godt, men som etter min smak egner seg best med litt sukker i. Før vi går får vi også fylt opp vannbeholdere med kokt vann. Det smaker litt rart, men er helt greit å drikke – og helt ufarlig også for norske mager. Mange har egne vannflasker festet på dagsekken, - jeg har Forsvarets Camel-Bag inne i den lille feltsekken. Det er så langt akkurat nok for en dagsetappe, og er mye enklere å bære – og å drikke av – enn det er å gå med flasker hengende bak på sekken. På denne måten vil dessuten vannet ikke fryse når vi kommer lengre opp i høyden.

Jeg bruker også Forsvarets standard feltstøvel. Mange har lurt litt på det, - om ikke den er for tung og stiv og om den er for varm i lavlandet eller for kald i høyden. Til det er det å si at for meg er den perfekt. Jeg bruker de samme støvlene som jeg allerede har benyttet i Nijmegen flere ganger, og jeg har teipet beina på akkurat samme måten. Det fungerer helt utmerket, og den gir et like godt feste som de fjellskoene mange benytter seg av. Den eneste ulempen jeg har oppdaget er at den er litt glatt på sleipt fjell, men det er det heldigvis svært lite av her.
I dag begynner jeg å merke høyden for alvor. Etter hvert som vi beveger oss oppover blir jeg kvalm og får hodepine. Det er ikke så alvorlig at jeg har problemer med å gå, men det er svært ubehagelig. Like før vi kommer til punktet der vi skal spise lunsjpakken, holder jeg på å kaste opp når jeg tenker på pølsene og brødet som vi fikk til frokost.

Når det er lunsjpause klarer jeg ikke å spise noe. Jeg får i meg en liten Snickers og drikker litt vann, men det er alt. Guidene Jefferey og Emanuel er helt uanfektet, og spøker og ler som vanlig. 



Vi begynner å gå igjen, og herfra bærer det bratt oppover til dagens høyeste punkt – The Wedge – som ligger på 4590 m.o.h. Det er som å gå i en steinørken, noe som man får et visst inntrykk av ved å se på utsikten nedover ettersom vi kommer høyere.

Det er akkurat så bratt at vi kan gå rett oppover uten å måtte gå i sikk-sakk. Jeg sliter med kvalmen, og da det er tid for en liten pause ber jeg om å få fortsette oppover. For nå er det blitt skikkelig tungt å komme i gang igjen etter en pause. Fra ca 4200 m.o.h. går jeg først, og setter den ene foten så vidt foran den andre. Inne i hodet mitt er det en liten stemme som sier «steg, pust, pust – steg, pust, pust». Og når jeg konsentrerer meg om det går det langsomt, men stødig, frem- og oppover.

Etter en pause på det høyeste punktet på 4590 m.o.h, bærer det nedover igjen. Og det skal ikke mange hundre meter nedover til før jeg merker stor forskjell på kroppen. Humøret stiger; det blir lettere å puste; føttene går nesten av seg selv; og jeg greier til og med å slå av en spøk eller to nedover fjellsidene.



Vel framme ved Barranco Camp på 3950 m.o.h. står teltene allerede slått opp, og det serveres kaffe og pop-corn i spiseteltet. Vi får varmt vann til å vaske oss i, og tid til å slappe av en times tid før middag. Selv om formen er svært mye bedre enn den var underveis i dag, er matlysten helt borte. I dag er det agurksuppe (som smaker mye bedre og er mye kraftigere en den høres ut) etterfulgt av ris og kjøttsaus med grønnsaker. Jeg kjemper i meg litt suppe, men resten greier jeg ikke å se på en gang. Kaffe er helt utelukket, men jeg drikker et par kopper brennvarm, sterk te som gjør godt.



Kilimanjaro har ligget innhyllet i skyer hele dagen, men like før solen går ned sprekker skydekket opp akkurat nok til at vi får et glimt av målet. Nå er det merkbart nærmere! I morgen går turen opp til Barafu Camp som ligger på 4670 m.o.h. Før vi kommer så langt skal vi forsere Barranco Wall – eller «frokostveggen» som den kalles fordi vi skal klatre den like etter frokost. Det blir den eneste «klatreetappen» på turen, og den er nesten 200 m rett opp. Man ser den på bildet i forgrunnen av Kilimanjaro.

Når vi kommer til Barafu Camp i morgen er vi framme ved den siste leiren før vi går mot toppen. Oppstigningen til selve toppen begynner i morgen kveld rundt midnatt, og dette blir med andre ord den siste natten i teltet før vi skal forsøke å nå målet.

For første gang er jeg urolig. Det var tungt i dag, og Barafu Camp i morgen kveld ligger på omtrent samme høyde som dagens høyeste punkt. Jeg håper bare at akklimatiseringen i dag har gjort susen. Spesielt håper jeg at matlysten kommer tilbake, for det kommer til å bli tøft i morgen om jeg ikke greier å få i meg frokost. Men kroppen kjennes fin ut, og jeg føler meg sterk. Beina holder godt, og selv om det har vært tungt har det vært godt overkommelig å puste og å holde et jevnt tempo. Men det holder selvsagt ikke i lengden om jeg ikke får i meg mer mat.

Akkurat nå kan jeg ikke gjøre annet enn å få meg litt søvn. Soveposen «smiler» innbydende, og siden det blir mørkt allerede klokka 1930 er det ikke mye annet å gjøre enn å gå til sengs. Det neste døgnet skal det skje – på 24 timer skal vi gå fra her vi er nå på 3950 m.o.h. og helt til toppen på 5895 m.
Jeg håper at det ikke blir like spennende som jeg frykter det akkurat nå…

PS – bloggen min heter «Observasjoner». Og en interessant observasjon er at her, langt opp i en afrikansk fjellside, milevis fra bosetninger og veier, er det mulig å sende og å motta tekstmeldinger til og fra Norge. Og guidene ringer med mobiltelefon jevnt og trutt. Hvordan står det til med mobildekningen i fjellheimen hjemme??
___________
Fortsetter med dag 4 her: http://www.ofauske.blogspot.com/2012/02/eventyrreisen-til-5895-dag-4-push-mot.html




Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

onsdag 22. februar 2012

Eventyrreisen til 5895 - dag 2


«Pole – pole» - langsomt – langsomt. Om det var viktig å gå sent oppover første dag, er det enda viktigere nå. Etter en natts søvn i telt under Afrikas stjernehimmel går turen i dag fra Machame Camp på 3000 m.o.h. og opp til Shira Camp som ligger på 3850 m.o.h. Jeg har lest et sted at kroppens evne til å venne seg til høyden er svært individuelt, men at det pleier å greit uten at man merker så mye om oppstigningen er ca 500 m pr døgn.



Derfor er det kanskje ikke så rart at matlysten til frokost ikke er den aller beste. Vi beveget oss tross alt over 2000 m oppover i går. Frokosten er forresten god, med grøt (noe som minner om semulegrynsgrøt), stekte pølser og eggerøre på loff. Og kaffe eller te til.





Vi forlater nå definitivt jungelen, og terrenget og vegetasjonen åpner seg opp. Det er overraskende varmt først på dagen, men etter hvert som vi kommer høyere synker temperaturen. Dessuten skyer det til ut over dagen – noe som er helt normalt og som skjer så å si hver dag. Det er også normalt at det kommer en regnskur eller to om ettermiddagen, før det vanligvis klarner opp ved syv-tiden om kvelden.












Vi tar en tiltrengt pause en times tid før vi er framme, og som vi ser er det ikke lenger mye vegetasjon som omgir hverken oss eller guidene våre: Jeffrey (til venstre) og Emanuel.

«Pole-pole» hører vi hele tiden, og det er ikke lenger nødvendig å minne oss om at vi må gå langsomt. Etter ca 3500 meter kan ikke pusten overlates til seg selv lenger. Vi må puste aktivt – det merkes tydelig at oksygennivået i lufta er gått ned. Men det er likevel ikke spesielt tungt å gå.



Vel framme i Camp Sira er vi slitne. Det er godt å komme fram til et telt som er ferdig satt opp, og i matteltet serveres det varm te og kaffe med popcorn til. 

Etter en liten pause fortsetter vi en times tid lenger oppover for å fremskynde akklimatiseringen, før vi returnerer til Camp Shira og får servert middag. Gulrotsuppe, kylling og stekte poteter. Imponerende så langt til fjells!

Om kvelden er det grått og hustrig, og Kilimanjaro ligger gjemt bakt et tungt skylag. Men utsikten nedover i dalen er upåklagelig. 

Når vi kryper i soveposen er temperaturen bare et par grader over null, så nå må det både ullfrotté og sammensnørt sovepose til for å holde varmen.

Vi går tidlig til sengs. Neste dag er en ren akklimatiseringsetappe, der vi skal opp til 4590 m.o.h før vi går ned igjen og slår leir ved Barranco Camp på 3950 m.o.h.

Men motet og humøret er på topp! Det gikk faktisk lettere i dag enn i går, og vi spøker med at det kan da ikke være SÅ vanskelig de neste dagene heller …
_________
Følg fortsettelsen på dag 3 her: http://www.ofauske.blogspot.com/2012/02/eventyrreisen-til-5895-dag-3-na.html



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

tirsdag 21. februar 2012

Eventyrreisen til 5895 – dag 1

Så er et stort mål her – reisen til Kilimanjaro i Tanzania er i gang! I sikkert så lenge som 15 år har jeg hatt et stort ønske om å få besøke Afrikas høyeste fjell. Jeg har sett de dokumentarene som jeg har fått med meg på TV; lest de reiseskildringene jeg har kommet over; hørt beretninger fra venner og kolleger; funnet fram informasjon på nettet – men nå skal jeg endelig få oppleve det selv.

 Hva er det så som er så fascinerende med akkurat Kilimanjaro? For meg er det mange ting. Fjellet er ikke bare Afrikas største, det er også det største frittliggende fjell i verden. Det er så markant i geografien i Tanzania at det har sin helt egen klimasone rundt seg.

Det er ikke spesielt teknisk krevende å bestige, og erfarne klatrere vil sannsynligvis blåse av «utfordringen». Men jeg er ingen erfaren klatrer. Jeg har heller ingen ambisjoner om å bli en. Men jeg er fasinert av naturen, og gjennom å bestige Kilimanjaro vil man kunne – eventuelt – få oppleve så godt som alle verdens klimasoner i løpet av noen få dager. Unntatt brennende ørken, da – men det har jeg sett mer enn nok av andre steder.

Og nå er turen i gang. Etter opplasting og en 45 minutters biltur ankom vi til Machame Gate – der vandringen startet.









Jeg valgte Machame-ruten, for den skal i følge beskrivelsene være den vakreste. Det er varmt, ca 30 grader når turen starter, og på toppen kan det være ned til minus 20 grader på denne tiden. Det betyr at man må ha med seg mye utstyr – mye mer utstyr enn man kan bære selv.

Derfor har hver enkelt med seg en «dagsekk» med det mest nødvendige, og så sender man fra seg en større sekk på inntil 15 kilo som egne bærere tar ansvar for. I tillegg har bærerne med seg telt, proviant, og alt annet utstyr som trengs.









Vi går ikke alene – sammen med oss går våre egne guider. Min grupper er på fire personer, og vi har med oss guidene Jeffrey og Emanuel (bildet).

















Turen første dag gikk relativt lett i flott jungel, før det åpnet seg opp etter hvert som vi kom oppover. Startpunktet Machame Gate ligger på 1828 m.o.h, og målet for første dag – Machame Hut – ligger på 3000 m.o.h. Tar vi med at hotellet vi reiste fra ligger på rundt 900m, så blir det en betydelig oppstigning på en dag.







Jeg er litt urolig i kroppen når det er middag, og matlysten er ikke den beste. Selv om måltidet var overraskende bra, med suppe, stekt fisk, poteter og grønnsaker.

 I solnedgangen får vi det første glimtet av målet – selve Kilimanjaro – som har ligget skult i skyer hele ettermiddagen.

Det kribler litt ekstra i magen når jeg kryper ned i soveposen. Jeg kan fortsatt nesten ikke forstå at det er sant, men det er det! Og i morgen fortsetter turen jeg har sett fram til så lenge.

PS – også på fjellturer hender det at man må opp et nødvendig ærend ut på natten. Og takk for det! For maken til stjernehimmel kan jeg aldri huske å ha sett!

Her, på 3000 meters høyde i Afrika, virker stjernene så sterke, klare og nærme at det er nesten som man kan strekke hånden ut og ta på dem.

Og siden vi er sør for Ekvator, er Karlsvognen opp-ned…
_________
Reisen fortsetter - dag 2 her: http://www.ofauske.blogspot.com/2012/02/eventyrreisen-til-5895-dag-2.html

Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

fredag 10. februar 2012

Verneplikt for kvinner? Ja takk, men det er ikke nok!

Forsvarsminister Espen Barth Eide vurderer å foreslå verneplikt for kvinner allerede i langtidsplanen for Forsvaret som legges fram for Stortinget i vår, i følge en artikkel i Stavanger Aftenblad.

Dette spørsmålet har vært diskutert i mange år og med flere forskjellige agendaer - som har vært mer eller mindre åpne. Det mest interessante i artikkelen i Stavanger Aftenblad, er at denne gangen argumenterer Forsvarsministeren tilsynelatende kun om Forsvarets vansker med å rekruttere kvinner. Tidligere har gjerne likestillingsaspektet vært tillagt stor vekt for de som har vært for kvinnelig verneplikt. Motstandere av kvinnelig verneplikt har gjerne argumentert med at hele vernepliktsordningen burde avskaffes, og at det uansett er så få fra hvert årskull som kalles inn til tjeneste at det ville være meningsløst å også kalle inn kvinner.

Også i Forsvaret er det motstridende oppfatninger om verneplikten, og tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har ved flere anledninger gitt uttrykk for at dagens verneplikt er for dyr for Forsvaret og at ordningen har gått ut på dato.

Når Forsvarsministeren nå begrunner et eventuelt forslag om å innføre verneplikt for kvinner med at Forsvaret ellers ikke greier å rekruttere dem, kan det vanskelig oppfattes som noe annet enn en smekk på fingrene til Forsvaret. Det mangler ikke på politiske signaler og direktiver om at Forsvaret må skjerpe seg og få opp kvinneandelen. Det mangler heller ikke på kunnskap om at dersom Forsvaret skal utvikle seg som den kompetanseorganisasjonen det er, så må vi kunne rekruttere fra hele befolkningen. Og det er ikke bare lav kvinneandel som er en utfordring - vi sliter også med å få til det mangfoldet blant Forsvarets ansatte som gjenspeiler befolkningen.

På tross av at vi vet mye om hva som skal til for å rekruttere kvinner; på tross av at vi vet mye om hva som gjør at mange kvinner som begynner i Forsvaret, likevel velger å slutte i 30-års alderen; greier ikke Forsvaret å få opp kvinneandelen på egen hånd. Nå får altså Forsvaret hjelp fra politisk hold, men det kan fort vise seg å være fånyttes dersom vi ikke utnytter den kunnskapen vi faktisk har, og tar de nødvendige grep, slik at kvinnene ikke forlater Forsvaret etter få år.

Mange i Forsvaret liker å sammenligne etaten med Politiet i en rekke sammenhenger. Og Politiet, som ikke har verneplikt, har likevel en kvinneandel som er dramatisk mye bedre enn Forsvarets. Hva kan det komme av? Hva er det Politiet får til som Forsvaret ikke klarer? Har vi stilt oss de spørsmålene noen gang?

Foreningen Nettverk for kvinnelig befal har for ikke lenge siden avholdt sitt årsmøte. Jeg kunne dessverre ikke være tilstede, men av agendaen ser man at det ble diskutert flere av de samme momentene som for mange år siden. Hovedtema for årsmøtet var da også "Hvordan rekruttere og beholde kvinner i Forsvaret".

Personlig er jeg for verneplikt, og jeg er også for verneplikt for kvinner. I et likestillingsperspektiv er det viktig at rettigheter og plikter er likt fordelt mellom kjønnene. Men å tro at verneplikt for kvinner alene kommer til å løse Forsvarets utfordring med å få opp kvinneandelen, er som å tro på julenissen. De grunnleggende utfordringene kommer ikke til å endre seg på kort sikt. For det er ikke kvinnene som må endre seg - det er det Forsvaret som må gjøre.

La meg stille et retorisk spørsmål: Når vi vet mye om hva som skal til for å få kvinner til å søke seg til Forsvaret, - og når vi vet mye om hva som er grunnen til at mange kvinner velger å slutte i Forsvaret, - og når vi vet at Forsvaret er utrolig dyktig til å levere det vi blir bedt om der det er behov for det, når det er behov for det, på utrolig kort varsel,- og når vi vet at vår viktigste strategiske utfordring i fremtiden ikke er kampflybaser, ubåter eller panser - men vår evne til å tiltrekke oss, utvikle og beholde kompetente mennesker, - hvorfor i all verden rekrutterere og beholder vi ikke kvinner da? Kan det være at vi egentlig ikke vil?

Jan Arild Ellingsen (FRP) sier til Stavanger Aftenblad at han er uenig i at verneplikt for kvinner er veien å gå. "Vi mener vi i stedet må finne ut hvorfor de som verver seg, slutter så raskt," sier han.

Nei, Ellingsen - det trenger vi ikke. For det vet vi.

Verneplikt for kvinner vil hjelpe på kvinneandelen på kort sikt, men det er mye som må gjøres for at det skal hjelpe på lengre sikt. Det første vi må gjøre er å ta inn over oss at vår viktigste strategiske utfordring er å tiltrekke, utvikle og beholde kompetente mennesker, og at vi ikke lenger har råd til å bare rekruttere fra ett segment av befolkningen. Det andre er å gi opp troen på at "noen skal fikse dette for oss" og så sette bort oppgaven til Vernepliktsverket, FMS, rekrutteringsoffiserer og andre.

En strategisk utfordring for Forsvaret møtes best ved å sette i gang en operasjon. I mangel av et bedre navn (forslag mottas med takk), kan Forsvarsministeren gi Forsvaret følgende oppdrag:
Iverksett "Operasjon Mangfold." Hensikten er, med militær grundighet og presisjon, å øke både mangfoldet og andelen kvalifiserte kvinner i Forsvaret. Ansvaret for operasjonen må ikke delegeres til andre enn Forsvarsstaben og Generalinspektørene.

Konkret målsetting: Andelen kvalifiserte kvinner blant befalskole- og krigsskolelever skal være minst 25% inne tre år, og minst 35% innen fem år. Det uforholdsmessig store frafallet av kvinner fra Forsvaret skal stanses.

Iverksett!
Jeg sier ikke at det er lett, men jeg er overbevist om at det er mulig.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

tirsdag 7. februar 2012

"Kravet om lojalitet er absolutt"

I papirutgaven av Avisa Nordland i dag har signaturen Bertil Zahl et innlegg med tittelen "En mekelig prosess." Han tar for seg valg kampflybase for Forsvaret, og for meg fremstår det som nokså åpenbart at han ikke kan ha lest Forsvarssjefens råd.

Det er ikke nødvendig å lese Forsvarssjefens råd for å ha en mening om valg av kampflybase, men det hjelper. Spesielt dersom man ønsker å forstå bakgrunnen for det rådet han har gitt.

Bertil Zahl innleder med å hevde følgende:
Prosessen rundt en fremtidig beslutning om lokalisering av nye kampfly er i seg selv en studie verdt og jeg er ikke sikker på om alt tåler dagens lys? I en rekke helt sentrale politiske dokumenter er det en klar rød tråd knyttet til viktigheten av nordområdene her er det bare plass til noen eksempler...
Deretter følger en tirade av eksempler som forsøksvis skal trekke Forsvarets evne til å følge politiske føringer i tvil. For meg må Zahl gjerne mene at personer i Forsvaret er mindre begavet enn godt er, men grunnen til at jeg reagerer på innlegget hans er først og fremst det siste avsnittet:
Hvis det er slik at vi sitter med en rekke helt sentrale offiserer som ikke har forstått eller ikke evner å ta innover seg klare politiske signaler, så har vi et alvorlig problem. De må selvfølgelig få ha sine egne meninger,men hvis disse overstyrer evnen til å håndtere politiske føringer, så må kanskje noen hjelpe dem over i andre funksjoner, hvor de ikke kan gjøre noen skade. For dem som er satt til å forvalte våre stridskrefter, er kravet til lojalitet absolutt.

Nei, nei og atter nei, Bertil Zahl!

Om det er én sak vi har tung rettshistorisk empiri for, så er det at offiserer ikke kan gjemme seg bak en absurd lojalitetsplikt. Det har vært forsøkt en rekke ganger opp gjennom historien å hevde at man "bare fulgte ordre" - uten at den aktuelle rettsinstans har blitt synlig imponert av den grunn.

Offiserer som tenker selv; som har selvstendige oppfatninger basert på blant annet integritet, moral, etikk, holdninger, utdanning og erfaring; og som kan handle deretter; er absolutt nødvendig i et moderne Forsvar. Offiserer som blindt følger ordrer eller er "absolutt lojale" etter det som tydeligvis er Zahls definisjon av ordet, finnes det ingen plass for. Vi trenger ikke slå opp i mange medier nå om dagen for å se hvor galt det kan bære av sted.

Jeg forstår at det er sterke følelser i sving foran en så viktig beslutning som valg av kampflybase. Det er viktig for hele landet, og derfor er det også politikerne på Stortinget som skal fatte beslutningen.

Jeg har stor tro på at de greier å fatte en beslutning uten å trekke noens integritet eller lojalitet i tvil.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.