Tør du si det rett ut, Erling Borgen?

Erling Borgen tålte tydeligvis ikke at norske spesialsoldater fikk respektfull og grundig omtale i UkeAdressa i helgen.

I dag er han intervjuet av Adressa og har skrevet kommentarer i Dagsavisen der han forsøker å ødelegge norske soldaters troverdighet. Det bør ikke stå uimotsagt. Jeg oppfordrer Adresseavisen og andre medier på det sterkeste å undersøke hva som faktisk gjelder - altså hvilke regler det internasjonale samfunnet er enige i at man skal følge - før dere lar Borgen helt uimotsagt de facto beskylde norske soldater for krigsforbrytelser. Dersom Borgen er riktig sitert, så er det faktisk det han gjør.

Ingressen i artikkelen begynner med:

- Det er alarmerende at norske spesialsoldater har overlatt mer enn hundre personer til afghansk politi, for deretter å ikke ane hva som har skjedd med dem, sier forfatter Erling Borgen.

Dersom Erling Borgen faktisk har sagt dette, så er han mye lengre "ute på jordet" enn jeg trodde det ville være mulig å komme - selv for ham. Implisitt beskylder han norske soldater for brudd på folkeretten, og at bilaterale avtaler mellom Norge og Afghanistan om hvordan fanger skal følges opp systematisk brytes.

Si det rett ut, Borgen! Beskyld soldatene for krigsforbrytrelser og brudd på internasjonal rett!
Men da må du samtidig være i stand til å underbygge påstandene dine. En hevnvisning i artikklelen om at noen i Forsvarsdepartementet ikke vet hva som har skjedd med fanger som er pågrepet av afghanske sikkerhetsstyrker, blir brukt som en antydning at vi skulle ha visst det. Det skulle vi selvfølgelig ikke!

Til media: Lag en artikkel som beskriver hvilket ansvar den instans har som tar fanger. Og ta med i samme artikkel hvilke internasjonale konvensjoner og regler det finnes for nettopp dette. Der finner dere også hvilke rettigheter de har som er tatt til fange.

Å benytte Borgen som kommentator om dette emnet gir kraftige uttalelser i avisa. Men hva som faktisk er Norges ansvar i saken har han enten ikke peiling på - eller så bruker han bevisst feil vinkling for å sverte soldatenes troverdighet.
Han lykkes i noen grad også - det ser man i kommentarfeltene under artiklene.
Dessverre er det ikke alle som nå vet at Borgen svært ofte trekker sterke konklusjoner på totalt feil grunnlag.

Eller kanskje det heter: Som vanlig på totalt feil grunnlag???

Er det snart nok nå?

I noen uker nå har vi vært nedlesset av meldinger om kulturen blant de norske soldatene i Afghanistan. Saken begynte som oppslag i VG, og har senere eskalert. Soldatene ble kritisert av alle - også av Forsvarsministeren. Senere har også ledelsen i Forsvaret og FD har fått kritikk. Soldatene kritiseres for det som visstnok skal være ukultur, og Forsvarministeren kritiseres blant annet for å ikke ha informert det norske folk om hva vi egentlig gjør i Afghanistan.

Tidligere Forsvarssjef Sverre Diesen har benyttet anledningen til å argumentere nok en gang for sin idé om et profesjonelt Forsvar. Og han skyter uvanlig skarpt. Men så bommer han så det suser også.

En av de beste kommentarene om hva denne saken handler om, kom i en kronikk i Adresseavisen fra en kadett ved Luftkrigsskolen. Han hevder at norske soldater ikke får kritikk for å gjøre en dårlig jobb, "men for i det hele tatt å utføre jobben de blir pålagt."

En venn av meg i England sendte meg nettopp dette diktet. Jeg kan ikke gå god for innholdet, og jeg kjenner ikke forfatteren. Men det har noen gode poenger. Først og fremst dette: Soldatene er sendt ut for å gjøre noe av det mest ekstreme en lovlig valgt regjering kan pålegge sine borgere. Og de gjør det på vegne av oss alle sammen. De forventer ikke at alle skal være enige med alt de gjør til enhver tid. Men de forventer at de samme som sender dem ut, anerkjenner dem og - om nødvendig - gjør sitt ytterste for å forsvare dem mot grunnløse, tabloide og sensasjonspregede oppslag som er fullstendig tatt ut av sin sammenheng.

Jeg gjengir diktet til ettertanke.

A Poem Worth Reading

He was getting old and paunchy
And his hair was falling fast,
And he sat around the Legion,
Telling stories of the past.

Of a war that he once fought in
And the deeds that he had done,
In his exploits with his buddies;
They were heroes, every one.

And 'tho sometimes to his neighbors
His tales became a joke,
All his buddies listened quietly
For they knew where of he spoke.

But we'll hear his tales no longer,
For ol' jimmy has passed away,
And the world's a little poorer
For a Soldier died today.

He won't be mourned by many,
Just his children and his wife.
For he lived an ordinary,
Very quiet sort of life.

He held a job and raised a family,
Going quietly on his way;
And the world won't note his passing,
'Tho a Soldier died today.

When politicians leave this earth,
Their bodies lie in state,
While thousands note their passing,
And proclaim that they were great.

Papers tell of their life stories
From the time that they were young
But the passing of a Soldier
Goes unnoticed, and unsung.

Is the greatest contribution
To the welfare of our land,
Some jerk who breaks his promise
And cons his fellow man?

Or the ordinary fellow
Who in times of war and strife,
Goes off to serve his country
And offers up his life?

The politician's stipend
And the style in which he lives,
Are often disproportionate,
To the service that he gives.

While the ordinary Soldier,
Who offered up his all,
Is paid off with a medal
And perhaps a pension, small.

It is not the politicians/news reporter
With their compromise and ploys,
Who won for us the freedom
That our country now enjoys.

Should you find yourself in danger,
With your enemies at hand,
Would you really want some cop-out,
With his ever waffling stand?

Or would you want a Soldier--
His home, his country, his kin,
Just a common Soldier,
Who would fight until the end.

He was just a common Soldier,
And his ranks are growing thin,
But his presence should remind us
We may need his like again.

For when countries are in conflict,
We find the Soldier's part
Is to clean up all the troubles
That the politicians start.

If we cannot do him honour
While he's here to hear the praise,
Then at least let's give him homage
At the ending of his days.

Perhaps just a simple headline
In the paper that might say:
"OUR COUNTRY IS IN MOURNING,
A SOLDIER DIED TODAY."

Sverre Diesen om soldatkultur: Bomskudd, General!

Tidligere forsvarssjef, General Sverre Diesen, har et innlegg om soldatkultur i dagens VG. Her fortsetter han sin kampanje for et profesjonelt soldatkorps på bekostning av verneplikten, og han skyter uvanlig skarpt til ham å være. Men så bommer han kraftig også.

Diesen har riktignok noen gode poenger i sitt innlegg. Han peker blant annet på den fundamentalt forskjellige situasjonen for Forsvaret som ikke lenger er "et rent politisk nødvergeinstrument for en forsvarskamp på eget territorium der det står om landets fortsatte eksistens". Og han problematiserer over at politikken må ta inn over seg disse fundametale forskjellene dersom Forsvaret skal kunne være et maktmiddel utenfor landets grenser selv når det i Norge hersker dyp fred. "Staten har villet målet – krig som politisk virkemiddel. Da må den innenfor rimelighetens grenser også akseptere midlene, uten å la seg forarge eller skulle ty til skjønnmalende omskrivninger" sier han.

En kadett ved Luftkrigsskolen i Trondheim pekte på noe av det samme i en kronikk i Adresseavisen i går, der han hevder at norske soldater ikke får kritikk for å gjøre en dårlig jobb, "men for i det hele tatt å utføre jobben de blir pålagt."

Dessverre bommer Diesen kraftig når han benytter den siste tidens debatt om soldatkultur til å nok en gang argumentere for et profesjonelt Forsvar. Han angriper vernepliktssoldaten ved å hevde at overtramp i krig ikke begås av profesjonelle, "men av vernepliktige, reservister og militssoldater". Diesen hevder også i sin artikkel at det er kameratskap og samhold i avdelingene som er kjernen i en profesjonell soldatkultur - og ikke idealisme. Han underbygger påstanden med å vise til "all historisk erfaring" (så da skulle jo det være greit nok?). Og for å forsterke utsagnet viser han til at "noe annet (må) tre inn i idealenes sted og skape de båndene som holder militære avdelinger sammen under selv de største påkjenninger. Dette «noe annet» kan realistisk heller ikke være sikkerhetsrådsresolusjoner eller muligheten for å bidra til en bedre verden på sikt."

Med respekt å melde, General - dette er bomskudd. Å hevde at det er vernepliktige, reservister og militssoldater - og ikke profesjonelle soldater - som begår overgrep i krig, er en faktisk feilopplysning som Diesen forsøker å underbygge sitt budskap med. Jeg reagerer på at han gjennom denne måten å argumentere på bidrar til å undergrave nettopp den respekten for soldatyrket som han selv så riktig etterlyser. Og når han hevder at idealene ikke lenger har noen betydning ved å vise til sikkerhetsrådsresolusjoner, så er dette er forsøk på å latterliggjøre det faktum at de fleste mennesker - også soldater - har grundige og veloverveide standpunkter som fører dem mot et yrkesvalg. Jeg vil hevde at for soldater er denne overveielsen betydelig grundigere enn for mange andre yrker - nettopp fordi man vet at man kan bli sendt i krigen med mandat til å drepe eller med risiko for å miste sitt eget liv. Og da er det idealene som er avgjørende for yrkesvalget - ikke sikkerhetsrådsresolusjoner. Jeg er selvsagt ikke uenig i at kameratskap og samhold i avdelingen er avgjørende for å kunne klare de påkjenningene som soldater kan utsettes for, men å hevde at dette er det eneste kriteriet for en profesjonell soldatkultur blir alt for spinkelt. Idealisme, verdier, respekt for menneskerettigheter, et ønske om å bidra til at andre mennesker får det bedre, osv er avgjørende og viktige momenter for mange som velger seg soldatyrket. Skulle Diesen hatt rett, ville det bety at soldater kan benyttes til et hvilket som helst oppdrag uten skrupler. Det ville bety at så lenge kameratskapet og samholdet var på plass, så ville oppdragets art og målsettingene med innsatsen være uvesentlig. Og er det noe vi har tung rettshistorisk dokumentasjon på, så er det at slike soldater og en slik soldatkultur overhode ikke er ønskelig.

Og da er vi etter min mening ved kjernen: Hele denne debatten dreier seg om lederskap og/eller mangel på sådan. Lederskapet, på alle nivå, skal fremelske og utvikle den soldatkulturen vi ønsker, og lederskapet skal forme avdelinger og mennesker slik at de kan løse sine oppdrag på en slik måte som vi ønsker. Vi er flinke til å sole oss i glansen av norske soldater når de får skryt, men snare til å kritisere dem når media - i sin evige jakt på sensasjoner - har hysteriske oppslag om forhold som er totalt tatt ut av sin sammenheng.

Dersom det oppstår mistanke om "ukulturer", så er det først og fremst de som utøver lederskap som må gå i seg selv og vurdere om lederskapet er godt nok. Å beskylde soldater for noe som man selv har ansvaret for, er å skyte seg selv i foten.

Diesen har dessverre skrevet en artikkel som sår tvil om norske soldaters profesjonalitet. Og han bidrar i liten grad til klargjøring av ansvaret hos dem som utøver ledelse. Det burde han absolutt ha gjort, fordi soldatkulturen slik den fremstår i dag er i meget stor grad blitt utviklet i en periode der Diesen selv hadde det øverste ansvaret.

Armadillo

Da Grete Faremo hadde besøk av sin danske forsvarsministerkollega for litt siden, sa begge at filmen "Armadillo" ikke ville påvirke våre lands politikk overfor Afghanistan. Det gjør de klokt i.

Jeg har også endelig fått sett filmen, og som mange andre mener også jeg at det er en sterkt og tankevekkende film. Filmen har fått mye omtale, og allerede i mai skrev Karsten Jensen i Dagbladet at "Filmen Armadillo blir et jordskjelv i den danske nasjonens selvforståelse" Han sier også at "Armadillo er noe større enn en debattfilm og noe mer enn en politisk bombe. Det er et jordskjelv i nasjonens selvforståelse."

Bjørnar Moxnes i Dagsavisen inviterte Grete Faremo på kino, og sier at "Nå viser meningsmålingene (endelig!) at et flertall vil hente soldatene hjem. Vi befinner oss i godt selskap: Nederland har allerede trukket soldatene sine ut, og i Danmark ønsker nå flertallet å gjøre det samme."

Litt mer balansert dekning og kommentarer finner vi på TV2s nettsider, der tidligere forsvarssjef Sverre Diesen og forsvarsminister Grete Faremo setter filmens innhold litt mer i perspektiv. Og Grete Faremo har åpenbart vært på kino (om det var etter invitasjon fra Dagsavisen vites ikke), for hun har en lengre artikkel i flere aviser under tittelen "Kjør debatt!" der hun blant annet påpeker dilemmaet soldatene kan komme opp i under utførelsen av et oppdrag som et samlet Storting har sendt dem ut på. "Armadillo er viktig fordi den viser oss det vi ikke før har sett. Den viser oss ikke helter, men den viser dilemmaene. Den bidrar til mer åpenhet og dermed til en bedre debatt om hvordan vi løser oppdraget vårt i Afghanistan. Denne debatten skal fortsette, og jeg ønsker den velkommen!" skriver hun.

Mange norske soldater kan kjenne seg igjen i deler av filmen. Den viser krigens råskap og forferdelige konsekvenser for enkeltmennesker, og norske soldater har vært ute for episoder som har vært minst like krevende som de situasjonene som ble vist i filmen. Men det viktig å være klar over at den virkeligheten som filmen presenterer er et utsnitt av den virkeligheten norske soldater opplever og er en del av. Filmen er laget nettopp for å få fram de mest brutale sidene ved den innsatsen internasjonale styrker gjør i Afghanistan, og den har ikke som ambisjon å vise hele spekteret av internasjonal innsats i landet. At norske og andre lands soldater blir utdannet og trenet i å beherske hele spekteret av arbeidsoppgaver der bruk av makt alltid er siste utvei, er ikke akkurat noe fremtredende poeng i filmen.

Men filmen viser likevel nettopp deler av innsatsen vår som mange ikke kjenner. Og det er bra, for kunnskap om hva soldatene våre faktisk gjør; og under hvilke forhold de noen ganger må gjøre jobben; er svært viktig.

Problemet blir når man etter å ha sett filmen konkluderer med at dette er det eneste vi holder på med, og at alt vi gjør er forgjeves. Soldatene våre fortjener et betydelig mer utfyllende kunnskapsnivå enn som så.

At innsatsen vår i Afghanistan må debatteres, det er jeg den første til å ønske. Men nok en gang er jeg skuffet - om enn ikke overrasket - over at norske medier hyler opp etter å ha vært på kino.

Filmen er god. Skremmende. Tankevekkende. Men som kilde til helhetsbilde og dybdeforståelse er den fullstendig uegnet.

"Armadillo" er ikke en film som etterlater deg med en god følelse. Men gå på kino - se filmen selv - sett deg inn i internasjonal militær og sivil innsats i Afghanistan - og vær med på å debattere innsatsen ut fra et visst kunnskapsnivå.

Norske soldatjunkier?

I et kronikkinnlegg i Bergens Tidende skriver Asle Toje, som kaller seg for utenrikspolitisk forsker og kommentator, at "Det ville trolig være et feilgrep å ikke ta høyde for at enkelte norske soldater vil vende tilbake fra Afghanistan med nederlag i ryggsekken". Overskriften på kronikken er "Soldatjunkier" - med undertittel "Når soldatene vender hjem fra Afghanistan vil enkelte trolig komme tilbake med et rusproblem".

Toje har noen poenger i kronikken som det er verdt å merke seg, - blant annet at soldater som ikke får nødvendig oppfølging etter endt tjeneste kan ha en tendens til å utvikle et rusproblem.

Men utenom dette er det lite å hente. Toje bruker tall fra amerikanske militære styrker og erfaringer fra Vietnam. Han peker på at rusmidler er lett tilgjegelig i Afghanistan, og at russiske styrker hadde et utbredt rusmisbruk under sin okkupasjonsperiode i landet.

Selv om Toje ikke sier det rett ut, insinuerer han at rusmisbruk kan være utbredt blant norske soldater. Og han mer enn antyder at på grunn av situasjonen i Afghanistan må man forvente at norske soldater kommer hjem med et rusproblem.

Jeg kjenner ikke Toje. Og jeg kjenner dermed heller ikke hans motiver. Men jeg er forundret over at en som kaller seg utenrikspolitisk forsker og kommentator tilsynelatende ikke setter seg inn i et eneste fakta før han publiserer kronikken sin. Min tiltro til norske forskningsmiljøer fikk seg en knekk etter "Hjernevask"-serien, men denne kronikken er et nytt lavmål.

Toje gjør et poeng av at han har ringt et nummer til "Forsvarets Narkotikagruppe" - uten å få svar. Dersom det er all faktainnhenting han har forsøkt seg på, så forteller det svært mye mer om Toje og hans "forskerkompetanse" enn det gjør om et eventuelt rusmiddelproblem blant norske soldater. Dersom han hadde ringt Forsvarsstaben eller Forsvarets Operative Hovedkvarter, så ville han fått opplyst hvilke regler som gjelder for norske soldater. Der ville han også fått opplyst hvordan soldatene blir kontrollert og testet, og hvilken utdanning de får før de reiser ut. Dersom han hadde spurt meg, ville jeg kunnet ha opplyse om at i min tid som kontingentsjef i 6,5 måneder 2009 ble det gjennomført to uvarslede kontroller i det norske styrkebidraget av Narko sør, Forsvarets narkotikagruppe i Sør-Norge, uten at det ble funnet noen tegn på misbruk blant norske soldater.

Jeg skal ikke bagatellisere faren for at soldater - også norske - kan komme til å misbruke rusmidler. Men jeg reagerer sterkt på at en som kaller seg forsker tillater seg å bruke statistikk og opplysninger som er mange år gamle fra andre lands militære styrker; blander dette sammen med generell teori om hvordan et rusproblem kan utvikle seg; presenterer dette i en kronikk på en måte som mer enn antyder at norske soldater kan ha et problem, og ikke en gang tar seg bryet med å undersøke hva som faktisk er tilstanden.

Jeg har tidligere ved mange anledninger påpekt at den svært nødvendige debatten om vårt engasjement i Afghanistan er preget av mangel på kunnskap. Kronikken til Toje er nettopp et eksempel på kunnskapsløs synsing.

Dersom kronikken til Toje hadde blitt levert inn som et forslag til en fagkronikk på en utdanningsinstitusjon - for eksempel her - så hadde den blitt blankt avvist. Det er nemlig overhode ingen sammenheng mellom hva kronikken antyder og hva kronikkforfatteren er i stand til å underbygge.