Kommunalråd (H) Merethe Baustad Ranum redegjør i en kronikk i Adresseavisen i dag om hvorfor partiet Høyre sier nei til å legalisere narkotika. Med utgangspunkt i Trondheim Venstres etterlysning av en ny debatt om norsk narkotikapolitikk, hevder hun at avkriminalisering av narkotika er "et eksperiment som Høyre ikke vil være med på".
Felles for mange som diskuterer norsk narkotikapolitikk er at debatten ofte dreier seg om lover og regler. I noen grad snakker man om preventiv virkning, og ofte om behandlingstilbud. Det er bekvemt å snakke om disse forholdene, for da slipper man å forholde seg til det faktum at Norge ligger svært høyt på statistikken blant de land der det dør flest mennesker som følge av narkotikabruk.
I 2008 ble det registrert 179 narkotikadødsfall i Norge - hvorav 60 i Oslo. I 2009 var tallet for hele landet 183, hvorav 73 i Oslo.
Dette er tall som er oppsiktsvekkende høye dersom vi sammenligner oss med f eks Nederland. Nederland har en befolkning på ca 16,5 millioner mennesker - altså mer enn tre ganger så mange som i Norge. Landets hovedstad, Amsterdam, er ofte beskrevet som "Europas narkotikahovedstad". Men det viser seg altså at det i 2009 ble registrert 139 narkotikadødsfall i Nederland. Det er 44 mennesker færre enn i Norge - av en befolkning som er mer enn tre ganger så stor.
Kanskje ikke så rart at den engelske avisen The Guardian har kåret Oslo til å være Europas verste narkotikahovedstad?
Høyre ønsker "en økt satsing på det forebyggende arbeidet (herunder barnevernet), større mangfold i behandlingstilbudet og en styrking av ettervernet" i følge Ranum. Det høres vel og bra ut. Men vi trenger strakstiltak som går ut på å redde flere liv blant dem som forebygging ikke lenger virker for!
Ranums polemikk om at Norge ved en eventuell legalisering må kjøpe heroin illegalt eller starte produksjon selv, er ikke noe bidrag til denne viktige debatten. Herion blir lovlig fremstilt i blant annet Australia.
Jeg er ikke sikker på om legalisering er veien å gå, eller om gratis utdeling av heroin til de tyngste brukerne vil være det som er best for dem. Men det jeg er sikker på, er at dødstallene i Norge er alt for store. Og noe av skylden for det, har den narkotikapolitikken vi fører. Dersom vi justerer narkotikapolitikken til også å dreie seg om å redde flere liv, er det mulig at vi kunne gjøre noe annerledes enn i dag.
Og dersom vi har fokus på å redde liv, skal man ikke utelukke at vi har noe å lære av land som for eksempel Nederland.
Dette er en viktig og alvorlig oppgave for våre politikere. Og nå vet vi hvilke eksperimenter partiet Høyre ikke vil være med på.
Men enn så lenge vet vi ikke særlig mye om hvilke tiltak de vil gjennomføre.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
torsdag 12. april 2012
tirsdag 10. april 2012
I helvetes forgård
Fra i dag skulle det bli våpenhvile i Syria. Mye tyder på at det blir det ikke noe av med det første. "Regimet klamrer seg til makten", som Jan Egeland sa på nyhetene i går kveld.
Syriske militære styrker og en heller spredt og uorganisert opprørsbevegelse står mot hverandre. Det virker ikke som noen av dem kommer noen vei. Med ett unntak: Lidelsene for sivilbefolkningen er voldsomme, ufattelige, utålelige. Media "skåner" oss for de verste bildene. Også de bildene vi burde se. De bildene som gjør at vi ikke kan trekke på skuldrene og snu oss bort. For det hender nå. Det hender fortsatt. Også etter at verdenssamfunnet, endelig, med samlet røst har forlangt våpenhvile.
For den som tåler å se noen glimt av hvordan sivilbefolkningen faktisk har det nå, se denne filmen.
I påsken reiste Generalmajor Robert Mood til Syria for å lede FNs arbeide med å etablere en internasjonal observatørstyrke. Det kommer til å bli et vanskelig arbeide så lenge kamphandlingene fortsetter.
Man kan si at det alltid er minst to sider i en konflikt. Det kan ikke utelukkes - det er vel heller sannsynlig - at noen av lidelsene for sivilbefolkningen er påført av opprørernes aktiviteter. Men la det ikke være noen tvil: Ansvaret ligger på Staten. Det er Staten som har bevisbyrden. Det er Staten som er folkerettslig ansvarlig. Den samme Staten som angriper flyktningene på - og over - grensa til nabolandet Tyrkia. Som risikerer at Tyrkia ikke lenger vil vente på at internasjonale tiltak skal virke, men kan komme til å foreta seg noe på egen hold.
Sitatet ovenfor er hentet fra den amerikanske generalen Douglas MacArthur. I Syria i dag er det er bare delvis riktig. I Syria er det sivilbefolkningen som lider mest. Og i dag kan vi få bildene fra lidelsene rett inn i stua gjennom TV-skjermen eller internett.
Grove overgrep mot menneskerettighetene kan ikke skjules som før. Vi må faktisk velge å ikke legge merke til dem - slik media som nevnt "skåner" oss for det verste.
"Du må ikke sove". Har vi hørt det før?
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
Syriske militære styrker og en heller spredt og uorganisert opprørsbevegelse står mot hverandre. Det virker ikke som noen av dem kommer noen vei. Med ett unntak: Lidelsene for sivilbefolkningen er voldsomme, ufattelige, utålelige. Media "skåner" oss for de verste bildene. Også de bildene vi burde se. De bildene som gjør at vi ikke kan trekke på skuldrene og snu oss bort. For det hender nå. Det hender fortsatt. Også etter at verdenssamfunnet, endelig, med samlet røst har forlangt våpenhvile.
For den som tåler å se noen glimt av hvordan sivilbefolkningen faktisk har det nå, se denne filmen.
I påsken reiste Generalmajor Robert Mood til Syria for å lede FNs arbeide med å etablere en internasjonal observatørstyrke. Det kommer til å bli et vanskelig arbeide så lenge kamphandlingene fortsetter.
Man kan si at det alltid er minst to sider i en konflikt. Det kan ikke utelukkes - det er vel heller sannsynlig - at noen av lidelsene for sivilbefolkningen er påført av opprørernes aktiviteter. Men la det ikke være noen tvil: Ansvaret ligger på Staten. Det er Staten som har bevisbyrden. Det er Staten som er folkerettslig ansvarlig. Den samme Staten som angriper flyktningene på - og over - grensa til nabolandet Tyrkia. Som risikerer at Tyrkia ikke lenger vil vente på at internasjonale tiltak skal virke, men kan komme til å foreta seg noe på egen hold.
The soldier above all others prays for peace, for it is the soldier who must suffer and bear the deepest wounds and scars of war.
Sitatet ovenfor er hentet fra den amerikanske generalen Douglas MacArthur. I Syria i dag er det er bare delvis riktig. I Syria er det sivilbefolkningen som lider mest. Og i dag kan vi få bildene fra lidelsene rett inn i stua gjennom TV-skjermen eller internett.
Grove overgrep mot menneskerettighetene kan ikke skjules som før. Vi må faktisk velge å ikke legge merke til dem - slik media som nevnt "skåner" oss for det verste.
"Du må ikke sove". Har vi hørt det før?
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
tirsdag 3. april 2012
Heltene er trette
Orlogskaptein Trond Andre Bolle vil ikke være å se på et Norwegian-fly etter en sikkerhetsvurdering som flyselskapet har gjort. Norwegian har gjennom siden halehelter.no invitert folket til å nominere kjente personer til å pryde flyenes hale, men Trond Bolle er ikke lenger blant kandidatene.
Vi er mange som har stemt på, og oppfordret andre til å stemme på, Orlogskaptein Trond Bolle den siste tiden. Også Forsvarets egen Veteraninspektør, Generalmajor Robert Mood, la ut denne oppfordringen på sin Facebook-side:
I 2011 ble han etter sin død tildelt Norges høyeste utmerkelse: Krigskorset med sverd. I dag er han en sikkerhetsrisiko.
Det er mange helter med store bragder bak seg som i dag pryder Norwegians fly. Felles for de fleste er at de gjorde bragdene sine for en stund siden. Det gjør ikke bragdene mindre av den grunn, men det er flere enn jeg som har lurt på om det er plass også for en av dagens helter.
Norwegian er selvsagt i sin fulle rette. De er et kommersielt selskap som skal tjene penger, og utsmykning av flyene sine er de suverene i å bestemme selv. Også når de ber det norske folk om å være med på å stemme fram kandidater. Det er forresten en kommersiell genistrekt som har skapt stor oppmerksomhet om selskapet både blant folk og i media. I Forsvaret har vi også fulgt med, og siden Norwegian er "vårt" flyselskap - dvs siden selskapet er Forsvarets hovedleverandør av flytjenester - er vi blitt så godt kjent med selskapet og betjeningen at mange av oss som reiser en del er på fornavn med mange av de ansatte. Det føltes derfor helt naturlig at vi kunne få vår egen helt til å pryde ett av flyene.
Men sånn skulle det altså ikke gå. Forsvarets helter passer ikke inn i den kommersielle sfæren. Der utgjør de en sikkerhetsrisiko. Det er flott at noen tar på seg de vanskeligste og farligste oppgavene Storting og Regjering kan gi, og vi kan gjerne hedre dem med en medalje. Men så får det visst holde.
Mange helter kjennetegnes av at de er lavmælte, rolige, profesjonelle og fokuserte. De ønsker ingen ekstra oppmerksomhet omkring seg selv eller det de har gjort. Men som symbol og forbilder er de uvurderlige for alle oss andre. De er med på å definere hva det vil si å gjøre en god jobb, - hva det vil si å yte sitt ytterste for oppgaven og menneskene rundt seg, - hva det vil si å oppnå resultater som en ikke skulle tro var mulig.
Hele denne saken gjør meg bare trist. Er det kommet dit at vi ikke kan vise fram heltene våre, så er det lett å tenke at nettopp det som har gjort dem til helter ikke var verdt innsatsen.
Jeg skal reise med Norwegian mange ganger utover våren. Hver gang jeg går ombord i ett av flyene, skal jeg spørre om hvorfor ikke Trond Bolle kunne få sin plass blant de andre av Norwegians helter. Det kommer ikke til å hjelpe det spor, men jeg kommer kanskje til å føle meg litt bedre. En stund.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
Vi er mange som har stemt på, og oppfordret andre til å stemme på, Orlogskaptein Trond Bolle den siste tiden. Også Forsvarets egen Veteraninspektør, Generalmajor Robert Mood, la ut denne oppfordringen på sin Facebook-side:
Kjære Veteraner og Veteranvenner! Trond Andre Bolle er blant fevorittene til å pryde halen på et Norwegian fly ;-) Det ville være en anerkjennelse til våre erfarne og kompetente soldater som virkelig varmet. Din stemme teller i innspurten!Trond Bolle var en riktig helt, og han var en helt av vår tid. Han var blant dem som sørget for å utføre noen av de farligste oppdragene som er gitt til noen nordmann etter andre verdenskrig. Han måtte bøte med livet på oppdrag for Den norske Stat.
I 2011 ble han etter sin død tildelt Norges høyeste utmerkelse: Krigskorset med sverd. I dag er han en sikkerhetsrisiko.
Det er mange helter med store bragder bak seg som i dag pryder Norwegians fly. Felles for de fleste er at de gjorde bragdene sine for en stund siden. Det gjør ikke bragdene mindre av den grunn, men det er flere enn jeg som har lurt på om det er plass også for en av dagens helter.
Norwegian er selvsagt i sin fulle rette. De er et kommersielt selskap som skal tjene penger, og utsmykning av flyene sine er de suverene i å bestemme selv. Også når de ber det norske folk om å være med på å stemme fram kandidater. Det er forresten en kommersiell genistrekt som har skapt stor oppmerksomhet om selskapet både blant folk og i media. I Forsvaret har vi også fulgt med, og siden Norwegian er "vårt" flyselskap - dvs siden selskapet er Forsvarets hovedleverandør av flytjenester - er vi blitt så godt kjent med selskapet og betjeningen at mange av oss som reiser en del er på fornavn med mange av de ansatte. Det føltes derfor helt naturlig at vi kunne få vår egen helt til å pryde ett av flyene.
Men sånn skulle det altså ikke gå. Forsvarets helter passer ikke inn i den kommersielle sfæren. Der utgjør de en sikkerhetsrisiko. Det er flott at noen tar på seg de vanskeligste og farligste oppgavene Storting og Regjering kan gi, og vi kan gjerne hedre dem med en medalje. Men så får det visst holde.
Mange helter kjennetegnes av at de er lavmælte, rolige, profesjonelle og fokuserte. De ønsker ingen ekstra oppmerksomhet omkring seg selv eller det de har gjort. Men som symbol og forbilder er de uvurderlige for alle oss andre. De er med på å definere hva det vil si å gjøre en god jobb, - hva det vil si å yte sitt ytterste for oppgaven og menneskene rundt seg, - hva det vil si å oppnå resultater som en ikke skulle tro var mulig.
Hele denne saken gjør meg bare trist. Er det kommet dit at vi ikke kan vise fram heltene våre, så er det lett å tenke at nettopp det som har gjort dem til helter ikke var verdt innsatsen.
Jeg skal reise med Norwegian mange ganger utover våren. Hver gang jeg går ombord i ett av flyene, skal jeg spørre om hvorfor ikke Trond Bolle kunne få sin plass blant de andre av Norwegians helter. Det kommer ikke til å hjelpe det spor, men jeg kommer kanskje til å føle meg litt bedre. En stund.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
lørdag 17. mars 2012
"Vi er så få her i landet..."
Så skjedde det vi fryktet. Håpet vi hadde ble knust i kveld. Herculesflyet "Siv" er ikke lenger savnet, og svensk politi sier nå i kveld at det ikke lenger er forutsetninger tilstede for å finne overlevende.
"Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn" leste Nordahl Grieg over radioen den 17 mai 1940. Slik merker vi tapet av fem kolleger i dag også. Luftforsvaret er en liten forsvarsgren.
Besetningene på Forsvarets Herculesfly har vært ute mange vinterdager før. Aldri har vi hatt store uhell med dette flyet. Ikke før nå. Mange er de som gjennom sin førstegangstjeneste har kommet seg trygt hjem på permisjon med dette flyet. Mange er de som kjenner både flyet og besetningene. Mange er de som med klump i halsen har tatt i mot flyet og besetningene som har kommet for å hente dem og bringe dem hjem. Mange er de som har opplevd hverdagsheltene om bord.
Vi kjenner hverandre. Vi kjenner hverandres familier. Vi kjenner tapet av fem kolleger både fysisk og mentalt.
Tankene og omsorgen går først og fremst til de nærmeste pårørende og kolleger.
Det er lite vi kan gjøre for å lindre deres sorg og fortvilelse. Men de skal vite at vi føler med dem. Tenker på dem. Sørger med dem.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
"Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn" leste Nordahl Grieg over radioen den 17 mai 1940. Slik merker vi tapet av fem kolleger i dag også. Luftforsvaret er en liten forsvarsgren.
Besetningene på Forsvarets Herculesfly har vært ute mange vinterdager før. Aldri har vi hatt store uhell med dette flyet. Ikke før nå. Mange er de som gjennom sin førstegangstjeneste har kommet seg trygt hjem på permisjon med dette flyet. Mange er de som kjenner både flyet og besetningene. Mange er de som med klump i halsen har tatt i mot flyet og besetningene som har kommet for å hente dem og bringe dem hjem. Mange er de som har opplevd hverdagsheltene om bord.
Vi kjenner hverandre. Vi kjenner hverandres familier. Vi kjenner tapet av fem kolleger både fysisk og mentalt.
Tankene og omsorgen går først og fremst til de nærmeste pårørende og kolleger.
Det er lite vi kan gjøre for å lindre deres sorg og fortvilelse. Men de skal vite at vi føler med dem. Tenker på dem. Sørger med dem.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
tirsdag 13. mars 2012
Regjeringens "luksusproblem"
"Regjeringen har ikke den luksus at vi bare kan tenke på enkeltindivider."
Uttalelsen kommer, i følge NTB, fra statssekretær Pål Lønseth (Ap) i Justisdepartementet. Saken gjelder de såkalte "asylbarna", - barn av foreldre som av ulike årsaker ikke har returnert til hjemlandet etter at de har fått avslag på sin søknad om opphold i Norge. I dag er intervjuet og uttalelsen gjengitt på mange norske medier.
Mange av disse barna er født i Norge og har bodd her hele livet. De hare med andre ord ikke noe ansvar for den situasjonen de er havnet i, og de er redde og urolige for at de kanskje vil bli sendt til et land de aldri har vært i og dermed heller ikke har noe forhold til.
NRK har i flere reportasjer dokumentert at de har det svært vanskelig fordi de må leve med den usikkerheten dette medfører.
I de fleste partier er det opprør mot Regjeringen i denne saken. Også FrP tar nå til orde for at disse barna må få bli. Internt i Regjeringen er det først og fremst SV som er motstander mot den politikken de selv er en del av det parlamentariske grunnlaget for. Uten at AP lar seg imponere nevneverdig av den grunn.
Grunnen til min reaksjon på det som nå skjer er først og fremst uttalelsen fra statssekretæren. Først avfeide jeg den som en uheldig glipp, men Justisminister Grete Faremo gjentok uttalelsen så godt som ordrett på NRKs "Dagsnytt 18" i ettermiddag. Dermed må man anta at uttalelser gjenspeiler Regjeringens syn.
I bunn og grunn dreier dette utsagnet seg om grunnleggende syn på menneskerettigheter. I dette tilfellet setter Staten, ved Regjeringen, hensynet til seg seg selv og sitt virke høyere enn hensynet til enkeltindivider. Jeg er klar over at det er flere oppfatninger av hvordan menneskerettighetene skal forstås, men for meg er denne definisjonen den mest dekkende:
Menneskerettighetene er
Regimer som ikke bryr seg om individer, men som er mest opptatt av sin egen rolle, er vanligvis blant regimer som vi ikke liker å sammenligne oss med.
Når Regjeringen (først og fremst AP) har det vanskelig i denne saken, så er det vel fortjent.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
Uttalelsen kommer, i følge NTB, fra statssekretær Pål Lønseth (Ap) i Justisdepartementet. Saken gjelder de såkalte "asylbarna", - barn av foreldre som av ulike årsaker ikke har returnert til hjemlandet etter at de har fått avslag på sin søknad om opphold i Norge. I dag er intervjuet og uttalelsen gjengitt på mange norske medier.
Mange av disse barna er født i Norge og har bodd her hele livet. De hare med andre ord ikke noe ansvar for den situasjonen de er havnet i, og de er redde og urolige for at de kanskje vil bli sendt til et land de aldri har vært i og dermed heller ikke har noe forhold til.
NRK har i flere reportasjer dokumentert at de har det svært vanskelig fordi de må leve med den usikkerheten dette medfører.
I de fleste partier er det opprør mot Regjeringen i denne saken. Også FrP tar nå til orde for at disse barna må få bli. Internt i Regjeringen er det først og fremst SV som er motstander mot den politikken de selv er en del av det parlamentariske grunnlaget for. Uten at AP lar seg imponere nevneverdig av den grunn.
Grunnen til min reaksjon på det som nå skjer er først og fremst uttalelsen fra statssekretæren. Først avfeide jeg den som en uheldig glipp, men Justisminister Grete Faremo gjentok uttalelsen så godt som ordrett på NRKs "Dagsnytt 18" i ettermiddag. Dermed må man anta at uttalelser gjenspeiler Regjeringens syn.
I bunn og grunn dreier dette utsagnet seg om grunnleggende syn på menneskerettigheter. I dette tilfellet setter Staten, ved Regjeringen, hensynet til seg seg selv og sitt virke høyere enn hensynet til enkeltindivider. Jeg er klar over at det er flere oppfatninger av hvordan menneskerettighetene skal forstås, men for meg er denne definisjonen den mest dekkende:
Menneskerettighetene er
"grunnleggende rettigheter og friheter som individene har overfor statens myndigheter, og som følger av internasjonale overenskomster og praksis." (Njål Høstmælingen, "Internasjonale menneskerettigheter", Universitetsforlaget, 2003)Med andre ord: Det dreier seg om rettigheter det enkelte individ har overfor Staten - ikke om at Staten ikke har "den luksus" å tenke på enkeltindivider. Følger vi definisjonen til Høstmælingen som gjengitt ovenfor, forplikter Staten seg til å ta individuelle hensyn.
Regimer som ikke bryr seg om individer, men som er mest opptatt av sin egen rolle, er vanligvis blant regimer som vi ikke liker å sammenligne oss med.
Når Regjeringen (først og fremst AP) har det vanskelig i denne saken, så er det vel fortjent.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
Abonner på:
Innlegg (Atom)