Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert".
Mandag 21. mars satte seks norske F-16 jagerfly kursen sørover. Samme kveld landet de på Kreta, og de ble en del av den internasjonale styrken som skal håndheve FNs Sikkerhetsrådsresolusjon nr 1973.
"Dette er innsatsforsvaret på sitt beste", sa forsvarsminister Faremo da hun besøkte styrken en uke senere. "Det var helt riktig at Norge tok sin del av ansvaret for å beskytte sivilbefolkningen i Libya. Et samlet Storting står bak dere."
Sett utenfra var en så raskt norsk reaksjon kanskje ikke så spektakulær. Men vi som jobber i Forsvaret vet at dette var en bragd. Det tok bare litt over 40 timer fra ordren kom til flyene var på vei. Forsvaret har ikke beredskap for slike situasjoner, men likevel avbrøt mange sine hytte-/helgeturer og familiesammenkomster, og reiste tilbake på jobb lørdag og søndag. Ingen måtte bli beordret mot sin vilje til å delta i operasjonen. Og det var ikke bare utstyr som skulle klargjøres, pakkes og sendes på svært kort varsel. Alle menneskene som deltar måtte avklare det med sine nærmeste, og det er mange praktiske, sosiale og familiære avtaler som har måttet bli utsatt på ubestemt tid.
Dette forteller om en profesjonell innstilling og en yrkesstolthet som er imponerende. Det var en bragd. Både forsvars-, utenriks- og statsministeren har gjentatt at de største utfordringene med oppdraget er politiske. Det er jeg svært glad for, for det er viktige dilemmaer vi blir/kan bli stilt overfor. Selve vedtaket i Sikkerhetsrådet var ikke uventet. Etter en diskusjon om alternativer, ble det vedtatt å bruke militær makt for å beskytte sivile – blant annet ved å etablere en flyforbudssone. Da man stod overfor en mulig massakre på sivilbefolkningen i Benghazi og andre byer, ble ansvaret for å beskytte sivile ansett som viktigere enn FN-paktens prinsipp om å ikke blande seg inn i staters indre anliggende.
Ett dilemma med operasjonen er mangelen på en klar strategi og målsetting. Akkurat det minner litt om da Nato gikk til aksjon i Kosovo. Den daværende lederen av Natos militærkomité, general Klaus Naumann, mente at det var bedre å starte en militær operasjon med et vagt håp om å lykkes, enn å ikke gjøre noe og passivt se på overgrep mot sivilbefolkningen.
Et annet dilemma er forholdet til Folkeretten. Selve operasjonen er godt forankret, og norske soldater et godt kjent med konvensjoner og Folkerettens bestemmelser for krigføring. Men det er ikke soldatene på bakken. Gadaffis styrker har gjentatte brudd på samvittigheten, og den sammenraskede opprørsbevegelsen fremstår ikke akkurat profesjonelt, organisert og godt ledet der de vifter med våpnene og skyter i luften.
Om Folkeretten brytes av et lands militære styrker, kan myndighetene bli stilt til ansvar. Men hvilke myndigheter har ansvaret dersom en opprørsbevegelse i seiersrus begår overgrep? Blant Gadaffis tilhengere er det også sivile som har krav på beskyttelse. Mens jeg skriver denne artikkelen er representanter fra Den Afrikanske Union kommet til Benghazi for å møte opprørerne. Det er å håpe at de klarer å oppnå det som også er en del av FN resolusjon 1973: å søke våpenhvile, fredsmekling og en politisk løsning.
Opprørere i seiersrus som begår overgrep mot Gadaffis sivile tilhengere; muliggjort av implementeringen av FNs flyforbudssone; er et skrekkscenario som vil kunne lamme FN i lang tid. Det vil være svært uheldig – ikke minst for Norge.
Mens norske soldater gjør en utmerket jobb i luftrommet over Libya, er det viktig at de politiske dilemmaene ikke mistes av syne.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
fredag 15. april 2011
lørdag 2. april 2011
En forferdelig tragedie
Oberstløytnant Siri Skare fra Åndalsnes ble drept i Mazar e Sharif i Nord-Afghanistan i går den 1 april 2011. Dermed har har Norge mistet 10 soldater i landet.
Dette er en nærmest ufattelig tragedie, og det virker sterkt inn på alle oss som er og som har vært soldater i Afghanistan. Aller verst er det selvsagt for familie og venner, og mine tanker går først og fremst til dem.
Siri Skare var Norges første kvinnelige militærflyger, og hun var en meget høyt respektert og svært godt likt kollega. Hun ble drept da kontorklomplekset til UNAMA, FNs organisasjon i Afghanistan, ble stormet av rasende demonstranter som en reaksjon på at den amerikanske pastoren Terry Jones brente Koranen for ca en uke siden. I følge TV2 forsøkte demonstrantene først å angripe det amerikanske konsultatet i byen, men gav opp forsøket fordi konsulatet var for godt sikret.
I tillegg til at dette er en forferdelig tragedie for de pårørende, er det også et slag for FN, Norge og for Afghanistan. De ansatte i FN har som hovedoppgave å hjelpe befolkningen i Afghanistan, og det er nesten umulig å forstå hvorfor deler av befolkningen skal angripe nettopp dem.
Den amerikanske pastoren angrer ingen ting. Han har antakelig fått det nettopp som han vil. Ekstreme krefter må ha oppildnet befolkningen, og det er ingen grunn til å tro at folk i Mazar e Sharif hadde kommet på å angripe FN helt av seg selv. Det er fristende å allerede nå trekke paraleller til det som skjedde da de norske styrkene ble angrepet Meymaneh i 2006 i forbindelse med striden om karrikaturtegningene av Muhammed.
Ikke uventet var Taliban raskt ute med å ta på seg ansvaret. Det har de forsåvidt for vane, og det betyr ikke at det er Taliban som faktisk står bak. Men nå er det uansett blitt en "propagandaseier" for Taliban, og den kommer de til å utnytte til fulle.
For Taliban og for andre opprørsgrupper er det ikke FN og FNs personell som er "motstanderen". For disse er det fremvoksten av en fungerende stat som er skrekk-scenariet. Opprørsgrupper i Afghanistan er først og fremt opptatt av å hindre at staten blir den legitime utøver av makt - rett og slett fordi de da mister hele sitt eksistensgrunnlag. Derfor kommer Taliban og andre til å utnytte dette angrepet for alt det er verdt ved å forsøke å påvirke befolkningen til å vende seg bort fra de legitime samfunnsstrukturene i Afghanistan.
Nettopp derfor er det viktig og riktig av Forsvarsminister Faremo å krystallklart gi uttrykk for at denne hendelsen ikke skal endre de politiske målsettingene. Og det er betryggende at opposisjonen på Stortinget signaliserer det samme.
Men i dag er ikke dagen for for de store politiske overveielsene. I dag er det tid for sorg, fortvilelse, ettertanke og medfølelse. For både FN og de av oss som har opplevd å miste en kollega, vekker den brutale hendelsen i går sterke minner.
De norske soldatene i Afghanistan må være forberedt på at alvorlige hendelser kan skje igjen. Samtidig er de nå i ferd med å ta avskjed med en kjær kollega.
Jeg vet av egen erfaring at det kommer de til å gjøre på en profesjonell og verdig måte. Det viktigste vi kan gjøre er å la pårørende, venner og kolleger få vite at vi tenker på dem og føler med dem.
Det kan vi for eksempel gjøre ved å ta avskjed med Siri her.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
Dette er en nærmest ufattelig tragedie, og det virker sterkt inn på alle oss som er og som har vært soldater i Afghanistan. Aller verst er det selvsagt for familie og venner, og mine tanker går først og fremst til dem.
Siri Skare var Norges første kvinnelige militærflyger, og hun var en meget høyt respektert og svært godt likt kollega. Hun ble drept da kontorklomplekset til UNAMA, FNs organisasjon i Afghanistan, ble stormet av rasende demonstranter som en reaksjon på at den amerikanske pastoren Terry Jones brente Koranen for ca en uke siden. I følge TV2 forsøkte demonstrantene først å angripe det amerikanske konsultatet i byen, men gav opp forsøket fordi konsulatet var for godt sikret.
I tillegg til at dette er en forferdelig tragedie for de pårørende, er det også et slag for FN, Norge og for Afghanistan. De ansatte i FN har som hovedoppgave å hjelpe befolkningen i Afghanistan, og det er nesten umulig å forstå hvorfor deler av befolkningen skal angripe nettopp dem.
Den amerikanske pastoren angrer ingen ting. Han har antakelig fått det nettopp som han vil. Ekstreme krefter må ha oppildnet befolkningen, og det er ingen grunn til å tro at folk i Mazar e Sharif hadde kommet på å angripe FN helt av seg selv. Det er fristende å allerede nå trekke paraleller til det som skjedde da de norske styrkene ble angrepet Meymaneh i 2006 i forbindelse med striden om karrikaturtegningene av Muhammed.
Ikke uventet var Taliban raskt ute med å ta på seg ansvaret. Det har de forsåvidt for vane, og det betyr ikke at det er Taliban som faktisk står bak. Men nå er det uansett blitt en "propagandaseier" for Taliban, og den kommer de til å utnytte til fulle.
For Taliban og for andre opprørsgrupper er det ikke FN og FNs personell som er "motstanderen". For disse er det fremvoksten av en fungerende stat som er skrekk-scenariet. Opprørsgrupper i Afghanistan er først og fremt opptatt av å hindre at staten blir den legitime utøver av makt - rett og slett fordi de da mister hele sitt eksistensgrunnlag. Derfor kommer Taliban og andre til å utnytte dette angrepet for alt det er verdt ved å forsøke å påvirke befolkningen til å vende seg bort fra de legitime samfunnsstrukturene i Afghanistan.
Nettopp derfor er det viktig og riktig av Forsvarsminister Faremo å krystallklart gi uttrykk for at denne hendelsen ikke skal endre de politiske målsettingene. Og det er betryggende at opposisjonen på Stortinget signaliserer det samme.
Men i dag er ikke dagen for for de store politiske overveielsene. I dag er det tid for sorg, fortvilelse, ettertanke og medfølelse. For både FN og de av oss som har opplevd å miste en kollega, vekker den brutale hendelsen i går sterke minner.
De norske soldatene i Afghanistan må være forberedt på at alvorlige hendelser kan skje igjen. Samtidig er de nå i ferd med å ta avskjed med en kjær kollega.
Jeg vet av egen erfaring at det kommer de til å gjøre på en profesjonell og verdig måte. Det viktigste vi kan gjøre er å la pårørende, venner og kolleger få vite at vi tenker på dem og føler med dem.
Det kan vi for eksempel gjøre ved å ta avskjed med Siri her.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
fredag 25. mars 2011
Har Offisersbladet trådt over streken?
I siste nummer av Offisersbladet - som er medlemsbladet for Befalets Fellesorganisasjon (BFO) - er det publisert en artikkel som jeg har skrevet. Artikkelen ble først publisert i Adresseavisen under vignetten "Signert". Senere la jeg den ut på bloggen min etter at avisen hadde lagt artikkelen ut på nett.
Men hva er problemet med det? Vel - det er flere problemer med det. For det første: Offisersbladet viser til artikkelen på sin første side, og der er overskriften endret til å slutte med et utropstegn i stedet for et spørsmålstegn. Ikke store endringen kanskje, men det endrer definitivt det som jeg mente å indikere. For det andre: Innholdet i artikkelen er "justert". Med det mener jeg at da jeg illustrerte et av mine poenger, så viste jeg til at "En av befalsorganisasjonene har regnet ut at som yrkesgruppe vil militære tape ca 110 millioner kroner i året".
Dette har Offisersbladet endret til at "Befalets Fellesorganisasjon har regnet ut at ..."
Heller ikke det er den store endringen, men Offisersbladet vil tydeligvis poengtere BFOs betydning i saken.
Den viktigste innvendingen er imidlertid denne:
Offisersbladets redaktør sendte meg en mail der han spurte om å få bruke blogginnlegget i bladet. Jeg ønsket ikke det, blant annet fordi artikkelen var publisert i Adresseavisen og på blogg allerede. Jeg anbefalte ham derfor å heller lage en "sak" på innholdet:
"Hva med å heller lage en artikkel om at jeg har skrevet dette i Adressa og på blogg?"
Redaktøren svarte at det skulle han se på og "melde tilbake".
Men redaktøren meldte aldri tilbake. Og nå står artikkelen i Offisersbladet med mitt navn og bilde som om jeg har sendt det inn som et leserinnlegg. Og det har jeg definitivt ikke.
Det er selvsagt hyggelig at en redaktør synes at en artikkel i en avis eller et blogginnlegg fortjener å bli trykket flere steder. Og jeg står selvsagt inne for det jeg skrev på det tidspunktet artikkelen først ble trykket.
Men er dette greit av Offisersbladet? Kan man som redaktør hente en artikkel som allerede er publisert på nett, og så trykke den i sin egen publikasjon som om den er sendt inn som et leserinnlegg? Kan man gjøre det uten å ha innhentet tillatelse fra artikkelforfatteren på forhånd? Til og med når artikkelforfatteren ikke ønsker det? Og i tillegg endre deler av teksten (selv om endringene er små og "kosmetiske")?
Jeg mener at Offisersbladet her har trådt over en grense. Hvilke juridiske forhold som gjelder for dette vet jeg rett og slett ikke, men jeg opplever det som et klart brudd på alminnelig folkeskikk og normal anstendighet.
For å trekke det litt lenger: Vil dette bety at hvilken som helst redaktør kan "plukke" blogginnlegg fra nettet og bruke disse i sin egen publikasjon for å tjene penger på dem? Og gjøre det uten samtykke fra bloggforfatteren?
Jeg tror ikke det. Jeg håper i hvert fall ikke det.
Hva mener dere som leser dette??
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
Men hva er problemet med det? Vel - det er flere problemer med det. For det første: Offisersbladet viser til artikkelen på sin første side, og der er overskriften endret til å slutte med et utropstegn i stedet for et spørsmålstegn. Ikke store endringen kanskje, men det endrer definitivt det som jeg mente å indikere. For det andre: Innholdet i artikkelen er "justert". Med det mener jeg at da jeg illustrerte et av mine poenger, så viste jeg til at "En av befalsorganisasjonene har regnet ut at som yrkesgruppe vil militære tape ca 110 millioner kroner i året".
Dette har Offisersbladet endret til at "Befalets Fellesorganisasjon har regnet ut at ..."
Heller ikke det er den store endringen, men Offisersbladet vil tydeligvis poengtere BFOs betydning i saken.
Den viktigste innvendingen er imidlertid denne:
Offisersbladets redaktør sendte meg en mail der han spurte om å få bruke blogginnlegget i bladet. Jeg ønsket ikke det, blant annet fordi artikkelen var publisert i Adresseavisen og på blogg allerede. Jeg anbefalte ham derfor å heller lage en "sak" på innholdet:
"Hva med å heller lage en artikkel om at jeg har skrevet dette i Adressa og på blogg?"
Redaktøren svarte at det skulle han se på og "melde tilbake".
Men redaktøren meldte aldri tilbake. Og nå står artikkelen i Offisersbladet med mitt navn og bilde som om jeg har sendt det inn som et leserinnlegg. Og det har jeg definitivt ikke.
Det er selvsagt hyggelig at en redaktør synes at en artikkel i en avis eller et blogginnlegg fortjener å bli trykket flere steder. Og jeg står selvsagt inne for det jeg skrev på det tidspunktet artikkelen først ble trykket.
Men er dette greit av Offisersbladet? Kan man som redaktør hente en artikkel som allerede er publisert på nett, og så trykke den i sin egen publikasjon som om den er sendt inn som et leserinnlegg? Kan man gjøre det uten å ha innhentet tillatelse fra artikkelforfatteren på forhånd? Til og med når artikkelforfatteren ikke ønsker det? Og i tillegg endre deler av teksten (selv om endringene er små og "kosmetiske")?
Jeg mener at Offisersbladet her har trådt over en grense. Hvilke juridiske forhold som gjelder for dette vet jeg rett og slett ikke, men jeg opplever det som et klart brudd på alminnelig folkeskikk og normal anstendighet.
For å trekke det litt lenger: Vil dette bety at hvilken som helst redaktør kan "plukke" blogginnlegg fra nettet og bruke disse i sin egen publikasjon for å tjene penger på dem? Og gjøre det uten samtykke fra bloggforfatteren?
Jeg tror ikke det. Jeg håper i hvert fall ikke det.
Hva mener dere som leser dette??
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
søndag 13. mars 2011
Prinsippene faller. Eller: Er det vi som ikke skjønner poenget?
Debatten om Datalagringsdirektivet (DLD) har pågått en stund. Av de partiene på Stortinget som har tatt standpunkt, har det inntil denne uken kun vært Arbeiderpartiet som klart har uttalt at de ønsker å innføre direktivet. Det har vært spennende å følge "innspurten" mot hvilket standpunkt Høyre ville ta, for dersom direktivet skal bli innført i Norge må stortingsflertallet utgjøres av Arbeiderpartiet og Høyre.
Nå har Høyre bestemt seg. Dvs: Høyres stortingsgruppe tok onsdag 9. mars stilling til hvilke krav de vil stille til en nasjonal lovgivning om datalagring. Partiet prøver altså å være prinsippielle, og de uttaler seg om datalagring generelt og ikke nødvendigvis DLD spesielt. Når partiet faktisk går inn for datalagring, gjør dette saken enda mer prinsippiell interessant enn om de hadde uttalt seg for eller imot direktivet.
Beslutningen er ikke uten kontroversielle sider, og ikke uventet har den skapt sterke reaksjoner. Uten å være en varm forkjemper for direktivet, eller for den sags skyld en engasjert motstander, er det mulig å se på noen av de mest interessante prinsippielle sidene av Høyres beslutning.
For å vurdere hvordan et politisk parti kan tenke seg å stemme i en spesiell og/eller prinsippiell sak, kan det ofte være lurt å se til partiets prinsipprogram. Om man tar seg bryet ved å gå inn på Høyres prinsipprogram, finner man følgende allerede i den første setningen:
Han oppsummerer saken med følgende:
Men om man ser på definsjonene av personvern og ikke minst på noe av det lovverket som omhandler personvernet, ser man at personvern ikke dreier seg om vern av personer - men vern for personer. Lovgivningen skal beskytte personer mot misbruk av personopplysninger. Det er helt andre lovbestemmelser som skal sikre at enkelpersoner får nødvendig fysisk beskyttelse.
Tilbake til det prinsippielle. Partiet Høyre har vedtatt noe som tilsynelatende er i direkte strid med partiets eget prinsipprogram. Jeg skjønner også at "politikk er det muliges kunst", og jeg forstår at under gjennomføringen av politikken på Stortinget er det partiets stortingsgruppe som må fatte de nødvendige beslutninger på vegne av partiet.
Men jeg skjønner ikke at stortingsgruppen kan vedta et standpunkt - og tilsynelatende binde sine egne representanter i saken - når det strider mot partiets grunnleggende og prinsippielle politiske oppfatning og menneskesyn.
Det eneste riktige ville etter mitt syn være å la Landsmøtet ta denne beslutningen. Landsmøtet er også den instansen som kan endre partiets prinsipprogram dersom det skulle være nødvendig. I denne saken ville nettopp det faktisk være nødvendig.
Hvis de ikke gjør det, har partiet et alvorlig forklaringsproblem.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
Nå har Høyre bestemt seg. Dvs: Høyres stortingsgruppe tok onsdag 9. mars stilling til hvilke krav de vil stille til en nasjonal lovgivning om datalagring. Partiet prøver altså å være prinsippielle, og de uttaler seg om datalagring generelt og ikke nødvendigvis DLD spesielt. Når partiet faktisk går inn for datalagring, gjør dette saken enda mer prinsippiell interessant enn om de hadde uttalt seg for eller imot direktivet.
Beslutningen er ikke uten kontroversielle sider, og ikke uventet har den skapt sterke reaksjoner. Uten å være en varm forkjemper for direktivet, eller for den sags skyld en engasjert motstander, er det mulig å se på noen av de mest interessante prinsippielle sidene av Høyres beslutning.
For å vurdere hvordan et politisk parti kan tenke seg å stemme i en spesiell og/eller prinsippiell sak, kan det ofte være lurt å se til partiets prinsipprogram. Om man tar seg bryet ved å gå inn på Høyres prinsipprogram, finner man følgende allerede i den første setningen:
Høyre vil bygge samfunnet på tillit til enkeltmennesket.Men vedtaket i Høyres stortingsgruppe den 9 mars innebærer faktisk akkurat det motsatte. En profilert, tidligere stortingsrepresentant og statsråd fra Høyre, Kristin Clemet, sier noe om hva Høyres beslutning innebærer på sin blogg om DLD:
Skal borgerne, i et fritt land, anses som potensielt skyldige inntil det motsatte er bevist - eller er de uskyldige inntil det motsatte er bevist? Skal staten kunne samle inn potensielle bevis mot borgerne ifall de begår en forbrytelse i fremtiden, eller er det en type politistat-metoder vi vanligvis ikke forbinder med et liberalt demokrati?En annen og også profilert samfunnsdebattant og erklært motstander av DLD, Jon Wessel-Aas, som er advokat i NRK og er aktivt styremedlem i Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling – ICJ-Norge - spør i sin blogg om DLD i etterkant av Høyres beslutning: Hvem tror du at du er, Erna Solberg?
Han oppsummerer saken med følgende:
Vi vinner ikke kampen om vern av den liberale rettsstat mot terrorister eller andre kriminelle ved å spise av den samme liberale rettsstatens egenkapital – like lite som en næringsvirksomhet kan overleve dersom egenkapitalen brukes til å dekke løpende utgifter. Så enkelt er det. Dette er ikke vanskelig – med mindre du faktisk mener at du har rett til som stortingspolitiker å se meg, mine barn og alle andre borgerne inn i øynene, og si: “Jeg har ikke tillit til deg lenger – jeg stoler ikke på deg.”Det mangler selvsagt ikke på støttespillere for Høyre - både inndad i partiet og utenfor. En av det mest spenstige er kanskje kommentatoren Ragnar Larsen i Radio Haugaland i kommentaren Oppløftende seier for personvernet:
Høyres stortingsgruppe har forstått personvernets egentlige betydning: At samfunnet verner sine innbyggere. Personvern er vern av personer.Det er en interessant tolkning som sikker mange stiller seg bak. Og når man ser på mange av de debattene som utspiller seg om DLD, kan man lett få inntrykk at dette er en fremtredende tolkning av personvern mange steder.
Men om man ser på definsjonene av personvern og ikke minst på noe av det lovverket som omhandler personvernet, ser man at personvern ikke dreier seg om vern av personer - men vern for personer. Lovgivningen skal beskytte personer mot misbruk av personopplysninger. Det er helt andre lovbestemmelser som skal sikre at enkelpersoner får nødvendig fysisk beskyttelse.
Tilbake til det prinsippielle. Partiet Høyre har vedtatt noe som tilsynelatende er i direkte strid med partiets eget prinsipprogram. Jeg skjønner også at "politikk er det muliges kunst", og jeg forstår at under gjennomføringen av politikken på Stortinget er det partiets stortingsgruppe som må fatte de nødvendige beslutninger på vegne av partiet.
Men jeg skjønner ikke at stortingsgruppen kan vedta et standpunkt - og tilsynelatende binde sine egne representanter i saken - når det strider mot partiets grunnleggende og prinsippielle politiske oppfatning og menneskesyn.
Det eneste riktige ville etter mitt syn være å la Landsmøtet ta denne beslutningen. Landsmøtet er også den instansen som kan endre partiets prinsipprogram dersom det skulle være nødvendig. I denne saken ville nettopp det faktisk være nødvendig.
Hvis de ikke gjør det, har partiet et alvorlig forklaringsproblem.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
tirsdag 1. mars 2011
Degradering av en hel yrkesgruppe?
Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert".
Norges militære skal degraderes. Ja, - du leste riktig: Degraderes. For det er dette det betyr når man skal få lavere grad. Og i Forsvaret er lønnen først og fremst avhengig av den graden man har. Høyere grad gir høyere lønn – og lavere grad gir lavere lønn. Når ca 1300 stillinger nå skal få lavere grad – og dermed lavere lønn – så snakker vi om en degradering.
Dersom man spør Forsvarets ledelse, får man en annen vinkling. Ingen enkeltpersoner skal settes ned i grad eller gis lavere lønn, sier man der. Det er når en stilling blir ledig at det skal tilsettes noen med lavere grad og dermed lavere lønn. Og dermed skulle det meste være i sin skjønneste orden?
La meg slå fast at det er flott og meningsfullt å jobbe i Forsvaret! I media får vi inntrykk av at det eneste Forsvaret driver med er å være i Afghanistan, men vi har i tillegg mange og viktige samfunnsoppgaver som vi løser hver eneste dag her hjemme. Kystvakt, redningstjeneste, grensevakt, overvåking av norsk luftrom, for å nevne noe. I tillegg er vi til stede med Garden, på festninger, med musikk og museer. Vi driver utdanning og trening for personellet. Vi drifter og opererer flyplasser, havner og annen samfunnsviktig infrastruktur. Og Forsvaret gir avgjørende støtte til mange og store arrangementer i hele landet – fra Landsskytterstevnet til Ridderrennet og VM på ski.
Som i de fleste andre deler av samfunnet blir Forsvaret mer og mer avhengig av kompetente og godt utdannede mennesker. Kravene til kompetanse i organisasjonen har økt enormt de siste 20 årene. I takt med at Forsvaret er blitt mindre, er det også blitt mer teknologisk avansert. Oppgaver som før måtte ivaretas av store avdelinger med mange hundre personer, kan i dag utføres av en håndfull mennesker med riktig kompetanse og avansert teknologi. Dette krever en helt annen, mer krevende, og mye lengre utdanning og trening enn tilfellet var i det Forsvaret som for 20 år siden skulle produsere soldater til et mobiliseringsforsvar.
Tar man med at opprykk i grad er eneste mulighet for en fornuftig lønnsutvikling for de fleste, er det dermed naturlig og helt logisk at gradsnivået i Forsvaret i gjennomsnitt har økt. Det har også vært helt nødvendig for å beholde den kompetansen som man har brukt store summer på å investere i.
Forsvaret har blitt utfordret av organisasjonene til å presentere grunnlaget for nedjustering av gradsnivået. Det er et rimelig krav. I Forsvaret er vi vant til at man forut for en beslutning må kunne begrunne sine standpunkter og presentere en analyse og vurdering av relevante faktorer som ligger til grunn for en konklusjon eller en anbefaling. Det er derfor merkelig at grunnlaget for beslutningen om å nedjustere gradsnivået ikke blir redegjort for. Kanskje det er fordi grunnlaget er såre enkelt? Konsekvensen er jo at Forsvaret sparer penger til lønnsutgifter. En av befalsorganisasjonene har regnet ut at som yrkesgruppe vil militære tape ca 110 millioner kroner i året.
I forrige uke kunne Dagbladet presentere en oversikt over lønnsutviklingen i Norge. Ikke uventet har Forsvaret blant de svakeste lønnsutviklingene i Staten. Men det er tydeligvis ikke nok. Vi avkreves en økende grad av utdanning, spesialisering og profesjonalisering; vi har fått tjenesteplikt i krigsområder, øket ansvar og flere gjøremål. Dette vil Forsvaret nå ha gjort av befal med lavere grad og mindre lønn.
Overrasket? Nei – dette er ikke overraskende. Men den rungende tausheten rundt degradering av en hel yrkesgruppe er direkte alarmerende.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
Oppdatering 2 mars.
Noen kommentarer fra min Facebook-side:
Norges militære skal degraderes. Ja, - du leste riktig: Degraderes. For det er dette det betyr når man skal få lavere grad. Og i Forsvaret er lønnen først og fremst avhengig av den graden man har. Høyere grad gir høyere lønn – og lavere grad gir lavere lønn. Når ca 1300 stillinger nå skal få lavere grad – og dermed lavere lønn – så snakker vi om en degradering.
Dersom man spør Forsvarets ledelse, får man en annen vinkling. Ingen enkeltpersoner skal settes ned i grad eller gis lavere lønn, sier man der. Det er når en stilling blir ledig at det skal tilsettes noen med lavere grad og dermed lavere lønn. Og dermed skulle det meste være i sin skjønneste orden?
La meg slå fast at det er flott og meningsfullt å jobbe i Forsvaret! I media får vi inntrykk av at det eneste Forsvaret driver med er å være i Afghanistan, men vi har i tillegg mange og viktige samfunnsoppgaver som vi løser hver eneste dag her hjemme. Kystvakt, redningstjeneste, grensevakt, overvåking av norsk luftrom, for å nevne noe. I tillegg er vi til stede med Garden, på festninger, med musikk og museer. Vi driver utdanning og trening for personellet. Vi drifter og opererer flyplasser, havner og annen samfunnsviktig infrastruktur. Og Forsvaret gir avgjørende støtte til mange og store arrangementer i hele landet – fra Landsskytterstevnet til Ridderrennet og VM på ski.
Som i de fleste andre deler av samfunnet blir Forsvaret mer og mer avhengig av kompetente og godt utdannede mennesker. Kravene til kompetanse i organisasjonen har økt enormt de siste 20 årene. I takt med at Forsvaret er blitt mindre, er det også blitt mer teknologisk avansert. Oppgaver som før måtte ivaretas av store avdelinger med mange hundre personer, kan i dag utføres av en håndfull mennesker med riktig kompetanse og avansert teknologi. Dette krever en helt annen, mer krevende, og mye lengre utdanning og trening enn tilfellet var i det Forsvaret som for 20 år siden skulle produsere soldater til et mobiliseringsforsvar.
Tar man med at opprykk i grad er eneste mulighet for en fornuftig lønnsutvikling for de fleste, er det dermed naturlig og helt logisk at gradsnivået i Forsvaret i gjennomsnitt har økt. Det har også vært helt nødvendig for å beholde den kompetansen som man har brukt store summer på å investere i.
Forsvaret har blitt utfordret av organisasjonene til å presentere grunnlaget for nedjustering av gradsnivået. Det er et rimelig krav. I Forsvaret er vi vant til at man forut for en beslutning må kunne begrunne sine standpunkter og presentere en analyse og vurdering av relevante faktorer som ligger til grunn for en konklusjon eller en anbefaling. Det er derfor merkelig at grunnlaget for beslutningen om å nedjustere gradsnivået ikke blir redegjort for. Kanskje det er fordi grunnlaget er såre enkelt? Konsekvensen er jo at Forsvaret sparer penger til lønnsutgifter. En av befalsorganisasjonene har regnet ut at som yrkesgruppe vil militære tape ca 110 millioner kroner i året.
I forrige uke kunne Dagbladet presentere en oversikt over lønnsutviklingen i Norge. Ikke uventet har Forsvaret blant de svakeste lønnsutviklingene i Staten. Men det er tydeligvis ikke nok. Vi avkreves en økende grad av utdanning, spesialisering og profesjonalisering; vi har fått tjenesteplikt i krigsområder, øket ansvar og flere gjøremål. Dette vil Forsvaret nå ha gjort av befal med lavere grad og mindre lønn.
Overrasket? Nei – dette er ikke overraskende. Men den rungende tausheten rundt degradering av en hel yrkesgruppe er direkte alarmerende.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
Oppdatering 2 mars.
Noen kommentarer fra min Facebook-side:
Abonner på:
Innlegg (Atom)