Degradering av en hel yrkesgruppe?

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert".

Norges militære skal degraderes. Ja, - du leste riktig: Degraderes. For det er dette det betyr når man skal få lavere grad. Og i Forsvaret er lønnen først og fremst avhengig av den graden man har. Høyere grad gir høyere lønn – og lavere grad gir lavere lønn. Når ca 1300 stillinger nå skal få lavere grad – og dermed lavere lønn – så snakker vi om en degradering.
Dersom man spør Forsvarets ledelse, får man en annen vinkling. Ingen enkeltpersoner skal settes ned i grad eller gis lavere lønn, sier man der. Det er når en stilling blir ledig at det skal tilsettes noen med lavere grad og dermed lavere lønn. Og dermed skulle det meste være i sin skjønneste orden?

La meg slå fast at det er flott og meningsfullt å jobbe i Forsvaret! I media får vi inntrykk av at det eneste Forsvaret driver med er å være i Afghanistan, men vi har i tillegg mange og viktige samfunnsoppgaver som vi løser hver eneste dag her hjemme. Kystvakt, redningstjeneste, grensevakt, overvåking av norsk luftrom, for å nevne noe. I tillegg er vi til stede med Garden, på festninger, med musikk og museer. Vi driver utdanning og trening for personellet. Vi drifter og opererer flyplasser, havner og annen samfunnsviktig infrastruktur. Og Forsvaret gir avgjørende støtte til mange og store arrangementer i hele landet – fra Landsskytterstevnet til Ridderrennet og VM på ski.

Som i de fleste andre deler av samfunnet blir Forsvaret mer og mer avhengig av kompetente og godt utdannede mennesker. Kravene til kompetanse i organisasjonen har økt enormt de siste 20 årene. I takt med at Forsvaret er blitt mindre, er det også blitt mer teknologisk avansert. Oppgaver som før måtte ivaretas av store avdelinger med mange hundre personer, kan i dag utføres av en håndfull mennesker med riktig kompetanse og avansert teknologi. Dette krever en helt annen, mer krevende, og mye lengre utdanning og trening enn tilfellet var i det Forsvaret som for 20 år siden skulle produsere soldater til et mobiliseringsforsvar.

Tar man med at opprykk i grad er eneste mulighet for en fornuftig lønnsutvikling for de fleste, er det dermed naturlig og helt logisk at gradsnivået i Forsvaret i gjennomsnitt har økt. Det har også vært helt nødvendig for å beholde den kompetansen som man har brukt store summer på å investere i.

Forsvaret har blitt utfordret av organisasjonene til å presentere grunnlaget for nedjustering av gradsnivået. Det er et rimelig krav. I Forsvaret er vi vant til at man forut for en beslutning må kunne begrunne sine standpunkter og presentere en analyse og vurdering av relevante faktorer som ligger til grunn for en konklusjon eller en anbefaling. Det er derfor merkelig at grunnlaget for beslutningen om å nedjustere gradsnivået ikke blir redegjort for. Kanskje det er fordi grunnlaget er såre enkelt? Konsekvensen er jo at Forsvaret sparer penger til lønnsutgifter. En av befalsorganisasjonene har regnet ut at som yrkesgruppe vil militære tape ca 110 millioner kroner i året.

I forrige uke kunne Dagbladet presentere en oversikt over lønnsutviklingen i Norge. Ikke uventet har Forsvaret blant de svakeste lønnsutviklingene i Staten. Men det er tydeligvis ikke nok. Vi avkreves en økende grad av utdanning, spesialisering og profesjonalisering; vi har fått tjenesteplikt i krigsområder, øket ansvar og flere gjøremål. Dette vil Forsvaret nå ha gjort av befal med lavere grad og mindre lønn.

Overrasket? Nei – dette er ikke overraskende. Men den rungende tausheten rundt degradering av en hel yrkesgruppe er direkte alarmerende.

Ole-Asbjørn Fauske


Eller på Bloggurat.

Oppdatering 2 mars.
Noen kommentarer fra min Facebook-side:

Tendensiøst av VG

Over hele tre doble avissider i dag "avslører" VG hva de kaller en hemmelig spionorganisasjon. Og selvfølgelig kan ikke Dagbladet være dårligere, og de var raskt ute på sin nettugave med sin egen vinkling.

Dette er interessant lesing. Det forteller oss at Den norske stat tar sitt ansvar alvorlig og gjør hva den kan for å beskytte sine egne borgere som sendes ut i Statens tjeneste. Det forteller oss også at dette skjer på en profesjonell og god måte som har gitt svært gode resultater. VG oppsummerer da også i sitt kommentarfelt til slutt i presentasjonen at dette er helter som har gjort en uvurderlig jobb.

Så langt er alt greit. Men er det virkelig greit at dette kommer ut i hele sin bredde? Tendensiøs bruk av overskrifter rettferdiggjør delvis "avsløringen", fordi det mer enn antydes at dette var et "hemmelig spionreir" som opererte utenfor enhver politisk kontroll.

Men det var det ikke. Det kommer klart fram i reportasjen at flere forsvarsministere hadde inngående kjennskap til både eksistensen og aktiviteten til disse personene.

Det bør ikke være overraskende for noen at en selvstendig nasjon bruker ulike virkemidler for å trygge sine egne borgere og for å skaffe seg viktig informasjon. Det vet også pressen, selvsagt. Pressens kanskje viktigste opgave er å belyse viktige samfunnssaker og eventuelt avdekke kritikkverdige forhold. Men dersom det er en reell fare for at personer som bedriver viktig og lovlig virksomhet på vegne av Norge kan bli direkte skadelidende, - er det da riktig å "avsløre" hva de driver med?

Jeg lurer på hvordan f eks VG hadde reagert dersom en annen avis hadde "avslørt" en av VGs journalister som arbeidet "under cover" for å avdekke kriminell virksomhet? Jeg regner med at jeg ikke trenger å svare på det spørsmålet...

Ole-Asbjørn Fauske

Et forsvar for fremtiden

Dette blogginnlegget står også som kronikk i Adresseavisen i dag

Det årlige Luftmaktseminaret på Luftkrigsskolen åpner i dag. Seminaret ser på Norges strategiske utfordringer, og debatterer viktige spørsmål med betydning for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Blir utfordringene i verden rundt oss tillagt nok vekt når Forsvaret skal utformes for fremtiden?

NATO presenterte sitt nye strategiske konsept i november i fjor, og det er nå viktig å se på hva som også er Norges strategiske utfordringer. De ligger ikke enten i Nordområdene eller ute, men i skjæringspunktet mellom utfordringer hjemme og deltakelse internasjonalt.

Forsvaret må kunne møte den eksisterende og fremtidige strategiske virkelighet. Norge har besluttet å gjøre den største investeringen i Forsvaret noensinne, og innkjøp av nye kampfly er en strategisk beslutning med stor betydning for fremtidig innretning av Luftforsvaret. Beslutningen må også få stor betydning for Hæren og Sjøforsvaret, fordi: Skal en strategisk beslutning få strategisk virkning, må det også gjøres strategiske tiltak.

Forsvaret har gjennomgått store og krevende omstillinger i mange år. Det stilles nye og skjerpede krav til personellet, og kompetanse og erfaring er avgjørende for at Forsvaret skal kunne løse oppgavene. Omstilling har vært helt nødvendig, men samtidig har mange av endringene vært kortsiktige. De bærer liten preg av strategisk tenkning, og er i tillegg ofte uten samsvar med virkeligheten rundt oss.

Noen eksempler: I 2001 bestemte Stortinget at Norges Felleoperative Hovedkvarter (FOHK) skulle legges til Jåttå og etableres i 2003. Få år etter var diskusjonen i gang på nytt, og fra 1 august 2009 er FOHK lagt ned og Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH) etablert på Reitan. Forutsigbarheten for Forsvaret og personellet som flyttet til Stavanger var altså ikke særlig god.

Stortingsproposisjon nr 55 (2001-2002), Gjennomføringsproposisjonen – utfyllende rammer for omleggingen av Forsvaret i perioden 2002-2005, omhandler hvilke endringer som skal gjennomføres i den strategiske ledelsen av Forsvaret. Det argumenteres for at det blir særlig viktig å kraftsamle og bygge opp nødvendig kompetanse, og at man ved å integrere ledelsen i Forsvarsdepartementet/Forsvarsstaben kan unngå dobbeltarbeide.

Proposisjonen konkluderer med (utdrag):

En integrert modell vil gi en strategisk og overordnet ledelse av Forsvaret. Ved å la generalinspektørene inngå i det øverste ledelsesnivået sammen med lederne for de viktigste styringsprosessene for Forsvaret, legges det til rette for en god strategisk ledelse med evne til tverrprioritering og effektiv utnyttelse av ressursene samtidig som lederne for forsvarsgrenene sikres en synlig rolle.

Legg spesielt merke til formuleringene om generalinspektørene. Få år senere ble det nemlig besluttet at generalinspektørene skulle flytte ut av den nylig etablerte strategiske ledelsen.

I Stortingsproposisjon nr 48 (2007-2008) Et forsvar til vern om Norges sikkerhet, interesser og verdier står det nemlig:

Generalinspektørene og deres stabsfunksjoner organiseres utenfor Forsvarsstaben som et underliggende nivå til denne på linje med øvrige underlagte sjefer.

Og videre:

For å ivareta og legge til rette for gode prosesser opp mot etatsledelsen, og god og kompetent styring nedover i hele den underlagte virksomheten, er det viktig at dette nivået i organisasjonen etableres med tilstrekkelig kapasitet. Dette skal oppnås ved å samle generalinspektørenes stabsfunksjoner, som i dag ligger i Forsvarsstaben, samt funksjoner og kompetanse som i dag er organisert i de underliggende nivåer i forsvarsgrenene, til ett robust og tydelig ledelsesnivå for styrkeproduksjonen i de respektive forsvarsgrener.

Altså: Først var det tvingende nødvendig å integrere ledelsen av forsvarssektoren. To og et halvt år senere var det like tvingende nødvendig å desentralisere.

Forsvarssjef Sverre Diesen skrev i et brev til Forsvarsdepartementet:

Det er så vidt jeg kan se ikke mulig å påvise at en utflytting av generalinspektørene gir noen påviselig, reell effektivisering hverken ledelsesmessig eller økonomisk. I stedet innebærer ordningen at nødvendig kommunikasjon mellom Forsvarsdepartementet/Forsvarsstaben og generalinspektører med grenstaber kompliseres, forsinkes og fordyres.

Resultatet er en tendens til økende sektortenking og mindre koordinering mellom forsvarsgrenene.

Slike endringer og omgjøring av vedtak umuliggjør forutsigbarhet for Forsvaret og personellet, og det rokker ved Forsvarets troverdighet i samfunnet. Hva alle utredninger, etableringer og nyetableringer krever av "bortkastede" ressurser, er det antakelig ingen som har oversikt over.

Nå skal Stortinget bestemme hvor mange nye kampfly vi skal kjøpe og hvor de skal operere fra. I tillegg skal fremtidig(e) kampflybase(r) opprustes for betydelige summer, og vi skal utvikle kompetanse, styringssystemer, kommunikasjons- og ledelsessystemer som gjør at vi får best mulig nytte av investeringen. En forutsetning for å få dette til, er at Forsvaret får anledning til å utvikle den menneskelige kompetansen som vil gjøre det mulig.

Det er derfor å håpe at det blir tatt strategiske beslutninger basert på Norges strategiske utfordringer. Forsvaret trenger ikke en beslutning som blir gjenstand for debatt og omkamper allerede etter et par år. Det er på tide at vi gir Forsvaret ressurser, oppgaver og strukturer som har en lengre horisont enn hva vi til nå har måttet leve med.


Ole-Asbjørn Fauske

Har vi bruk for mellomledere?

Ukeavisen Ledelse har en interessant artikkel om behovet for mellomledere. I artikkelen viser de til Lynda Gratton, professor ved London Business School, som spør om vi har behov for mellomledere når moderne teknologi kan erstatte mye av den jobben de har gjort til nå.
Det er forsåvidt riktig at behovene for selskaper og virksomheter har endret seg betydelig. I industrivirksomheter med størst innslag av manuelt arbeid og mange ansatte var behovet for ledelsesstruktur noe annerledes enn det er i kompetanseorganisasjoner med færre ansatte med lang utdanning og betydelig kompetanse.

Det som forundrer meg i de fleste studier om ledelse, er at de ofte konsentrerer seg om toppledelsens behov for informasjon - og samtidig ledelsens behov for å få gjennomført beslutninger. Hvordan ledelsesstrukturen skal bidra til å utvikle virksomheten og menneskene i den sies det ofte lite om. Min klare oppfatning er at i dette perspektivet er mellomlederene avgjørende.

Et ledelseskonsept som fokuserer på organisasjon og strukturer greier i liten grad å utvikle virksomheten. En ledelsesfilosofi som setter menneskene i sentrum, har derimot mye bedre forutsetninger for å lykkes med akkurat det. I et slikt ledelseskonsept er sjefene og mellomlederne den viktigste faktoren.

Tydelige sjefer som gir retning og klarhet på hvor man skal; sterke sjefer som får med seg folkene sine og som vinner frem i sine eksterne omgivelser; synlige sjefer som representer mål og verdier og er tilgjengelige og tilstede der det teller; sjefer som i et fleksibelt og nettverksbasert ledelseskonsept får økt handlekraft og beslutningsdyktighet, gir kraftfulle kulturer som fokuserer på utvikling og resultater.

For å få best utnyttelse av den enkeltes kompetanse og motivasjon må toppledelsen og mellomledere jobbe som et team. Gjennom felles identitet og misjon; i et ledelsessystem der alle har ansvar for helheten og tar medansvar både oppover og til siden; i en ledelseskultur basert på felles strategi, mot, trygghet og lojalitet – der sjefer støtter hverandre og agerer på vegne av hverandre - bygges en bedriftskultur og en egen motiverende kraft i organisasjonen som vil langt overgå mulighetene i et "gammeldags" ledelseskonsept som fokuserer på organisasjon og strukturer.

Men dette er ikke nok. Det er også viktig å fokusere på - og gi rom for - den enkelte arbeidstaker. Målet må være å skape en arbeidsplass hvor den ansatte og vedkommendes familie føler at de blir verdsatt og tatt vare på i og utenfor jobben, som hele mennesker. Dette danner grunnlaget for en kultur hvor du møter mennesker som er engasjerte og modige. De skal utvise klokt mot, bidra med konstruktiv kreativitet, ta gode beslutninger, våge å være ærlige, og spre positiv energi. Med andre ord: Mennesker som heier på hverandre!

Den enkelte sjef og mellomleder må legge til rette for at dette er atferd som blir verdsatt, sett og hørt - og at dette er noe som kjennetegner menneskene i virksomheten.

Greier man det, er det bare fantasien som setter grenser for hva virksomheten kan få til.

Og en forutsetning for å klare det er mellomlederene.

Antakelsen om mellomlederens snarlige død er med andre ord betydelig overdrevet.


Oppdatering 19 januar: Dette er hva kadettene mener om lederskap.

http://www.youtube.com/watch?v=dvlpmmrVH4k




Ole-Asbjørn Fauske

Ikke en rettsstat verdig

Første uke i januar 2011 begynte ikke bra for Forsvaret. Oppslag i så godt som alle medier tydet på at Forsvaret ikke har oversikt over hvilke soldater som er blitt skadet gjennom sin tjeneste i internasjonale operasjoner. Men det stoppet ikke der. Mot slutten av uken ble vi gjort oppmerksom på at soldater fortsatt må kjempe i årevis for å få sin rettsmessige erstatning etter å ha blitt skadet i tjenesten. Det ble skapt et bilde av at Den Norske Stat gjør hva den kan for å slippe unna erstatningsansvaret.

Det var VG som på mandag 3 januar kunne fortelle at Forsvaret ikke har oversikt over hvilke soldater som var blitt skadet gjennom sin tjeneste i Afghanistan. Avisen hadde tydeligvis arbeidet med saken en stund, og da de på forespørsel til Forsvaret fikk oppgitt andre tall enn hva de selv satt inne med var skandaleoppslaget et faktum.

Dessverre må man registrere at Forsvaret håndterte saken svært dårlig. Riktignok hadde man forsøkt å komme VG i møte med opplysninger om skadde soldater etter en konkret forespørsel, etterfulgt av korrekt informasjon før avisen gikk i trykken, men  nok en gang ble det ikke forstått at VG hadde fått grunnlag for nok et "skandaleoppslag". Senere forsøk på å beklage og si at vi har klønet det til, virket ikke.

Elementær kunnskap om skandaleoppslag i media syntes totalt fraværende. Kommer et skandaleoppslag på førstesiden i en avis, er det er par forhold som vi vet alltid er gjeldende:

• saken er definitivt unyansert presentert
• viktig informasjon som tilhører saken er ikke gjengitt
• formålet med oppslaget er ikke å beskrive virkeligheten, men å selge aviser

Få har vel beskrevet dette bedre enn Øystein Sunde i visen "Smi mens jernet er varmt".

Senere i uken publiserte Forsvaret en artikkel som skulle oppklare saken, men det var for sent. Det hjalp selvsagt ikke at Forsvarsministeren allerede hadde vært ute i så godt som alle medier og beklaget, og innrømmet at hun ikke hadde oversikt.

Mediehåndteringen er én sak - noen annet er selvsagt fakta i saken. Den største feilen var at det ble etterlatt et inntrykk av at Forsvaret ikke har oversikt. Det er selvsagt galt. Forsvaret har detaljoversikt over alle skader som oppstår i internasjonale operasjoner - fra magesjau til skuddskader. Arbeidet med å systematisere og presentere denne informasjonen på en lettfattelig måte er gjort for lenge siden, slik jeg fikk anledning til å si noe om på NRK Trøndelag mandag ettermiddag (ca 34 min ut i klippet).

Bloggeren Knut Johannesen skrev et innlegg i slutten av uken der han pekte på noe av det samme gjennom hva tidligere forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen hadde svart på et spørsmål i Stortinget den 5 mars 2008:

Forsvaret har oversikt over befal og soldater som er skadet i utenlandstjeneste. I likhet med det sivile helsevesenet er medisinsk personell i Forsvaret forpliktet til å dokumentere all behandling som gis. Informasjon fra de elektroniske legejournalene overføres til Forsvarets helseregister. Eldre papirjournaler er gjort lettere tilgjengelig ved at de nå er skannet elektronisk. På denne måten har Forsvaret registrert relevant helseinformasjon for den enkelte soldat - og befal - som har tjenestegjort i utlandet. Videre har vi gjennom Forsvarets helseregister tilgjengelig statistisk informasjon på et aggregert nivå om en rekke forhold knyttet til helse og tjenestegjøring. Helseregisteret gir dessuten mulighet for å dokumentere sammenhenger mellom tjenesteforhold, eksponering for hendelser og konsekvenser for fremtidig helse.

Spørsmålet og hele svaret til Strøm-Erichsen kan leses her.

Det er uforståelig for meg at informasjon om skadde soldater som var tilgjegelig i 2008 tilsynelatende ikke var oppdatert og lett tilgjengelig for forsvarsminister Faremo denne uken. Uforsåelig, for som jeg sier innledningsvis blir absolutt alle skader registrert.
Så langt dreide saken seg om hvilken informasjon som blir registrert og på hvilken måte den blir gjort tilgjengelig for de som skal ha den.

Men så, og i kjølvannet av dette, tok saken en helt annen og mye mer alvorlig vendig. Vi ble gjort oppmerksom på at soldater fortsatt må kjempe i årevis for å få sin rettsmessige erstatning etter å ha blitt skadet i tjenesten.

VG har en lang artikkel om soldater som har måttet hyre advokat for å¨få den støtten de skal ha. I Dagsrevyen den 4 januar får vi et intervju med en soldat som i over tre år har kjempet for erstatning etter at han mistet det ene beinet i bombeangrepet som tok livet av Kristoffer Sørli Jørgensen. Han viser fram en stor perm med dokumenter i saken sin, og sier som en slags oppsummering at han føler at systemet jobber mot ham i stedet for med ham for at han skal få sin rettmessige erstatning. I samme sendig i Dagsrevyen møter oberstløytnant John Inge Øglænd på vegne av Forsvarssjefen. Han forklarer at etter 14 måneder er det samfunnets sivile institusjoner som overtar ansvaret for soldatene, og at Forsvaret anbefaler at de tar kontakt med advokat for å sikre at de får den hjelpen de trenger. Han sier til og med at Forsvaret betaler for advokat i noen tilfeller.

Forsvarsministeren skriver den 7 januar i VG et brev til soldater der hun forsikrer alle om at det er en selvfølge at skadde soldater skal få den hjelpen de trenger og har krav på. Samme dag kommer det fram at Forsvarssjefen skal møte trygdesjefer for å bidra til at systemene for oppfølging og erstatning bli bedre.

Jeg spør meg selv: Hvorfor i all verden er brevet fra Forsvarsministeren til soldatene - og Forsvarssjefens initiativ - nødvendig i en rettsstat som Norge?

Det er for meg en helt absurd situasjon. Den Norske Stat, ved Forsvaret, skal sende soldater ut i internasjonale operasjoner, og så skal den samme Norske Stat, ved f eks Statens Pensjonskasse og NAV, legge så store hindringer i veien for skadde soldater at de og/eller Forsvaret må betale for advokathjelp for at de skal få den hjelpen de har rettmessig krav på.

Hadde det enda vært en ny problemstilling som akkurat hadde dukket opp! Men neida. Det er det på langt nær. I nettmøte med Dagbladets lesere da jeg kom hjem fra Afghanistan i august 2009, førte til noen av mine svar til leserne til reaksjoner. Et av disse var (utdrag):

Mest av alt håper jeg at vi unngår flere slike tragiske saker, som vi dessverre har noen av, der Statens egne organer med skarpskodde advokater i spissen gjør alt de kan for å hindre at skadde soldater skal få sin rettmessige erstatning.

Dagbladet har forøvrig satt søkelys på akkurat dette problemet en rekke ganger over mange år. En slik sak handler om at Staten ble dømt til å betale erstatning til en soldat i Oslo Tingrett, men at Statens Pensjonskasse anket dommen. Senere ble Staten dømt på nytt i Borgarting Lagmannsrett, og etter seks års kamp fikk soldaten endelig de ytelser som vedkommende hadde krav på.

Jeg er sikker på at dersom et privat forsikringsselskap hadde hådtert sine kunder på en slik måte at det var nødvendig å anbefale advokathjelp som fast prosedyre for at skadelidte skulle få rettmessig erstatning, så ville selskapet blitt anmeldt og satt under offentlig administrasjon for lenge siden. Det synes tydeligvis ikke å være nødvendig når det gjelder Statens eget forsikringsselskap. Forsvaret, som er en del av Statens apparat, bruker altså offentlige midler til advokathjelp for at Statens Pensjonskasse og NAV, som er en annen del av Statens apparat, skal yte skadde soldater den hjelpen de har krav på.

Dette er absurd. Som soldaten i Dagsrevyen pekte på, så virker det som at systemet jobber mot de som er skadde - og med dem. I alle fall ikke for dem. Og det selv om det ikke mangler på politiske føringer og forsikringer om det motsatte.

Det leder meg til det grunnleggende spørsmålet: Hvem er det de som jobber i Statens organer er til for? Er de til for seg selv - for å "vokte Statens pengebinge" - eller er de til for innbyggerne i dette landet?

Dette er ikke en rettsstat verdig. Det minner om byråkrati og systemer i nasjoner som vi ikke liker å sammenligne oss med. Nok er nok - her må det ryddes.

Min erfaring er at dersom det ikke nytter med lover og regler,samarbeide, klare intensjoner og motivering, så må det klar og utvedtydig ordregiving til. Hjelper ikke det heller, så kan utskifting være neste skritt.

Ole-Asbjørn Fauske