fredag 10. juli 2020

25 år siden Srebrenica

For 25 år siden ble mer enn 8.000 bosniaker drept i Srebrenica av bosnisk-serbiske soldater. Over 1.000 av dem er fortsatt ikke gjort rede for.

Det er 25 år siden Europas siste folkemord. For noen er 25 år et helt liv. For andre, som har blitt sittende fast, stoppet tiden den gangen. For 25 år siden. Byen som av FN var gitt statusen "Safe Area" ble åstedet for, og beviset på, at den "internasjonale verdensordenen" feilet dramatisk og fundamentalt.

Oppløsningen av Jugoslavia gikk definitivt ikke fredelig for seg. Krigen i Bosnia-Herzegovina ble spesielt voldsom, og de fleste kjenner til at beleiringen av Sarajevo var den lengste og blodigste beleiringen av en by i moderne historie. Men for meg er det folkemordet i Srebrenica som står sterkest i minnet.

De som overlevde har sterke historier å fortelle. Mange av de som representerte FN og forsøkte å hjelpe er hjemsøkt av traumer. Mange har tatt sitt eget liv.

Jeg har tilbrakt mer enn tre år i det vakre landet, - på jobb for Norge og NATO. Menneskene er varme, vennlige, imøtekommende og gjestfrie. Det er lett å bli glad i dem. Det er lett å bli glad i landet. Det er, - i alle fall for meg, - umulig å ikke reise tilbake og besøke dem.

Men når vi snakker om Srebrenica kommer det en skygge over dem. Smilet falmer. Blikket vakler. Så mange minner; så mange tanker; så mange mennesker som ikke er mer. Så mye som sviktet. Så mye som gikk galt. Så mange spørsmål. Aldri nok svar.

Det var vi som sviktet. Vi, - vi som levde like utenfor grensene og som hadde nok med vårt. Vi, - vi som ikke ville se hva som var i ferd med å skje. Vi, - vi som trodde at FN skulle greie å ordne opp. Det var vi som sviktet.

Men det var ikke vi som hadde ansvaret for ugjerningene. De ansvarlige er blitt etterforsket, og mange er dømt.

Når jeg sier at det var vi som sviktet, så er det fordi vi - alle nasjoner - har plikt til å forhindre folkemord.

Despoter og morderiske ledere har det vært mange av. De finnes også i dag. Og de kommer til å finnes i fremtiden. Jeg bærer et litt naivt håp om at vi kanskje har lært av historien slik at vi gjør alt som står i vår makt for å forhindre nye folkemord. Menneskene fra Srebrenica minnet oss på ansvaret vårt med sine egne liv som innsats.

Ole Asbjørn Fauske

torsdag 30. november 2017

Akademisk tåkeprat

Oberstløytnant Harald Høiback har i Forsvarets Forum begått en kronikk der han påstår at dersom vi vil ha flere kvinner i Forsvarets "spisse evne", så "må vi også akseptere at stridsevnen faller". Kronikken er et stykke "akademisk tåkeprat" som jeg sjelden har sett maken til. 

Høiback er en offiser som jeg har svært stor respekt for. Han har ved gjentatte anledninger levert glitrende analyser om blant annet Forsvaret og Forsvars- og Sikkerhetspolitikken. På en rekke seminarer har hans evne til strålende retoriske grep, presise formuleringer, og en unik evne til humoristisk refleksjon, ført til ny erkjennelse og forståelse. I tillegg til lattersalver og rungende applaus. 

Når jeg velger å kalle dette blogginnlegget for "Akademisk tåkeprat", så er det fordi Høiback selv i sin kronikk understreker nødvendigheten av forskning og akademia. Når han i tillegg påberoper seg at han har et "filosofisk poeng", så blir den tilsynelatende mangelen på forståelse for det temaet han skriver om ikke bare åpenbar, men grenser mot å være fraværende.

For det første synes det som at Høiback definerer Forsvarets "spisse evne" og "kampkraft" til kun å være virksomhet som direkte er knyttet den enkelte persons fysiske beskaffenhet. For det andre ser Høiback tilsynelatende helt bort fra at personellet i Forsvaret må kvalifisere seg for, og ofte bli selektert til, de stillingene og de posisjonene de skal betjene.

Høiback harselerer over at den gjennomsnittlige kvinnekroppen ikke presterer like mye som den gjennomsnittlige mannekroppen. Dersom det faktisk var slik at den enkelte person, uten hensyn til egne ferdigheter og kunnskaper, selv fikk bestemme hvor vedkommende skulle tjenestegjøre, kunne det tenkes at Høiback hadde hatt et poeng. Men slik er det ikke.

Forsvarets kampkraft består av en rekke komplekse kapasiteter og systemer som skal betjenes uten at operatøren må kunne være blant verdens beste idrettsutøvere. Om noen spør meg om hvilke egenskaper som kjennetegner f eks en dyktig "cyberkriger", så ville evnen til å løpe langt og bære tungt komme nokså langt nede på lista.

Når en avdeling eller en virksomhet i Forsvaret skal bemannes, så gjøres det ved at posisjonene besettes av personell som er selektert, utdannet og trenet, og som kan beherske den jobben de skal gjøre. Det er ikke alle som kan bli jagerflygere, ubåtkapteiner, stridsvognskommandører eller etteretningsspesialister - uansett hvor langt de kan løpe eller hvor tungt de kan bære. Det er selvsagt aldri en ulempe å være i god fysisk form, men det skulle være åpenbart for de fleste at det er mange posisjoner som utgjør Forsvarets kampkraft som kan betjenes uten at vedkommende samtidig må være blant de 70 beste i Vasaloppet.

Jo mer mangsidig og mangfoldig oppgavene i Forsvaret blir, jo mindre har Høiback rett. Faktisk har han ikke bare "ikke rett", - den måten å tenke på som han gir uttrykk for i kronikken kan være til direkte skade for Forsvarets evne til å tiltrekke seg rett person på rett sted.

Fellesnevneren for de aller fleste oppgavene i Forsvaret i dag er at det er hodet som er den viktigste "muskelen". Forsvarets største strategiske utfordring er derfor om vi også i fremtiden greier å rekruttere de beste hodene i dette landet, fordi "det i bunn og grunn handler om liv og død og rikets sikkerhet".

Vi må altså rekruttere, selektere, utdanne, trene og motivere de beste menneskene fra hele befolkningen. De må ha ulike egenskaper og ferdigheter og måter å tenke på. Vi må gi dem grunnlaget for å bli dyktige ledere. Og så vi må sette dem til oppgaver som de har nødvendige forutsetninger for å beherske. Om de er menn eller kvinner er knekkende likegyldig.

Dersom vi ikke greier dette, da faller stridsevnen.


Ole Asbjørn Fauske

lørdag 29. juli 2017

Forsvarer Jakob Børresen lovbrudd?

I en ellers god artikkel i Forsvarets forum, hevder pensjonert Flaggkommandør Jacob Børresen at ulovlig spredning av gradert informasjon om Forsvaret "kan forsvares". Det kan ikke stå uimotsagt.


Jacob Børresen har en skarp penn og er en viktig stemme i debatten om forsvars- og sikkerhetspolitikken. Jeg har i mange år hatt stor glede og nytte av å lese hans betraktninger, og jeg regner med at det kommer til å fortsette. Vi trenger dyktige samfunnsdebattanter med solid kunnskap, og Jacob Børresen tilhører så absolutt de som har mye å tilføre.

Men nå har han etter min mening trådt over en viktig grense. Nettopp fordi han er en viktig stemme; nettopp fordi han er en anerkjent debattant; nettopp fordi han har betydelig innflytelse; nettopp fordi han fortsatt er meget godt anerkjent blant mine kolleger som fortsatt bærer uniform, - nettopp derfor bør han være svært forsiktig med å forsvare lovbrudd.

I artikkelen i Forsvarets forum er han i tillegg presentert som "representant for Arbeiderpartiet i Horten". Jeg håper at dette er noe bladet har gjort selv, og at Børresens forsvar av ulovlig spredning av gradert informasjon er hans eget syn - og ikke et uttrykk for Arbeiderpartiets mening.

Jeg er enig i mye av det som Børresen skriver i artikkelen. Men jeg er ikke enig i at det er en "tillitskrise" i Forsvaret. Det er fortsatt ikke ulovlig å uttale seg (har det noen gang vært det?), og debatten både internt i Forsvaret - og ekstern av forsvarsansatte - lever i beste velgående. At noen velger å bryte loven og sende ut gradert informasjon, er ikke et uttrykk for manglende takhøyde. Det er et varsel om at den som evt gjør dette ikke forstår hva som er lovlige virkemidler, og heller ikke forstår at spredning av gradert informasjon potensielt vil kunne skade landets sikkerhet.

Det er en grunn til at Forsvarssjefen skriver en gradert årsrapport til våre politiske myndigheter. En av grunnene er at han der kan beskrive eventuelle utfordringer for Forsvaret som ikke må tilkomme uvedkommende. En potensiell militær motstander vil kunne ha stor nytte av slik informasjon, og det burde være åpenbart for enhver at informasjonen i rapporten derfor må behandles i henhold til graderingen.

Alternativet er at Forsvarssjefen må slutte å skrive graderte rapporter. Det vil i så fall kunne føre til at politiske myndigheter blir enda mindre opplyst om Forsvaret enn de er i dag, - og dermed vil muligheten til å "avdekke utfordringer og problemstillinger" bli mindre. Ikke større, som Børresen etterlyser.

Forsvaret besitter landets kraftigste maktmidler. Vi, Forsvarets personell, er til for, om nødvendig, å forsvare landet med makt. Med livet som innsats skal vi, om nødvendig, bidra til at vi fortsatt skal kunne leve i en fri, uavhengig og selvstendig rettsstat. Vi bidrar ikke til det om vi selv bryter lovene som utgjør rettsstaten.

Det er lov å være frustrert over manglende ressurser. Det er lov å være uenig i Forsvarets innretning. Det er lov å ha et annet syn enn det som kommer til uttrykk i Stortingets Langtidsplan. Og det er lov å hevde at vi snarest må nå vår egen ambisjon om å bruke 2% av BNP på Forsvaret.

Men det er ikke lov å lekke gradert informasjon, og det vet Børresen meget godt. At han i den nevnte artikkelen sier at lekkasjene kan forsvares, er svært nær å oppfordre til lovbrudd. Det er ødeleggende for debatten, og det underminerer hans egen status. Jeg håper det var en glipp.


Ole-Asbjørn Fauske


fredag 25. desember 2015

God Jul, og send "nett-troll" ut i verden på blå resept...

For ett år siden fikk jeg anledning til å markere julen i tjeneste for Forsvaret i internasjonal tjeneste ved NATOs hovedkvarter i Sarajevo. Det var en fin opplevelse, men det er ekstra fint å feire julen hjemme i år etter mange års "fravær" på grunn av tjeneste i inn- og utland.
Noe av det jeg har lært å sette stor pris på gjennom mange års tjeneste både hjemme og i mange andre land, er tradisjoner og kulturer jeg er vokst opp med. Jeg er glad i dette landet, og jeg setter svært stor pris på verdier og kulturer som er fremtredende hos oss. Verdier og kulturer som er #verdtåforsvare. Blant annet derfor har jeg da også i så mange år fortsatt min tjeneste i Forsvaret.
Nå er jeg så heldig å - nok en gang - ha æren av å jobbe sammen med utrolig dyktige og dedikerte mennesker som utgjør en grunnstein i Forsvaret: FAKT representerer grunnlaget for noe av det som gjør at norske soldater og avdelinger ofte presterer mer enn hva man objektivt sett skulle tro var mulig. Det er et privilegium å få være en del av denne organisasjonen.
Mitt juleønske inkluderer det "vanlige": En Riktig God Jul og et Godt Nytt År til alle. I tillegg skulle jeg ønske at mange såkalte "nett-troll" som snakker dritt om landet mitt fikk en reise rundt om i verden på "blå resept". 
Da hadde de kanskje forstått at vi har det ikke så verst her i landet likevel.
Ta vare på hverandre og de menneskene du møter :-)


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

fredag 6. februar 2015

Jeg tror det nesten ikke - selv om jeg ser det.

Denne uken trakk Regjeringen tilbake forslaget om innføre tiggeforbud. Det skjedde etter at Senterpartiet hadde varslet om at de ikke lenger kom til å støtte forslaget i Stortinget.

Dette blogginnlegget er ikke for eller imot et forbud mot tigging. Det er heller ikke en juridisk redegjørelse, for jeg er på langt nær noen jurist. Riktig nok har jeg gjennom jobb, erfaring og utdanning fått en relativt god oversikt over lovverk og straffebestemmelser, men derfra til å være i stand til å debattere jussens irrganger er det svært langt.

Etter denne ukens debatter i media om høringsutkastet til den foreslåtte loven, er jeg imidlertid blitt nokså sikker på at ledende stortingspolitikere, som altså deltar i Norges lovgivende forsamling, nok burde sette seg på skolebenken for å forsøke å forstå helt elementær juss tilknyttet de lovene de selv er med på å vedta. I tillegg bør de ta seg tid til å faktisk lese de lovforslagene som sendes på høring før de kommenterer dem i media.

Politikere, kommentatorer og mange enkeltmennesker har kommentert høringsutkastet og hevdet at det nå skulle bli forbudt å hjelpe tiggere. En kommentator i VG "sauser sammen" en generell motvilje mot et tiggeforbud med en latterliggjøring av at det vil bli straffbart å hjelpe mennesker i nød. "Hva er forsyninger og utstyr til en som skal sitte på gaten og tigge med kopp i hånden? Koppen? Sitteunderlaget? En kopp te? En varm dusj?" - skriver hun.

Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, sier at "Det er ikke kriminelt å gi folk en kopp kakao"  Stortingsrepresentant for Senterpartiet, Kjersti Toppe, sier at "Regjeringen vil gjøre det ulovlig å hjelpe folk i nød." Også leder i Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, er med på hardkjøret mot regjeringens forslag og sier at "Det kan faktisk bli straffbart å vise omsorg for tiggere."

Hvor tar de det fra? Hvor står det i lovutkastet at det skal bli straffbart å hjelpe mennesker i nød? Jeg har ikke funnet det noen steder - av den enkle grunn at det ikke finnes der.

Om man faktisk leser teksten finner man ingenting der om at det var foreslått å forby mennesker å hjelpe tiggere. Det som står, er at medvirkning til tigging skulle forbys. Det står til og med forklart hva som menes med medvirkning: "for at vedkommende skal kunne tigge" står det flere ganger.

Det var foreslått at det skulle bli forbudt å hjelpe noen til å tigge. Noe som er en vesentlig forskjell fra å vise barmhjertighet med mennesker i nød.

Om loven hadde blitt vedtatt, hadde det å tigge blitt et lovbrudd. Og for de aller fleste lovbrudd som er definert i straffeloven, er medvirkning til lovbrudd også straffbart. Det er enkelt forklart i § 15 i Straffeloven av 2005. I så henseende hadde loven ikke skilt seg fra andre lover.

At medvirkning til straffbare handlinger er forbudt, er noe de aller fleste skulle vite. Det vet selvsagt også fremtredende stortingspolitikere og partiledere. Når de likevel velger å fremstille sin motstand mot et lovforslag ved å feilsitere teksten og nærmest latterliggjøre Regjeringen for å ha fremmet et forslag som det inntil nylig var flertall for på Stortinget, så kan det være at de oppnår noe "emosjonell støtte" blant mennesker som ikke har lest utkastet og som tror på de de sier.

Men dette er en risikosport. Om folk setter seg inn i hva saken gjelder, vil de fort kunne finne ut at de samme politikerne ikke hadde grunnlag for uttalelsene sine. Og siden politikere ikke liker å bli tatt i løgn, er det dermed bare to andre mulige forklaring som er tilgjengelig: 1) De hadde ikke lest teksten de uttalte seg om, eller 2) de vet ikke at medvirkning til straffbare handlinger også kan straffes.

Jeg overlater til andre å felle dommen. Jeg er jo ikke jurist. Og heller ikke dommer.


Ole-Asbjørn Fauske

onsdag 24. desember 2014

Riktig God Jul!

Roen begynner for alvor å senke seg også her i Sarajevo. I år blir det julefeiring ute på jobb for Forsvaret, slik som så mange veteraner har gjort før meg. Ikke bare i Forsvaret, men i mange av samfunnets viktige etater er det mange som har vært - og er - på jobb i julen hvert eneste år. I kveld går tankene til venner og familie, og en ekstra hilsen til alle de som er på vakt i julen, hjemme og ute.

En ekstra varm hilsen går til mine mange veterankolleger fra Forsvaret som har vært, og er, i tjeneste ute og hjemme. Mitt største ønske for julen og for det nye året er at enda flere av Forsvarets veteraner skal føle at de får den oppfølgingen som de har fortjent.

Når man feirer jul ute, kommer på en måte julens budskap enda nærmere. Savnet av familie og nære venner blir større, og forståelsen av hvor godt de aller fleste faktisk har det i Norge blir enda litt mer tydelig. Ja, - det er riktig: hjemlengsel er definitivt en del av det hele.

Det er ikke særlig "strevsomt" å feire jul i Sarajevo. Bosnia og Herzegovina, med alle sine fortsatte utfordringer, er likevel er relativt trygt sted.

Butikkene har det meste, restaurantene er åpne, gatene er fulle av mennesker, og det serveres både kaffe og mye annet godt på de mange kafeene i gamlebyen, Selv om ikke alle feier jul slik vi gjør det hjemme i Norge er det julestemning også her.

Vi har det bra, og pinnekjøtt medbrakt fra Norge kommer til å smake fortreffelig i kveld!

En riktig fredelig og God Jul, og et fremgangsrikt og Godt Nytt År ønsker jeg alle!






Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

søndag 12. oktober 2014

Pressestøtten, - nødvendighet eller kunstig åndedrett?

Etter at statsbudsjettet ble lagt fram har det naturlig nok kommet mange reaksjoner. Det gjør det hvert år. I år er det mange som reagerer på at pressestøtten kan bli redusert. De mest toneangivende kommentatorene som jeg har oppfattet har uttalt seg kommer fra - ja, nettopp, pressen selv. 

Sven Egil Omdal kommenterer saken i Stavanger Aftenblad under tittelen "Seriøst, Widvey?" Ikke uventet er han meget skeptisk til reduksjon i pressestøtten. Han konkluderer med at:
"Avviklingen av viktige deler av norsk presse er en del av ministerens store prosjekt for å skape mer frihet på kulturfeltet. Et arbeid som åpenbart utføres til tonene av Kris Kristoffersons kjente strofe: «Freedom’s just another word for nothing left to lose»."
Morten Strøksnes har i sin kommentar "Opphørssalg" i Bergen Tidende i tillegg vinklingen at journalistikken kan stå i fare for å bli overtatt av kommunikasjonsbyråer:
"Fordi svekkelsen av den seriøse pressen endrer spillereglene for vår politiske kultur. Mens journalister mister jobben (ca. 360 bare i år), tar andre over tomrommet, og ansetter langt flere folk enn mediebedriftene må kvitte seg med. Disse «andre» er selvsagt kommunikasjonsselskaper, PR-byråer og lobbyister."
Begge kommentatorene har vektige argumenter, men de er samtidig begge to svært lite kritiske til journaliststanden og til medienes prioriteringer. Omdal forsøker seg riktig nok når han hevder at:
"Derfor stiller 40 journalister på rettssaken mot Petter Northug. De er alle på jakt etter de raske pengene."
Men skytset rettes mot de grådige (?) eierne som "er avhengig av å levere kvartalsresultat som ikke fører til ubehagelige spørsmål fra fondsforvalterne som i realiteten styrer virksomheten."

Jeg er en sterk tilhenger av en fri og uavhengig presse, og jeg er en sterk tilhenger av oppegående medier som setter søkelyset på maktstrukturer i samfunnet og som bidrar til åpenhet og synlighet i forvaltningen. Men jeg er også svært negativ til hvordan mediebildet har utviklet seg gjennom mange år.  Det synes som at jakten på skandaleoppslag og på å finne/konstruere konflikter har overtatt for den seriøse journalistikken. Eksemplene er dessverre uendelig mange.

Dermed har pressen selv meget effektivt sørget for å fjerne seg fra det som ville ha vært de aller beste argumentene for å opprettholde pressestøtten, - nemlig "god, gammeldags journalistikk".

For svært mange mennesker, meg inkludert, tydet presseoppbudet på Gardermoen da "ebolaflyet" landet og under rettsaken mot Petter Northug, at det er ikke ressursnivået det er noe galt med i norsk presse.

Det er prioriteringene som er gått helt av hengslene.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

søndag 27. juli 2014

Å holde hodet kalt når terror truer er ikke nødvendigvis enkelt

Gjennom "alle" medier har vi de siste dagene konstant blitt minnet om at PST anser at det foreligger en terrortrussel mot Norge. Det offentlige Norge har valgt å være åpne om trusselvurderingen, og de hevder at den kan komme fra personer som har kjempet på bakken i Syria.

Ikke uventet har den norske åpenheten fått kritikk. Ifølge Hans-Jørgen Bonnichsen, tidligere operativ sjef i den danske etterretningtjenesten, er den nasjonale traumen i Norge etter terroraksjonen 22. juli 2011, og kritikken myndighetene fikk i etterkant, forklaringen på hvorfor Politiets sikkerhetstjeneste (PST) valgte advare det norske folk om terrortrusselen på torsdag. Før jeg sier mer om saken, la meg få lov til å presisere følgende: Jeg vet ikke noe om saken ut over det som er presentert i media. Jeg har ingen opplysninger fra noen kilder ut over aviser og radio/TV. Heller ikke har jeg noen kjennskap til de vurderingene som har blitt gjort før man valgte å gå ut med informasjon om en mulig øket fare for terror. Men jeg er sannsynligvis litt over gjennomsnittlig interessert i Forsvars- og Sikkerhetspolitikk, og har selvsagt - som mange andre - gjort meg noen tanker om temaet. 

Jeg var selv overrasket over at man valgte å gå ut såpass tydelig, men jeg støtter åpenheten fullt ut. Vår alles sikkerhet, det være seg fra trusler om terror eller andre uønskede hendelser, er tildels et felles ansvar. Selvsagt er det Politiet som har det største ansvaret, - som skal være "The First Responder",- som ved hjelp av  bl a PST skal ha en oversikt over trusselbildet, - og som skal trygge innbyggerne i landet. Men det er ikke mulig å ha et politi som er tilstede alle steder, som kan fange opp alle signaler, og som kan stanse alle hendelser før de skjer. Det er heller ikke mulig å ha et politi som er i stand til å håndtere alle tenkelige situasjoner. Derfor trenger vi en "våken" befolkning som ser, som hører, og som melder fra til Politiet når de oppdager noe mistenkelig. Derfor samarbeidet Politiet med andre samfunnsetater, som f eks Forsvaret, for å kunne ha tilgang til samfunnets samlede ressurser om det skulle bli nødvendig. 

Fra mediene ser vi at samarbeidet mellom Politiet og Forsvaret tilsynelatende er meget godt. Politiet har fått den bistanden de har bedt om. Vi får også opplyst at det er et bedre samarbeide mellom Politi og Forsvar som har avslørt at en trussel om terror var under oppseiling. 

Den tidligere danske sjefen for etterretningstjenesten har selvsagt et poeng når han nevner det nasjonale norske "traumet" etter 22 juli 2010. Men at det samme "traumet" har ført til et bedre samarbeide mellom nødetater og mellom Politiet og Forsvaret synes åpenbart. En svært viktig brikke i et forsvar mot terror, er en befolkning som er årvåkne. Gjennom den åpenheten vi nå ser fra norske myndigheter, bidrar man nettopp til det.

Dette er en hårfin balanse. For mye snakk om terrortrusler i det offentlige rom kan føre til frykt i befolkningen. Og da har ganske riktig en potensiell terrorist oppnådd mye før han/hun evt gjennomfører en terrorhandling. Samtidig er det viktig at vi har et våkent blikk på våre omgivelser og at vi innimellom våger å tenke tanken: "Det kan hende også her."

Et mulig scenario er at åpenheten kan "skremme" potensielle terrorister fra å gjennomføre handlingen(e) og at de "går under jorden". Og da kan det bli vanskeligere å arrestere dem. 

Men i det samme scenariet: Åpenheten fører til en årvåken befolkning, og den fører til at bistandsinstruksen mellom Politiet og Forsvaret blir synlig aktivert. Politiet er synlige i gatene, og "alle" vet at Forsvaret har soldater, kjøretøyer og fly som er klare til å settes inn om Politiet skulle ha behov for det. Forhåpentligvis gjør dette at de potensiell terroristene tenker seg om en gang ekstra, og at de avstår fra å gjennomføre de handlingene de hadde planlagt. 

Dersom åpenheten i seg selv er med på å minske faren for - eller til og med hindre - et terrorangrep, så har strategien vært vellykket. Personlig vil jeg alltid foretrekke at uskyldige mennesker ikke mister livet.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

lørdag 24. mai 2014

Flomkatastrofen i Bosnia og Herzegovina

En gang en flott restaurant like
utenfor Doboj. Men det var før
vannet steg fire meter og
elvebredden flyttet seg 20 meter.
Flomkatastrofen i Bosnia og Herzegovina har krevet mange menneskeliv. Selv om flomvannet nå er på veg tilbake, gjenstår svært mye arbeide for livene til de som er rammet igjen kan bli noenlunde normalt.

Samtale med stasjonssjefen
for politiet i Doboj
Det er mange som vil hjelpe, og nødhjelp kom til landet nesten umiddelbart i store mengder. Det var helt nødvendig, for mange mennesker mistet alt de eide da flom og jordras ødela tusenvis av boliger.

Frivillige fra Camp Butmir dro til Doboj på torsdag for å hjelpe til med opprydningarbeidet. "Et bilde sier mer enn tusen ord", sies det. Det er feil. Man må se ødeleggelsene med egne øyne; kjenne lukten; snakke med fortvilte mennesker; - først da går det opp for en hvor stort omfang denne katastrofen har.

Jeg har mange gode kolleger i det norske Forsvaret som har tjenestegjort i Bosnia og Herzegovina. Da jeg var her på slutten av 90-tallet, hadde vi en bataljon i Modrica. Vi hadde også mange norske soldater i nettopp Doboj der Nord-Pol Brigadens hovedkvarter lå.

Baksiden av sykehuset.
Legg merke til at
vannstanden var ca
fire meter over hodene
til de to personene.
Det tar nok en stund
før apoteket åpner igjen.
Jeg legger derfor ut noen bilder fra Doboj, og jeg er sikker på at det vil være mange som kjenner seg igjen (trykk på bildene for å åpne dem i full størrelse).

Soldater fra Forsvaret i B&H
gjør en uvurderlig innsats for å
rengjøre sykehuset etter flommen
Utenfor aldershjemmet
Da demningen utenfor Doboj brast, gikk det bare ca 30 minutter før hele byen var full av vann. Mitt i sentrum stod vannet nesten fire meter over gatelegemet. De offisielle tapstallene for hele Bosnia og Herzegovina har jeg ikke enda, men politisjefen i Doboj kunne opplyse at 10 personer hadde omkommet der.

To av de frivillige
fra Camp Butmir
Overalt hvor det har vært flomvann, ligger det igjen store mengder slam og søle som må fjernes med håndmakt. Det er et tidkrevende og slitsomt arbeide.
Mellom de to sykehus-
blokkene















Noe av det som er ryddet ut
fra sykehuset
De frivillige tar en pust i bakken
og vurderer neste oppgave
Bosnia og Herzegovina kommer til å trenge mye internasjonal hjelp også når gjenoppbyggingen starter. Norge har lovet å hjelpe både B&H og Serbia.

Som nevnt innledningsvis mottar landet store mengder nødhjelp. Utfordringen akkurat nå er faktisk den store logistikkoperasjonen dette medfører. NATO og EUFOR gir råd til myndighetene, og støtter med veiledere for å få organiseringen av nødhjelpen best mulig.

Det er ikke noe poeng i å sende mat/klær/vann osv fra Norge. For de som ønsker å hjelpe anbefaler jeg at det skjer gjennom donasjoner til internasjonale- og frivillige organisasjoner som forstår seg på nødhjelp. For eksempel til Norges Røde Kors som allerede er i full gang med å samle inn penger.

Jeg tillater meg å be lesere av dette innlegget til å dele det med andre slik at så mange som mulig kan få anledning til å hjelp.

Eventuelle spørsmål og kommentarer på bloggen skal jeg forsøke å besvare fortløpende så godt jeg kan.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

søndag 18. mai 2014

NATO HQ Sarajevo (NHQSa)

Dette blogginnlegget står også på trykk i Pro Patria nr 2, 2014.

NATO HQ Sarajevo samlokalisert med EUFOR HQ i Camp Butmir
NATO etablerte hovedkvarteret i Sarajevo i desember 2004. Hovedkvarteret etterfulgte Stabilisation Force (SFOR) som hadde ansvaret for sikkerhetssituasjonen etter fredsslutningen i 1995 («Daytonavtalen»), og etableringen av NHQSa var et svar på det uttrykte ønsket fra Bosnia-Herzegovina (B&H) om å starte prosessene mot en tettere integrering i Euro-Atlantiske institusjoner. Presidentskapet i B&H uttalte også at det overordnede sikkerhetspolitiske målet for landet var et fremtidig medlemskap i NATO, og hensikten med etableringen av NHQSa var å støtte, og gi råd, til myndighetene og Forsvaret gjennom nødvendig transformasjon og utvikling.

Sikkerhetssituasjonen i B&H er fremdeles utfordrende. I november i fjor fornyet FNs Sikkerhetsråd mandatet for EU og NATO, og uttalte at situasjonen i B&H fortsatt har et potensiale for å true internasjonalstabilitet og sikkerhet. EU og NATO «deler» på de militære oppgavene det internasjonale samfunnet har i B&H. EU har etablert en styrke (EUFOR) som gir utdanning og trening til Forsvaret i B&H, og EUFOR har også det operative mandatet om å sette inn styrker i landet om sikkerhetssituasjonen skulle tilsi det.

NATO er til stede med et hovedkvarter, men har ingen regulære styrker fast stasjonert i landet. NATOs oppdrag i B&H kan i hovedsak deles i to, der den «operative» delen av oppdraget er å gi råd til myndighetene for å bidra til utviklingen mot et fremtidig NATO medlemskap. Den andre hoveddelen av oppdraget er å gi støtte til EU/EUFOR i henhold til «Berlin Plus»-avtalen om slik støtte til EU fra NATO.

Som regel er pressen svært interessert i å høre om NATO
NHQSa er funksjonelt organisert for å ivareta hovedoppdragene. «Support Division» har hoveddelen av oppdraget knyttet til «Berlin Plus», og utfører i tillegg støttefunksjoner for rådgivingsdelen av oppdraget. Min oppgave, i tillegg til å være nestkommanderende (DCOM) ved hovedkvarteret, er å lede den delen av hovedkvarteret som driver rådgiving (NATO Advisory Team - NAT). NAT utgjør ca halvparten av
bemanningen i NHQSa.

EUFOR har også rådgiving og kapasitetsbygging som en del av sitt oppdrag. De arbeider mest med militære avdelinger på taktisk nivå, og NATO konsentrerer innsatsen om Forsvarsdepartementet og ledelsen i Forsvaret. Enkelt kan man si at EUFOR og NATO møtes hos Forsvarssjefen i B&H; at EUFOR arbeider derfra og nedover i organisasjonen og NATO derfra og oppover.

Det er riktig å si at hovedutfordringene mot et eventuelt fremtidig NATO medlemskap er mer politiske enn militære. Forsvaret i B&H har hatt en meget god utvikling gjennom mange år, og har etablert NATO prosedyrer og standarder som gjør at B&H i lang tid har levert styrker til FN og NATO ledede operasjoner internasjonalt. Da jeg tjenestegjorde i B&H på slutten av 90-tallet var de militære styrkene fortsatt delt i to, men siden 2005 er det ett forsvarsdepartement og ett forsvar, med én sentral ledelse og én uniform.

Et fremtidig NATO medlemskap vil kreve omfattende reformer også innenfor den sivile statsforvaltningen, og dette arbeidet er mer krevende enn arbeidet med reformer innenfor forsvarssektoren. B&H er fortsatt delt i de to entitetene Republika Srpska (RS) og Føderasjonen (FB&H) slik Daytonavtalen skisserte. Parlamentene i de respektive entitetene har stor makt, og statsinstitusjonene for B&H er tilsvarende svake. Utfordringene forsterkes av at enkelte politiske partier i liten grad anerkjenner Staten B&H, og i noen grad arbeider enkelte politikere for å underminere Staten til fordel for entitetene.

Vinterens demonstrasjoner har vist at deler av befolkningen i B&H nå er frustrerte over mangel på politisk fremgang, og tilliten til det politiske systemet er lav. Det er også stor frustrasjon over mangel på gjennomsiktighet i statsforvaltningen, og korrupsjon er sett på som et alvorligproblem.

På tross av utfordringene arbeides det meget godt i mange ledd for å integrere B&H i Euro-Atlantiske institusjoner. I regionen (Balkan) er nå de fleste andre land enten medlemmer i EU og/eller NATO (som f eks Kroatia og Albania), eller på full fart mot fremtidige medlemskap (Monte Negro og FYROM). Også Serbia har uttrykt et sterkt ønske om EU medlemskap. Dermed risikerer B&H å bli det eneste landet i regionen uten slik integrering om ikke de politiske prosessene fortsetter.

Veien mot et NATO medlemskap har gått bra, og B&H har over flere år arbeidet med – og oppfylt – individuelle partnerskapsmål som er nødvendige. Landet har vært NATO partner gjennom PfP-programmet i mange år, og er snart klare til å aktivere NATOs Membership Action Plan (MAP). Det vil utløse en rekke mekanismer for reformer i store deler av statsforvaltningen og samfunnet for øvrig. NAC har imidlertid satt som et absolutt kriterium for å aktivere MAP at alle forsvarseiendommer må registreres på Staten B&H for utnyttelse av Forsvarsdepartementet, men dette har vist seg vanskelig å få til, - hovedsakelig av politiske årsaker.

NHQSa gir råd og støtte innenfor en svært lang rekke av aktiviteter og prosesser. Imidlertid har vi fire hovedprioriterte områder som tar mest oppmerksomhet for tiden. Disse områdene er:
Det er fortsatt mye overskuddsammunisjon og -våpen igjen
etter krigen i Bosnia og Herzegovina

-          Overskuddsvåpen og –ammunisjon
-          Logistikk- og anskaffelsesprosesser
-          Registrering av forsvarseiendommer
-          Forsvarsreform


Arbeidet med å sikre overskuddsvåpen og –ammunisjon er direkte knyttet til sikkerhetssituasjonen i landet. Mye av ammunisjonen er ustabil, det finnes store mengder overskuddsvåpen som kan gjøre stor skade om de kommer i feil hender. Mange internasjonale organisasjoner, i tillegg til NATO og EUFOR, arbeider for å støtte B&H med dette.

Forsvaret i B&H har en meget anstrengt ressurssituasjon, og arbeidet med logistikk- og anskaffelsesprosesser skal blant annet bidra til å frigjøre ressurser for investeringer og nyanskaffelser.
I tillegg til at registrering av forsvarseiendommer er en politisk utfordring, er det også mye teknisk arbeid som må gjøres før eiendommene kan registreres. NHQSa støtter derfor myndighetene med juridisk og teknisk støtte i dette arbeidet.

Å delta på forskjellige tilstelninger og å møte mange
forskjellige mennesker er en viktig del av jobben
Arbeidet med Forsvarsreformen er meget tidkrevende og støter på store politiske utfordringer. Dessverre er mye av den politiske retorikken om Forsvaret knyttet til antall soldater og til hvor Forsvaret skal være lokalisert, - noe som gjør at det er vanskelig å oppnå politisk enighet. NHQSa forsøker å påvirke det politiske nivået til heller å diskutere roller og oppgaver, og så la størrelse, lokalisering, innretning og budsjett bli en funksjon av hva Forsvaret faktisk er forventet å bidra til.
Både gjennom samtaler og fra taler-
stolen er det viktig å orientere om
fordeler ved et evt NATO medlemskap



For meg personlig vil jeg si at denne jobben er noe av det mest givende man kan ha som offiser. Jeg får anledning til å være med på å bidra til sikkerhetspolitisk utvikling i et flott land, og jeg har meget stor påvirkning og innflytelse. I tillegg er jeg usedvanlig privilegert ved å være sjef for et særdeles kompetent rådgivingsteam (NAT) som har hatt – og har – en avgjørende betydning for reformprosessene. Jeg er den eneste norske soldaten ved hovedkvarteret, men jeg har meget god kontakt med Den norske ambassaden og får anledning til å snakke norsk med jevne mellomrom. Tjenesten innebærer mange reiser rundt i B&H, og det er en stor fordel å besøke byer og små steder med norsk flagg på skulderen. Norge har vært en stor bidragsyter i B&H i mange år, og det er noe som folk har lagt godt merke til.
Fra et åpent folkemøte om NATO

Som alle sikkert vet er det ingen utdanningsretning i det norske Forsvaret som kan forberede en på en slik jobb. Men flersidig utdanning og allsidig tjeneste i inn- og utland, kombinert med sjefserfaring på mange nivå og erfaring fra NATO operasjoner og kommandostruktur har forberedt meg godt. I et oppdrag som ved NHQSa er dessuten personlige kontakter og forbindelser med våre samarbeidspartnere i Forsvarsdepartementet og i Forsvaret helt avgjørende. Det er mange viktige saker som løses over en kopp kaffe eller i en god samtale på et sosialt arrangement, og allsidig bakgrunn fra slik «tjeneste» er dermed også en stor fordel.

Soldater trenger også å koble av i
sosiale omgivelser
Utfordringer er det selvsagt her som i de fleste andre jobber. I tillegg til at den politiske situasjonen er krevende og ofte forsinkende på reformprosessene, kan også NATOs eget byråkrati og prosesser i kommandostrukturen være utfordrende, forsinkende og gi betydelig merarbeid. Og det må være lov å si at NHQSa er både underfinansiert og underbemannet for de oppgavene det er uttalt at vi skal løse.
Oppsummert vil jeg likevel si at jeg har stor tro på dette oppdraget. Det er viktig for situasjonen i landet at det ligger et NATO hovedkvarter i Sarajevo, og tilstedeværelsen alene er dempende på underliggende konflikter.

Jeg håper at B&H i en ikke alt for fjern fremtid vil kunne inviteres til å bli medlem i NATO. Om/når dette kan skje er først og fremst et politisk spørsmål internt i B&H. Først må som nevnt MAP aktiveres, og for å gjøre det må politikerne i B&H bli enige om å registrere alle forsvarseiendommer på Staten. NHQSa kommer til å bli værende i B&H en god stund enda, og vår viktigste jobb vil fortsatt være å bistå og gi råd til myndighetene om Euro-Atlantisk integrering og tilnærming til et fremtidig NATO medlemskap.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

lørdag 15. februar 2014

Et helvetes leven

Tittelen på dette innlegget er hentet fra Dagbladets lederartikkel fredag 14. februar. Kanskje mer enn de fleste andre aviser, er Dagbladet svært dyktige til å lage overskrifter og til å blåse saker ut av proporsjoner. Det er et velkjent grep fra flere medier at man presenterer en sak med sterk vinkling, og at man deretter innhenter kommentarer fra en rekke kjente personer til det som er presentert. Legg merke til: Ikke til sakens fakta, men til det som er presentert. Kommentarene (som gjerne begynner med "slik saken er presentert i media") handler derfor om medieoppslaget og ikke om fakta. 

For opposisjonen på Stortingen kan slike oppslag være nyttige. Politiske poenger og sympati kan oppnås ved for eksempel å "kalle noen inn på teppet" med en gang. Man kan selvsagt ikke vente til saken er blitt tilstrekkelig belyst, for da risikerer man at grunnlaget faller bort.

Men hva dreier denne saken seg egentlig om? Den dreier seg ikke om at kulturministeren har tatt en telefon. For det gjør sikker alle ministre hver eneste dag. Spesielt dersom de får hør at det er en mulig mediesak på trappene. Hva er vel mer naturlig enn at man tar en telefon for å finne ut hva som er realitetene i en sak i tilfelle man blir konfrontert av representanter fra media neste dag? Jeg ville gjort det. Og det tror jeg mange andre ville gjort også.

At saken så tar av - fordi man har tatt en telefon - kan ikke den som har tatt telefonen nødvendigvis være den eneste ansvarlige for. Vedkommende som sørget for at saken faktisk ble til et "helvetes leven" er ikke nevneverdig beskrevet i fremstillingen.

Men det som er virkelig ille er at kulturministeren gjennom denne saken beskyldes for å ville "kontrollere kunsten". Og ikke bare ministeren, hele partiet hennes beskyldes for det samme. "Det er merkelig at man må minne Høyre på at kunsten skal være fri" sier denne overskriften. Det er ikke et snev av bevis for at et slikt utsagn skulle være nødvendig i noe av det som er skrevet.

Kulturministeren ønsket å være forberedt dersom en potensiell mediesak skulle kreve hennes involvering. Det førte til en mediesak som Dagbladet og deler av opposisjonen på Stortinget utnytter til fulle. Som nevnt dreier saken seg likevel ikke om at kulturministeren tok en telefon, men den dreier seg om oppslag, antall besøk på nettsider, antall solgte aviser, og billige poenger for opposisjonen.

Det er nødvendig å minne om "de tre sannheter" som alltid er gjeldende når saker blir slått opp:

1. Saken er tatt ut av sin sammenheng
Et skandaleoppslag er alltid presentert ute av sin sammenheng. Avgjørende kunnskap som setter saken inn i et forståelig perspektiv er ikke presentert. En viss indignasjon preger fremstillingen, og ofte har vedkommende som presenterer saken liten kunnskap om saksområdet.

2. Vesentlig informasjon mangler
Vesentlig informasjon for å belyse saken er enten ikke tilgjengelig på publiseringstidspunktet, - eller den er bevisst utelatt. Ethvert potensielt skandaleoppslag risikerer å miste sin virkning dersom man innhenter mer informasjon - eller publiserer all tilgjengelig informasjon på en nyansert måte.

3. Medier trenger oppmerksomhet for å tjene penger
På tross av hva pressen selv hevder, er ikke den fremste drivende kraft for mediekonsernene å drive folkeopplysning. Først og fremst er det viktig å få oppmerksomhet om saker, - helst mer enn konkurrentene, - slik at man tjener penger. Og selv om man tar bort det økonomiske motivet, så er det alltid en sterk drivkraft å ha sin "egen vinkling" eller å få større opplag (eller antall klikk) enn konkurrentene.


Om de som blir kontaktet av media og bedt om å kommentere hva media skriver hadde tenkt på disse tre enkle "sannhetene" før de uttalte seg, så ville verden vært et vennligere sted.

Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

søndag 9. februar 2014

Oslo Gardermoen (OSL) - en flyplass til besvær.

"Nå må du løpe mot gaten altså!" - ropte en små-stresset SAS-medarbeider etter at jeg hadde levert kofferten. Egentlig 10 minutter for sent. Jeg løp mot sikkerhetskontrollen, som for en gangs skyld var nesten uten ventetid, og svettende løp jeg pesende gjennom den lange terminalen mot utgangen der flyet til Trondheim ventet. "Gate closing" lyste skjermene lenge før jeg nærmet meg. Men jeg greidde det! I det jeg "kastet" meg inn i flyet og ned i setet, kom meldingen "Boarding Completed" og skiltet med "Fest setebeltet" ble slått på. "Puh, - så heldig jeg var nå," tenkte jeg.

Men var jeg egentlig det? Var jeg egentlig heldig som hadde rukket flyet? Nei, - jeg var ikke det. Jeg var utsatt for et forsinkende system der man "beregner" at folk skal miste flyet. Der man legger opp til en "samlet reisetid" som ser forlokkende ut når man bestiller billetten, men som - i alle fall for mitt vedkommende - nesten ALLTID medfører forsinkelser og ombooking. Men altså ikke i dette tilfellet.

Det jeg snakker om er flyreiser fra utlandet via Oslo Lufthavn Gardermoen (OSL) og til et annet bestemmelsessted i Norge. Som de fleste vil vite, så må man når man kommer fra utlandet plukke opp bagasjen på OSL, ta den gjennom tollen, og så sjekke den inn på nytt, og på nytt gå gjennom sikkerhetskontrollen. Selv om bagasjen i utgangspunktet er sjekket inn til det endelige bestemmelsesstedet, og selv om man tidligere samme dag har vært gjennom en sikkerhetskontroll i et Schengen-land.

De siste årene har jeg med svært få unntak måttet booke om billetten til et senere fly på grunn av at denne prosedyren på OSL tar for lang tid. Forøvrig en helt unødvendig prosedyre etter min mening. Reiser man til et hvilket som helst annet land i Schengenområdet (i hvert fall dit jeg har reist de siste årene), henter man bagasjen og går gjennom tollen først når man er kommet helt fram.

For et par år siden diskuterte jeg dette med en av sjefene i Avinor. Vedkommende hevdet at Avinor var klare til å legge til rette for den samme ordningen i Norge, men at Tollmyndighetene motsatte seg det. Uvisst av hvilken grunn, ble det hevdet.

Ordningen medfører ikke bare ulemper for passasjerene. Den må også føre til ekstra utgifter for flyselskapene som må booke om passasjerer og i noen tilfeller gi dem kompensasjon for forsinkelsen. Ordningen er også en effektiv begrensende faktor for passasjerer som ønsker å reise til Norge. Om man har et møte man skal rekke, eller om man skal reise med Hurtigruten, eller om man skal i et bryllup, osv osv, - så kan man ikke reise via OSL og forvente at man kommer fram til avtalt tid.

Det er utrolig frustrerende å komme med et fly til OSL fra utlandet, en hel time før den videre forbindelsen, og vite med 99% sikkerhet at man ikke rekker neste fly. Det er da også grunnen til at jeg så sant det er mulig forsøker å finne flyruter som ikke går via OSL. Noen ganger er billetter direkte til andre byer (altså ikke via OSL) litt dyrere, men jeg betaler gladelig noen hundrelapper ekstra for å slippe å tilbringe timevis på OSL helt unødvendig.

I eksempelet jeg viser til innledningsvis i dette innlegget, gikk jeg av flyet 50 minutter før forbindelsen til Trondheim hadde avgang. Jeg var helt sikker på at jeg ikke kom til å rekke flyet, men jeg var "heldig". Min koffert var nummer to som ble levert på bagasjebåndet; det var ingen kø i innsjekkingen; og ingen kø i sikkerhetskontrollen.

De andre passasjerene som kom fra utlandet sammen med meg og som også skulle til Trondheim, - de så jeg naturligvis ikke noe mer til.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.




Oppdatert 19/2 2014:

Jeg har fått følgende tilbakemelding fra Oslo Lufthavn Gardermoen på dette blogginnlegget:

Det arbeides med å få til en forenklet transferordning for de som kommer fra utlandet og skal videre innenlands. Dette har svært høy prioritet hos en samlet luftfartsbransje. Utfordringen er å finne løsninger som både tilfredsstiller ønsket om en sømløs overgang for passasjerene og samtidig ivaretar en god tollkontroll inn til Norge.

Sommeren 2013 ble det overlevert en rapport til samferdselsdepartementet som konkluderte med at det bør settes i gang et prøveprosjekt på OSL for å se om det er mulig å ivareta punktene over på en god måte. Denne rapporten er utarbeidet av Toll, Politi, Mattilsynet, SAS, Norwegian og Avinor.

Solberg-regjeringen har i sin regjeringserklæring at de skal innføre forenklet transfer på OSL. Derfor avventer vi nå et politisk vedtak.

Håper dette ga deg noen svar og forsikringer om at vi jobber med saken.


lørdag 8. februar 2014

Er våren kommet til Bosnia og Herzegovina?

I går var vi vitne til opptøyer og tilstander i gatene i Sarajevo som det ikke er sett maken til siden beleiringen under krigen for 20 år siden. Demonstranter tok til gatene i det som skulle bli en voldelig protest mot den politiske situasjonen i landet som gjennom snart 20 år etter krigen ikke har greidd å tilfredsstille befolkningens ønsker om økonomiske og demokratiske fremskritt. 


Når dette skrives, pågår demonstrasjonene i Sarajevo og i en rekke byer i Bosnia og Herzegovina (BiH) fortsatt. Flere steder i landet meldes det om at sentrale politikere har gått av.

"Jeg forventer ikke å bli vekket av geværsalver i gatene i Sarajevo. Men om det skjer, kommer jeg ikke til å bli særlig overrasket". Uttalelsen kom fra en av de sentrale rådgiverne i NATO Advisory Team som gav meg en oversikt over situasjonen i landet da jeg begynte jobben min der i juli 2013.

Den blodige krigen i BiH endte med en fredsavtale som de fleste kjenner som Daytonavtalen. Avtalen var nødvendig for å stanse krigen, men grunnlag for en fungerende konstitusjon er den ikke. Det viser all erfaring med den politiske situasjonen i BiH i tiden etter krigen.

Landet har en politisk klasse som i tiden etter krigen har trygget egne posisjoner og egne interesser. Valgene som har blitt gjennomført har dessverre styrket deres posisjoner heller enn å bidra til å utvikle BiH til fordel for innbyggerne. Politiske forskjeller handler mer om å promotere etniske forskjeller enn å utvikle landet som sådan. Enkelte politikere arbeider aktivt for å undergrave statsinstitusjonene i BiH fordi de tror at de da får større oppslutning fra velgere i sin etniske folkegruppe.

Det gir mange utslag som for oss virker helt absurde. I sommer ble det f eks stans i utstedelse av pass og identitetspapirer fordi bosniske serbere ville at personnummeret skulle ha et spesielt siffer som viste hvilken etnisk folkegruppe man tilhører. Det førte blant annet til at nyfødte, som ikke fikk utstedt pass, ikke kunne reise utenlands for nødvendig medisinsk behandling.

Mange mennesker i BiH er oppgitte over politikerne, - også sine egne. "De tenker bare på seg selv og ikke på innbyggerne i landet" hører jeg ofte. Politikerne tjener relativt godt (ofte 15-20 ganger mer enn gjennomsnittlig inntekt), beskyldninger om korrupsjon er utbredt, og når de ikke greier å bli enige om virkelige fremskritt blir befolkningen i tiltakende grad utålmodige.

Opptøyene de siste dagene startet med demonstrasjoner i Tuzla etter at arbeidere som har mistet jobben ikke har fått den kompensasjonen de var lovet. At demonstrasjonene spredte seg til mange steder i landet, tyder på at den generelle misnøyen med politikerne og med situasjonen for befolkningen nå måtte komme til utløp.

Etter min mening er det da også den politiske situasjonen i BiH som er grunnen til at FNs Sikkerhetsråd på ny forlenget mandatet for EU og NATO til å bli værende i landet. Situasjonen i BiH representerer en mulig trussel mot internasjonal fred og sikkerhet (fritt gjengitt), sier Sikkerhetsrådet i resolusjonen fra i fjor høst.

Det var også min egen oppsummering da jeg like før jul av en TV-stasjon ble bedt om å si noe om faren for en ny krig i BiH.

Jeg tror ikke demonstrasjonene i BiH blir langvarige, og jeg håper de kan være spiren til "den bosniske våren" som kan endre det politiske landskapet. Til høsten er det valg, og som i de fleste andre land er det viktig at befolkningen stemmer på politikere og politiske partier som er fremtidsrettet og som kan tilby reelle reformer og bedre økonomisk utvikling for landet.

Så lenge mange politikere har personlig gevinst av at situasjonen er slik den er, kommer ikke store endringer til å skje uten at befolkningen velger andre politikere. Om det ikke skjer, og med tanke på at alle andre land i regionen nå er i full gang med Euro-Atlantisk integrering, er det en reell fare for at BiH blir et "mørkt hull" på Balkan.

Reformeringen av Forsvaret og Forsvarsdepartementet i BiH har så langt vært en suksess. Når er tiden overmoden for at også andre samfunnsinstitusjoner kommer etter.

Oppdatert 9/2:
Anbefaler denne artikkelen som er mye mer utfyllende om bakgrunnen og utfordringene.


Ole-Asbjørn Fauske

Se også Bloggurat.

søndag 17. november 2013

"Verdens beste luftkrigsskole"

Dette innlegget står også i den siste utgaven av "Jet Set" - kadettene ved Luftkrigsskolen sitt eget magasin.

Som sjef for LKSK har jeg ofte benyttet begrepene ”Verdens beste Luftkrigsskole” og ”Verdens beste kadetter”. Fordi det ikke foreligger et fullgodt statistisk og empirisk godkjent sammenligningsgrunnlag som beviser utsagnene, må de ses på som subjektive oppfatninger. Dog med islett av allsidig erfaring og personlige opplevelser knyttet til både skolen og kadettene. Og til andre skoler og andre kadetter, selvsagt.

Alle krigsskolene i Norge er svært gode. Og selv om formålet med dem kan uttrykkes nokså likt, så er de likevel grunnleggende forskjellige. Det er de rett og slett fordi behovet til forsvarsgrenene er grunnleggende forskjellig på det nivået kadettene blir utdannet til. Det er ingen svakhet med denne utdanningsordningen, snarere tvert imot. Det er en grunnleggende styrke. Det gjør at vi evner å lære mer av hverandre enn om vi var helt like. Det gjør at våre tradisjoner, kultur og profesjoner tilføres verdier som vi ellers ikke ville hatt tilgang til.

Jeg har hørt uttalelser som ”det er merkelig at i et lite forsvar som i Norge, skal våre offiserer fra forskjellige forsvarsgrener først komme sammen på Forsvarets Stabsskole”. En slik uttalelse vitner om mange ting, - først og fremst om mangel på kunnskap om hva Forsvaret er og hva Forsvaret gjør. De fleste av våre offiserer har jobbet sammen på tvers av forsvarsgrenene fra første dag, - både her hjemme og i internasjonale operasjoner. Og gjennom aktivitetene på befalsskolene – men først og fremst på krigsskolene – får vi god kjennskap til de andre forsvarsgrenene og ikke minst gode personlige relasjoner gjennom de ulike aktivitetene som knytter oss sammen. Det er det vel verdt å ta vare på. I et lite forsvar som vi har i Norge, er det avgjørende at våre offiserer utvikler en profesjonskultur som er i tråd med den jobben de skal gjøre. Det er avgjørende at når offiserer fra flere forsvarsgrener kommer sammen, så er det deres samlede teamkompetanse – med erfaring fra hver av forsvarsgrenene – som gjør at vi er best mulig i stand til å løse oppdragene. Om vi utdanner alle offiserer likt (les: samler utdanningen i en felles krigsskole), så mister vi dette aspektet. Det vil kunne bety en dramatisk endring av den gode kompetansen som samlet sett tilflyter Forsvarets mange avdelinger hvert år fra de ulike krigsskolene. For Luftforsvaret ville det, etter min soleklare oppfatning, bety at ”Verdens beste Luftkrigsskole” erstattes av ”En nokså bra krigsskole”.

For meg, både personlig og profesjonelt, har Luftkrigsskolen vært svært viktig. Jeg har hatt gleden av å være en del av miljøet på Kuhaugen ved tre anledninger. Mitt første møte med skolen var som kadett ved den daværende utdanningsretningen LKSK 1 i 1985. Deretter kom jeg tilbake som kadett ved LKSK 2 fra 1991-1993. Og nå sist har jeg hatt den utsøkte gleden av å være Skolesjef i nesten fire år. Det gjør Luftkrigsskolen til det tjenestestedet jeg til sammen har tilbrakt mest tid.

Ofte er det ikke like lett å forstå hva utdanningen betyr når man fortsatt er kadett. Men så snart man får anledning til å forsøke seg i ”den virkelige verden”, ser man fort at utdanningen har svært stor verdi. For meg, som nevnt både personlig og profesjonelt, gav Luftkrigsskolen det aller beste grunnlaget for mitt virke som offiser i det Forsvaret som møtte meg. Jeg hadde nødvendig faglig ballast for jobben jeg skulle gjøre, og ikke minst hadde lederskapsutdanningen gitt meg nok tyngde og personlig trygghet for å mestre tildels krevende lederskapsoppgaver knyttet til utdanning av vernepliktige soldater og samvirke med andre.

Senere i karrièren har jeg ofte tenkt tilbake på tiden som kadett og erfart at det som jeg lærte ved Luftkrigsskolen, kombinert med nye erfaringer og ny kunnskap underveis, har vært helt avgjørende for å lykkes i også svært krevende situasjoner. Som fersk løytnant under krevende vinterforhold, omgitt av vernepliktige mannskaper og med ansvaret for materiell til mange hundre millioner kroner, var ballasten fra Luftkrigsskolen avgjørende for at vi kunne løse oppdragene på en forsvarlig måte. Senere fikk jeg anledning til å prøve meg som stabsoffiser i landoperasjoner på Balkan, - både på brigade- og på divisjonsnivå. Måten å tenke på, og måten å løse problemstillinger på som vi lærte på Luftkrigsskolen, var svært nyttig.

Den personlige trygghet som jeg har opplevd; altså evnen til å stole på meg selv og min egen oppfatning, kommer som et direkte resultat av undervisningen ved skolen. Gjennom ”trekløveret” teori, praksis og refleksjon utvikler man, sammen med andre, arenaer for tilbakemelding og læring som overgår det meste av hva andre utdanningsinstitusjoner kan tilby. Ikke minst i Afghanistan var denne bakgrunnen helt avgjørende for meg. Selvsagt hadde jeg med meg mye erfaring og utdanning også fra andre tjenestesteder og utdanningsinstitusjoner i inn- og utland, men den helt grunnleggende og avgjørende basisen for å takle tildels ekstreme utfordringer kom fra Luftkrigsskolen.

Det var ikke uten en stor porsjon vemod at jeg i sommer forlot skolen for å finne nye utfordringer på Balkan. Men slik er det for det aller fleste når tiden ved et godt tjenestested er over. Nesten fire år som skolesjef har da også gitt meg mye ny kunnskap og mange nye erfaringer som kommer svært godt med i den jobben jeg nå gjør. Jeg er utrolig stolt over å ha fått anledning til å være sjef for så mange utrolig dyktige mennesker. Og jeg er svært glad for samværet jeg har hatt med kadettene. Noen av de fineste minnene jeg har fra skolen er akkurat det, - samværet med kadettene.

Jeg har alltid oppfordret kadetter og ansatte til å utfordre grenser; utfordre det bestående; stille de vanskelige spørsmålene; og ikke minst – utfordre seg selv. Det er bare da vi kan utvikle skolen og oss selv videre. Og ved Luftkrigsskolen kan vi utfordre det bestående i trygge rammer og med minimal risiko. Det kan vi ikke gjøre i en operativ setting der menneskeliv og milliarder av investerte kroner står på spill. Det gjelder med andre ord å gripe sjansen. Å tørre å utfordre. Å tørre å være annerledes. Å tørre å være modig. Oppsummert pleide jeg å si til nye kull ved skolen: ”Det er bedre å være løve for en dag, enn å være sau hele livet”.

Jeg kommer alltid til å komme tilbake til Luftkrigsskolen. Det vil alltid være et seminar eller et møte eller en annen anledning som bringer meg til Kuhaugen. Og jeg vet hva jeg kommer til å føle når jeg kommer opp bakken og inn på plassen foran messa med et smil om munnen:

”Her har jeg fått lov til å være en del av verdens beste Luftkrigsskole.”



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

søndag 3. november 2013

Naiv tro på egen kunnskaps fortreffelighet

I Aftenposten den 29 oktober har professor i religionshistorie, Torkel Brekke, et debattinnlegg med tittelen "Naiv tro på vitenskap" (i nettutgaven er den endret til "Omskjæring: Naiv tro på vitenskap"). Brekke argumenterer med at nordmenn har ansvarsfølelse for kvinner, barn og dyr og at mange mener at Norge har nådd et nivå av opplysning og utvikling som gjør at man er i stand til å vurdere verdens kulturer og religioner på en nøytral og upartisk måte. Videre sier han at "mange ser ut til å ville bruke statlig makt, lover og regler for å innskrenke handlefriheten til individer og grupper, og stadig presse grensene for politikk inn på områder som utvilsomt bør tilhøre den private sfære".

Brekke benytter debatten om omskjæring av guttebarn som utgangspunkt for sitt innlegg. Han retter skytset mot nordmenn som vil forby omskjæring og mot nordmenn som ikke vil akseptere at kvinner blir undertrykket. Men han treffer ikke nordmenn flest med skytset sitt. Med uvanlig presisjon treffer han seg selv i foten.

Han sier for eksempel ikke noe om omskjæring av jenter. Jeg kan ikke se noen prinsipielle forskjeller mellom det å skjære i friske jentebarn og det å skjære i friske guttebarn. Man kan altså gå ut fra at Brekke mener at det er helt greit med omskjæring av jenter også. Det er etter manges mening - min inklusiv - helt forkastelig å utsette barn for den tortur det er å bli utsatt for omskjæring. Uten mulighet for å kunne protestere eller på et fornuftig vis kunne gi sitt samtykke, er det et overgrep mot barn. Og overgrep mot barn er forbudt. Forbudet gjelder dessuten for alle, - helt uavhengig av hvilken kultur eller tradisjon som måtte hevde at dette området "utvilsomt bør tilhøre den private sfære".

Dersom det brukes vold mot et barn i et privat hjem, er det Statens soleklare plikt å rykke inn for å forhindre dette. Det er ikke inngripen i en privat sfære om Politiet kommer på døren for å stanse husbråk, overgrep eller mishandling. Samfunnets plikt til å beskytte de aller svakeste av oss er absolutt og må på ingen måte forveksles med at politikken utvider sine grenser.

Innlegget til Brekke skremmer meg. At en professor i religionshistorie forsvarer overgrep mot barn er oppsiktsvekkende. Brekke må ha forlest seg på kultur- og historiefortellinger, og må ha glemt at han omtaler mennesker i en rettsstat nå han kaller motstandere av omskjæring for historieløse.

I tidligere tider brente man "hekser" på bålet i religionens navn. Man trenger ikke å være professor for å forstå at slikt gjør man ikke i en rettsstat. Når samfunnet utvikler seg i en mer human, demokratisk, menneskevennlig og inkluderende retning, med respekt for enkeltmennesker og med et sterkt ønske om å forsvare de svakeste, så er det nettopp fordi man tar avstand fra forhold som tidligere var akseptert.

Jeg er glad for å være borger at et land der mennesker står opp for de svake i samfunnet. Kritikk fra en professor endrer ikke det.

Oppdatert 9/11:
Her er en interessant artikkel om såkalt "politisk korrekthet"





Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.