Prinsipper og praktisk politikk, samt en bomring til besvær.

I møte med virkeligheten må selv de beste intensjoner og prinsipper vike for det som i praksis er mulig å få til. Slik ser det i alle fall ut til å være. Partiene i regjeringen har fått erfare det, og Bystyret i Trondheim vedtar saker som går på tvers av programmene til noen av partiene som utgjør flertall i saken. I Adresseavisen i dag viser en meningsmåling hva menneskene i byen synes om akkurat det.

Politikk blir da også betegnet som ”det muliges kunst”. På alle nivå innenfor det politiske liv må det inngås kompromisser. Innenfor de enkelte politiske partier må man det når partiprogrammet skal settes sammen. Og i Storting, Regjering – og Bystyret – må man det for å få til flertallsløsninger om den praktiske politikken. Og da må noen ganger prinsipper vike. Prinsipper som før et valg er fremholdt som absolutte og som selve kjennetegnet på et politisk parti eller en politisk bevegelse.

Nå er jeg av dem som i stor grad er tilhenger av kompromisser i politikken. Verdenshistorien er full av eksempler på meningsløse kriger og forferdelige overgrep som ikke skyldes annet enn at politiske ledere ikke var villige til å finne kompromisser på politiske problemer. Men selv om man alltid må være villig til å finne løsninger på politiske utfordringer, er det samtidig prinsipper som er overordnet politikken. I noen tilfeller må man være prinsippfast, selv om det koster. Dersom man for eksempel mener at samfunnet skal bevege seg i en bestemt retning, er det vanskelig å få aksept for at man i den praktiske politikken inngår kompromisser som fører til det motsatte. Et lite eksempel kan være debatten om – og vedtaket i Bystyret for – bomringen i Trondheim. Her har partier som har programfestet motstand mot bomring, sørget for å innføre den. Partiene selv kaller det ”praktisk politikk” – jeg kaller det juks og lureri overfor de som har avgitt stemme etter hva som står i partiprogrammet.

Det finnes selvsagt mer alvorlige eksempler. Av alle friheter mennesker har, er kanskje ytringsfriheten den viktigste for å sikre at menneskerettigheter overholdes og at mennesker ikke blir utsatt for overgrep. For ikke lenge siden opplevde vi alvorlige anslag mot ytringsfriheten, idet bilder av Profeten Muhammed i enkelte aviser utløste hat og trusler om terror mot hele lands befolkninger. Og når signaler fra øverste politiske hold i enkelte land ber avisene om å ikke trykke bildene, da er det brudd på et prinsipp som man ikke kan gå på akkord med.

Nå må ingen tro at det bare er muslimske fundamentalister som angriper ytringsfriheten. Det skjer rett som det er i Norge også: ”EU-kampen er en krig. Å rive ned Ja-plakater er helt allright så lenge vi når frem med vårt budskap...- Om det er demokratisk? Det har jeg ikke tenkt så mye over…” (Vebjørn Reinsberg til Aftenposten, 26/9 1994).

I forhold til kampen for ytringsfrihet, er innføring av bomring i Trondheim ikke verd å snakke om engang. Men eksempel på ”det muliges kunst”, er det. Spesielt dersom man har et partiprogram som man ikke en gang tror på selv.

Her er forøvrig et tips for å ta unnalurere:
Fotoboks med øyeblikkelig konsekvens for bilister som kjører for fort (klikk på bildet for større versjon).