Etter de alvorlige hendelsene ved Regjeringskvartalet og på Utøya den 22 juli har Regjeringen nedsatt en kommisjon som skal gi en samlet fremstilling av hva som skjedde denne dagen, samt å gi anbefalinger ut fra den lærdom man eventuelt kan trekke av det man finner ut.
Men rapporten fra kommisjonen er det mange som ikke har tid til å vente på. Etter noen dagers "fredningstid", begynte pressen å spekulere i hva som gikk galt. Lenge fikk de holde på for seg selv, men så kom valgkampen i gang.
Først var Stortingsrepresentant Per Sandberg ute og kritiserte Politiet. Det fikk han oppmerksomhet for, men liten kritikk i media. Sannsynligvis fordi media selv hadde gjort noe av det samme. Denne uken har flere politikere fra opposisjonspartiene også kommet med kritikk, og i dag går Sandberg enda lenger og mener at Janne Kristiansen, sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, må ta sin hatt og gå. Han blir støttet av Trygve Hegnar. Til og med regjeringspartiet SV langer i dag ut mot Kristiansen.
Dette begynner å ligne en heksejakt. Som vanlig er det lite fakta som underbygger kritikken - ikke ulikt situasjonene som gav opphav til uttrykket heksejakt. Hvordan flere medier og nå også politikere allerede kan konkludere med at noen ikke har gjort en god nok jobb, er for meg en gåte. Nettopp fordi vi skal få fram alle fakta og bli kjent med alt som hendte er det nedsatt en kommisjon. Det som nå foregår - for tiden med hetsing av Janne Kristiansen - er i beste fall useriøst.
Jeg har selv ved flere anledninger hatt som oppgave å evaluere alvorlige hendelser i Forsvaret - både hendelser i internasjonale operasjoner og hendelser her hjemme. Felles for slike undersøkelser er at det er viktig å bringe fram alle relevante fakta om hendelsene, - herunder se på lover, regler, utstyr, organisering, ledelse, oppdrag, ressurser, trening, forberedelser, kommunikasjon, osv osv. Først når man har det hele bildet, er det mulig å si noe substansielt om årsaksforhold og ansvar, for så å kunne komme med anbefalinger.
I heksejakten som nå pågår har mange allerede konkludert. "Politiet har gjort en for dårlig jobb. Samordningen av ressursene var for dårlig. Helikopteret ble ikke benyttet. Det ble brukt feil båt fra feil sted. PST hadde allerede fått informasjon" - er noen av oppslagene som kan leses.
Så kan man spørre: er det ikke bra at det settes et kritisk lys på myndighetenes håndtering av en så dramatisk hendelse? Selvsagt er det det. Men uten å ha tilgang til relevante fakta, blir selv de enkleste konklusjoner bare spekulasjoner. Når Sanberg tar utgangspunkt i uttalelser fra Kristiansen noen timer etter hendelsen og bruker den for å konkludere med at hun ikke lenger har nok tillit, så er det i beste fall bare dumt. Dersom politikere skulle blitt konfrontert med alle sine uttalelser - revet ut av sin sammenheng - så ville det nok være flere enn Kristiansen som hadde fått problemer.
Det største problemet med det som nå har foregått en stund, er imidlertid at det skapes et inntrykk av at gjerningsmannen på Utøya kunne vært stanset tidligere - og dermed at flere kunne overlevd. Det må være en helt forferdelig belastning for de etterlatte å få servert slike oppslag, og de er naturlig nok opprørte og sinte i tillegg til den store sorgen de må bære. Bistandsadvokaten har da også levert en rekke spørsmål til Politiet på vegne av de etterlatte etter alle oppslagene i media.
Det kan godt være at det er tatt feil valg. Det kan godt være at noe burde vært gjort annerledes. Det kan godt være at Politiet ikke var godt nok forberedt. Det kan godt være at noen må stilles til ansvar. Men - med respekt å melde - dette er forhold som kommisjonen eventuelt skal avdekke.
Det fleste såkalte nødetater i samfunnet ønsker seg flere ressurser, mer trening, og bedre samordning. Og det er ikke ønsker som har dukket opp i løpet av tiden med rød-grønn regjering. Også under tidligere regjeringer har behovet for ressurser og trening til Politiet og andre etater vært diskutert. En skulle derfor tro at også politikere fra opposisjonen ville være litt forsiktige før alle fakta om hendelsene er tilgjengelige. Men så var det dette med valgkamp, da....
Det er en dårlig skjult hemmelighet at koordinering av samfunnets samlede ressurser kan bli bedre. Det er også en dårlig skjult hemmelighet at Politiet og andre nød-etater ønsker mer ressurser til personell, utstyr og trening.
Jeg håper i anstendighetens navn at politikere og media lar være å spekulere i hvilke konklusjoner man skal trekke i denne saken uten å ha nok fakta. I tillegg til at det er direkte useriøst og at det kan være ødeleggende for enkeltpersoner som er involvert, så legger det unødig byrde til den forferdelige situasjonen de etterlatte befinner seg i.
Det er satt ned en kommisjon. La den gjøre jobben sin.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
torsdag 1. september 2011
onsdag 27. juli 2011
Åpenhetskulturen har trange kår
Dette blogginnlegget står på trykk i Adresseavisen tirsdag 26/7 under rubikken "Signert". Innlegget ble skrevet og sent til avisen en drøy uke før fredag 22/7.
“Med unntak av forhold som setter operasjoner eller personer i fare, er det ingenting som ikke tåler en diskusjon i det offentlige rom. Vurderingene vi gjør, avgjørelsene vi tar og forståelsen for det som gjøres - blir bedre med en opplyst diskusjon der det er takhøyde for forskjellige meninger.”
Sitatet er hentet fra et foredrag i Oslo Militære Samfund (OMS) den 8. februar 2010 av Generalinspektøren for Hæren (GIH) Generalmajor Per Sverre Opedal. Foredraget ble holdt etter en periode med diskusjoner om åpenhetskulturen i Forsvaret.
Også denne våren har åpenhetskulturen i Forsvaret blitt diskutert, og med rette blir det hevdet at Forsvaret kan være mer åpen. Samtidig får vi innblikk i Forsvarets virksomhet som aldri før. Adressa presenterte den 23. oktober i fjor norske spesialsoldater på seks sider i UkeAdressa. I sommer var det intervjuer med flygerne som deltar i aksjonen mot Libya. Fra Luftkrigsskolen kommer det jevnlig kronikker og innlegg som belyser – og i noen grad problematiserer – innretningen av det norske Forsvaret og bruk av militær makt hjemme og ute. Forsvaret er med andre ord i ferd med å etterkomme ønsket om større åpenhet.
Men åpenhetskulturen har trange kår, og ikke alle er enige med GIH. Soldater “skal ikke drive evaluering av norsk politikk” uttalte Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH) etter saken med norske flygere. De hadde kritisert Bård Vegard Solhjell for hans utspill i media etter at sivile liv var gått tapt, og de mente at Solhjell kunne fått alle svar han ønsket på interne kanaler. Reaksjonen fra FOH kan ikke oppfattes som noe annet enn korreks, selv om flygerne bare hadde uttalt seg om en politikers utspill i media. De drev ikke noen “evaluering av norsk politikk”.
Det er mange slike eksempler. Forsvarsansatte blir oppfordret til åpenhet, men retningslinjene for åpenhet og hva som ikke er det, er ikke så entydige som GIH uttrykte dem. Det Forsvaret kunne gjøre selv, var å bruke sine infomedarbeidere til å informere mer – heller enn å reagere på de oppslag media til enhver tid måtte ha. Det er også en utfordring at Forsvarssjefen ikke har en egen kommunikasjonsenhet. I dag tilhører den Forsvarsdepartementet, og informasjon derfra vil fort kunne bli møtt med mistanken om at budskapet er “politisk ferdigtygget”.
Media bidrar også til at åpenheten har trange kår. Når noen fra Forsvaret står frem og forteller om sin virksomhet, møtes de ofte med kritikk allerede samme eller neste dag. Og de som kritiserer får slippe til, tilsynelatende helt uten motforestillinger og uten at vedkommende har satt seg inn i fakta.
Alle medier gjør det, og jeg kunne nevne mange eksempler. Men jeg nøyer meg med ett fra Adressa. Etter at avisen hadde gjort et “scoop” og kunne trykke reportasjen om norske spesialsoldater, fikk Erling Borgen (tilfeldigvis?) slippe til dagen etter med påstander som grenser til anklager om brudd på Folkeretten. Hva som faktisk er Norges ansvar i saken har han enten ikke peiling på – eller så bruker han bevisst feil vinkling for å sverte soldatenes troverdighet. Dessverre kunne han gjøre dette uten at Adressa på noen måte stilte spørsmål ved faktagrunnlaget for hans uttalelser. Jeg antar at det heller ikke var avisens hensikt, og Adressa hadde fått fram at her var det en “konflikt” – og så var vi ferdig med det.
Vi kan ikke be om åpenhet, for så å la noen – på feil grunnlag – ødelegge troverdigheten til de som uttaler seg.
Det vil være et effektivt hinder for den åpenhetskulturen som kreves.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
“Med unntak av forhold som setter operasjoner eller personer i fare, er det ingenting som ikke tåler en diskusjon i det offentlige rom. Vurderingene vi gjør, avgjørelsene vi tar og forståelsen for det som gjøres - blir bedre med en opplyst diskusjon der det er takhøyde for forskjellige meninger.”
Sitatet er hentet fra et foredrag i Oslo Militære Samfund (OMS) den 8. februar 2010 av Generalinspektøren for Hæren (GIH) Generalmajor Per Sverre Opedal. Foredraget ble holdt etter en periode med diskusjoner om åpenhetskulturen i Forsvaret.
Også denne våren har åpenhetskulturen i Forsvaret blitt diskutert, og med rette blir det hevdet at Forsvaret kan være mer åpen. Samtidig får vi innblikk i Forsvarets virksomhet som aldri før. Adressa presenterte den 23. oktober i fjor norske spesialsoldater på seks sider i UkeAdressa. I sommer var det intervjuer med flygerne som deltar i aksjonen mot Libya. Fra Luftkrigsskolen kommer det jevnlig kronikker og innlegg som belyser – og i noen grad problematiserer – innretningen av det norske Forsvaret og bruk av militær makt hjemme og ute. Forsvaret er med andre ord i ferd med å etterkomme ønsket om større åpenhet.
Men åpenhetskulturen har trange kår, og ikke alle er enige med GIH. Soldater “skal ikke drive evaluering av norsk politikk” uttalte Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH) etter saken med norske flygere. De hadde kritisert Bård Vegard Solhjell for hans utspill i media etter at sivile liv var gått tapt, og de mente at Solhjell kunne fått alle svar han ønsket på interne kanaler. Reaksjonen fra FOH kan ikke oppfattes som noe annet enn korreks, selv om flygerne bare hadde uttalt seg om en politikers utspill i media. De drev ikke noen “evaluering av norsk politikk”.
Det er mange slike eksempler. Forsvarsansatte blir oppfordret til åpenhet, men retningslinjene for åpenhet og hva som ikke er det, er ikke så entydige som GIH uttrykte dem. Det Forsvaret kunne gjøre selv, var å bruke sine infomedarbeidere til å informere mer – heller enn å reagere på de oppslag media til enhver tid måtte ha. Det er også en utfordring at Forsvarssjefen ikke har en egen kommunikasjonsenhet. I dag tilhører den Forsvarsdepartementet, og informasjon derfra vil fort kunne bli møtt med mistanken om at budskapet er “politisk ferdigtygget”.
Media bidrar også til at åpenheten har trange kår. Når noen fra Forsvaret står frem og forteller om sin virksomhet, møtes de ofte med kritikk allerede samme eller neste dag. Og de som kritiserer får slippe til, tilsynelatende helt uten motforestillinger og uten at vedkommende har satt seg inn i fakta.
Alle medier gjør det, og jeg kunne nevne mange eksempler. Men jeg nøyer meg med ett fra Adressa. Etter at avisen hadde gjort et “scoop” og kunne trykke reportasjen om norske spesialsoldater, fikk Erling Borgen (tilfeldigvis?) slippe til dagen etter med påstander som grenser til anklager om brudd på Folkeretten. Hva som faktisk er Norges ansvar i saken har han enten ikke peiling på – eller så bruker han bevisst feil vinkling for å sverte soldatenes troverdighet. Dessverre kunne han gjøre dette uten at Adressa på noen måte stilte spørsmål ved faktagrunnlaget for hans uttalelser. Jeg antar at det heller ikke var avisens hensikt, og Adressa hadde fått fram at her var det en “konflikt” – og så var vi ferdig med det.
Vi kan ikke be om åpenhet, for så å la noen – på feil grunnlag – ødelegge troverdigheten til de som uttaler seg.
Det vil være et effektivt hinder for den åpenhetskulturen som kreves.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
mandag 25. juli 2011
Den uendelige tragedien
Det kunne ikke skje i Norge. Men det skjedde. Det utenkelige, det umulige. I fredelige, lille Norge.
Da katastrofen inntraff var jeg i Nederland, og jeg måtte følge begivenhetene her hjemme i litt over to døgn fra et annet land. Vi var mange norske som hadde deltatt på den årlige Nijmegenmarsjen og rakk akkurat å krysse mållinjen før meldingene hjemmefra begynte å tikke inn.
Nå kjenner vi katastrofens omfang. Nå vet vi hvor mange mennesker som måtte bøte med livet fordi noen ville bruke deres død i et sykt forsøk på å skaffe seg oppmerksomhet. Timene og dagene som ligger foran oss vil litt etter litt avdekke flere detaljer. Hendelsenes fulle og forferdelige gru vil langsomt synke inn i oss og prege oss for lang tid. Sannsynligvis for alltid.
Det var nasjonens fremste håp - ungdommen - som tilsynelatende var målet for aksjonen. Nettopp ungdommer, som vi så sårt trenger engasjement og innlevelse fra, ble frarøvet muligheten til å være med på å forme framtiden.
Det finnes ikke ord som kan beskrive dem hjelpeløsheten og den sorgen man opplever. Det finnes i dag bare uendelig og betingelsesløs medfølelse og deltakelse overfor dem som har mistet sine kjære. Vi er et lite land, og nesten alle vil kjenne noen som er berørt.
Det er godt å oppleve det enorme engasjementet som faktisk hele verden viser. I alle aviser som ble solgt i Nederland i helgen var denne saken hovedoppslaget. Og nesten alle hadde den vantro setningen allerede i ingressen: Hvordan kunne dette skje i Norge? Fra hele verden har det strømmet inn med sympatierklæringer. Venner og kolleger skriver meldinger på Facebook og Twitter. Mennesker som aldri har vært i Norge har satt inn det norske flagget som bilde på sin profil på sosiale medier. Det engasjerer og ryster en hel verden at noe slikt kunne skje.
Sjelden er behovet for å komme hjem sterkere enn når katastrofen inntreffer. Jeg opplevde at mange norske i Nederland ønsket mest av alt å komme seg hjem så raskt som mulig. En spurte meg om jeg trodde at hendelsene ville få innvirkning på flytrafikken over Gardermoen. Spørsmålet kan kanskje virke naivt og navlebeskuende, men det var overhode ikke det som lå bak. Vedkommende hadde rett og slett et brennende ønske om å komme hjem til sin familie og sine venner. En helt forståelig reaksjon. Det ligger dypt i de fleste av oss, at selv om vi ikke kan gjøre noe konkret, så kan vi i alle fall være tilstede og vise medfølelse. Holde rundt hverandre og bekjempe det onde sammen.
Midt i det hele var det godt å se hvor samlet hele nasjonen blir når noe så alvorlig inntreffer. Alle politiske partier utrykker det samme. Ingen ansvarlige forsøker å komme med kortsiktige og populistiske utspill. Det er heller ikke nødvendig, for angrepet på fredag var et angrep på oss alle. På det norske samfunnet. På vårt demokrati. På vår måte å leve på. På de mest grunnleggende verdier som alle ansvarlige politiske bevegelser står sammen om.
Om det i det hele tatt er mulig å gradere en slik hendelse, så er det ekstra sterkt at det er ungdommen som blir rammet. Fremtidstro, engasjement, håp, kjærligheten til selve livet, optimismen og selve kraften i det som skal bli morgendagens samfunn.
Jeg bøyer hodet i sorg, ærbødighet og medfølelse med alle som er borte og alle som sitter igjen. Selv om det er skrevet i en annen tid, så er Nordahl Griegs ord de som best beskriver hvordan jeg har det i dag:
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
Da katastrofen inntraff var jeg i Nederland, og jeg måtte følge begivenhetene her hjemme i litt over to døgn fra et annet land. Vi var mange norske som hadde deltatt på den årlige Nijmegenmarsjen og rakk akkurat å krysse mållinjen før meldingene hjemmefra begynte å tikke inn.
Nå kjenner vi katastrofens omfang. Nå vet vi hvor mange mennesker som måtte bøte med livet fordi noen ville bruke deres død i et sykt forsøk på å skaffe seg oppmerksomhet. Timene og dagene som ligger foran oss vil litt etter litt avdekke flere detaljer. Hendelsenes fulle og forferdelige gru vil langsomt synke inn i oss og prege oss for lang tid. Sannsynligvis for alltid.
Det var nasjonens fremste håp - ungdommen - som tilsynelatende var målet for aksjonen. Nettopp ungdommer, som vi så sårt trenger engasjement og innlevelse fra, ble frarøvet muligheten til å være med på å forme framtiden.
Det finnes ikke ord som kan beskrive dem hjelpeløsheten og den sorgen man opplever. Det finnes i dag bare uendelig og betingelsesløs medfølelse og deltakelse overfor dem som har mistet sine kjære. Vi er et lite land, og nesten alle vil kjenne noen som er berørt.
Det er godt å oppleve det enorme engasjementet som faktisk hele verden viser. I alle aviser som ble solgt i Nederland i helgen var denne saken hovedoppslaget. Og nesten alle hadde den vantro setningen allerede i ingressen: Hvordan kunne dette skje i Norge? Fra hele verden har det strømmet inn med sympatierklæringer. Venner og kolleger skriver meldinger på Facebook og Twitter. Mennesker som aldri har vært i Norge har satt inn det norske flagget som bilde på sin profil på sosiale medier. Det engasjerer og ryster en hel verden at noe slikt kunne skje.
Sjelden er behovet for å komme hjem sterkere enn når katastrofen inntreffer. Jeg opplevde at mange norske i Nederland ønsket mest av alt å komme seg hjem så raskt som mulig. En spurte meg om jeg trodde at hendelsene ville få innvirkning på flytrafikken over Gardermoen. Spørsmålet kan kanskje virke naivt og navlebeskuende, men det var overhode ikke det som lå bak. Vedkommende hadde rett og slett et brennende ønske om å komme hjem til sin familie og sine venner. En helt forståelig reaksjon. Det ligger dypt i de fleste av oss, at selv om vi ikke kan gjøre noe konkret, så kan vi i alle fall være tilstede og vise medfølelse. Holde rundt hverandre og bekjempe det onde sammen.
Midt i det hele var det godt å se hvor samlet hele nasjonen blir når noe så alvorlig inntreffer. Alle politiske partier utrykker det samme. Ingen ansvarlige forsøker å komme med kortsiktige og populistiske utspill. Det er heller ikke nødvendig, for angrepet på fredag var et angrep på oss alle. På det norske samfunnet. På vårt demokrati. På vår måte å leve på. På de mest grunnleggende verdier som alle ansvarlige politiske bevegelser står sammen om.
Om det i det hele tatt er mulig å gradere en slik hendelse, så er det ekstra sterkt at det er ungdommen som blir rammet. Fremtidstro, engasjement, håp, kjærligheten til selve livet, optimismen og selve kraften i det som skal bli morgendagens samfunn.
Jeg bøyer hodet i sorg, ærbødighet og medfølelse med alle som er borte og alle som sitter igjen. Selv om det er skrevet i en annen tid, så er Nordahl Griegs ord de som best beskriver hvordan jeg har det i dag:
Døden kan flamme som kornmo;
klarere ser vi enn før
hvert liv i dens hvite smerte;
det er de beste som dør.
De sterke, de rene av hjertet
som ville og våget mest;
rolig tok de avskjed,
en etter en gikk de vest.
De levende styrer verden,
en flokk blir alltid igjen,
de uunnværlige flinke,
livets nestbeste menn.
De beste blir myrdet i fengslet,
sopt vekk av kuler og sjø.
De beste blir aldri vår fremtid.
De beste har nok med å dø.
Slik hedrer vi dem, med avmakt,
med all den tomhet vi vet,
men da har vis veket de beste,
forrådt dem med bitterhet.
De vil ikke sørges til døde,
men leve i mot og tro.
Bare i dristige hjerter
strømmer de falnes blod.
Er ikke hver som har kjent dem
mer rik enn de døde var –
for menn har hatt dem som venner
og barn har hatt dem til far.
De øket det livet de gikk fra.
De spøker i nye menn.
På deres grav skal skrives;
De beste blir alltid igjen.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
mandag 11. juli 2011
Skivebom fra Aftenposten
På lederplass søndag 10 juli, under overskriften "Soldater", skriver Aftenposten om utfordringene ved den lave kvinneandelen i Forsvaret. Med få unntak er innholdet i lederartikkelen en skikkelig skivebom. Det som verre er, er at artikkelen antyder at brudd på norsk lov er veien å gå for å øke kvinneandelen.
Som de fleste andre i Forsvaret, er også jeg bekymret over at vi ikke greier å rekruttere flere kvinner. Debatten har blusset opp igjen i sommer i forbindelse med felles opptak og seleksjon til befalsutdanning - spesielt etter at forsker Frank Brundtland Steder fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) gikk ut og hevdet at de fysiske kravene for opptak hindrer dyktige kvinner en plass i Forsvaret.
Forsvaret selv gjør ikke nok for å rekruttere dyktige kvinner. Og vi er ikke flinke nok til å fortelle kvinner om hva en utdannelse i Forsvaret gir av muligheter. Den største feilen vi gjør er at vi prøver å rekruttere kvinner på samme måten som vi rekrutterer menn. Og selv om det ikke mangler på kunnskap om utfordringene, mangler det i noen grad evne og vilje til å gjøre dette mye bedre.
Den viktigste kilden til kunnskap om hva som skal til for å rekruttere kvinner, får vi fra kvinnene selv. De har mange, forskjellige gode ideer og synspunkter, men de er unisont og kraftfullt samstemte i én sak: De vil ikke ha spesialbehandling! De vil ikke risikere at det brer seg en oppfatning av at kvinner i Forsvaret oppnår posisjoner fordi de er kvinner. De vil konkurrere på lik linje med menn, og de vil ha respekt for oppnådde resultater og karriere.
Det er da heller ingen grunn til at de ikke skal få det. Forsvaret ønsker og jobber for en større kvinneandel, og vi har allerede mange og svært dyktige kvinner i uniform. Kravene for opptak til befalsutdanning er strenge, men for de aller fleste friske mennesker er det mulig å klare de fysiske kravene dersom man forbereder seg. Hvilke krav som stilles er lett tilgjengelige, og i tillegg tilbyr Forsvaret både kvinner og menn hjelp og veiledning om treningsprogram o.l.
At opptaket oppleves som krevende er ikke noe som er spesielt for kvinner. Både kvinner og menn som møter helt uforberedt og ikke er i stand til å klare kravene, må finne seg i at det blir stilt spørsmål til motivasjonen deres. Når noen møter opp for å løpe 3000 meter og har med seg matpakke og saft fordi de ikke aner hvor langt det er, så er det ikke kravene det er noe feil med.
Det Aftenposten gjør i sin lederartikkel er nettopp det som kvinnene i Forsvaret mest av alt ikke vil ha noe av:
Kjære Aftenposten: Det MÅ da være mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Dersom Likestillingsnemnda har fastslått at norsk lov ble brudt i forbindelse med en utnevnelse, så er det IKKE en sammensvergelse for å hindre at kvinner oppnår posisjoner.
Forsvaret må bli flinkere til å rekruttere kvinner. Så langt er jeg enig med Aftenposten. Men samtidig forutsetter jeg at norsk lov følges i Forsvarssektoren som i samfunnet forøvrig. Norske kvinner er like godt skikket til å tjenestegjøre i Forsvaret som norske menn, og det de ønsker mest av alt er å konkurrere på like vilkår.
Aftenpostens kommentar om at "mannen er normen og kvinnen er avviket" kjenner jeg meg overhode ikke igjen i. Jeg har vært kontingentsjef for de norske styrkene i Afghanistan, og jeg kan forsikre at også der blir norske soldater vurdert etter sin dyktighet og kompetanse - og ikke etter kjønn.
At Aftenposten tydeligvis vil det annerledes, får stå for avisens egen regning.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
Som de fleste andre i Forsvaret, er også jeg bekymret over at vi ikke greier å rekruttere flere kvinner. Debatten har blusset opp igjen i sommer i forbindelse med felles opptak og seleksjon til befalsutdanning - spesielt etter at forsker Frank Brundtland Steder fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) gikk ut og hevdet at de fysiske kravene for opptak hindrer dyktige kvinner en plass i Forsvaret.
Forsvaret selv gjør ikke nok for å rekruttere dyktige kvinner. Og vi er ikke flinke nok til å fortelle kvinner om hva en utdannelse i Forsvaret gir av muligheter. Den største feilen vi gjør er at vi prøver å rekruttere kvinner på samme måten som vi rekrutterer menn. Og selv om det ikke mangler på kunnskap om utfordringene, mangler det i noen grad evne og vilje til å gjøre dette mye bedre.
Den viktigste kilden til kunnskap om hva som skal til for å rekruttere kvinner, får vi fra kvinnene selv. De har mange, forskjellige gode ideer og synspunkter, men de er unisont og kraftfullt samstemte i én sak: De vil ikke ha spesialbehandling! De vil ikke risikere at det brer seg en oppfatning av at kvinner i Forsvaret oppnår posisjoner fordi de er kvinner. De vil konkurrere på lik linje med menn, og de vil ha respekt for oppnådde resultater og karriere.
Det er da heller ingen grunn til at de ikke skal få det. Forsvaret ønsker og jobber for en større kvinneandel, og vi har allerede mange og svært dyktige kvinner i uniform. Kravene for opptak til befalsutdanning er strenge, men for de aller fleste friske mennesker er det mulig å klare de fysiske kravene dersom man forbereder seg. Hvilke krav som stilles er lett tilgjengelige, og i tillegg tilbyr Forsvaret både kvinner og menn hjelp og veiledning om treningsprogram o.l.
At opptaket oppleves som krevende er ikke noe som er spesielt for kvinner. Både kvinner og menn som møter helt uforberedt og ikke er i stand til å klare kravene, må finne seg i at det blir stilt spørsmål til motivasjonen deres. Når noen møter opp for å løpe 3000 meter og har med seg matpakke og saft fordi de ikke aner hvor langt det er, så er det ikke kravene det er noe feil med.
Det Aftenposten gjør i sin lederartikkel er nettopp det som kvinnene i Forsvaret mest av alt ikke vil ha noe av:
Men utnevnelsen av Dedichen kan også ha virket avskrekkende på andre kvinner. For da hun som første kvinne for mer enn tre år siden ble utnevnt til admiral, klaget hennes mannlige konkurrent saken inn for Likestillingsnemnda. Nemnda ga ham medhold, og slo fast at han hadde betydelig bredere og mer omfattende bakgrunn enn henne. Ingen hyggelig start på en banebrytende og krevende karrière.
Kjære Aftenposten: Det MÅ da være mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Dersom Likestillingsnemnda har fastslått at norsk lov ble brudt i forbindelse med en utnevnelse, så er det IKKE en sammensvergelse for å hindre at kvinner oppnår posisjoner.
Forsvaret må bli flinkere til å rekruttere kvinner. Så langt er jeg enig med Aftenposten. Men samtidig forutsetter jeg at norsk lov følges i Forsvarssektoren som i samfunnet forøvrig. Norske kvinner er like godt skikket til å tjenestegjøre i Forsvaret som norske menn, og det de ønsker mest av alt er å konkurrere på like vilkår.
Aftenpostens kommentar om at "mannen er normen og kvinnen er avviket" kjenner jeg meg overhode ikke igjen i. Jeg har vært kontingentsjef for de norske styrkene i Afghanistan, og jeg kan forsikre at også der blir norske soldater vurdert etter sin dyktighet og kompetanse - og ikke etter kjønn.
At Aftenposten tydeligvis vil det annerledes, får stå for avisens egen regning.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
tirsdag 7. juni 2011
For mange offentlige ansatte?
Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert".
For litt siden ble det satt søkelys på antall administrative stillinger i helseforetakene. Ikke uventet var enkelte politikere raskt på banen og kunne fastslå at tallet var alt for høyt.
Det første jeg tenkte da jeg hørte om det var: Hva vet de om det? Finnes det en formel som gjør at man raskt kan slå opp for å finne det nøyaktige og beste forholdstallet mellom administrativt personell og helsepersonell? Selvsagt gjør det ikke det.
I næringslivet er det inntjening og produksjon som bestemmer hvordan virksomheten kan/skal organiseres. Men slik er det ikke i offentlig virksomhet. Der er det ofte bare ”produksjonsmål” – og ingen inntjening. Derfor har politikerne en tendens til å styre virksomhetene gjennom budsjett og antall årsverk. Resultatene av virksomhetene blir sjelden tatt med som en faktor, og det er ofte de rene økonomiske parameter man blir vurdert etter.
I all virksomhet er det viktig å ha en forsvarlig forvaltning av de tilgjengelige menneskelige, økonomiske og produksjonsmessige ressursene. Spesielt i offentlig virksomhet er dette viktig, fordi vi må forsikre oss om at offentlige midler blir benyttet mest mulig effektivt til samfunnets beste. Så langt er alt vel, men et stort fokus på antall årsverk kan ofte gjøre muligheten til å løse oppgavene vanskelig.
For mange år siden var jeg på bedriftsbesøk i en større industribedrift med mange tusen ansatte. Personaldirektøren fortalte at dersom alle kom på jobb samtidig, så ville bedriften ikke ha plass til dem. De måtte ha flere ansatte enn de hadde plass til, fordi produksjonen måtte gå også når noen var på ferie, var syke, tok utdanning, eller var på reise.
Jeg har inntrykk av at i offentlig sektor er det forutsatt at alle ansatte skal være på jobb samtidig – alltid. I helsevesenet er ikke problemet at det er for mange ansatte i administrative stillinger. Problemet er at det er for lite helsepersonell. Og problemet oppstår fordi helseforetakene og sykehusene blir styrt etter alt for stramme årsverksrammer. Selv om det er mange vikarer og midlertidig ansatte ved sykehusene som ønsker seg fast ansettelse; og sykehusene har både behov og ønske om ansette dem; er det ikke nok stillingshjemler for å gjøre det. Dermed må sykehusene ty til vikarer, midlertidig ansatte, og også vikarbyråer.
Også i min etat, Forsvaret, er det et stort fokus på antall årsverk. I lang tid har man redusert antall årsverk til såkalte støttefunksjoner, slik at man kan benytte flere årsverk til operativ virksomhet. Samtidig øker fokus og kontroll innenfor forvaltningsregimet, og rapportering og internkontroll tar stadig mer ressurser i avdelingene. Dermed må man ta personell ut av operativ tjeneste for å utføre pålagte, nye eller endrede rapporteringsrutiner, forvaltnings- og utredningsoppgaver. De har gjerne ikke den nødvendige kompetansen, og dermed bruker de mye tid og ressurser på å løse oppgavene.
En kollega sa for litt siden at det som ville styrket avdelingens operative evne best på kort sikt, var om han kunne fått tilført flere årsverk knyttet til støttefunksjoner. Da ville alt operativt personell kunne nyttes til det som de egentlig var utdannet og trent for.
For å løse denne ”knuten” må fokuset på antall årsverk minskes. Den enkelte virksomhet greier utmerket vel å definere hvor mange ansatte, med hvilken kompetanse, som må være tilgjengelig for å løse pålagte oppgaver med tilfredsstillende kvalitet. En ryggmargsrefleks som sier at ”antall administrativt tilsatte er for stort” er aldri et riktig styringsparameter alene.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
For litt siden ble det satt søkelys på antall administrative stillinger i helseforetakene. Ikke uventet var enkelte politikere raskt på banen og kunne fastslå at tallet var alt for høyt.
Det første jeg tenkte da jeg hørte om det var: Hva vet de om det? Finnes det en formel som gjør at man raskt kan slå opp for å finne det nøyaktige og beste forholdstallet mellom administrativt personell og helsepersonell? Selvsagt gjør det ikke det.
I næringslivet er det inntjening og produksjon som bestemmer hvordan virksomheten kan/skal organiseres. Men slik er det ikke i offentlig virksomhet. Der er det ofte bare ”produksjonsmål” – og ingen inntjening. Derfor har politikerne en tendens til å styre virksomhetene gjennom budsjett og antall årsverk. Resultatene av virksomhetene blir sjelden tatt med som en faktor, og det er ofte de rene økonomiske parameter man blir vurdert etter.
I all virksomhet er det viktig å ha en forsvarlig forvaltning av de tilgjengelige menneskelige, økonomiske og produksjonsmessige ressursene. Spesielt i offentlig virksomhet er dette viktig, fordi vi må forsikre oss om at offentlige midler blir benyttet mest mulig effektivt til samfunnets beste. Så langt er alt vel, men et stort fokus på antall årsverk kan ofte gjøre muligheten til å løse oppgavene vanskelig.
For mange år siden var jeg på bedriftsbesøk i en større industribedrift med mange tusen ansatte. Personaldirektøren fortalte at dersom alle kom på jobb samtidig, så ville bedriften ikke ha plass til dem. De måtte ha flere ansatte enn de hadde plass til, fordi produksjonen måtte gå også når noen var på ferie, var syke, tok utdanning, eller var på reise.
Jeg har inntrykk av at i offentlig sektor er det forutsatt at alle ansatte skal være på jobb samtidig – alltid. I helsevesenet er ikke problemet at det er for mange ansatte i administrative stillinger. Problemet er at det er for lite helsepersonell. Og problemet oppstår fordi helseforetakene og sykehusene blir styrt etter alt for stramme årsverksrammer. Selv om det er mange vikarer og midlertidig ansatte ved sykehusene som ønsker seg fast ansettelse; og sykehusene har både behov og ønske om ansette dem; er det ikke nok stillingshjemler for å gjøre det. Dermed må sykehusene ty til vikarer, midlertidig ansatte, og også vikarbyråer.
Også i min etat, Forsvaret, er det et stort fokus på antall årsverk. I lang tid har man redusert antall årsverk til såkalte støttefunksjoner, slik at man kan benytte flere årsverk til operativ virksomhet. Samtidig øker fokus og kontroll innenfor forvaltningsregimet, og rapportering og internkontroll tar stadig mer ressurser i avdelingene. Dermed må man ta personell ut av operativ tjeneste for å utføre pålagte, nye eller endrede rapporteringsrutiner, forvaltnings- og utredningsoppgaver. De har gjerne ikke den nødvendige kompetansen, og dermed bruker de mye tid og ressurser på å løse oppgavene.
En kollega sa for litt siden at det som ville styrket avdelingens operative evne best på kort sikt, var om han kunne fått tilført flere årsverk knyttet til støttefunksjoner. Da ville alt operativt personell kunne nyttes til det som de egentlig var utdannet og trent for.
For å løse denne ”knuten” må fokuset på antall årsverk minskes. Den enkelte virksomhet greier utmerket vel å definere hvor mange ansatte, med hvilken kompetanse, som må være tilgjengelig for å løse pålagte oppgaver med tilfredsstillende kvalitet. En ryggmargsrefleks som sier at ”antall administrativt tilsatte er for stort” er aldri et riktig styringsparameter alene.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
Abonner på:
Innlegg (Atom)