Åpenhetskulturen har trange kår

Dette blogginnlegget står på trykk i Adresseavisen tirsdag 26/7 under rubikken "Signert". Innlegget ble skrevet og sent til avisen en drøy uke før fredag 22/7.

“Med unntak av forhold som setter operasjoner eller personer i fare, er det ingenting som ikke tåler en diskusjon i det offentlige rom. Vurderingene vi gjør, avgjørelsene vi tar og forståelsen for det som gjøres - blir bedre med en opplyst diskusjon der det er takhøyde for forskjellige meninger.”

Sitatet er hentet fra et foredrag i Oslo Militære Samfund (OMS) den 8. februar 2010 av Generalinspektøren for Hæren (GIH) Generalmajor Per Sverre Opedal. Foredraget ble holdt etter en periode med diskusjoner om åpenhetskulturen i Forsvaret.

Også denne våren har åpenhetskulturen i Forsvaret blitt diskutert, og med rette blir det hevdet at Forsvaret kan være mer åpen. Samtidig får vi innblikk i Forsvarets virksomhet som aldri før. Adressa presenterte den 23. oktober i fjor norske spesialsoldater på seks sider i UkeAdressa. I sommer var det intervjuer med flygerne som deltar i aksjonen mot Libya. Fra Luftkrigsskolen kommer det jevnlig kronikker og innlegg som belyser – og i noen grad problematiserer – innretningen av det norske Forsvaret og bruk av militær makt hjemme og ute. Forsvaret er med andre ord i ferd med å etterkomme ønsket om større åpenhet.

Men åpenhetskulturen har trange kår, og ikke alle er enige med GIH. Soldater “skal ikke drive evaluering av norsk politikk” uttalte Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH) etter saken med norske flygere. De hadde kritisert Bård Vegard Solhjell for hans utspill i media etter at sivile liv var gått tapt, og de mente at Solhjell kunne fått alle svar han ønsket på interne kanaler. Reaksjonen fra FOH kan ikke oppfattes som noe annet enn korreks, selv om flygerne bare hadde uttalt seg om en politikers utspill i media. De drev ikke noen “evaluering av norsk politikk”.

Det er mange slike eksempler. Forsvarsansatte blir oppfordret til åpenhet, men retningslinjene for åpenhet og hva som ikke er det, er ikke så entydige som GIH uttrykte dem. Det Forsvaret kunne gjøre selv, var å bruke sine infomedarbeidere til å informere mer – heller enn å reagere på de oppslag media til enhver tid måtte ha. Det er også en utfordring at Forsvarssjefen ikke har en egen kommunikasjonsenhet. I dag tilhører den Forsvarsdepartementet, og informasjon derfra vil fort kunne bli møtt med mistanken om at budskapet er “politisk ferdigtygget”.

Media bidrar også til at åpenheten har trange kår. Når noen fra Forsvaret står frem og forteller om sin virksomhet, møtes de ofte med kritikk allerede samme eller neste dag. Og de som kritiserer får slippe til, tilsynelatende helt uten motforestillinger og uten at vedkommende har satt seg inn i fakta.
Alle medier gjør det, og jeg kunne nevne mange eksempler. Men jeg nøyer meg med ett fra Adressa. Etter at avisen hadde gjort et “scoop” og kunne trykke reportasjen om norske spesialsoldater, fikk Erling Borgen (tilfeldigvis?) slippe til dagen etter med påstander som grenser til anklager om brudd på Folkeretten. Hva som faktisk er Norges ansvar i saken har han enten ikke peiling på – eller så bruker han bevisst feil vinkling for å sverte soldatenes troverdighet. Dessverre kunne han gjøre dette uten at Adressa på noen måte stilte spørsmål ved faktagrunnlaget for hans uttalelser. Jeg antar at det heller ikke var avisens hensikt, og Adressa hadde fått fram at her var det en “konflikt” – og så var vi ferdig med det.

Vi kan ikke be om åpenhet, for så å la noen – på feil grunnlag – ødelegge troverdigheten til de som uttaler seg.

Det vil være et effektivt hinder for den åpenhetskulturen som kreves.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.