Å holde hodet kalt når terror truer er ikke nødvendigvis enkelt

Gjennom "alle" medier har vi de siste dagene konstant blitt minnet om at PST anser at det foreligger en terrortrussel mot Norge. Det offentlige Norge har valgt å være åpne om trusselvurderingen, og de hevder at den kan komme fra personer som har kjempet på bakken i Syria.

Ikke uventet har den norske åpenheten fått kritikk. Ifølge Hans-Jørgen Bonnichsen, tidligere operativ sjef i den danske etterretningtjenesten, er den nasjonale traumen i Norge etter terroraksjonen 22. juli 2011, og kritikken myndighetene fikk i etterkant, forklaringen på hvorfor Politiets sikkerhetstjeneste (PST) valgte advare det norske folk om terrortrusselen på torsdag. Før jeg sier mer om saken, la meg få lov til å presisere følgende: Jeg vet ikke noe om saken ut over det som er presentert i media. Jeg har ingen opplysninger fra noen kilder ut over aviser og radio/TV. Heller ikke har jeg noen kjennskap til de vurderingene som har blitt gjort før man valgte å gå ut med informasjon om en mulig øket fare for terror. Men jeg er sannsynligvis litt over gjennomsnittlig interessert i Forsvars- og Sikkerhetspolitikk, og har selvsagt - som mange andre - gjort meg noen tanker om temaet. 

Jeg var selv overrasket over at man valgte å gå ut såpass tydelig, men jeg støtter åpenheten fullt ut. Vår alles sikkerhet, det være seg fra trusler om terror eller andre uønskede hendelser, er tildels et felles ansvar. Selvsagt er det Politiet som har det største ansvaret, - som skal være "The First Responder",- som ved hjelp av  bl a PST skal ha en oversikt over trusselbildet, - og som skal trygge innbyggerne i landet. Men det er ikke mulig å ha et politi som er tilstede alle steder, som kan fange opp alle signaler, og som kan stanse alle hendelser før de skjer. Det er heller ikke mulig å ha et politi som er i stand til å håndtere alle tenkelige situasjoner. Derfor trenger vi en "våken" befolkning som ser, som hører, og som melder fra til Politiet når de oppdager noe mistenkelig. Derfor samarbeidet Politiet med andre samfunnsetater, som f eks Forsvaret, for å kunne ha tilgang til samfunnets samlede ressurser om det skulle bli nødvendig. 

Fra mediene ser vi at samarbeidet mellom Politiet og Forsvaret tilsynelatende er meget godt. Politiet har fått den bistanden de har bedt om. Vi får også opplyst at det er et bedre samarbeide mellom Politi og Forsvar som har avslørt at en trussel om terror var under oppseiling. 

Den tidligere danske sjefen for etterretningstjenesten har selvsagt et poeng når han nevner det nasjonale norske "traumet" etter 22 juli 2010. Men at det samme "traumet" har ført til et bedre samarbeide mellom nødetater og mellom Politiet og Forsvaret synes åpenbart. En svært viktig brikke i et forsvar mot terror, er en befolkning som er årvåkne. Gjennom den åpenheten vi nå ser fra norske myndigheter, bidrar man nettopp til det.

Dette er en hårfin balanse. For mye snakk om terrortrusler i det offentlige rom kan føre til frykt i befolkningen. Og da har ganske riktig en potensiell terrorist oppnådd mye før han/hun evt gjennomfører en terrorhandling. Samtidig er det viktig at vi har et våkent blikk på våre omgivelser og at vi innimellom våger å tenke tanken: "Det kan hende også her."

Et mulig scenario er at åpenheten kan "skremme" potensielle terrorister fra å gjennomføre handlingen(e) og at de "går under jorden". Og da kan det bli vanskeligere å arrestere dem. 

Men i det samme scenariet: Åpenheten fører til en årvåken befolkning, og den fører til at bistandsinstruksen mellom Politiet og Forsvaret blir synlig aktivert. Politiet er synlige i gatene, og "alle" vet at Forsvaret har soldater, kjøretøyer og fly som er klare til å settes inn om Politiet skulle ha behov for det. Forhåpentligvis gjør dette at de potensiell terroristene tenker seg om en gang ekstra, og at de avstår fra å gjennomføre de handlingene de hadde planlagt. 

Dersom åpenheten i seg selv er med på å minske faren for - eller til og med hindre - et terrorangrep, så har strategien vært vellykket. Personlig vil jeg alltid foretrekke at uskyldige mennesker ikke mister livet.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Flomkatastrofen i Bosnia og Herzegovina

En gang en flott restaurant like
utenfor Doboj. Men det var før
vannet steg fire meter og
elvebredden flyttet seg 20 meter.

Flomkatastrofen i Bosnia og Herzegovina har krevet mange menneskeliv. Selv om flomvannet nå er på veg tilbake, gjenstår svært mye arbeide for livene til de som er rammet igjen kan bli noenlunde normalt.

Samtale med stasjonssjefen
for politiet i Doboj

Det er mange som vil hjelpe, og nødhjelp kom til landet nesten umiddelbart i store mengder. Det var helt nødvendig, for mange mennesker mistet alt de eide da flom og jordras ødela tusenvis av boliger.

Frivillige fra Camp Butmir dro til Doboj på torsdag for å hjelpe til med opprydningarbeidet. "Et bilde sier mer enn tusen ord", sies det. Det er feil. Man må se ødeleggelsene med egne øyne; kjenne lukten; snakke med fortvilte mennesker; - først da går det opp for en hvor stort omfang denne katastrofen har.

Jeg har mange gode kolleger i det norske Forsvaret som har tjenestegjort i Bosnia og Herzegovina. Da jeg var her på slutten av 90-tallet, hadde vi en bataljon i Modrica. Vi hadde også mange norske soldater i nettopp Doboj der Nord-Pol Brigadens hovedkvarter lå.

Baksiden av sykehuset.
Legg merke til at
vannstanden var ca
fire meter over hodene
til de to personene.

Det tar nok en stund
før apoteket åpner igjen.

Jeg legger derfor ut noen bilder fra Doboj, og jeg er sikker på at det vil være mange som kjenner seg igjen (trykk på bildene for å åpne dem i full størrelse).

Soldater fra Forsvaret i B&H
gjør en uvurderlig innsats for å
rengjøre sykehuset etter flommen

Utenfor aldershjemmet

Da demningen utenfor Doboj brast, gikk det bare ca 30 minutter før hele byen var full av vann. Mitt i sentrum stod vannet nesten fire meter over gatelegemet. De offisielle tapstallene for hele Bosnia og Herzegovina har jeg ikke enda, men politisjefen i Doboj kunne opplyse at 10 personer hadde omkommet der.

To av de frivillige
fra Camp Butmir

Overalt hvor det har vært flomvann, ligger det igjen store mengder slam og søle som må fjernes med håndmakt. Det er et tidkrevende og slitsomt arbeide.

Mellom de to sykehus-
blokkene

Noe av det som er ryddet ut
fra sykehuset

De frivillige tar en pust i bakken
og vurderer neste oppgave

Bosnia og Herzegovina kommer til å trenge mye internasjonal hjelp også når gjenoppbyggingen starter. Norge har lovet å hjelpe både B&H og Serbia.

Som nevnt innledningsvis mottar landet store mengder nødhjelp. Utfordringen akkurat nå er faktisk den store logistikkoperasjonen dette medfører. NATO og EUFOR gir råd til myndighetene, og støtter med veiledere for å få organiseringen av nødhjelpen best mulig.

Det er ikke noe poeng i å sende mat/klær/vann osv fra Norge. For de som ønsker å hjelpe anbefaler jeg at det skjer gjennom donasjoner til internasjonale- og frivillige organisasjoner som forstår seg på nødhjelp. For eksempel til Norges Røde Kors som allerede er i full gang med å samle inn penger.

Jeg tillater meg å be lesere av dette innlegget til å dele det med andre slik at så mange som mulig kan få anledning til å hjelp.

Eventuelle spørsmål og kommentarer på bloggen skal jeg forsøke å besvare fortløpende så godt jeg kan.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

NATO HQ Sarajevo (NHQSa)

Dette blogginnlegget står også på trykk i Pro Patria nr 2, 2014.

NATO HQ Sarajevo samlokalisert med EUFOR HQ i Camp Butmir

NATO etablerte hovedkvarteret i Sarajevo i desember 2004. Hovedkvarteret etterfulgte Stabilisation Force (SFOR) som hadde ansvaret for sikkerhetssituasjonen etter fredsslutningen i 1995 («Daytonavtalen»), og etableringen av NHQSa var et svar på det uttrykte ønsket fra Bosnia-Herzegovina (B&H) om å starte prosessene mot en tettere integrering i Euro-Atlantiske institusjoner. Presidentskapet i B&H uttalte også at det overordnede sikkerhetspolitiske målet for landet var et fremtidig medlemskap i NATO, og hensikten med etableringen av NHQSa var å støtte, og gi råd, til myndighetene og Forsvaret gjennom nødvendig transformasjon og utvikling.

Sikkerhetssituasjonen i B&H er fremdeles utfordrende. I november i fjor fornyet FNs Sikkerhetsråd mandatet for EU og NATO, og uttalte at situasjonen i B&H fortsatt har et potensiale for å true internasjonalstabilitet og sikkerhet. EU og NATO «deler» på de militære oppgavene det internasjonale samfunnet har i B&H. EU har etablert en styrke (EUFOR) som gir utdanning og trening til Forsvaret i B&H, og EUFOR har også det operative mandatet om å sette inn styrker i landet om sikkerhetssituasjonen skulle tilsi det.

NATO er til stede med et hovedkvarter, men har ingen regulære styrker fast stasjonert i landet. NATOs oppdrag i B&H kan i hovedsak deles i to, der den «operative» delen av oppdraget er å gi råd til myndighetene for å bidra til utviklingen mot et fremtidig NATO medlemskap. Den andre hoveddelen av oppdraget er å gi støtte til EU/EUFOR i henhold til «Berlin Plus»-avtalen om slik støtte til EU fra NATO.

(Berlin-plus avtalen inngått på NATOs toppmøte i Praha i 2002. Etter avtalen forplikter NATO seg til å støtte “non-aggressive EU military operations” med teknisk og logistisk støtte, samt tilgang til NATOs kommandostruktur)

Som regel er pressen svært interessert i å høre om NATO

NHQSa er funksjonelt organisert for å ivareta hovedoppdragene. «Support Division» har hoveddelen av oppdraget knyttet til «Berlin Plus», og utfører i tillegg støttefunksjoner for rådgivingsdelen av oppdraget. Min oppgave, i tillegg til å være nestkommanderende (DCOM) ved hovedkvarteret, er å lede den delen av hovedkvarteret som driver rådgiving (NATO Advisory Team - NAT). NAT utgjør ca halvparten av

bemanningen i NHQSa.

EUFOR har også rådgiving og kapasitetsbygging som en del av sitt oppdrag. De arbeider mest med militære avdelinger på taktisk nivå, og NATO konsentrerer innsatsen om Forsvarsdepartementet og ledelsen i Forsvaret. Enkelt kan man si at EUFOR og NATO møtes hos Forsvarssjefen i B&H; at EUFOR arbeider derfra og nedover i organisasjonen og NATO derfra og oppover.

Det er riktig å si at hovedutfordringene mot et eventuelt fremtidig NATO medlemskap er mer politiske enn militære. Forsvaret i B&H har hatt en meget god utvikling gjennom mange år, og har etablert NATO prosedyrer og standarder som gjør at B&H i lang tid har levert styrker til FN og NATO ledede operasjoner internasjonalt. Da jeg tjenestegjorde i B&H på slutten av 90-tallet var de militære styrkene fortsatt delt i to, men siden 2005 er det ett forsvarsdepartement og ett forsvar, med én sentral ledelse og én uniform.

Et fremtidig NATO medlemskap vil kreve omfattende reformer også innenfor den sivile statsforvaltningen, og dette arbeidet er mer krevende enn arbeidet med reformer innenfor forsvarssektoren. B&H er fortsatt delt i de to entitetene Republika Srpska (RS) og Føderasjonen (FB&H) slik Daytonavtalen skisserte. Parlamentene i de respektive entitetene har stor makt, og statsinstitusjonene for B&H er tilsvarende svake. Utfordringene forsterkes av at enkelte politiske partier i liten grad anerkjenner Staten B&H, og i noen grad arbeider enkelte politikere for å underminere Staten til fordel for entitetene.

Vinterens demonstrasjoner har vist at deler av befolkningen i B&H nå er frustrerte over mangel på politisk fremgang, og tilliten til det politiske systemet er lav. Det er også stor frustrasjon over mangel på gjennomsiktighet i statsforvaltningen, og korrupsjon er sett på som et alvorligproblem.

På tross av utfordringene arbeides det meget godt i mange ledd for å integrere B&H i Euro-Atlantiske institusjoner. I regionen (Balkan) er nå de fleste andre land enten medlemmer i EU og/eller NATO (som f eks Kroatia og Albania), eller på full fart mot fremtidige medlemskap (Monte Negro og FYROM). Også Serbia har uttrykt et sterkt ønske om EU medlemskap. Dermed risikerer B&H å bli det eneste landet i regionen uten slik integrering om ikke de politiske prosessene fortsetter.

Veien mot et NATO medlemskap har gått bra, og B&H har over flere år arbeidet med – og oppfylt – individuelle partnerskapsmål som er nødvendige. Landet har vært NATO partner gjennom PfP-programmet i mange år, og er snart klare til å aktivere NATOs Membership Action Plan (MAP). Det vil utløse en rekke mekanismer for reformer i store deler av statsforvaltningen og samfunnet for øvrig. NAC har imidlertid satt som et absolutt kriterium for å aktivere MAP at alle forsvarseiendommer må registreres på Staten B&H for utnyttelse av Forsvarsdepartementet, men dette har vist seg vanskelig å få til, - hovedsakelig av politiske årsaker.

NHQSa gir råd og støtte innenfor en svært lang rekke av aktiviteter og prosesser. Imidlertid har vi fire hovedprioriterte områder som tar mest oppmerksomhet for tiden. Disse områdene er:

Det er fortsatt mye overskuddsammunisjon og -våpen igjen
etter krigen i Bosnia og Herzegovina

-          Overskuddsvåpen og –ammunisjon

-          Logistikk- og anskaffelsesprosesser

-          Registrering av forsvarseiendommer

-          Forsvarsreform

Arbeidet med å sikre overskuddsvåpen og –ammunisjon er direkte knyttet til sikkerhetssituasjonen i landet. Mye av ammunisjonen er ustabil, det finnes store mengder overskuddsvåpen som kan gjøre stor skade om de kommer i feil hender. Mange internasjonale organisasjoner, i tillegg til NATO og EUFOR, arbeider for å støtte B&H med dette.

Forsvaret i B&H har en meget anstrengt ressurssituasjon, og arbeidet med logistikk- og anskaffelsesprosesser skal blant annet bidra til å frigjøre ressurser for investeringer og nyanskaffelser.

I tillegg til at registrering av forsvarseiendommer er en politisk utfordring, er det også mye teknisk arbeid som må gjøres før eiendommene kan registreres. NHQSa støtter derfor myndighetene med juridisk og teknisk støtte i dette arbeidet.

Å delta på forskjellige tilstelninger og å møte mange
forskjellige mennesker er en viktig del av jobben

Arbeidet med Forsvarsreformen er meget tidkrevende og støter på store politiske utfordringer. Dessverre er mye av den politiske retorikken om Forsvaret knyttet til antall soldater og til hvor Forsvaret skal være lokalisert, - noe som gjør at det er vanskelig å oppnå politisk enighet. NHQSa forsøker å påvirke det politiske nivået til heller å diskutere roller og oppgaver, og så la størrelse, lokalisering, innretning og budsjett bli en funksjon av hva Forsvaret faktisk er forventet å bidra til.

Både gjennom samtaler og fra taler-
stolen er det viktig å orientere om
fordeler ved et evt NATO medlemskap

For meg personlig vil jeg si at denne jobben er noe av det mest givende man kan ha som offiser. Jeg får anledning til å være med på å bidra til sikkerhetspolitisk utvikling i et flott land, og jeg har meget stor påvirkning og innflytelse. I tillegg er jeg usedvanlig privilegert ved å være sjef for et særdeles kompetent rådgivingsteam (NAT) som har hatt – og har – en avgjørende betydning for reformprosessene. Jeg er den eneste norske soldaten ved hovedkvarteret, men jeg har meget god kontakt med Den norske ambassaden og får anledning til å snakke norsk med jevne mellomrom. Tjenesten innebærer mange reiser rundt i B&H, og det er en stor fordel å besøke byer og små steder med norsk flagg på skulderen. Norge har vært en stor bidragsyter i B&H i mange år, og det er noe som folk har lagt godt merke til.

Fra et åpent folkemøte om NATO

Som alle sikkert vet er det ingen utdanningsretning i det norske Forsvaret som kan forberede en på en slik jobb. Men flersidig utdanning og allsidig tjeneste i inn- og utland, kombinert med sjefserfaring på mange nivå og erfaring fra NATO operasjoner og kommandostruktur har forberedt meg godt. I et oppdrag som ved NHQSa er dessuten personlige kontakter og forbindelser med våre samarbeidspartnere i Forsvarsdepartementet og i Forsvaret helt avgjørende. Det er mange viktige saker som løses over en kopp kaffe eller i en god samtale på et sosialt arrangement, og allsidig bakgrunn fra slik «tjeneste» er dermed også en stor fordel.

Soldater trenger også å koble av i
sosiale omgivelser

Utfordringer er det selvsagt her som i de fleste andre jobber. I tillegg til at den politiske situasjonen er krevende og ofte forsinkende på reformprosessene, kan også NATOs eget byråkrati og prosesser i kommandostrukturen være utfordrende, forsinkende og gi betydelig merarbeid. Og det må være lov å si at NHQSa er både underfinansiert og underbemannet for de oppgavene det er uttalt at vi skal løse.

Oppsummert vil jeg likevel si at jeg har stor tro på dette oppdraget. Det er viktig for situasjonen i landet at det ligger et NATO hovedkvarter i Sarajevo, og tilstedeværelsen alene er dempende på underliggende konflikter.

Jeg håper at B&H i en ikke alt for fjern fremtid vil kunne inviteres til å bli medlem i NATO. Om/når dette kan skje er først og fremst et politisk spørsmål internt i B&H. Først må som nevnt MAP aktiveres, og for å gjøre det må politikerne i B&H bli enige om å registrere alle forsvarseiendommer på Staten. NHQSa kommer til å bli værende i B&H en god stund enda, og vår viktigste jobb vil fortsatt være å bistå og gi råd til myndighetene om Euro-Atlantisk integrering og tilnærming til et fremtidig NATO medlemskap.

Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Et helvetes leven

Tittelen på dette innlegget er hentet fra Dagbladets lederartikkel fredag 14. februar. Kanskje mer enn de fleste andre aviser, er Dagbladet svært dyktige til å lage overskrifter og til å blåse saker ut av proporsjoner. Det er et velkjent grep fra flere medier at man presenterer en sak med sterk vinkling, og at man deretter innhenter kommentarer fra en rekke kjente personer til det som er presentert. Legg merke til: Ikke til sakens fakta, men til det som er presentert. Kommentarene (som gjerne begynner med "slik saken er presentert i media") handler derfor om medieoppslaget og ikke om fakta. 

For opposisjonen på Stortingen kan slike oppslag være nyttige. Politiske poenger og sympati kan oppnås ved for eksempel å "kalle noen inn på teppet" med en gang. Man kan selvsagt ikke vente til saken er blitt tilstrekkelig belyst, for da risikerer man at grunnlaget faller bort.

Men hva dreier denne saken seg egentlig om? Den dreier seg ikke om at kulturministeren har tatt en telefon. For det gjør sikker alle ministre hver eneste dag. Spesielt dersom de får hør at det er en mulig mediesak på trappene. Hva er vel mer naturlig enn at man tar en telefon for å finne ut hva som er realitetene i en sak i tilfelle man blir konfrontert av representanter fra media neste dag? Jeg ville gjort det. Og det tror jeg mange andre ville gjort også.

At saken så tar av - fordi man har tatt en telefon - kan ikke den som har tatt telefonen nødvendigvis være den eneste ansvarlige for. Vedkommende som sørget for at saken faktisk ble til et "helvetes leven" er ikke nevneverdig beskrevet i fremstillingen.

Men det som er virkelig ille er at kulturministeren gjennom denne saken beskyldes for å ville "kontrollere kunsten". Og ikke bare ministeren, hele partiet hennes beskyldes for det samme. "Det er merkelig at man må minne Høyre på at kunsten skal være fri" sier denne overskriften. Det er ikke et snev av bevis for at et slikt utsagn skulle være nødvendig i noe av det som er skrevet.

Kulturministeren ønsket å være forberedt dersom en potensiell mediesak skulle kreve hennes involvering. Det førte til en mediesak som Dagbladet og deler av opposisjonen på Stortinget utnytter til fulle. Som nevnt dreier saken seg likevel ikke om at kulturministeren tok en telefon, men den dreier seg om oppslag, antall besøk på nettsider, antall solgte aviser, og billige poenger for opposisjonen.

Det er nødvendig å minne om "de tre sannheter" som alltid er gjeldende når saker blir slått opp:

1. Saken er tatt ut av sin sammenheng
Et skandaleoppslag er alltid presentert ute av sin sammenheng. Avgjørende kunnskap som setter saken inn i et forståelig perspektiv er ikke presentert. En viss indignasjon preger fremstillingen, og ofte har vedkommende som presenterer saken liten kunnskap om saksområdet.

2. Vesentlig informasjon mangler
Vesentlig informasjon for å belyse saken er enten ikke tilgjengelig på publiseringstidspunktet, - eller den er bevisst utelatt. Ethvert potensielt skandaleoppslag risikerer å miste sin virkning dersom man innhenter mer informasjon - eller publiserer all tilgjengelig informasjon på en nyansert måte.

3. Medier trenger oppmerksomhet for å tjene penger
På tross av hva pressen selv hevder, er ikke den fremste drivende kraft for mediekonsernene å drive folkeopplysning. Først og fremst er det viktig å få oppmerksomhet om saker, - helst mer enn konkurrentene, - slik at man tjener penger. Og selv om man tar bort det økonomiske motivet, så er det alltid en sterk drivkraft å ha sin "egen vinkling" eller å få større opplag (eller antall klikk) enn konkurrentene.

Om de som blir kontaktet av media og bedt om å kommentere hva media skriver hadde tenkt på disse tre enkle "sannhetene" før de uttalte seg, så ville verden vært et vennligere sted.

Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Oslo Gardermoen (OSL) - en flyplass til besvær.

"Nå må du løpe mot gaten altså!" - ropte en små-stresset SAS-medarbeider etter at jeg hadde levert kofferten. Egentlig 10 minutter for sent. Jeg løp mot sikkerhetskontrollen, som for en gangs skyld var nesten uten ventetid, og svettende løp jeg pesende gjennom den lange terminalen mot utgangen der flyet til Trondheim ventet. "Gate closing" lyste skjermene lenge før jeg nærmet meg. Men jeg greidde det! I det jeg "kastet" meg inn i flyet og ned i setet, kom meldingen "Boarding Completed" og skiltet med "Fest setebeltet" ble slått på. "Puh, - så heldig jeg var nå," tenkte jeg.

Men var jeg egentlig det? Var jeg egentlig heldig som hadde rukket flyet? Nei, - jeg var ikke det. Jeg var utsatt for et forsinkende system der man "beregner" at folk skal miste flyet. Der man legger opp til en "samlet reisetid" som ser forlokkende ut når man bestiller billetten, men som - i alle fall for mitt vedkommende - nesten ALLTID medfører forsinkelser og ombooking. Men altså ikke i dette tilfellet.

Det jeg snakker om er flyreiser fra utlandet via Oslo Lufthavn Gardermoen (OSL) og til et annet bestemmelsessted i Norge. Som de fleste vil vite, så må man når man kommer fra utlandet plukke opp bagasjen på OSL, ta den gjennom tollen, og så sjekke den inn på nytt, og på nytt gå gjennom sikkerhetskontrollen. Selv om bagasjen i utgangspunktet er sjekket inn til det endelige bestemmelsesstedet, og selv om man tidligere samme dag har vært gjennom en sikkerhetskontroll i et Schengen-land.

De siste årene har jeg med svært få unntak måttet booke om billetten til et senere fly på grunn av at denne prosedyren på OSL tar for lang tid. Forøvrig en helt unødvendig prosedyre etter min mening. Reiser man til et hvilket som helst annet land i Schengenområdet (i hvert fall dit jeg har reist de siste årene), henter man bagasjen og går gjennom tollen først når man er kommet helt fram.

For et par år siden diskuterte jeg dette med en av sjefene i Avinor. Vedkommende hevdet at Avinor var klare til å legge til rette for den samme ordningen i Norge, men at Tollmyndighetene motsatte seg det. Uvisst av hvilken grunn, ble det hevdet.

Ordningen medfører ikke bare ulemper for passasjerene. Den må også føre til ekstra utgifter for flyselskapene som må booke om passasjerer og i noen tilfeller gi dem kompensasjon for forsinkelsen. Ordningen er også en effektiv begrensende faktor for passasjerer som ønsker å reise til Norge. Om man har et møte man skal rekke, eller om man skal reise med Hurtigruten, eller om man skal i et bryllup, osv osv, - så kan man ikke reise via OSL og forvente at man kommer fram til avtalt tid.

Det er utrolig frustrerende å komme med et fly til OSL fra utlandet, en hel time før den videre forbindelsen, og vite med 99% sikkerhet at man ikke rekker neste fly. Det er da også grunnen til at jeg så sant det er mulig forsøker å finne flyruter som ikke går via OSL. Noen ganger er billetter direkte til andre byer (altså ikke via OSL) litt dyrere, men jeg betaler gladelig noen hundrelapper ekstra for å slippe å tilbringe timevis på OSL helt unødvendig.

I eksempelet jeg viser til innledningsvis i dette innlegget, gikk jeg av flyet 50 minutter før forbindelsen til Trondheim hadde avgang. Jeg var helt sikker på at jeg ikke kom til å rekke flyet, men jeg var "heldig". Min koffert var nummer to som ble levert på bagasjebåndet; det var ingen kø i innsjekkingen; og ingen kø i sikkerhetskontrollen.

De andre passasjerene som kom fra utlandet sammen med meg og som også skulle til Trondheim, - de så jeg naturligvis ikke noe mer til.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.




Oppdatert 19/2 2014:

Jeg har fått følgende tilbakemelding fra Oslo Lufthavn Gardermoen på dette blogginnlegget:

Det arbeides med å få til en forenklet transferordning for de som kommer fra utlandet og skal videre innenlands. Dette har svært høy prioritet hos en samlet luftfartsbransje. Utfordringen er å finne løsninger som både tilfredsstiller ønsket om en sømløs overgang for passasjerene og samtidig ivaretar en god tollkontroll inn til Norge.

Sommeren 2013 ble det overlevert en rapport til samferdselsdepartementet som konkluderte med at det bør settes i gang et prøveprosjekt på OSL for å se om det er mulig å ivareta punktene over på en god måte. Denne rapporten er utarbeidet av Toll, Politi, Mattilsynet, SAS, Norwegian og Avinor.

Solberg-regjeringen har i sin regjeringserklæring at de skal innføre forenklet transfer på OSL. Derfor avventer vi nå et politisk vedtak.

Håper dette ga deg noen svar og forsikringer om at vi jobber med saken.