søndag 17. november 2013

"Verdens beste luftkrigsskole"

Dette innlegget står også i den siste utgaven av "Jet Set" - kadettene ved Luftkrigsskolen sitt eget magasin.

Som sjef for LKSK har jeg ofte benyttet begrepene ”Verdens beste Luftkrigsskole” og ”Verdens beste kadetter”. Fordi det ikke foreligger et fullgodt statistisk og empirisk godkjent sammenligningsgrunnlag som beviser utsagnene, må de ses på som subjektive oppfatninger. Dog med islett av allsidig erfaring og personlige opplevelser knyttet til både skolen og kadettene. Og til andre skoler og andre kadetter, selvsagt.

Alle krigsskolene i Norge er svært gode. Og selv om formålet med dem kan uttrykkes nokså likt, så er de likevel grunnleggende forskjellige. Det er de rett og slett fordi behovet til forsvarsgrenene er grunnleggende forskjellig på det nivået kadettene blir utdannet til. Det er ingen svakhet med denne utdanningsordningen, snarere tvert imot. Det er en grunnleggende styrke. Det gjør at vi evner å lære mer av hverandre enn om vi var helt like. Det gjør at våre tradisjoner, kultur og profesjoner tilføres verdier som vi ellers ikke ville hatt tilgang til.

Jeg har hørt uttalelser som ”det er merkelig at i et lite forsvar som i Norge, skal våre offiserer fra forskjellige forsvarsgrener først komme sammen på Forsvarets Stabsskole”. En slik uttalelse vitner om mange ting, - først og fremst om mangel på kunnskap om hva Forsvaret er og hva Forsvaret gjør. De fleste av våre offiserer har jobbet sammen på tvers av forsvarsgrenene fra første dag, - både her hjemme og i internasjonale operasjoner. Og gjennom aktivitetene på befalsskolene – men først og fremst på krigsskolene – får vi god kjennskap til de andre forsvarsgrenene og ikke minst gode personlige relasjoner gjennom de ulike aktivitetene som knytter oss sammen. Det er det vel verdt å ta vare på. I et lite forsvar som vi har i Norge, er det avgjørende at våre offiserer utvikler en profesjonskultur som er i tråd med den jobben de skal gjøre. Det er avgjørende at når offiserer fra flere forsvarsgrener kommer sammen, så er det deres samlede teamkompetanse – med erfaring fra hver av forsvarsgrenene – som gjør at vi er best mulig i stand til å løse oppdragene. Om vi utdanner alle offiserer likt (les: samler utdanningen i en felles krigsskole), så mister vi dette aspektet. Det vil kunne bety en dramatisk endring av den gode kompetansen som samlet sett tilflyter Forsvarets mange avdelinger hvert år fra de ulike krigsskolene. For Luftforsvaret ville det, etter min soleklare oppfatning, bety at ”Verdens beste Luftkrigsskole” erstattes av ”En nokså bra krigsskole”.

For meg, både personlig og profesjonelt, har Luftkrigsskolen vært svært viktig. Jeg har hatt gleden av å være en del av miljøet på Kuhaugen ved tre anledninger. Mitt første møte med skolen var som kadett ved den daværende utdanningsretningen LKSK 1 i 1985. Deretter kom jeg tilbake som kadett ved LKSK 2 fra 1991-1993. Og nå sist har jeg hatt den utsøkte gleden av å være Skolesjef i nesten fire år. Det gjør Luftkrigsskolen til det tjenestestedet jeg til sammen har tilbrakt mest tid.

Ofte er det ikke like lett å forstå hva utdanningen betyr når man fortsatt er kadett. Men så snart man får anledning til å forsøke seg i ”den virkelige verden”, ser man fort at utdanningen har svært stor verdi. For meg, som nevnt både personlig og profesjonelt, gav Luftkrigsskolen det aller beste grunnlaget for mitt virke som offiser i det Forsvaret som møtte meg. Jeg hadde nødvendig faglig ballast for jobben jeg skulle gjøre, og ikke minst hadde lederskapsutdanningen gitt meg nok tyngde og personlig trygghet for å mestre tildels krevende lederskapsoppgaver knyttet til utdanning av vernepliktige soldater og samvirke med andre.

Senere i karrièren har jeg ofte tenkt tilbake på tiden som kadett og erfart at det som jeg lærte ved Luftkrigsskolen, kombinert med nye erfaringer og ny kunnskap underveis, har vært helt avgjørende for å lykkes i også svært krevende situasjoner. Som fersk løytnant under krevende vinterforhold, omgitt av vernepliktige mannskaper og med ansvaret for materiell til mange hundre millioner kroner, var ballasten fra Luftkrigsskolen avgjørende for at vi kunne løse oppdragene på en forsvarlig måte. Senere fikk jeg anledning til å prøve meg som stabsoffiser i landoperasjoner på Balkan, - både på brigade- og på divisjonsnivå. Måten å tenke på, og måten å løse problemstillinger på som vi lærte på Luftkrigsskolen, var svært nyttig.

Den personlige trygghet som jeg har opplevd; altså evnen til å stole på meg selv og min egen oppfatning, kommer som et direkte resultat av undervisningen ved skolen. Gjennom ”trekløveret” teori, praksis og refleksjon utvikler man, sammen med andre, arenaer for tilbakemelding og læring som overgår det meste av hva andre utdanningsinstitusjoner kan tilby. Ikke minst i Afghanistan var denne bakgrunnen helt avgjørende for meg. Selvsagt hadde jeg med meg mye erfaring og utdanning også fra andre tjenestesteder og utdanningsinstitusjoner i inn- og utland, men den helt grunnleggende og avgjørende basisen for å takle tildels ekstreme utfordringer kom fra Luftkrigsskolen.

Det var ikke uten en stor porsjon vemod at jeg i sommer forlot skolen for å finne nye utfordringer på Balkan. Men slik er det for det aller fleste når tiden ved et godt tjenestested er over. Nesten fire år som skolesjef har da også gitt meg mye ny kunnskap og mange nye erfaringer som kommer svært godt med i den jobben jeg nå gjør. Jeg er utrolig stolt over å ha fått anledning til å være sjef for så mange utrolig dyktige mennesker. Og jeg er svært glad for samværet jeg har hatt med kadettene. Noen av de fineste minnene jeg har fra skolen er akkurat det, - samværet med kadettene.

Jeg har alltid oppfordret kadetter og ansatte til å utfordre grenser; utfordre det bestående; stille de vanskelige spørsmålene; og ikke minst – utfordre seg selv. Det er bare da vi kan utvikle skolen og oss selv videre. Og ved Luftkrigsskolen kan vi utfordre det bestående i trygge rammer og med minimal risiko. Det kan vi ikke gjøre i en operativ setting der menneskeliv og milliarder av investerte kroner står på spill. Det gjelder med andre ord å gripe sjansen. Å tørre å utfordre. Å tørre å være annerledes. Å tørre å være modig. Oppsummert pleide jeg å si til nye kull ved skolen: ”Det er bedre å være løve for en dag, enn å være sau hele livet”.

Jeg kommer alltid til å komme tilbake til Luftkrigsskolen. Det vil alltid være et seminar eller et møte eller en annen anledning som bringer meg til Kuhaugen. Og jeg vet hva jeg kommer til å føle når jeg kommer opp bakken og inn på plassen foran messa med et smil om munnen:

”Her har jeg fått lov til å være en del av verdens beste Luftkrigsskole.”



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

søndag 3. november 2013

Naiv tro på egen kunnskaps fortreffelighet

I Aftenposten den 29 oktober har professor i religionshistorie, Torkel Brekke, et debattinnlegg med tittelen "Naiv tro på vitenskap" (i nettutgaven er den endret til "Omskjæring: Naiv tro på vitenskap"). Brekke argumenterer med at nordmenn har ansvarsfølelse for kvinner, barn og dyr og at mange mener at Norge har nådd et nivå av opplysning og utvikling som gjør at man er i stand til å vurdere verdens kulturer og religioner på en nøytral og upartisk måte. Videre sier han at "mange ser ut til å ville bruke statlig makt, lover og regler for å innskrenke handlefriheten til individer og grupper, og stadig presse grensene for politikk inn på områder som utvilsomt bør tilhøre den private sfære".

Brekke benytter debatten om omskjæring av guttebarn som utgangspunkt for sitt innlegg. Han retter skytset mot nordmenn som vil forby omskjæring og mot nordmenn som ikke vil akseptere at kvinner blir undertrykket. Men han treffer ikke nordmenn flest med skytset sitt. Med uvanlig presisjon treffer han seg selv i foten.

Han sier for eksempel ikke noe om omskjæring av jenter. Jeg kan ikke se noen prinsipielle forskjeller mellom det å skjære i friske jentebarn og det å skjære i friske guttebarn. Man kan altså gå ut fra at Brekke mener at det er helt greit med omskjæring av jenter også. Det er etter manges mening - min inklusiv - helt forkastelig å utsette barn for den tortur det er å bli utsatt for omskjæring. Uten mulighet for å kunne protestere eller på et fornuftig vis kunne gi sitt samtykke, er det et overgrep mot barn. Og overgrep mot barn er forbudt. Forbudet gjelder dessuten for alle, - helt uavhengig av hvilken kultur eller tradisjon som måtte hevde at dette området "utvilsomt bør tilhøre den private sfære".

Dersom det brukes vold mot et barn i et privat hjem, er det Statens soleklare plikt å rykke inn for å forhindre dette. Det er ikke inngripen i en privat sfære om Politiet kommer på døren for å stanse husbråk, overgrep eller mishandling. Samfunnets plikt til å beskytte de aller svakeste av oss er absolutt og må på ingen måte forveksles med at politikken utvider sine grenser.

Innlegget til Brekke skremmer meg. At en professor i religionshistorie forsvarer overgrep mot barn er oppsiktsvekkende. Brekke må ha forlest seg på kultur- og historiefortellinger, og må ha glemt at han omtaler mennesker i en rettsstat nå han kaller motstandere av omskjæring for historieløse.

I tidligere tider brente man "hekser" på bålet i religionens navn. Man trenger ikke å være professor for å forstå at slikt gjør man ikke i en rettsstat. Når samfunnet utvikler seg i en mer human, demokratisk, menneskevennlig og inkluderende retning, med respekt for enkeltmennesker og med et sterkt ønske om å forsvare de svakeste, så er det nettopp fordi man tar avstand fra forhold som tidligere var akseptert.

Jeg er glad for å være borger at et land der mennesker står opp for de svake i samfunnet. Kritikk fra en professor endrer ikke det.

Oppdatert 9/11:
Her er en interessant artikkel om såkalt "politisk korrekthet"





Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

fredag 6. september 2013

Valgkamp til besvær

Forrige gang valgkampen var i sin avslutning var jeg akkurat kommet hjem fra Afghanistan. Denne gangen følger jeg valgkampinnspurten fra Bosnia og Herzegovina. Uten noen sammenligning forøvrig, kan jeg meget enkelt hevde at forholdene og utfordringene i begge land er svært forskjellig fra Norge. Og til dels mye mer utfordrende både på det politiske plan og for svært mange enkeltmennesker. Det gir noen perspektiver på hvor viktige sakene som blir diskutert hjemme faktisk er.

Jeg skal på ingen måte antyde at vi ikke har utfordringer i Norge. Selvsagt har vi det. Mange enkeltmennesker har det vanskelig, og mange får ikke den hjelpen de trenger. Poenget mitt er å minne om at for mange mennesker i andre land i denne verden, virker mye av det vi kaller for utfordringer nokså trivielt.

Jeg har ikke fått med meg alle innspill og utspill i valgkampen, men av det jeg har fått med meg er det ikke mye som har fått meg til å heve øyenbrynene eller å skjerpe hørselen. Det hele har vært nokså trivielt. Men det er to viktige unntak.

Når Carl I Hagen for noen dager siden benyttet en grusom drapshandling til å kritisere Regjeringen, trådte han over en grense. Moralsk, etisk – men også politisk – var dette avskyelig og hensynsløst. Det underliggende budskapet hans, at om Fremskrittspartiet hadde sittet i Regjering så hadde dette ikke skjedd, er i tillegg bare latterlig. Utspillet fortjener ingen flere kommentarer.

Det andre jeg har reagert spesielt på er at Fagforbundet boikottet Olav Thon fordi han åpent gav til kjenne at han støtter Fremskrittspartiet. For meg er dette det mest alvorlige som jeg har fått med meg hjemmefra. Legger jeg godviljen til, kan jeg avskrive boikotten med at det ikke er spesielt viktige saker å diskutere hjemme. Men på den annen side: Fagforbundet er en viktig maktfaktor i Norge. Hva slags signal gir Fagforbundet når det å tilkjennegi sitt politiske ståsted kan medføre boikott og dermed en økonomisk konsekvens?

Som jeg sier innledningsvis i dette blogginnlegget, virker mange av sakene som er blitt diskutert hjemme relativt trivielle sammenlignet med utfordringene i mange andre hjørner i verden. Men at fagbevegelsen, som bruker store summer på å støtte Arbeiderpartiet, samtidig bruker økonomisk boikott av noen som tilkjennegir et annet politiske ståsted, er ikke trivielt. Det er farlig. Det minner om forsøk på å opptre som ettparti-regimer i deler av verden som jeg ikke ønsker at vi skal sammenlignes med.

For ordens skyld: Jeg har forhåndsstemt. Og jeg stemte ikke på noen av de partiene som er nevnt her.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

tirsdag 28. mai 2013

En region med potensial

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert"

Når Norge anskaffer det nye jagerflyet F35, som er den desidert største investeringen i Forsvaret noensinne, starter samtidig en enorm utbygging av nødvendig infrastruktur i Trøndelagsregionen og i tilknytning til den nye kampflybasen på Ørland.

Trondheim og flere andre kommuner i regionen opplever allerede en sterk befolkningsvekst, og alt tyder på at den kommer til å fortsette. Utviklingen av de akademiske og de teknologiske miljøene i Trondheim og i Trøndelagsfylkene skyter fart. Interessen for regionen og den utviklingen som pågår her er merkbar fra tunge utviklings- og forskningsmiljøer fra hele verden. Trøndelag leverer teknologiske løsninger, medisinske fremskritt og tung kompetanse som etterspørres langt ut over landets grenser.

Ser vi hele regionen under ett er Forsvaret, selv med de store investeringene som kommer, ikke en spesielt stor aktør. Men investeringene i Forsvaret vil kunne få stor betydning og store ringvirkninger som vil komme byen, regionen, akademiske og teknologitunge miljøer til gode. Men da gjelder det å utnytte potensialet.

Luftforsvaret skal i løpet av de neste årene gjennomgå den største omstillingen noen sinne. Nye fly, nytt materiell og ny teknologi skal anskaffes, og det vil gi mange svært motiverende og inspirerende arbeidsoppgaver og muligheter. Noe av det som er mest fascinerende ved å ta i bruk ny teknologi, er at den nye teknologien vil gi oss muligheter og nye anvendelsesområder som vi i dag ikke aner noe om. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at vi kommer til å anvende teknologien på måter som vi i dag ikke er i stand til å forestille oss. Og dette fører til prosesser og potensialer som det er spennende og inspirerende å få lov til å være en del av.

For å få ut potensialet, for å få de resultatene og de effektene som de store investeringene legger grunnlaget for, er vi avhengige av kompetente mennesker og et godt samarbeid på tvers av alle sektorer i samfunnet. For Forsvaret blir det krevende å sikre at kostbar kompetanse blir tatt vare på og at kompetente mennesker velger å bli med på den store oppbyggingen i Trøndelag. De aller fleste som har sitt virke i Luftforsvaret kommer til å bli direkte eller indirekte berørt. Mange mennesker må flytte, mange får nye arbeidsoppgaver, mange jobber på steder der virksomheten blir nedlagt, og det er en høyst reell fare for at mange kan komme til å slutte.

Da er det vesentlig at også andre deler av samfunnet ser verdien av det som nå skal skje. Det er derfor svært gledelig at det allerede er i ferd med å etableres en felles plattform for kompetanseutvikling og teknologiutnyttelse mellom undervisnings- og teknologimiljøene i Trøndelag, der sivil og militær kompetanseutvikling ses i sammenheng med de militære investeringene. Forutsetningene ligger med andre ord godt til rette for at regionen kan fortsette den positive utviklingen og kan befeste «tronen» som et ledende teknologisk og akademisk sentrum. Det vil virke stimulerende for kompetanseutviklingen i regionen, og det vil virke rekrutterende og inspirerende også for de mange forsvarsfamiliene som skal begi seg ut på flyttefot.

Jeg skal også bytte jobb, men for min del er perioden i Trondheim over. Jeg vil derfor gjerne benytte anledningen til å takke for samarbeidet med statlige, regionale og lokale institusjoner, og med utdannings- og kompetansemiljøene i byen og i regionen. Det har vært en ære å få lov til å representere Luftkrigsskolen og Forsvaret i så mange sammenhenger, og jeg håper at min etterfølger blir tatt like godt imot i byen som det jeg har blitt. Takk også for mange tilbakemeldinger fra leserne av denne spalten. Jeg har vært heldig nok til å få både ros og ris samtidig, og jeg velger å forstå det slik at spalten i det minste har blitt lest.

Takk for meg!


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

fredag 10. mai 2013

Tanker om veteraner - og Veterandagen

Jeg vil gi honnør til Regjeringen for at Frigjøringsdagen 8. mai også er Veterandagen. Det var ikke noen selvfølge at det skulle bli en slik dag, og jeg er glad for å bo i et land som velger å vise veteranene våre at vi er klar over, og verdsetter, den innsatsen de har gjort på vegne av oss alle sammen.

Med erfaring fra Bosnia og Afghanistan kjenner jeg godt til hvilke situasjoner veteraner har vært med på og opplevd. Derfor kan jeg med stor og personlig overbevisning si at dette initiativet er noe som veteraner setter meget stor pris på.

Det ville være feil å si at Forsvaret alltid har vært opptatt av sine veteraner. Lenge var ordet og begrepet veteran knyttet utelukkende til de som var med og kjempet under andre verdenskrig. Veteranene derfra fikk sin plass og oppmerksomhet i det Forsvaret som utviklet seg etter krigen, men veteraner fra senere kriger og konflikter fikk ikke nødvendigvis det. Alt for sent – også internt i Forsvaret – begynte vi å bruke begrepet veteraner også om de som kommer hjem i dag. I dag kan altså en veteran være i 20-års alderen – eller nærme seg de 100.

Forsvaret har slitt litt med denne nye virkeligheten. Lenge var Forsvaret innrettet kun for å forsvare nasjonen mot et angrep utenfra, og gjennom hele den kalde krigen ble erfaringer og kunnskaper som ble ervervet gjennom internasjonale operasjoner ofte sett på som mindre viktige for nettopp denne oppgaven.

Så feil kan man ta. Så feil tok man da. I dag vet vi at det er helt annerledes, og Forsvaret innrettes nå på en annen måte enn før for å ivareta veteranene og deres kunnskaper og erfaringer.

Opprettelsen av Forsvarets Veterantjeneste er et eksempel på det. De skal bidra til at Forsvaret koordinerer og samordner sin virksomhet og sin oppmerksomhet overfor alt det som veteranene i dag representerer. Som vi vet, ble Generalmajor Mood vår første Veteraninspektør. Han var for ca ett år siden FNs militære representant i Syria, og da han ble utnevnt til den krevende jobben uttalte han følgende:
"Det er viktig for meg å fortelle dere følgende: det at FN og Den arabiske liga ser til Norge - og meg for denne type oppdrag er først og fremst en anerkjennelse av den jobben norske soldater har gjort for freden i mange år!! Hver enkelt av dere har bidratt personlig til vårt rennome som fredssoldater! Jeg skal gjøre mitt beste!"
Det er viktig å huske at det ikke er Forsvaret som bestemmer om norske kvinner og menn skal delta i operasjoner i utlandet. Det er Regjering og Storting som vurderer hva som best ivaretar norske interesser, og som noen ganger bestemmer seg for at norske militære kapasiteter eller personell skal delta i internasjonale operasjoner. Det er altså våre politikere, som på vegne av oss alle sammen, som på vegne av det norske samfunnet, sender våre kvinner og menn ut for å gjøre tjeneste på nasjonens vegne.

Veteranene kommer hjem med store kunnskaper og erfaringer som både personlig, for Forsvaret og for samfunnet, er svært nyttige. Det som kjennetegner erfaringene er at veteraner kan løse svært krevende oppdrag, under tidspress, i komplekse situasjoner, i møte med svært vanskelige verdispørsmål, og noen ganger ved å selv være i livsfare.

Mange av oppgavene de blir satt til å løse ligger utenfor soldatens primære profesjon, men det er bare soldater som kan løse dem. Og dessuten, det er bare soldater som Regjeringen og Stortinget kan beordre til internasjonal tjeneste når nasjonen krever det.

Hvem er så disse veteranene? Hvordan kjenner du dem igjen?

De er helt vanlige menn og kvinner fra alle lag i samfunnet. De er naboen din, kanskje en av dine fettere eller kusiner, tante eller onkel. Når du leser Aftenposten eller Adresseavisen leser du garantert spalten til en av dem daglig. De sitter på Stortinget, henter deg i ambulanse, opererer deg for blindtarmbetennelse, gir barna dine lekser hjem fra skolen.

De er kollegaen din eller kanskje sjefen din. De henter søppel om morgenen, de leverer barna sine samtidige med deg i barnehage eller skole. Noen av dem ser du på TV nå om dagen, der de passer på et menneske uten sjel, mannen uten navn. Noen sliter, andre hjelper de som sliter. Noen er prester, andre forretningsfolk.

Vi er i alle samfunnslag – fra hele Norge. 120.000 Nordmenn har gjort tjeneste i internasjonale operasjoner, i mer enn 40 land, på fire kontinenter, i nesten 100 forskjellige operasjoner siden 2. verdenskrig. Over 100 har blitt drept i tjenesten. Noen er skadet enten fysisk og/eller psykisk.

Vi er mange, vi er menn og kvinner, vi er unge og gamle, vi er gjennomsnittet av Norge, vi er stolte av jobben vi har gjort, av innsatsen vår og kollegene våre. Vi er Veteraner.

Vi forlanger ikke mye. Vi ber om å bli respektert for den innsatsen vi har gjort, og vi ber om anerkjennelse. Vi ber om at de som er uenige om oppdragene våre, retter kritikken mot Regjering og Storting. Og ikke mot oss.

Vi ber om at alle hører på hva Statsråd Navarsete sa, like utenfor Nidarosdomen, den 8. mai i 2012:
"Respekt og anerkjennelse for veteraner er ikke noe vi er opptatt bare på Veterandagen. Det er noe vi må være opptatt av hele året."
Det er noen av oss som kommer hjem med utfordringer som vi har vansker med å takle. Men det er viktig å presisere at det å være veteran ikke er en diagnose. Det å være veteran er en hedersbetegnelse om en person som har vært villig til å delta ute på vegne av sitt land, og som derigjennom har svært viktige og gode erfaringer og kunnskaper.

I Washington, ved minnesmerket fra Koreakrigen, er det reist en stor stein med inskripsjonen “Freedom is not free”. Altså: Frihet er ikke gratis.

Vår egen Konge sa noe om dette i sin nyttårstale for noen år siden, da han minnet oss på at vår frihet ikke var gitt oss en gang for alle.
“Frihet, menneskeverd og demokrati må vi fortsatt kjempe for – hver eneste dag”.
Og det er nettopp det veteranene våre har vært med på. De har reist ut på vegne av nasjonen for å kjempe for at andre mennesker skal få oppleve den friheten som vi her hjemme så alt for lett tar for gitt.

Når Veterandagen markeres bør vi også sende en tanke til de som satt hjemme da veteranene var ute. En veteran reiser sjelden ut som en enkelt person – ofte sitter det familie og barn igjen hjemme som får sitt å stri med når det er en som reiser ut.

De aller fleste veteraner jeg kjenner er sterke, flotte mennesker som er viktige ressurspersoner i sitt lokalmiljø. Det gjør godt å kjenne slike mennesker. Det er bra for samfunnet at veteranene bidrar med sine kunnskaper og sine erfaringer. Og det er utrolig bra at vi kan møtes og være sammen også med dem som kanskje ikke behersker hverdagen like godt. Ofte er det alt som skal til: Å være sammen. Noe av det som gjør meg mest stolt er å få lov å dele fellesskapet som vi veteraner har. Å få lov til å kalle meg veteran.

Vi må innse at noen kanskje trenger mer støtte enn andre, og det er ikke alltid like lett å vite hvordan vi kan hjelpe. Det er ikke alltid vi greier å fange opp signalene. Min erfaring er likevel at veteraner er de som best fanger opp signaler når noen ikke har det så bra. Det trenger ikke være andre veteraner, - det er også andre mennesker i samfunnet som sliter og som trenger at noen bryr seg.

Her er veteraner en viktig ressurs som samfunnet bør vite å benytte seg av. Og det er mitt viktigste budskap i dette innlegget: Veteraner representerer en stor ressurs.

Den største anerkjennelsen vi kan gi veteranene våre er at de opplever at det er bruk for dem og de erfaringene de har.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.